Hva Bibelen sier
Naturkatastrofer — er de straffedommer fra Gud?
I FILIPPINENE, et land som ofte har vært rammet av naturkatastrofer, er det mange som spør: ’Setter Gud menneskene på prøve ved hjelp av slike katastrofer?’ I 1991, etter det mest ødeleggende vulkanutbrudd i Filippinene i vårt århundre, hadde en av landets aviser følgende overskrift: «Utbruddet: En straffedom fra Gud?»
Spaltisten Nelly Favis-Villafuerte uttrykte et slikt syn da hun skrev: «For bibeltroende kristne er det imidlertid bare én forklaring: Vulkanutbruddet fra Pinatubo er en guddommelig straff som enda en gang skal minne oss på at det finnes en ærefryktinngytende og suveren Gud, som har den avgjørende makt over mennesker og nasjoner og deres skjebner.» På bakgrunn av denne påstanden spør vi:
Straffer den allmektige Gud samfunn i dag?
Det er ikke tvil om at Gud har gjort det i fortiden. Bibelen forteller om vannflommen i Noahs dager, om ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra og om Jerusalem, byen som Guds store navn var nevnt over, og som to ganger ble jevnet med jorden. Disse eksemplene viser at den allmektige Gud kan felle en dom og fullbyrde den over dem som fortsetter å bryte hans lover. — 1. Mosebok 7: 11, 17—24; 19: 24, 25; 2. Krønikebok 36: 17—21; Matteus 24: 1, 2.
Men hvordan er det i dag? I Matteus, kapittel 24, Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21, forutsa Kristus Jesus at det ville komme en tid med katastrofer over hele verden. I disse kapitlene advarte han profetisk om begivenheter og tilstander som skulle prege avslutningen på denne tingenes ordning. Slik skulle tenkende mennesker kunne forstå at han hersket fra himmelen, usynlig for menneskene. Disse profetiene blir oppfylt i dag. Men det er verdt å merke seg at Jehova Gud i forbindelse med hver enkelt av de ovennevnte domsfullbyrdelsene gjentatte ganger gav klare advarsler før ødeleggelsen kom. (Amos 3: 7) Når det gjelder vår tids naturkatastrofer, kommer eventuelle advarsler imidlertid som oftest fra verdslig hold og er basert på vitenskapelige observasjoner.
Dessuten sier disippelen Jakob i sitt brev, kapittel 1, vers 13: «Gud kan ikke prøves med onde ting, og han prøver heller ikke selv noen med onde ting.» Etter hvert som verdens befolkning har økt, har menneskene måttet bosette seg stadig nærmere mange mulige farer. Behovene for bosteder og åkrer fører til at skoger hogges ned, og det kan øke omfanget av noen naturkatastrofer som skyldes kraftig regn og flomvann.
Derfor vil det ikke være riktig å si at naturkatastrofer er straffedommer som den allmektige Gud sender over menneskene i de rammede områdene. For det er lett å se at mange uskyldige, for eksempel små barn, også lider i slike nødssituasjoner. Men selv om den allmektige Gud ikke forårsaker slike katastrofer, kan vi spørre:
Kan vi lære noe av dem?
Ja. For dem som bor i de rammede områdene, utgjør slike katastrofer en prøve på hvor stor verdi de tillegger materielle eiendeler, i forhold til selve livet. Folk har tatt unødige sjanser og våget livet ved slike anledninger — bare for å berge noen få eiendeler. Vi må huske det Jesus sa: «Selv om noen har overflod, kommer ikke hans liv av de ting han eier.» (Lukas 12: 15) Materielle ting kan erstattes, men det kan ikke et menneskeliv. — Matteus 6: 19, 20, 25—34.
Naturkatastrofer får også enkelte til å tenke over hvordan de lever. Apostelen Paulus oppfordret kristne til å gi nøye akt på sin livsførsel da han sa: «Pass derfor nøye på hvordan dere vandrer, ikke som uvise, men som vise, idet dere gjør det beste dere kan ut av krisen, for dagene er onde.» (Efeserne 5: 15, 16, Byingtons oversettelse) Hver prøvelse en person møter i livet, er en påminnelse om hvor viktig det er å ha sterk tro.
Det tredje vi kan lære av naturkatastrofer, er at vi trenger å utvikle et større mål av medfølelse og empati. I et katastrofeområde må en vise kjærlig omtanke for de andre nødlidende, istedenfor å tenke at hver enkelt får klare seg selv. Dette gjelder spesielt dem som er blitt betrodd det ansvar å ta seg av andre. Profeten Jesaja sa om noen han kalte «stormenn», at de var «som et ly mot vinden og som et skjul mot styrtregn, som rennende bekker i tørt land, som skyggen av et mektig fjell på jord som tørster etter vann». — Jesaja 32: 1, 2.
Under katastrofer har en mange muligheter til å vise empati og dele det en har, med andre — både i ord og handling. Som følge av Pinatubos vulkanutbrudd og den katastrofen det førte til, ble det for eksempel god anledning til å hjelpe dem som hadde måttet flykte fra katastrofeområdet. Mange hadde ikke engang de nødvendige midler til å skaffe seg mat for. Derfor kunne andre vise sin uselviskhet ved å hjelpe dem. Men mange spør likevel:
Vil menneskene bli rammet av en endelig dom?
Ja, det vil de, slik Guds Ord tydelig viser. (Matteus 24: 37—42; 2. Peter 3: 5—7) Før denne domsfullbyrdelsen kommer, må det utføres et verdensomfattende arbeid for å advare menneskene, slik Jesus videre profeterte: «Og det gode budskap må først bli forkynt blant alle nasjonene.» — Markus 13: 10.
Derfor må hver enkelt av oss spørre seg selv: ’Hva skal jeg gjøre?’ Vi oppfordrer deg inntrengende til å ta deg tid til å undersøke hva Bibelen sier en må gjøre for å overleve denne globale katastrofen.