Kilden til sanne verdinormer
Når normene blir fulgt, blir det slutt på det moralske forfallet
MENNESKET ser opp på nattehimmelen, som er full av stjerner, og det blir fylt av ærefrykt og undring. Med blikket vendt opp mot denne stjernesådde hvelvingen langt der oppe føler mennesket seg lite og ubetydelig. Kanskje det tenker på det salmisten sa for lenge siden: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?» (Salme 8: 4, 5) Salmisten så noen få tusen stjerner og følte seg liten. Nå vet vi at det finnes milliarder av galakser som hver har milliarder av stjerner, og vi føler oss enda mindre. Forskjellige spørsmål svirrer kanskje rundt i hodet på oss: ’Hvilken rolle spiller vel jeg? Hvorfor er jeg her? Hvem er jeg egentlig?’
Men ingen dyr gjør seg slike tanker.
Menneskene ser på variasjonen blant livsformene rundt seg og blir forbløffet over den måten de er konstruert på; livsformene er praktisk utrustet for en bestemt hensikt. De ser fugler som trekker tusenvis av kilometer, pattedyr som ligger i dvale gjennom den kalde vinteren, og livsformer som gjorde bruk av sonar, klimaanlegg, jetprinsippet, avsalting, frostvæske, pressluftapparatlignende konstruksjoner, rugemaskiner, termometre, papir, glass, ur, kompasser, elektrisitet, rotasjonsmotorer og mange andre undere lenge før mennesket i det hele tatt hadde drømt om dem. Tenkende mennesker spør seg selv: ’Hvordan ble alle disse forunderlige, innviklede, hensiktsmessige konstruksjonene til? Hvilken stor intelligens står bak?’
Ingen dyr tenker på dette heller.
Menneskene derimot tenker på disse tingene. Hvorfor er menneskene, av alle de myriader av skapninger som finnes på jorden, de eneste som blir fylt av ærefrykt og undring over himmelen der oppe og livets mysterier her nede? Hvorfor? Fordi menneskene er annerledes.
Hvorfor er menneskene så annerledes?
Fordi det bare er menneskene som er skapt i Guds bilde: «Da sa Gud: ’La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!’» (1. Mosebok 1: 26) Dette forklarer den uoverstigelige kløften mellom mennesker og dyr. Det forklarer hvorfor ingen annen skapning på jorden har den fjerneste likhet med mennesket. Det forklarer hvorfor mennesket er en tenkende skapning, stiller spørsmål om verden rundt seg og er opptatt av moralske verdier.
På hvilken måte er menneskene skapt i Guds bilde? I den forstand at de er i besittelse av noen av Guds egenskaper, som kjærlighet, barmhjertighet, rettferdighet, visdom, makt, vennlighet, godhet, tålmodighet, ærlighet, sannferdighet, lojalitet, arbeidsomhet og oppfinnsomhet. Dette var gode egenskaper som opprinnelig ble programmert i menneskene, men i og med at det første menneskepar misbrukte sin frie vilje og dermed gjorde opprør, ble disse egenskapene forvrengt og ble følgelig ikke overført i fullkommen tilstand til etterkommerne deres. Egenskapene ble kastet ut av likevekt, og noen av dem kom så sjelden til uttrykk at de bleknet i folks bevissthet. Kolosserne 3: 9, 10 viser imidlertid at vi ved å tilegne oss nøyaktig kunnskap om Gud og å handle deretter kan ta på oss en ny personlighet og igjen nærme oss ’Guds bilde’.
Da Jehova Gud gav israelittene Moseloven, inneholdt den de sanne verdinormer, deriblant De ti bud og formaningen om å ’elske sin neste som seg selv’. (3. Mosebok 19: 18; 2. Mosebok 20: 3—17) Disse verdinormene skulle bringes videre som en arv til framtidige generasjoner. Moses sa at Israel skulle holde denne loven, og han sa også: «Gi barna påbud om at de skal holde alle budene i denne loven og leve etter dem. For dette er ikke tomme ord, men selve livet for dere.» (5. Mosebok 32: 46, 47) Flere hundre år senere omtalte Ordspråkene 8: 18 dem som noe verdifullt, som «arvegods».
