Den dagen det regnet sand

Av Våkn opp!s medarbeider i Filippinene

LØRDAG den 15. juni 1991 er en dag som innbyggerne i de sentrale deler av øya Luzon ikke glemmer så lett. Så utrolig det enn måtte høres ut, falt det den dagen sandkorn som regndråper på de frodiggrønne åsene og på rismarkene i de filippinske provinsene Pampanga, Tarlac og Zambales. Det som skjedde denne dagen, og de følgene det fikk for de mer enn to millioner innbyggerne i området — innbefattet cirka 2900 Jehovas vitner — er både hjerteskjærende og fengslende.

Få liv gikk tapt, fordi det tidlig kom advarsler fra vulkanologer som overvåket den seismiske aktiviteten i fjellet Pinatubo. De mange tusen innfødte av aeta-stammen hadde forlatt området før de store vulkanutbruddene kom, og alle innbyggerne i to mils omkrets rundt Pinatubo ble oppfordret til å søke sikkerhet i andre områder. Bare to dager før det første store utbruddet den 12. juni, evakuerte det amerikanske flyvåpenet mesteparten av personellet fra Clark-basen ved foten av Pinatubo, til flåtebasen nær byen Olongapo. Dette var den største forflytningen i sitt slag siden den annen verdenskrig. Geologen Richard J. Purser roste myndighetene for de advarslene som ble gitt, da han i et åpent brev til det filippinske folk skrev: «Phivolcs [det filippinske institutt for vulkanologi og seismologi] har vært til stor nytte for dere så langt, og de rådene det har gitt, har vært klare og fornuftige og vitenskapelig korrekte.»

Øyenvitner forteller

Esther Manrique, en heltidsforkynner blant Jehovas vitner, bor i Subic i Zambales, cirka tre mil fra Pinatubo. Hun forteller om de dagene da det regnet sand: «Det hele begynte onsdag morgen den 12. juni. Da vi skulle gå ut i tjenesten, stod folk og stirret på noe underlig. Over Pinatubo dannet det seg en soppformet sky, som ved en atombombeeksplosjon. Etter noen minutter begynte det å regne — ikke vanndråper, men sandkorn.

Torsdag regnet det sand igjen. Cirka klokken to fredag ettermiddag ble det plutselig mørkt, og det falt sand og mudder over hele området. Arbeidere og skolebarn ble øyeblikkelig sendt hjem. De som gikk uten paraply, så ut som vandrende steinfigurer på grunn av sanden og mudderet.»

Cirka klokken sju lørdag morgen ble himmelen mørk i omtrent en time. Celestino Layug, som bor i Porac i Pampanga, fortalte om det fenomen han var vitne til den kvelden: «Lørdag kveld lynte det på en måte som jeg aldri hadde sett før. I tillegg til den vanlige blåhvite fargen lyste det rødt og rosa. Samtidig merket jeg flere ganger at jorden skalv.»

Hva som hadde skjedd

Geologen Richard Purser skrev: «Hvis noen hadde diktet sammen en historie om ti store vulkanutbrudd, tre jordskjelv og en kraftig tyfon som inntraff i løpet av én natt, ville ingen ha ansett det for å være sannsynlig. Virkeligheten kan så visst overgå fantasien.» I et fjernsynsintervju anslo lederen for Phivolcs, Raymundo Punongbayan, på bakgrunn av kraterstørrelsen, at cirka to milliarder kubikkmeter vulkansk masse var blitt spydd ut i atmosfæren.

Hvor stor kraft måtte til for å slynge ut slike enorme mengder med masse? Geologen Purser sa: «Den energien som skulle til for å sende to milliarder kubikkmeter (fem milliarder tonn) gjennomsnittlig 17,5 kilometer rett til værs, tilsvarer energien fra en atombombe på 25 megatonn (1500 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben).»

Naturligvis falt ikke all asken og sanden ned over Filippinene. Det ble meldt om lett askenedfall i Vietnam og Kambodsja, tvers over Sør-Kinahavet, og også i Singapore og Malaysia. I Kina ble også værforholdene berørt. «Meteorologene som ble sitert i den offisielle [kinesiske] pressen onsdag, sa at røyk, aske og gasser i atmosfæren hadde forstyrret de normale værmønstrene, slik at de frodige provinsene i sør stod overfor tørke, mens det striregnet i nord.»

