Hvorfor jeg sluttet som prest for å begynne en bedre tjeneste

JEG ble ordinert som katolsk prest den 31. juli 1955, da jeg var 24 år gammel. Ordinasjonen var høydepunktet på 12 års utdannelse ved erkebispedømmets seminar, Rachol, i Goa i India. Hva var det som hadde skapt et ønske hos meg om å bli prest?

Jeg ble født i Bombay i India den 3. september 1930. Året etter ble min far pensjonist, og familien bosatte seg i Salvador do Mundo Bardez i Goa på sørvestkysten av India. Jeg var det yngste av fire barn. Fra den spede barndom av var oppveksten min preget av portugisisk katolsk kultur og tradisjon, som har eksistert i Goa siden 1510, da Goa ble en portugisisk koloni.

Foreldrene mine var nidkjære katolikker, som var lojale mot sin tro. Hvert år feiret de jul, overholdt fasten og feiret påske, Maria-fester og en rekke helgendager. Prestene som deltok i disse feiringene, bodde ofte hjemme hos oss, noen ganger i mer enn ti dager om gangen. Vi hadde således stadig kontakt med prester, og de gjorde et dypt inntrykk på meg da jeg var barn.

Min tjeneste i Goa, Salamanca og Roma

Jeg begynte min prestetjeneste med stor iver og nærte overhodet ingen tvil med hensyn til hvorvidt den katolske kirkes læresetninger og skikker var i overensstemmelse med sannheten. De sju første årene tjente jeg som prest og sjelesørger i St. Thomas kapell i Panaji, hovedstaden i Goa. Samtidig hadde jeg to vanlige jobber — både et professorat og en administrativ stilling — ved et polyteknisk institutt som den gang ble drevet av portugisiske myndigheter.

I 1962 ble jeg sendt til Salamanca universitet i Spania, der jeg studerte rettsfilosofi og kirkerett for å ta doktorgraden. Mens jeg holdt på med min juridiske utdannelse, var det noen av de fagene jeg studerte, spesielt romerrett og kanonisk rett, som ansporet meg til å undersøke hvordan den katolske kirkestrukturen hadde forandret seg i tidens løp, og hvordan det hadde seg at man gikk så langt som til å betrakte paven som Peters etterfølger og tillegge ham ’den øverste myndighet i kirken’.

Jeg skulle også ta doktorgraden i teologi og var glad da det ble bestemt at jeg skulle studere i Roma, der jeg ville få anledning til å lære mer om kirkens hierarki. Jeg flyttet til Roma sommeren 1965.

På denne tiden hadde det økumeniske konsilet som er kjent som Det annet Vatikankonsil, nådd sitt klimaks. Mens jeg fortsatte mine teologiske studier, hadde jeg interessante drøftelser med flere teologer og «konsilfedre» som var i opposisjon til de ultrakonservative på konsilet. I egenskap av viseformann for foreningen for indiske prester i Roma hadde jeg også personlig kontakt med pave Paul VI.

De første konfliktene og den første tvilen

I denne perioden da jeg hadde kontakt med disse høytstående geistlige og forsket og studerte med tanke på mine doktoravhandlinger, hadde jeg anledning til å skaffe meg mer inngående kjennskap til strukturforandringene innen den katolske kirke opp gjennom historien.a I strid med synspunktene til de konservative på konsilet, som var vant til Pius XIIs (1939—1958) autokratiske lederstil, klarte de liberale til slutt å få konsilet til å vedta dokumentet «Dogmatisk konstitusjon om kirken» (på latin: Lumen Gentium, Nasjonenes lys). Kapittel 3 i dette dokumentet drøftet blant annet biskopenes rett til kollegialitet med paven i utøvelsen av hans uinnskrenkede og øverste myndighet over kirken. Denne doktrinen var dypt forankret i tradisjonen, men ble av de konservative betraktet som kjettersk og revolusjonær.

