Omsorgen for de eldre — et voksende problem
DET fortelles om en liten jente som spurte moren sin: «Hvorfor spiser bestemor av trebollen, mens vi andre spiser av de fine tallerkenene?» Moren forklarte: «Fordi hun skjelver på hendene og kan komme til å miste de fine tallerkenene, sånn at de blir knust. Derfor bruker hun trebollen isteden.» Etter at den lille piken hadde tenkt på dette en stund, spurte hun: «Vil du spare på trebollen for meg, sånn at jeg har den til deg når jeg blir voksen?» Dette blikket inn i framtiden gav kanskje moren en støkk. Men hvis hun tenkte seg om, kan det også være at hun ble beroliget — den lille datteren hennes hadde tenkt å ta seg av henne!
Utsiktene for mange eldre er kanskje ikke så lyse. I mange deler av verden er de eldre blitt den delen av befolkningen som vokser hurtigst. Bladet World Press Review for august 1987 skrev at omkring 600 millioner mennesker, 12 prosent av verdens befolkning på den tiden, da var over 60 år.
I USA blir det for første gang stadig flere eldre enn tenåringer. En av redaktørene i en avis som kommer ut i New York, sa: «Tretti millioner amerikanere er nå 65 år eller eldre — én av åtte, flere enn noen gang tidligere, og den eldre befolkningen vokser dobbelt så fort som resten av befolkningen. . . . Den gjennomsnittlige forventede levealder for amerikanere var 35 år i 1786. For et amerikansk barn som er født i 1989, er den 75 år.»
I Canada regner man med at antall gamle fra 85 år og oppover blir mer enn tredoblet innen århundreskiftet.
I Europa utgjorde de eldre bare én prosent av befolkningen for 100 år siden. I dag har andelen av eldre økt til hele 17 prosent.
En rapport fra et folketellingskontor i USA om «Aldring i den tredje verden» sa: «Fire femtedeler av økningen blant de eldre skjer i den tredje verden.»
For 40 år siden var kinesernes forventede levealder omkring 35 år. I 1982 var den kommet opp i 68 år. I dag regnes over 90 millioner kinesere som eldre mennesker, og det er anslått at tallet ved århundreskiftet vil komme opp i 130 millioner, det vil si 11 prosent av befolkningen.
Spesielle bestrebelser for å ta seg av sine egne
Etter hvert som det blir stadig flere svært eldre mennesker verden over, blir det innfløkte spørsmålet om hvordan det skal dras omsorg for dem, vanskeligere. I bibelsk tid var ikke problemet like stort. Den gangen hadde de storfamilien, hvor barn, foreldre og besteforeldre bodde sammen. Barn og besteforeldre hadde gjensidig glede og nytte av hverandre, og foreldre kunne sørge for det som trengtes materielt sett, og også sørge for at de eldre i husstanden fikk spesiell omsorg hvis de trengte det. Slike storfamilier hvor de eldre fikk omsorg, er fortsatt vanlig i enkelte land i dag. (Se rammen på side 8.) Men slik er det ikke i de mer velstående land, hvor familiekretsen bare omfatter foreldre og barn. Når barna vokser opp og gifter seg og får egne barn, blir de ofte stilt overfor det problem å ta seg av sine gamle og skrøpelige foreldre, som i mange tilfelle er kronisk syke.
Å gjøre dette i den tingenes ordning som vi lever i nå, kan virkelig være et stort problem. I den nåværende økonomiske situasjon er det kanskje nødvendig at begge foreldrene arbeider utenfor hjemmet, selv om de ikke ønsker det. Maten er dyr, husleien er høy, og regningene strømmer inn. Til og med to lønninger kan forsvinne fort. Hvis kvinnen i huset ikke arbeider utenfor hjemmet, er hun kanskje travelt opptatt med barn, innkjøp, rengjøring — en heltidsjobb i seg selv. Det er ikke dermed sagt at eldre foreldre ikke bør få omsorg i hjemmet. Men det betyr at det kan være en svært vanskelig oppgave. De eldre har sine plager og smerter, og det er forståelig at de til sine tider kanskje klager og er sære og ikke bestandig er så hyggelige og blide. Men ikke noe av dette betyr at det ikke bør gjøres iherdige bestrebelser for å ta seg av en eldre far eller mor hjemme.