Verdinormer som kan snu tendensen
Mange innvender imidlertid at samfunnet nå er så brokete at ett sett verdinormer ikke kan dekke alles behov. Folk har forskjellig bakgrunn og tilhører forskjellige kulturer, og det krever en rekke forskjellige verdinormer, hevder de. Men hvilket moderne problem vil ikke kunne bli løst hvis vi holder Jesu bud om å elske vår neste som oss selv? Eller hvis vi gjør mot andre det som vi vil at andre skal gjøre mot oss? Eller hvis vi lever etter prinsippene i De ti bud? Eller hvis vi går inn for å framelske åndens frukter? De beskrives i Galaterne 5: 22, 23: «Åndens frukt . . . er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll. Mot slike ting er det ingen lov.» Ikke én av disse fruktene ber om noe umulig; en hvilken som helst av dem ville ha eliminert en stor del av samfunnets nåværende problemer hvis de var blitt framelsket.
’Men folk vil ikke leve sånn!’ sier du kanskje. Hvis du synes at slike løsninger er for vanskelige, så regn ikke med at problemene skal bli løst ved hjelp av lette alternativer. Det står i samfunnets makt å bruke disse løsningene, men det skorter tydeligvis på vilje til å gjøre det. Folk i vår tid finner seg ikke i at det blir lagt bånd på deres friheter, heller ikke friheten til å handle galt og til å erfare de sørgelige konsekvensene av det.
Avisen Bottom Line/Personal spør: «Hva er det som har skjedd med selvbeherskelsen?» Den sier at «de fleste er skremt over følgene av at vi lever i en seksuelt normløs tid», og tilføyer så: «Likevel fortsetter folk å betrakte en fullstendig tilfredsstillelse av de seksuelle lyster som noe som er av hellig verdi. . . . Det ventes av folk at de av hensyn til helsen skal slanke seg, trimme, slutte å røyke og vise selvdisiplin i måten de lever på. Bare seksuell tilfredsstillelse synes å ha fått en hellig og ukrenkelig status av hensyn til fortsatt grenseløs nytelse.» Det er ikke det at de ikke kan anvende verdinormene; de vil ikke. Så samfunnet sår og høster.
I dag er disse verdinormene kommet fullstendig i vanry. Mange kaller det onde godt og det gode ondt, akkurat som forutsagt: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, bittert til søtt og søtt til bittert!» (Jesaja 5: 20) Andre derimot blir mer og mer bekymret. De ser de råtne følgene av gjør-som-du-vil-filosofien og ønsker at tendensen skal snus, at det skal bli slutt på det moralske forfallet.
Kan religionen og familien være til hjelp?
Det blir foreslått mange tiltak med tanke på gjeninnføringen av verdinormene. Ett av dem dreier seg om religion. Det heter seg at religionen gir åndelig styrke. Men denne styrken er ikke å finne i kristenhetens tradisjonelle religionssamfunn. Noen av dem har vendt tilbake til hedendom for å gjenopplive slike blasfemiske læresetninger som treenighetslæren, læren om evig pine og læren om en udødelig sjel. Andre har vraket gjenløsningen og skapelsesberetningen for å bøye seg for en vitenskapsreligion, utviklingslæren. De er begeistrede tilhengere av den historisk-kritiske bibelforskning, som avviser Guds Ords, Bibelens, ukrenkelighet. De tilbyr en «kristendom» som er så utvannet og fordervet at det ikke er noe av verdi igjen, og den yngre generasjon ser bare hykleri og falskhet. Nei, det er ikke i slike sykelige religioner vi skal se etter åndelig styrke. Det skal vi gjøre bare i den eneste sanne religion, som er basert på Bibelen, og som kunngjør at Jehovas rike er verdens eneste håp.
Det finnes imidlertid også en annen kilde til hjelp for dem som er bekymret over situasjonen, og det er familien. Innenfor familiens rammer kan foreldrene gi barna verdinormer. Den hengivenhet som begynte ved fødselen, må fortsette. Barn som er glad i foreldrene sine og har tillit til dem, ønsker å være som dem, å ta etter den måten de snakker og handler på, å etterligne deres oppførsel og å gjøre deres moralnormer til sine egne. Etter hvert blir foreldrenes verdinormer en del av barnas sett med verdinormer. Enkle forklaringer, ikke lange prekener; toveis kommunikasjon, ikke dogmatiske uttalelser, er virkningsfullt.
Foreldre som ikke bare forteller barna hva de skal gjøre, men som også selv følger sanne verdinormer, får barn som har gjort disse verdinormene til en del av seg selv. For slike barn vil ikke de negative rollemønstrene til jevnaldrende på skolen eller andre steder utgjøre noen trussel. Som Ordspråkene 22: 6 sier: «Lær gutten den veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel.» Lær opp barna ved å gi dem verdifull veiledning. Og lær dem framfor alt opp ved selv å være et verdifullt eksempel.
