Jeg klarte å mestre mine problemer ved å holde meg nær til Gud

JEG var ikke interessert i religion. Jeg syntes at all organisert religion var hyklersk. Jeg kunne ikke se at religionen gjorde stort for menneskene, bortsett fra å gjøre dem intolerante overfor andre. Det var i slutten av 1960-årene. USAs president var blitt snikmyrdet, og tusener døde i Vietnamkrigen. I hele verden var det uro og forvirring, og mitt eget liv holdt på å bryte sammen. Hvordan kunne det finnes en Gud som brydde seg om meg og resten av menneskeheten?

Jeg var 27 år gammel, gift og hadde to små barn og jobbet heltid på et mentalsykehus da en nabo begynte å snakke med meg om Bibelen. Til min egen overraskelse lyttet jeg til henne. Hun snakket om noe hun kalte de siste dager. Hun virket annerledes enn andre kristne jeg kjente, og jeg ville ha svar. Hun gav meg en bok som het «Den sannhet som fører til evig liv». Jeg leste den ut på en natt, slo opp alle skriftstedene og tenkte: ’Har jeg virkelig funnet sannheten?’

I så fall hadde jeg fått et problem. Jeg var født i en jødisk familie, hadde en jødisk mann og to små barn, og jeg hadde jødiske slektninger. Jeg visste at de ville bli opprørt hvis jeg ble et av Jehovas vitner. Jeg ønsket ikke å såre familien min unødig, så jeg måtte være sikker. Jeg begynte formelig å sluke bibelsk litteratur. Innen en uke var jeg overbevist om at dette var sannheten. Nå bare måtte jeg lære sannheten, så jeg begynte å studere sammen med Jehovas vitner. Etter noen uker begynte jeg å forkynne for alle og enhver. Jeg glødet av begeistring over å lære at Guds navn er Jehova, at han bryr seg om meg og hele menneskeheten, og at det var mulig å få leve evig på en paradisisk jord. Jeg ble døpt den 12. juni 1970.

Som ventet ble både familien og svigerfamilien min svært opprørt, og noen begynte å unngå meg. Mannen min studerte sporadisk i flere år, men ble aldri en troende. Barna mine ble imidlertid Jehovas vitner. Helt fra begynnelsen av ønsket jeg å bli heltidstjener og forkynne det gode budskap om Guds rike fra dør til dør. Men jeg hadde barn å ta hånd om og en ikke-troende mann. Selv om jeg også hadde fulldagsjobb, måtte vi gå fra to hus, og flere ganger hadde vi ikke noe sted å gjøre av oss. Livet var svært vanskelig.

En gang ble huset vårt utpantet. Vi måtte være ute av huset innen søndag ettermiddag, og vi hadde ingen steder å dra. Jeg gjorde det som stod i min makt, og til slutt, lørdag morgen, dagen før vi måtte ut, bestemte jeg meg for at jeg ville gjøre det Jesus sa i Matteus 6: 33 — søke Riket først og vente på at Jehova ville skaffe meg det jeg trengte. Jeg gikk ut i tjenesten og forkynte fra hus til hus. Jeg husker at jeg gråt på grunn av den belastningen denne situasjonen var, men allerede etter fem minutter følte jeg meg bedre. Jeg har alltid erfart at forkynnelsen har en svært positiv virkning på meg; den hever meg over problemene mine, og Jehovas ånd hjelper meg til å være lykkelig og produktiv og få en virkelig mening med livet mitt. Da jeg kom hjem den dagen, hadde vi fremdeles ingen steder å dra, men jeg følte meg i hvert fall bedre.

Den kvelden fikk vi en telefonoppringning fra eiendomsmegleren som behandlet saken vår. Klokken var halv 12, og eiendomsmegleren var så bekymret over at vi ikke hadde noe sted å gjøre av oss, at han fant et sted hvor vi kunne bo midlertidig, til det huset vi egentlig skulle ha, var ferdig. Mine medkristne hjalp oss så med å flytte til det midlertidige stedet om søndagen. Der bodde vi i tre uker, med alle eiendelene våre nedpakket i kasser, før huset vårt til slutt var ferdig og vi kunne flytte inn. Det var ingen lett situasjon, men Jehova skaffet oss det vi trengte. Dette styrket meg veldig og bygde opp troen min. Det var akkurat som kong David skrev i Salme 37: 25: «Ung har jeg vært, og nå er jeg gammel, men aldri har jeg sett at en rettferdig mann var forlatt, eller at hans barn var på leting etter brød.»

Familiens økonomi ble ikke tatt hånd om på beste måte, så til tider måtte jeg selv påta meg ansvaret for å ordne opp i økonomien. Jeg prøvde desperat å bevare ekteskapet i disse årene, først og fremst på grunn av min kjærlighet til Jehova og hans syn på ekteskapsordningen, men også fordi jeg innerst inne håpet at mannen min ville forandre seg og komme i sannheten.