På Hawaii hadde man lenge sett fram til solformørkelsen den 11. juli. Men det fine støvet som samlet seg i atmosfæren som følge av Pinatubos utbrudd, førte til at mange vitenskapsmenn ble skuffet. Donald Hall, lederen for det astronomiske institutt ved Hawaii universitet, sa: «Det er ganske fortvilende at vulkanen, etter å ha sovet i 600—700 år, ikke kunne ha ventet en uke eller to før den fikk utbrudd.»

Følgene og hjelp som ble gitt

Minst 18 landsbyer og to byer nær Pinatubo ble utsatt for langvarig nedfall av aske og sand. Tusenvis av bygninger, deriblant åtte av Jehovas vitners Rikets saler, fikk store skader fordi takene brøt sammen under vekten av sanden som ble iblandet vann under tyfonen.a Filippinenes president, Corazon Aquino, sa i sin offisielle tale til folket den 22. juli om landets tilstand: «Utbruddet fra Pinatubo er det største i dette århundret. . . . Det har rasert 800 000 mål dyrkbar jord for landbruket vårt og ødelagt handelsvirksomheten i minst tre provinser. . . . Kraftutfoldelsen var så stor at den utslettet den største militærbasen i Stillehavet.»

Tusener, deriblant mange hundre Jehovas vitner, måtte forlate hus og arbeid. Da de første anmodningene om hjelp nådde Selskapet Vakttårnets avdelingskontor sent på dagen den 15. juni, ble det opprettet flyktningesentre i Rikets saler og i to stevnehaller i nærheten. Mandag morgen, den 17. juni, drog to grupper brødre fra avdelingskontoret ut for å inspisere de ødelagte områdene. Da rapportene deres ble mottatt dagen etter, fikk reisende tilsynsmenn beskjed om å utvide sine besøk hos de Jehovas vitner som var rammet, og sørge for at de fikk ekstra forsyninger av mat, vann og medisiner. Brødre i Stor-Manila og i andre områder av landet som ikke var rammet av vulkanutbruddet, sendte samtidig pengebidrag til avdelingskontoret for å hjelpe. Andre, som ikke var Jehovas vitner, la merke til den hjelp som ble gitt. Én av dem sa: «Dere Jehovas vitner er virkelig omtenksomme; dere handler med én gang.»

Laharer — en konstant fare

Befolkningen i de sentrale deler av Luzon fikk snart et nytt ord i sitt ordforråd — «lahar». Det er en mudderstrøm med stort innhold av vulkansk masse. Minst 13 elver av forskjellig størrelse har sitt utspring på Pinatubo. Selv om fjellet ikke er så veldig høyt, bare 1760 meter, skulle de to milliarder kubikkmeterne med sand og aske som hadde hopet seg opp i skråningene, vise seg å bli ødeleggende for områdene langs elvene. Allerede lørdag den 15. juni, da det største utbruddet fant sted, hadde mudderstrømmer feid gjennom Porac, Guagua, Bacolor og byen Angeles. Laharen som kom ned elven Abacan i Angeles, ødela tre broer og sperret motorveien. I Bacolor ble Jehovas vitners Rikets sal og hundrevis av boliger fylt med slam. Ved utgangen av juli var mer enn 36 000 hus blitt ødelagt, og ytterligere 61 000 hadde fått skader. Ødeleggelsene syntes ikke å ta noen ende.

Til tross for enorme skader i de rammede områdene og stor fare for flere ødeleggelser har det filippinske folk vist en bemerkelsesverdig ånd ved å ta denne motgangen med rosverdig fatning. Manila Bulletin for 29. juni 1991 skrev i lederen: «Selv om ingen ventet utbruddet fra Pinatubo, ser det ut til at de som bor i området, regjeringskontorene og offentligheten mestrer situasjonen. Som ved det forrige jordskjelvet er vi vitne til vårt folks evne til å takle motgang. Vi kan bare beundre dets mot og indre styrke.»

[Fotnote]

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

FILIPPINENE

Kina

[Kart]

FILIPPINENE

Pinatubo

Olongapo

Manila

Sør-Kinahavet

[Bilder på side 16]

Tak på Rikets saler brøt sammen under vekten av aske, sand og regn