Jeg kunne ikke godta noen av synspunktene, ettersom de ikke var i overensstemmelse med evangeliets sannhet. De er en forvrengning av Matteus 16: 18, 19 og gir rom for alle kirkens tidligere og framtidige ubibelske læresetninger og dogmer.b Jeg la merke til at de greske ordene som er brukt i dette skriftstedet, peʹtra (et hunkjønnsord), som betyr «klippe», og peʹtros (et hankjønnsord), som betyr «stein» eller «klippestykke», ikke ble brukt som synonymer av Jesus. Og hvis Peter hadde fått forrang som klippen, som en hjørnestein, ville det ikke senere ha oppstått diskusjoner mellom apostlene om hvem som var den største blant dem. (Jevnfør Markus 9: 33—35; Lukas 22: 24—26.) Da ville Paulus heller ikke ha våget å irettesette Peter offentlig for ’ikke å vandre rett i samsvar med det gode budskaps sannhet’. (Galaterne 2: 11—14) Jeg kom fram til at alle Jesu åndsavlede etterfølgere i like høy grad er som stein, og at de har Jesus som sin grunnhjørnestein. — 1. Korinter 10: 4; Efeserne 2: 19—22; Åpenbaringen 21: 2, 9—14.

Jo høyere opp på den akademiske og den geistlige rangstigen jeg kom, og jo flere utvekslinger av ideer jeg fikk del i, jo mer tok jeg i mitt sinn og hjerte avstand fra den katolske kirkes dogmer, spesielt dem som gjaldt den rollen en ordinert prest spiller i forbindelse med «messens hellige offer» og «den hellige nattverd», der han medvirker ved det som kalles transsubstansiasjonen.

Det katolikkene forstår ved uttrykket «messens hellige offer», er en ublodig gjenframstilling av Jesu offer på «korset». Men de kristne greske skrifter i sin alminnelighet og Paulus’ brev til hebreerne i særdeleshet uttrykte seg tilstrekkelig klart til at jeg forstod at Jesu offer var et fullkomment offer. Hans gjerning var fullendt. Den gjorde det verken påkrevd eller mulig å komme med noen som helst tilføyelser, gjentagelser eller forbedringer. Offeret ble brakt «én gang for alle». — Hebreerne 7: 27, 28.

Jeg fortsetter min søken etter sannheten

For å sette meg selv på prøve arbeidet jeg deretter for flere biskoper og erkebiskoper i Vest-Europa, erkebiskopen i New York og biskopen i Fairbanks i Alaska. Det var en smertefull ni år lang prøve i min søken etter sannheten. Jeg var hovedsakelig opptatt med administrative saker og med kirkerettslige og andre juridiske spørsmål. Så godt jeg kunne, holdt jeg meg unna liturgiske ritualer og seremonier. Den største utfordringen bestod i å lese den daglige messen. Det skapte alvorlige følelsesmessige konflikter hos meg ettersom jeg verken trodde på den ublodige gjenframstillingen av Kristi offer, på transsubstansiasjonen eller på at jordiske prester skulle kunne utrette transsubstansiasjonens «under».

På Det annet Vatikankonsil oppstod det uenighet om dette «underet». Liberale katolikker, med Nederlands geistlige i spissen, støttet det synet at brødet og vinen bare betyr eller symboliserer Kristi legeme og blod. Ultrakonservative katolikker, med Italias geistlige i spissen, forsvarte derimot standhaftig «transsubstansiasjonen», det vil si at brødet og vinen virkelig forvandles til Kristi legeme og blod når «konsekrasjonsordene» leses under messen. Derfor oppstod det et ordtak som lød: ’I Nederland forandrer alt seg, med unntak av brød og vin, men i Italia er det ingenting som forandrer seg, med unntak av brød og vin.’

Jeg skiller lag med kirken

Slike villedende framstillinger av Kristus og hans evangelium førte til at jeg ble dypt skuffet og frustrert over at falske læresetninger hindret meg i å nå målet mitt, å ære Gud og å redde sjeler. Så til slutt, i juli 1974, trakk jeg meg tilbake fra aktiv tjeneste og søkte permisjon på ubestemt tid. Det forekom meg ulogisk og uakseptabelt å be om dispensasjon fra de løftene jeg hadde avlagt for å oppnå en presteverdighet som ikke hadde noe bibelsk grunnlag. Fra juli 1974 til desember 1984 holdt jeg meg derfor borte fra all religion. Jeg søkte ikke fellesskap med noe annet religionssamfunn innenfor kristenheten, for det var ingen som stemte overens med mine oppfatninger, som gikk på tvers av treenighetslæren og læren om et brennende helvete, om sjelens udødelighet og om at alle rettferdige mennesker oppnår evig liv i himmelen. Jeg betraktet slike læresetninger som hedenske overleveringer.