Ofte faller ansvaret på døtrene. Den ene undersøkelsen etter den andre har vist at selv om menn kanskje gir økonomisk hjelp, er det først og fremst kvinner som står for den personlige, praktiske omsorgen. De lager mat til de gamle — og må i mange tilfelle mate dem — de bader dem og kler på dem, skifter på dem, kjører dem til lege og sykehus og sørger for at de tar medisin. Ofte er de sine foreldres øyne, ører og hjerne. De har en enorm oppgave, og det at de er villige til å utføre den, selv om det er hardt, er virkelig rosverdig og behager Jehova Gud.
Den oppfatning at de fleste voksne barn sender sine eldre foreldre på institusjon for at de skal tilbringe sine siste år der, er rett og slett ikke riktig, ifølge dr. med. Carl Eisdorfer ved Miami universitet i Florida. «Undersøkelser har vist at det er de eldres egne familier som står for størstedelen av omsorgen for de eldre,» sa han.
Statistikker støtter denne påstanden. I USA sa for eksempel 75 prosent av dem som ble spurt, at de ville at foreldrene deres skulle bo hos dem hvis de ikke lenger var i stand til å bo alene. «Dette bekrefter at familier virkelig ønsker å ta seg av sine egne,» sa dr. Eisdorfer. Og en rapport i bladet Ms. sa: «Bare fem prosent av dem som er over 65 år, er på aldershjem en eller annen gang, for både de eldre og de fleste av deres slektninger foretrekker omsorg hjemme framfor på en institusjon.» Undersøkelser i Norge viser at nærmere 90 prosent av dem som er 70 år eller eldre, bor i eget hjem. Det innbefatter både dem som bor i den vanlige boligmasse, og dem som bor i trygdeboliger.
Den følgende rapporten viser hvilke anstrengelser noen gjør seg for å ta seg av en eldre far eller mor. Den kommer fra en reisende representant for Jehovas vitner som besøker menigheter rundt omkring i USA. Han forteller hvor bestemt han og hans kone var på å ta med seg hennes 83 år gamle mor når de reiste, framfor å sende henne på aldershjem. «Jeg husket ordtaket om at én mor kunne ta seg av 11 barn, men 11 barn kunne ikke ta seg av én mor,» sa han. «Vi var helt bestemt på at vi skulle ta oss av én eldre mor. Selv om hun var i den første fasen av Alzheimers sykdom, reiste hun sammen med oss i campingvognen.
Til å begynne med gikk hun sammen med oss når vi forkynte budskapet om Riket fra dør til dør. Senere måtte vi ta henne med i rullestol. Det virket som om beboerne var glad for å se hvordan vi tok oss av henne. Det hendte at hun sa ting som ikke var riktige, men vi stilte henne aldri i forlegenhet ved å rette på henne. Men hun hadde fortsatt sin humoristiske sans. . . . Vi tok oss av henne til hun døde. Da var hun 90 år.»
Når det er nødvendig med alders- eller sykehjem
Nesten to millioner eldre bor på alders- eller sykehjem i USA. Men i de fleste tilfelle er ikke dette en «hjerteløs lagring av de eldre», som noen sier om det å sende de eldre på institusjon. Det er heller slik at det ofte er det eneste alternativet til bra omsorg for dem som ikke kan greie seg selv. Altfor ofte er ikke de eldres barn i stand til å ta seg av sine gamle foreldre, som i mange tilfelle er alvorlig rammet av Alzheimers sykdom eller er sengeliggende med en annen svekkende sykdom som gjør at de krever konstant tilsyn og pleie. I slike tilfelle kan det være at bare et sykehjem eller en annen institusjon kan dekke disse spesielle behovene.
