Hva vi kan lære av universet

«Jeg later ikke som om jeg forstår universet — det er mye større enn meg.» — Thomas Carlyle, 1795—1881.

I DAG, et århundre senere, har vi større begrep om hvor mye større enn oss universet egentlig er. Selv om vitenskapsmennene forstår mye mer nå enn før, er de fremdeles i en lignende situasjon som «1800-tallets botanikere, som hele tiden fant nye blomsterarter i jungelen,» slik en astronom uttrykte det.

Selv om vår kunnskap er begrenset, kan vi trekke visse konklusjoner. Disse konklusjonene er knyttet til de viktigste spørsmålene av alle — hvordan universet fungerer, og hvordan det ble til.

Orden — ikke kaos

Læren om universet og dets lover kalles kosmologi. Dette uttrykket er avledet av to greske ord, kosmos og logos, og betyr ’læren om orden og harmoni’. Dette er en treffende betegnelse, for det er nettopp orden som møter astronomene, enten de undersøker himmellegemenes bevegelser eller materien som universet består av.

Alt som er i universet, beveger seg, og bevegelsene er verken tilfeldige eller uberegnelige. Planeter, stjerner og galakser farer gjennom rommet i samsvar med nøyaktige fysiske lover, lover som gjør det mulig for vitenskapsmenn å forutsi astronomiske begivenheter med usvikelig sikkerhet. Forbløffende nok er det slik at de fire grunnkreftene som kontrollerer det minste atomet, også styrer de største galaksene.

Orden kommer også til uttrykk i selve materien som universet er oppbygd av. «Materien er . . . ordnet på alle nivåer, fra det aller minste til det aller største,» forklarer verket The Cambridge Atlas of Astronomy. Materien er slett ikke vilkårlig fordelt; den er bygd opp på en ordnet måte, enten det gjelder elektronenes binding til protonene og nøytronene som er i atomkjernene, eller den gjensidige tiltrekningen som holder en enorm galaksehop sammen.

Hvorfor åpenbarer universet en slik orden og harmoni? Hvorfor finnes det overordnede lover som styrer det? Siden disse lovene må ha eksistert før universets opprinnelse for å kunne styre det, er det logisk å spørre: Hvordan er de blitt til?

Den berømte vitenskapsmannen Isaac Newton trakk denne slutningen: «Dette helt fantastiske systemet som solen, planetene og kometene utgjør, kan bare være et resultat av beslutningen og herredømmet til et intelligent og mektig Vesen.»

Fysikeren Fred Hoyle sa: «Å løse Rubiks kube forutsetter intelligens, det samme gjør universets opprinnelse.» Vår forståelse av universets opprinnelse bekrefter den konklusjon at det må finnes en overmenneskelig Lovgiver.

Det avgjørende spørsmålet: Hvordan ble universet til?

Fysikeren Hawking forklarer: «Det unge universet bærer i seg svaret på det avgjørende spørsmålet om opprinnelsen til alle ting vi ser rundt oss, ikke minst livet.» Hva er egentlig vitenskapens nåværende syn på det unge universet?

I 1960-årene påviste vitenskapsmenn en svak bakgrunnsstråling fra alle kanter av himmelen. Det ble sagt at denne strålingen var en «gjenklang» fra ureksplosjonen som astronomene har døpt «big bang» (det store smellet). De sier at denne eksplosjonen var så kraftig at ekkoet av den kunne påvises mange milliarder år senere.a

Men hvis universet plutselig ble til ved en eksplosjon for mellom 15 og 20 milliarder år siden — slik de fleste fysikere nå tror (selv om det sterkt bestrides av andre) — oppstår et svært vanskelig spørsmål. Hvor kom den opprinnelige energien fra? Med andre ord: Hva var det som var før big bang?

Dette er et spørsmål som mange astronomer foretrekker å vri seg unna. En av dem tilstod: «Vitenskapen har bevist at verden ble til på grunn av krefter som ser ut til aldri å få noen vitenskapelig forklaring. Dette plager vitenskapen, for det kolliderer med den vitenskapelige ’religion’ — religionen som lærer om årsak og virkning, troen på at enhver virkning har en årsak. Nå finner vi ut at den største virkningen av alle, universets fødsel, er i strid med denne trosartikkelen.»

En professor ved Oxford universitet skrev mer direkte: «Det blir leserens sak å føye til universets første årsak. Men uten Ham er bildet ufullstendig.» Bibelen er imidlertid likefram og identifiserer denne «første årsak» ved å si: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» — 1. Mosebok 1: 1.

Menneskenes ubetydelighet

Den enkleste sannhet universet lærer oss, er den som er mest tydelig, og som menneskene strever for å ignorere, men som bibelske poeter ydmykt erkjente for flere tusen år siden — menneskenes ubetydelighet.

De nye oppdagelsene forsterker kong Davids realistiske vurdering: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?» — Salme 8: 4, 5.

Astronomien har avslørt hvor uendelig og majestetisk universet er — stjerner med kolossale dimensjoner, avstander som vi ikke klarer å forestille oss, en evighet av tid som overgår vår forstand, kosmiske «kjernereaktorer» som skaper temperaturer på mange millioner grader, og energiutbrudd som får en milliard atombomber til å virke ubetydelige i sammenligning. Alt dette er likevel godt beskrevet i Jobs bok: «Se, dette er bare randen av hans verk; det er som å høre et hviskende ord. Hvem kan da fatte den torden som lyder når han gjør storverk?» (Job 26: 14) Jo mer vi lærer om universet, jo mer begrenset ser det ut til at vår kunnskap er, og jo mindre blir den rolle vi selv spiller i det. For en objektiv iakttager er dette et tankevekkende faktum.

Isaac Newton innrømmet: «Jeg har vært bare som en liten gutt som har lekt på stranden og moret meg over av og til å finne en stein som var glattere eller et skjell som var vakrere enn alle de andre, samtidig som det store sannhetens hav har ligget helt uoppdaget foran meg.»

Den ydmykhet som en slik forståelse bør vekke i oss, vil hjelpe oss til å erkjenne at det finnes en som har skapt universet, en som fastsatte lovene som styrer det, en som er mye større og visere enn oss. Som Jobs bok minner oss om: «Hos Gud er visdom og velde, han legger planer med forstand.» (Job 12: 13) Det er den aller viktigste sannhet vi kan lære.

Etter hvert som flere av universets hemmeligheter avdekkes, dukker det opp enda større mysterier. En senere artikkel vil drøfte noen nye oppdagelser som forvirrer astronomene, og som reiser nye spørsmål som skaper diskusjoner blant vitenskapsmenn.

[Fotnote]

[Bilde på side 10]

Anlegg som fanger opp bakgrunnsstråling fra det teoretiske big bang

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Royal Greenwich Observatory og Canary Islands Institute of Astrophysics