Behovet for verdinormer er programmert i genene
Jesus sa: ««Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» (Matteus 5: 3) Det er et instinktivt behov som er programmert i oss, som noen psykiatere har sagt. Det er også sant at det bare er ved hjelp av åndelig styrke vi vil klare å motstå de falske verdinormer som blir forfektet i dag.
I tråd med det faktum at vi er skapt i Guds bilde, med et medfødt potensial for verdier, sier Thomas Lickona, som er professor i pedagogikk: «Jeg tror at evnen til å vise godhet er der fra begynnelsen av.» Men han legger til at «foreldre må gi disse instinktene næring, akkurat som de hjelper barna til å bli flinke til å lese eller til å bli dyktige idrettsutøvere eller musikere».
Produceren Norman Lear var gjesteforeleser på landsmøtet for det amerikanske undervisningsforbund. Etter at han hadde erkjent «det problem som de mer blaserte, bedre utdannede blant oss utgjør — de som har forkastet søkingen etter oversanselig mening som noe sprøtt eller irrelevant», sa han: «På grunnlag av menneskets historie har jeg ikke noe vanskelig for å trekke den konklusjon at reaksjonen på livet, på den bevisste eksistens, tilskyndelsen til å tro på noe høyere enn en selv, er så sterk og uimotståelig at den er uløselig knyttet til den måten vi er genetisk kodet på.»
Lear anklager storfinansen og fire tiår med fjernsyn for å ha formidlet et «nytt sett verdinormer» som har så stor innflytelse på folks moral og personlige verdinormer at det har ført til mange sosiale onder: skoler og universiteter som uteksaminerer folk som ikke kan lese og skrive; tiltagende narkotikamisbruk; ugifte tenåringsjenter som får barn; familier uten sparepenger som kommer i stadig dypere gjeld. Lear tilføyer så: «Når vi snakker om 100 sosiale onder — jeg tror vi kan snakke om et sett verdinormer som har fått ringvirkninger fra den ene generasjonen til den andre, og som med fjernsynets hjelp har undergravd hele kulturen.» Og han sa igjen at han «tror at gjemt i våre gener ligger troen på at det finnes en større makt og et større mysterium som former våre liv, og som vi må vie oppmerksomhet».
Den kjente psykiateren C. G. Jung sa at religion «er en instinktiv holdning som er eiendommelig for mennesket, og hvis manifestasjoner lar seg følge gjennom hele åndshistorien». Samvittigheten, som forteller oss hva som er riktig, og hva som er galt, er også medfødt: «For når folk av nasjonene, som ikke har lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de ikke har lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.» (Romerne 2: 14, 15) Samvittigheten er en slags indre stemme, en slags indre domstol som treffer avgjørelser om vår oppførsel og enten anklager eller unnskylder oss. Hvis vi imidlertid viser «ringeakt for retten», hvis vi ikke tar hensyn til samvittigheten, vil den bli ufølsom og ikke fungere mer.
Forskere ser mysterier som bare Gud kan forklare
Det er interessant å merke seg at etter hvert som vitenskapen lærer mer om jorden og universet, heller enkelte forskere mot den oppfatning at det må stå en høyere intelligens bak det hele. De vegrer seg imidlertid for å godta Bibelens Gud.
I sin bok The Symbiotic Universe setter astrofysikeren George Greenstein seg fore «å gi en detaljert redegjørelse for det som bare kan se ut til å være en forbausende rekke av formidable og usannsynlige tilfeldigheter som banet veien for livets oppståen. Det finnes en liste over sammentreff som alle var helt nødvendige for vår eksistens». Greenstein sa at listen ble lengre og lengre, sammentreffene kunne ikke ha skjedd tilfeldig, og tanken om at en overnaturlig kraft var inne i bildet, vokste. «Er det mulig,» tenkte han, «at vi plutselig, uten å ha ment å gjøre det, har snublet over vitenskapelige beviser for at det finnes et høyere Vesen? Var det Gud som grep inn og ved et under laget utkast til kosmos til gagn for oss?» Han følte «en intens motvilje» mot en slik tanke og sa: «Gud er ingen forklaring.» Likevel hadde den lange listen med «sammentreff» fått ham til å stille disse spørsmålene.