Jeg bad hele tiden om å få mulighet til å tjene som alminnelig pioner,a og jeg tjente som hjelpepioner ved enhver anledning. Jeg visste at den beste og viktigste måten jeg kunne bruke livet mitt på, var å forkynne. Jeg elsket Jehova og ønsket å tjene ham av hele min sjel. Jeg var også glad i mennesker og ønsket å hjelpe dem. Jeg hadde selv erfart i mitt eget vanskelige liv hvor gagnlige bibelske prinsipper er, og jeg visste at folk trengte håpet om Riket. Men jeg var redd for at familien min ikke ville klare seg hvis jeg ikke arbeidet. Det var så vidt vi klarte oss slik forholdene var.

Jeg skrek, og voldtektsmannen flyktet

Da skjedde det noe i livet mitt som gav meg tro på at Jehova alltid vil sørge for meg og ta seg av meg. En mann brøt seg inn i huset vårt og prøvde å voldta meg. Han angrep meg mens jeg sov, og da jeg våknet, truet han med å drepe meg hvis jeg skrek eller rørte på meg. Selv om jeg var vettskremt, hjalp Jehova meg til å være rolig og ha åndsnærværelse nok til å be og overveie alternativene. Jeg visste hva Bibelen sier om det å skrike i en slik situasjon, men jeg følte også at han sannsynligvis ville drepe meg hvis jeg gjorde det. Og da ville barna mine våkne, og så ville han drepe dem også. I et glimt så jeg navnet mitt i dødsannonsene, og jeg bad om at Jehova måtte beskytte barna mine hvis jeg døde. Likevel gjorde jeg det Bibelen anbefaler — jeg skrek. (5. Mosebok 22: 26, 27) Voldtektsmannen flyktet. Jeg trodde virkelig at jeg skulle dø den natten. Nå ble jeg enda nærere knyttet til Jehova.

Jeg sa opp jobben og begynte å tjene som alminnelig pioner i 1975. Jeg var pioner i seks år. Og mannen min tok seg av økonomien. Uheldigvis fikk jeg sukkersyke i ung alder og var nokså dårlig en tid. For å mestre situasjonen fortsatte jeg å stole på Jehova enda mer. Trass i den situasjonen jeg var i, var disse årene de lykkeligste og mest produktive årene jeg hadde hatt til da. Jehova velsignet meg med mange bibelstudier, og de som studerte, gjorde framskritt og ble døpt. Noen av dem begynte selv som pionerer.

Så, i 1980, ble forholdet mellom min mann og meg enda kjøligere. Barna ble svært urolige, så for deres skyld prøvde jeg å redde ekteskapet, men mannen min reagerte ikke positivt på anstrengelsene mine. På dette tidspunkt visste jeg at tiden var inne til å søke skilsmisse på et bibelsk grunnlag. Det at han forlot oss, hadde en svært ødeleggende virkning på barna.

Jeg prøvde desperat å fortsette som pioner og klarte det et års tid. Men datteren min, som ikke klarte å mestre situasjonen, begynte å bli opprørsk mot alt og alle, også mot meg og mot sannheten. Jeg sluttet som pioner på det tidspunkt på grunn av hennes oppførsel. Jeg følte meg knust; det var som om livlinen min var kuttet over. Jeg følte meg svært alene, som om alle hadde forlatt meg, unntatt Jehova.

Det var omtrent på den tiden Jehova sendte to kjære brødre som hjalp meg mer enn de noensinne kommer til å bli klar over. Den ene var en kretstilsynsmann, og den andre var en eldste i en annen menighet som kjente til situasjonen vår, ettersom han hadde studert med mannen min. Jeg kan aldri få takket Jehova nok for disse gavene i form av mennesker. Jeg vil alltid være dem inderlig takknemlig.

Ikke lenge etter giftet datteren min seg utenfor sannheten i svært ung alder. Det splittet familien og gjorde oss fullstendig fortvilt. Sønnen min flyttet hjemmefra kort tid senere. Jeg bad hele tiden til Jehova om at han måtte hjelpe barna mine til å holde fast ved sannheten. De betydde så mye for meg, og det jeg ønsket mer enn noe annet, var at de måtte holde seg til Jehova. Det hadde bestandig vært min bønn helt siden jeg kom i sannheten. Denne tiden var verre for meg enn alle de 20 årene ekteskapet mitt varte — og det var vanskelige år. Men jeg visste at Jehova på en eller annen måte ville hjelpe oss igjennom det, og uansett hva det ville koste, måtte jeg gjøre hans vilje.

Det er én episode jeg husker svært godt. Jeg var fortsatt pioner, og vi hadde ikke penger, men trengte omkring 70 dollar for å klare oss gjennom uken og ha penger til å reise til og fra arbeidet uken etter. Jeg hadde jobbet to dager som kortidsansatt et sted. Vanligvis måtte jeg vente en ukes tid på lønningen, som var på rundt 40 dollar. Jeg hadde ingen penger til mat, langt mindre til transport. Kvelden etter hadde jeg et bibelstudium med en kvinne som gav meg penger til undergrunnsbanen.

