Det moralske forfallet er omfattende
Det infiserer hele samfunnet
SAMFUNNET i vår tid er preget av en mangel på verdinormer. Det er blitt oppstykket av mange former for livsstil. Mange tenker som så: ’En hvilken som helst livsstil kan aksepteres. Tolererer du min, så tolererer jeg din. Du kan gjøre som du vil, så gjør jeg som jeg vil. La enhver gjøre som det passer ham. Det er mange måter å gjøre tingene på, og alle måtene kan være like bra; det er ikke noe som er galt. Det er ikke noe som er synd mer. Forsvar dine rettigheter. Å protestere på en fredelig måte er som å hviske; øk lydstyrken ved å bruke vold. Vold er en form for talefrihet. Sex kan du ha med hvem du vil, og hvordan du enn måtte ønske det. Slibrigheter er kunst. Lev og la leve.’
Eller er det ’dø og la dø’? Et godt stykke inn i vårt århundre hadde folk helt bestemte oppfatninger av hva som er riktig, og hva som er galt, hva som er moralsk, og hva som er umoralsk, hva som er ærbart, og hva som er skammelig — og det er det fortsatt mange som har. Men for andre begynte en forandring i 1950-årene som så ble større og større. Alle oppfatningene om dyd, moral, ære og etikk ble sett på som ulogiske, umenneskelige og uakseptable. De oppfatningene som ble rådende, satte individet i sentrum. Den enkelte skulle leve i samsvar med selvbestemte mål. Nå skulle de holdningene som skulle aksepteres, gå ut på toleranse, mangfold og frisinnethet som ikke fordømte noen. Ifølge denne nye filosofien er det forbudt å forby.
De katastrofale følgene av denne tankegangen ble flere og flere. I 1980-årene var det en hel strøm av dem, og nå i 1990-årene øker de fortsatt. Her er bare noen få meldinger om de katastrofale følgene. Vi begynner med en tale om verdier som visestyreformannen i et firma holdt i New York på en konferanse om etikk i forretningslivet:
«Politikere bedrar velgerne sine. Meglere snyter klientene sine. Banksjefer leder sine institusjoner slik at de går dukken, og overlater regningen til skattebetalerne. Predikanter og presidentkandidater bedrar sine koner. Barn fusker på eksamener, og millioner ødelegger seg selv og andre med narkotika og kriminalitet. . . . Femti prosent av alle ekteskap ender med skilsmisse. Tjueto prosent av alle barn som blir født i dag, blir født utenfor ekteskap, og en tredjedel av alle barn vil bo sammen med steforeldre før de er 18 år. Det er tydelig at oppløsningen av familien er svært omfattende. Hvis du regner med at formingen av verdinormer begynner hjemme — tidlig i livet — da er det opplagt hva som er grunnene til et sammenbrudd i etikken.» — Vital Speeches of the Day, 1. september 1990.
Hver dag gjenspeiler aviser, blad, nyhetssendinger, kinostykker og fjernsynsprogrammer den reduserte betydning tradisjonelle verdier har fått. I en tale på Chicago universitet sa styreformannen i Chase Manhattan Corporation:
«Enten du først slår opp på sportssidene, Washington-rapporten eller næringslivssidene, ser du tegn på det samme. Sportssidene er fulle av de siste skandalene: Ballspillere er blitt bestukket for ikke å score, universitetslag har fått betinget dom fordi de har brutt rekrutteringsregler, og profesjonelle idrettsfolk doper seg. Nyhetene fra Washington dreier seg om rettssaker hvor det er blitt avlagt falsk ed, om føderale dommere som er tiltalt, om kontaktpersoner som blir betalt for å gjøre bruk av sin innflytelse, og om den siste lovgiver som blir gransket av House Ethics Committee [en komité nedsatt av Representantenes hus som skal føre kontroll med lovgiveres etiske livsførsel]. Du slår opp på næringslivssidene og finner avsløringer av innsidehandel og lignende.» — Vital Speeches of the Day, 1. august 1990.
Det er en vedvarende trommeild, så folk blir ufølsomme overfor den. De blir ikke lenger sjokkert over disse skandalene. Den foreleseren som nettopp ble sitert, sa om dette: «Mange amerikanere blir ikke lenger forarget over nyheter om enda et etisk feiltrinn. Personer som er dømt for grove forbrytelser, er ikke lenger utskudd. De er berømtheter. De blir bedt i selskaper hos eliten. De skriver bestsellere.»
Den amerikanske finansmannen Ivan Boesky avsluttet en tale for økonomistudenter ved å løfte armene slik at de dannet bokstaven V (for «victory» — seier), og sa: «Måtte griskheten seire!» Senere fikk griskhet ham til å drive innsidehandel. Han ble stilt for retten, erklært skyldig, ilagt bot og fengslet. Boten var på 100 millioner dollar, men han fikk beholde over en halv milliard dollar. Michael Milken, en annen som drev manipuleringer på New York-børsen, fikk en bot på 600 millioner dollar for sin handel med søppelobligasjoner (obligasjoner som det er knyttet høy risiko til, og som blir kjøpt for mindre enn pålydende verdi) — det var omtrent det han tjente på ett år! Han klarte å beholde halvannen milliard dollar.