En av Selskapet Vakttårnets misjonærer i Sierra Leone i Afrika fortalte om hvor vondt det var for hans mor da hun måtte få sin mor inn på et sykehjem: «For ikke så lenge siden fikk min mor, som bor i Florida, sin mor, Helen, inn på et sykehjem. Det var en svært vanskelig avgjørelse for henne. Hun hadde tatt seg av Helen i fire år, men nå trengte Helen pleie hele tiden. Både mors venner og familie og forskjellige sosialarbeidere og leger støttet henne i hennes avgjørelse om å få Helen inn på sykehjemmet, men det var fortsatt veldig vanskelig å ta avgjørelsen. Mor følte at siden moren hennes hadde tatt seg av henne da hun var barn, var det nå bare rett og rimelig at hun tok seg av sin mor på hennes gamle dager og på den måten tilbakebetalte eller ’gjorde gjengjeld’, som apostelen Paulus sa. Men som situasjonen var, fikk Helen bedre omsorg på sykehjemmet enn hun kunne ha fått hjemme hos mor.» — 1. Timoteus 5: 4.
En som arbeider ved Jehovas vitners internasjonale hovedkontor, fortalte om sin fars kamp mot kreften. «Far var et ivrig vitne for Jehova i over 30 år. De siste ni årene av sitt liv hadde han kreft. Min kone og jeg tilbrakte feriene våre sammen med ham og fikk permisjon noen ganger for å være hos ham og hjelpe ham. Andre slektninger hjalp til på forskjellige måter. Men mesteparten av tiden var det hans kone og en gift datter, som bodde i huset ved siden av, som tok seg av ham. Han fikk også besøk av Jehovas vitner i den menigheten han tilhørte. De to siste årene var det inn og ut av sykehuset, og de siste fem månedene var han på pleieinstitusjon, hvor han kunne få den spesialiserte pleie som han trengte.
Avgjørelsen om at han skulle flytte hjemmefra og inn på institusjonen, ble tatt av hele familien, og han selv var også med på avgjørelsen. Han mente at det ble for vanskelig og til og med umulig for familien å pleie ham hjemme. ’Det kommer til å ta knekken på dere alle sammen!’ sa han. ’Det er på tide å flytte til det hjemmet. Det er best for dere, og det er best for meg.’»
Så han flyttet dit. Det meste av ni år hadde familien tatt seg av ham, og bare som siste utvei tydde de til institusjonen av hensyn til den spesialiserte pleie som han trengte hele døgnet.
Når det som siste utvei blir nødvendig med opphold på et sykehjem eller en annen institusjon for å få bra nok pleie, bør familien se seg ut en institusjon hvor det er rent, og hvor personalet er vennlig og dyktig. Hvis det er mulig, bør det ordnes slik at pasienten får besøk hver dag — av en i familien eller av en i menigheten — eller i hvert fall får telefon fra noen, slik at han ikke føler seg forlatt, glemt eller helt alene og tror at det ikke er noen som bryr seg om ham. Når andre på hjemmet får besøk, mens han ikke får besøk av noen, kan det gjøre ham svært mismodig. Prøv derfor å besøke ham jevnlig. Lytt til det han sier. Be sammen med ham. Det sistnevnte er svært viktig. Selv om det virker som om han er i koma, kan du be likevel. Du vet aldri i hvilken grad han kanskje hører noe!
Når du treffer avgjørelser som gjelder foreldrene dine, så prøv å gjøre det sammen med dem istedenfor for dem. La dem føle at de fortsatt kan styre livet sitt. Tilby den nødvendige hjelp og gjør det med all den kjærlighet, tålmodighet og forståelse som er mulig. På den måten kan du, som apostelen Paulus skrev, gjøre gjengjeld for det du skylder foreldrene og besteforeldrene dine.
«Det bør alle mennesker gjøre»
I vår moderne verden, hvor livet er hektisk, kan de eldre lett bli skjøvet i bakgrunnen. Spesielt yngre mennesker som nettopp har begynt det hektiske jaget, har en tendens til å føle at de eldre bare er i veien, at de ikke er til nytte lenger. Kanskje vi alle bør stoppe opp og tenke over spørsmålet: Hva er det i det hele tatt som gjør at et liv er nyttig? Det er lett for de unge å nedvurdere de gamles liv og tillegge sitt eget liv urimelig stor verdi.
Men det er ikke bare de gamle og de svake som kanskje bidrar lite eller ingenting til det som tilsynelatende betyr noe. I boken Forkynneren omtalte kong Salomo ofte virksomheten til folk i sin alminnelighet som tomhet. Han snakket om de unge og deres midlertidige livskraft og viste hvordan årene som går, vil sette sine spor på kroppen deres, akkurat som millioner av andre allerede har erfart. Alle blir til slutt til støv, og det kan sies: «Alt er tomhet», som Salomo sa. «Ja, alt er bare tomhet.» — Forkynneren 12: 8.