Neste morgen var det fredag. Jeg gikk for å hente posten, og det var to brev. Det ene var en melding om den utbetalingen jeg hadde ventet å få uken etter. Sjekken hadde nådd banken og var blitt satt inn på min konto i løpet av mindre enn tre dager. Jeg var forbløffet. Men jeg trengte enda 29—30 dollar for å klare meg. I den andre konvolutten lå det en sjekk på 29 dollar, akkurat det jeg trengte. Det som virkelig var forunderlig med dette, var at myndighetene hadde gitt meg et tilskudd til fyringsolje i februar det året. Nå var det august, og myndighetene hadde kommet til at de skyldte meg 29 dollar — til oppvarming i august? Hvorfor mente de at de skyldte meg noe som helst, og av alle ting tilskudd til fyringsolje i august? Den episoden var svært trosstyrkende for meg.

Materielle ting var ikke løsningen

Jeg begynte å arbeide heltid og lærte å bruke data på de jobbene jeg tok. De årene jeg ikke var pioner, var svært vanskelige. Selv om jeg hadde en utmerket jobb og en viss økonomisk sikkerhet, var jeg ikke lykkelig. Barna mine bodde for seg selv og hadde store problemer. Datteren min begynte å bli mer positivt innstilt til sannheten, men hun hadde fortsatt sine problemer, og det hadde sønnen min også. Etter en tid følte jeg at jeg holdt på å miste det nære forholdet til Jehova som jeg satte så høyt. Jeg merket at jeg begynte å drive bort fra Jehova selv om ingen andre kunne se det. Jeg gikk på alle møtene, studerte og var ute i tjenesten, men det var ikke nok. Jeg prøvde å være mer sammen med vennene, men det hjalp heller ikke.

Jeg begynte å synes synd på meg selv. Jeg begynte å trekke meg inn i meg selv og tenke på meg selv. Fortjente ikke jeg å ha noe mer? Det var åpenbart akkurat det Satan ønsket at jeg skulle tenke. For første gang begynte jeg å føle meg tiltrukket av arbeidskollegaene mine. Jeg tenkte: ’Vel, jeg vil forkynne for dem.’ Og det gjorde jeg. Men innerst inne merket jeg at mitt hjerte begynte å overse ting jeg ikke burde. Det var ikke ytre forhold som utgjorde problemene. Det var meg selv. Jeg kunne ikke løpe fra min samvittighet som var oppøvd i samsvar med Bibelen. Jeg bad til Jehova.

Jeg arbeidet heltid. Jeg måtte gi avkall på den materielle sikkerheten jeg hadde bygd opp. Det tok meg tre timer å pendle fra Long Island til Wall Street hver dag, og det var for lang tid. Det at jeg hadde med mange verdslige mennesker å gjøre på toget, gjorde heller ikke saken noe bedre. Jeg begynte å snakke med de eldste og gå på stevner i helgene for å få hjelp til å fokusere på de viktigere ting. For første gang i livet trengte jeg ikke å bekymre meg for materielle ting, så hvorfor ønsket jeg nå å begynne å kjempe med det igjen? Etter et år med mange bønner, der jeg omhyggelig vurderte om jeg skulle gjøre en forandring i min situasjon, bestemte jeg meg for å gjøre det.

Jeg flyttet til Brooklyn Heights. Jeg hadde besøkt menigheten og visste at den åndeligheten som var der, var akkurat det jeg trengte. Det var så mange trofaste Jehovas vitner der som hadde vært i heltidstjenesten i mange år, så jeg følte meg hjemme der. Før det hadde gått seks måneder, var jeg klar til å gi opp min verdslige karriere og begynne som pioner. Jeg tok en deltidsjobb, og i 1984 ble jeg igjen utnevnt til alminnelig pioner.

Opp gjennom årene har Jehova gitt meg vidunderlige velsignelser og mange, mange verdifulle lærdommer. Jeg har hele tiden forsøkt å være positiv og lære av vanskeligheter jeg har hatt. Det er ikke noe å skamme seg over å ha problemer; synden består i ikke å anvende bibelske prinsipper for å løse dem. Her i Brooklyn har jeg ikke de samme problemene som jeg hadde de første årene jeg var i sannheten. Jeg har ikke lenger økonomiske problemer eller problemer med en ikke-troende mann. Mitt hjerte er blitt leget. Og jeg er blitt velsignet med mange åndelige barn.

Men det er alltid nye problemer og utfordringer. I 1987 fikk sønnen min, Marc, et nervesammenbrudd og led av alvorlig depresjon. Men Jehova har hjulpet oss igjennom det også. Marc har gjort fine framskritt og trives godt i menigheten. Datteren min, Andrea, kom tilbake til sannheten og ble døpt, og hun oppdrar barna sine i sannheten. Ettersom vi raskt nærmer oss den store trengsel, venter jeg at problemene vil fortsette og kanskje bli enda større, men Jehova vil alltid være der for å hjelpe oss igjennom enhver hindring eller utfordring som måtte komme.

Jehova har virkelig hjulpet meg til å leve et lykkelig og produktivt liv. Jeg ser framover til å bruke resten av livet til å holde meg nær til ham og gjøre hans vilje. — Fortalt av Marlene Pavlow.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Marlene Pavlow, heltidsforkynner av det gode budskap om Riket