Tidsskriftet Industry Week hadde en artikkel hvor overskriften reiste spørsmålet: «Glem etikken — og få suksess?» En konsulent fra Utah syntes etikken i forretningslivet var blitt dårligere, og sa: «For meg virker det som om jo mer suksessrik forretningsmannen er, jo mer uetisk oppfører han seg.» En direktør fra Michigan sa: «Vi har en bestemt politikk når det gjelder etikk, men mellomledere ignorerer reglene ved å tenke som så: ’Dette er ikke uetisk, det er bare smart forretningsvirksomhet.’» En inspektør fra Miami sier beklagende: «Etikken er raskt i ferd med å tape kampen; profitt er viktigst av alt, for enhver pris.» Andre forretningsmenn sa det mer rett ut. «Alt går,» sa én. En annen kom med denne uttalelsen: «Vår politikk er at hvis du kan gjøre det ustraffet, så gjør det.»
Det er ikke bare forretningsfolk som bidrar til at det går nedover med moralnormene. En holdning som ødelegger moralske verdinormer, har spredt seg til hele samfunnet. Altfor mange advokater er mer opptatt av lovtrekkeri enn av å vise respekt for loven. Altfor mange forskere fornedrer seg til å være uredelige og til å gjøre seg skyldige i bedrag for å få statstilskudd. Altfor mange leger får ord på seg for å være mer interessert i fete honorarer enn i pasienter — og altfor mange av pasientene legger planer om å saksøke leger og sykehus for forsømmelse.
Narkotika, kriminalitet og kriger mellom forskjellige gjenger får bydeler til å vakle. Utroskap ødelegger familier. Små barn blir offer for seksuelt misbruk, deriblant barneporno. Sex blant tenåringer fører til svangerskap, aborter og forsømte barn. Narkotikalangere invaderer skolegårder. Skolebarn går med kniver og skytevåpen på seg. Og skolebarnas leseferdighet blir stadig dårligere. Den beste støtteundervisning i slike tilfelle er at foreldre leser for barna sine, men ofte er foreldrene for opptatt med å tjene til livets opphold eller med å realisere seg selv.
Musikkindustrien bidrar til det moralske forfallet, særlig noen av de ytterliggående hardrockbandene. En konsulent bemerket: «Rock har vist seg å være det perfekte medium når det gjelder å proklamere og utbre ideen om tilfeldige og ubegrensede seksuelle handlinger og å lovprise bruken av narkotika. Rock har også vært en mektig kraft når det gjelder å vekke forakt for foreldre, for eldre generasjoner og sosiale institusjoner som har opponert mot den livsstilen som innebærer seksuell umoral og narkotikamisbruk.»
Et av målene deres er å støte og sjokkere og å vekke oppmerksomhet med tekster som er en flom av vulgært, grovt, motbydelig og avskyelig griseri, proppfullt av brutal, nedsettende omtale av kvinner. Oral og anal sex blir beskrevet på atskillige måter, det oppfordres til seksuelt misbruk, og voldtekt er en så voldsom forlystelse at kvinnelige kjønnsorganer brister — det er ikke grense for de grove uanstendigheter som blir forherliget. Da en rockegruppe ble stilt for retten anklaget for utuktige tekster, roste en professor ved Duke universitet gruppen som litterære genier og forsvarte de vulgære slibrighetene, som han mente var av kunstnerisk verdi. Juryen var enig med ham. Den kom til at teksten ikke var utuktig; dette var kunst.
Noe annet som vitner om verdinormenes forfall i samfunnet, er det faktum at et av de mest obskøne platealbumene med rap-musikk som ble solgt i fjor, ’ble solgt i så mange eksemplarer (over en million) i løpet av de tre første ukene etter utgivelsen at det seilte opp på førsteplass. Det betyr at det da var det mest populære i musikkverdenen’. De navnene som disse rockegruppene har gitt seg selv, passer til tekstene: «Det finnes nå minst 13 grupper som er oppkalt etter de mannlige kjønnsorganene, minst seks er oppkalt etter kvinnelige kjønnsorganer, fire etter sæd, åtte etter abort og én etter en skjedeinfeksjon.» — U.S.News & World Report.
En professor ved Boston universitet sa om Mapplethorpe-utstillingen: «Jeg så den på instituttet for samtidskunst i Boston. Der, som andre steder, var arbeidene inndelt i avdelinger, for å si det slik. Hardporno-bildene var . . . så foruroligende pornografiske som en kan tenke seg. Jeg vet ikke om de var ’homo-erotiske’, men de var bilder som skildret handlinger som jeg ikke av meg selv kunne forestille meg var mulige, langt mindre behagelige.» Spørsmålet om utstillingens usedelighet ble tatt opp i retten, og en jury kom til at dens usedelighet var kunst. Kunst var det neppe, og det var så visst ikke moralsk ansvarlig. Det var enda et tegn på at kunstneres, artisters og seeres sanne verdier er blitt stadig mer uthult.
Vi trenger grenser. Vi trenger stabiliserende retningslinjer. Vi trenger idealer å arbeide mot. Vi trenger å vende tilbake til den opprinnelige kilden til sanne verdinormer.
[Uthevet tekst på side 4]
Folk blir ikke lenger sjokkert over skandaler
[Uthevet tekst på side 5]
Juryer erklærer at grove obskøniteter er kunst