Men han omtalte de vises ord på en rosende måte og oppsummerte det han hadde iakttatt med hensyn til livet, med disse ordene: «Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre.» (Forkynneren 12: 13) Det er det som er oppskriften på et nyttig liv, ikke hvor ung eller gammel du er, eller hva slags navn du skaper deg i denne materialistiske, gamle verden som er i ferd med å forsvinne.
Jesus kom med følgende prinsipp som skulle styre våre mellommenneskelige forhold, et prinsipp som er blitt kjent som den gylne regel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7: 12) For å følge denne regelen må vi kunne sette oss i den andres sted; vi må kunne se hvordan vi ville like å bli behandlet hvis vi var i hans situasjon. Hvordan ville vi like å bli behandlet av et av barna våre hvis vi var gamle og skrøpelige og trengte hjelp? Vil vi ta oss av foreldrene våre nå som de er blitt hjelpeløse på sine gamle dager, og på den måten gjengjelde all den omsorg og hjelp de overøste oss med i 20 år, helt fra vi var hjelpeløse barn?
Når vi ser på våre tilårskomne foreldre som har behov for hjelp, tenker vi kanskje tilbake på vår barndom og husker alt de gjorde for oss da vi var små. De stelte oss når vi var syke, gav oss mat, kledde på oss og tok oss med på utflukter som vi frydet oss over med vår barnlige glede. Med kjærlig omtanke for deres ve og vel kan vi så tenke over hva vi kan gjøre for å dekke deres behov på beste måte.
Det kan innebære at vi treffer de tiltak som er nødvendige for at de skal kunne fortsette å bo hjemme, hvis det er mulig. På den annen side kan den beste ordningen for alle parter, også de tilårskomne foreldrene, kanskje innebære et alders- eller sykehjem. Uansett hvilken avgjørelse som blir tatt, bør andre respektere den. Som det er blitt sagt: «Hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror?» Og: «Hvem er du, som dømmer din neste?» — Romerne 14: 10; Jakob 4: 12.
Uansett hva utfallet blir — enten de gamle foreldrene bor hos barna sine eller på et hjem — kan de fortsatt ha et meningsfylt liv hvis de har sine mentale evner i behold. De kan lære om Jehovas hensikt, som går ut på at alle lydige mennesker kan få leve evig i sunnhet på en paradisisk jord. De kan finne noe nytt å satse på i livet, en gledelig og givende løpebane som består i å tjene sin Skaper, Jehova Gud. Dette blir da den lykkeligste og mest meningsfylte tiden i deres liv. Noen har lært om Jehovas løfter om evig liv i en ny, rettferdig verden når de er kommet opp i årene og befinner seg i en alder da andre har gitt opp å få noe mer ut av livet. De har fått en ny glede, nemlig å snakke med andre om dette håpet.
Vi kan jo avslutte med et eksempel som illustrerer dette godt. En kvinne i California fikk høre om disse lovte velsignelsene i en alder av 100 år, da en sykepleier på sykehjemmet fortalte henne om dem. Da hun var hele 102 år gammel, ble hun døpt som et av Jehovas vitner. Hun avsluttet ikke sitt liv med tomhet, men ved å gjøre ’det alle mennesker bør gjøre’, nemlig ’frykte Gud og holde hans bud’.
[Uthevet tekst på side 6]
Det er blitt sagt at for mange år siden kunne én mor ta seg av 11 barn; nå kan ikke 11 barn ta seg av én mor
[Ramme på side 8]
Å hedre de eldre ved å ta seg av dem — kommentarer fra forskjellige deler av verden
«I Afrika er det truffet få eller ingen offentlige tiltak med tanke på de eldre — ingen sykehjem, ingen alderspensjon eller andre økonomiske ytelser fra det offentlige. De gamle blir tatt hånd om av barna sine.
En av hovedgrunnene til at det er så viktig for folk i utviklingsland å få barn, er at barna deres vil ta seg av dem i framtiden. Også fattige vil få mange barn, for de mener at jo flere barn de får, jo bedre er sjansen for at noen av dem skal vokse opp og ta seg av dem.