En annen astrofysiker, nobelprisvinneren Fred Hoyle, drøftet i sin bok Det intelligente univers de samme mystiske sammentreff som de som foruroliget Greenstein: «Slike egenskaper ser ut til å gå som en rød tråd gjennom hele naturens verden, det er som et sammenhengende lykketreff som ikke lar seg beseire. Så mange er det av disse merkelige sammentreffene som angår livet, at vi trenger en forklaring som kan gjøre rede for dem.» Hoyle er også enig med Greenstein i at de ikke kunne ha skjedd ved en tilfeldighet. Hoyle sier følgelig at ’universets opprinnelse forutsetter intelligens’, ’en intelligens på et høyere plan’, ’en intelligens som var forut for vår, og som ble ansporet til å sette sammen en struktur for liv, som en overlagt skapergjerning’.
Einstein snakket om Gud, men ikke den Gud som tradisjonell religion beskriver. Hans gudsbegrep hadde sammenheng med «den uendelig overlegne ånd» han så åpenbare seg i naturen. Timothy Ferris siterte Einstein i sin artikkel «Den andre Einstein»: «Det jeg ser i naturen, er en storslått struktur som vi bare kan fatte helt ufullstendig, og som må fylle et tenkende menneske med en følelse av ’ydmykhet’. Dette er en ekte religiøs følelse som ikke har noe med mystisisme å gjøre. . . . Min religiøsitet består i en ydmyk beundring av den uendelig overlegne ånd som åpenbarer seg i det lille som vi med vår mangelfulle og flyktige forståelse kan fatte av virkeligheten. . . . Jeg vil vite hvordan Gud skapte denne verden. Jeg vil kjenne hans tanker, resten er detaljer.»
Etter at Guy Murchie har drøftet noen av universets ufattelige mysterier i sin bok The Seven Mysteries of Life, sier han: «Det er lett å se hvorfor moderne fysikere, som trolig grundigere enn noen andre forskere i de siste århundrene har skjøvet kunnskapens grense ut i det ukjente, ligger foran de fleste av sine kolleger når det gjelder å akseptere det altomfattende mysterium i universet som vanligvis omtales som Gud.»
Søk Gud, høst gagn av det og lev evig
Menneskene famler og søker. Det de søker, er Gud. Det var også noen som gjorde det på Paulus’ tid. Han sa: «For at de skulle søke Gud, om de kunne famle etter ham og virkelig finne ham, skjønt han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (Apostlenes gjerninger 17: 27) Det er ingen dyr som famler etter Gud. Ikke et eneste dyr har noe begrep om Gud. Men det har mennesket, som er skapt i Guds bilde og er skilt fra selv det mest høytstående dyr ved hjelp av en uoverstigelig kløft. Og som det sies i skriftstedet, er ’ikke Gud langt borte fra en eneste av oss’.
Vi ser vitnesbyrd om ham overalt omkring oss. Hans skapergjerninger vitner om ham, som Romerne 1: 20 sier: «For hans usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, også hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet, slik at de er uten unnskyldning.» Etter hvert som forskerne ser flere og flere av de uforklarlige sammentreffene og innviklede konstruksjonene og grunner over de imponerende underne i universet, vil kanskje flere og flere av dem oppfatte den overlegne intelligens som er virksom bak alt dette, og anerkjenne sin Skaper, Jehova Gud.
Jorden og alt den er full av, tilhører Jehova. Han fastsetter normene for dem som vil bo på den. Han har gitt sanne verdinormer som retningslinjer vi kan følge for å oppnå lykke og liv. Han har også gitt oss en fri vilje. Vi er ikke nødt til å adlyde ham. Vi kan så hva vi vil, men før eller senere må vi også høste det vi sår. Gud kan ikke holdes for narr. Han har gitt sine undersåtter på jorden sanne verdinormer, ikke av hensyn til seg selv, men til gagn for dem. Jesaja 48: 17, 18 sier: «Jeg er Herren, din Gud. Jeg lærer deg det som gagner, og fører deg på den vei du skal gå. Å, ville du høre på mine bud! Da skulle din fred bli som elven, din rettferd som havets bølger.»
Når den tiden kommer da alle folkeslag følger Jehovas inntrengende oppfordring, vil de gå på den vei de bør gå på, og rette seg etter sin Skapers bud. Alle vil erfare at det er til gagn for dem; de vil erfare fred som en elv og rettferd som havets bølger. Alle vil følge de verdinormer de har arvet, og vil aldri igjen erfare de sørgelige følgene av et moralsk forfall. Når kommer alt dette til å finne sted? Snart, når følgende bønn blir besvart: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» — Matteus 6: 10.
[Bilder på side 7]
Jetprinsippet
Avsalting
Papirframstilling
Sonar