Selv om normene i Afrika er i ferd med å endre seg, ser familiene stort sett alvorlig på det ansvar å ta seg av de eldre i familien. Hvis det ikke er noen barn, tar andre familiemedlemmer seg av dem. De som sørger for dem, er ofte dårlig stilt økonomisk sett, men de deler det de har.
En annen måte afrikanere tar seg av foreldrene sine på, er å låne dem sine egne barn. Ofte er det barnebarna som gjør det som skal gjøres i huset.
I industrilandene lever folk lenger på grunn av medisinske fremskritt. I utviklingslandene er det ikke slik. Fattige mennesker dør fordi de ikke har råd til selv den begrensede medisinske hjelp som er tilgjengelig. Et ordspråk i Sierra Leone lyder: ’Ingen som er fattig, er syk.’ Det skal forstås slik at siden en som er fattig, ikke har penger til behandling, er han enten frisk eller død.» — Robert Landis, misjonær i Afrika.
«I Mexico har folk stor respekt for tilårskomne foreldre. Foreldrene bor alene i sitt hjem når sønnene gifter seg, men når foreldrene blir eldre og trenger hjelp, lar barna dem flytte inn til dem, og de tar seg av dem. De ser på det som en plikt.
Det er vanlig å se at besteforeldrene bor sammen med sønnene og barnebarna. Barnebarna er glad i besteforeldrene sine og respekterer dem. Familien er godt sammensveist.
I Mexico er det få hjem for de eldre, for sønnene og døtrene tar seg av de eldre. Hvis det er flere sønner, kan det være at den siste som gifter seg, blir boende hjemme hos foreldrene.» — Isha Aleman, fra Mexico.
«I Korea lærer vi hjemme og på skolen at vi skal hedre de eldre. I familien ventes det av den eldste sønnen at han tar seg av sine gamle foreldre. Hvis han ikke er i stand til å forsørge dem, er det en annen sønn eller datter som gjør det. Mange ektepar bor under samme tak som sine gamle foreldre og tar seg av dem. Foreldre venter at de skal bo sammen med barna sine, og de liker å rettlede og ta seg av barnebarna. Det betraktes som en skam for et ungt ektepar å sende sine gamle foreldre på aldershjem.
Min far var eldste sønn, og vi bodde sammen med besteforeldrene våre i samme hus. Hver gang vi drog et sted, fortalte vi dem hvor vi skulle, og når vi regnet med å være hjemme igjen. Da vi kom hjem, gikk vi først innom rommet deres og hilste med et bukk og lot dem få vite at vi hadde kommet hjem, for de var opptatt av hele familiens ve og vel.
Når vi rakte dem noe, holdt vi det med begge hender. Det er uhøflig å gi noe med én hånd når en skal gi det til noen som en har respekt for, for eksempel foreldre, besteforeldre, lærere eller framstående offentlige tjenestemenn. Når vi hadde spesiell mat, serverte vi besteforeldrene våre først.
Å hedre de eldre vil ikke bare si å hedre familiemedlemmer, men også alle andre eldre. På både barne- og ungdomsskolen gis det undervisning i etikk. I de timene lærte vi ved hjelp av eventyr eller forelesninger hvordan vi skulle respektere og hedre de eldre.
Når det kommer en gammel inn i et rom, ventes det av de unge at de reiser seg. Hvis et barn eller en ungdom sitter på bussen og det kommer på en eldre mann eller kvinne som ikke får noen sitteplass, er det vanlig at den yngre reiser seg, så den gamle får sitte. Hvis en gammel mann bærer en pakke som ser tung ut, stopper du og spør om han trenger hjelp. Hvis han sier ja, bærer du pakken for ham dit han skal.
Som Bibelen forutsa, skulle moralnormene nå i de siste dager for denne tingenes ordning blir verre dag for dag. Korea slipper ikke denne påvirkningen. Men mange koreanere har fortsatt en respektfull holdning til de eldre.» (2. Timoteus 3: 1—5) — Kay Kim, fra Korea.
[Bilde på side 7]
Å besøke de eldre er vel anvendt tid