Indre fred og lykke

I desember 1984 ble det slutt på min religiøse isolasjon. Jeg arbeidet som leder av kundekontoavdelingen i et firma i Anchorage i Alaska og måtte gjennomgå noen fakturaer med en kunde, Barbara Lerma. Hun hadde det travelt og sa at hun skulle på et «bibelstudium». Ordet «bibelstudium» gjorde meg nysgjerrig, og jeg stilte henne noen få bibelske spørsmål. Hun gav meg straks tilfredsstillende, bibelske svar, som harmonerte temmelig godt med det jeg selv var kommet fram til. Da Barbara skjønte at jeg hadde flere spørsmål, satte hun meg i kontakt med Gerald Ronco, som arbeidet ved Jehovas vitners avdelingskontor i Alaska.

De oppbyggende bibelske drøftelsene som fulgte, gav meg indre fred og lykke. Dette var den slags mennesker jeg hadde vært på leting etter — Guds folk. Jeg bad Gud om veiledning og med tiden begynte jeg å komme sammen med Jehovas vitner og ble en udøpt forkynner av det gode budskap. Jeg ble svært overrasket over å høre at denne organisasjonens hovedkontor lå i Brooklyn i New York, bare noen få kilometer fra en kirke på Manhattan, der jeg hadde tjent (i 1969, 1971 og 1974) som hjelpeprest.

Jeg hjelper min familie til å forstå sannheten

Den 31. juli 1985, da jeg hadde hatt kontakt med Jehovas vitner i Anchorage i seks måneder, flyttet jeg til Pennsylvania. Her hadde jeg det privilegium å forkynne det gode budskap om Jehovas rike for min niese Mylene Mendanha, som studerte biokjemi ved Scranton universitet. Da Mylene hørte at jeg lette etter Jehovas vitner, ble hun overrasket fordi hun tidligere var blitt feilinformert om at dette religionssamfunnet var en sekt. Til å begynne med sa hun ingenting til meg, ettersom hun respekterte meg både som onkel og som prest og hadde stor aktelse for det jeg hadde oppnådd i det akademiske og det geistlige liv.

Søndagen etter gikk Mylene til messe i den katolske kirke, og jeg drog til Rikets sal for å overvære et bibelsk foredrag og Vakttårn-studiet. Om kvelden satt vi sammen, hun med den katolske Jerusalem Bible og jeg med New World Translation of the Holy Scriptures. Jeg viste henne navnet Jahve i hennes bibel og det tilsvarende navnet, Jehova, i New World Translation. Hun ble begeistret over å lære at Gud har et navn, og at han ønsker at vi skal bruke hans navn når vi ber til ham. Jeg lærte henne også hvor ubibelsk treenighetslæren og læren om transsubstansiasjonen og sjelens udødelighet er, og viste henne de aktuelle skriftstedene. Hun ble rett og slett forbløffet!

Mylenes interesse ble ytterligere vakt da jeg fortalte henne om håpet om evig liv i et paradis på jorden. Tidligere hadde hun vært bekymret for hva som kom til å skje med henne når hun døde. Hun mente ikke at hun var tilstrekkelig hellig til å komme direkte til himmelen, men hun mente heller ikke at hun var så ond at hun burde dømmes til evig pine i et brennende helvete. Det eneste alternativet hun visste om, var skjærsilden, der hun ville måtte vente tålmodig på at messer og folks bønner skulle bringe henne opp til himmelen. Men etter at jeg hadde vist og forklart henne en del skriftsteder som framholdt håpet om evig i liv i et paradis på jorden, var hun ivrig etter å lære mer om dette vidunderlige gode budskap. Mylene overvar møtene i Rikets sal sammen med meg. Vi begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner der på stedet. Kort tid senere innviet vi oss til Jehova Gud, og vi ble døpt den 31. mai 1986.

Familien min, særlig broren min, Orlando, ble oppbrakt over nyheten om at jeg hadde sagt fra meg prestestillingen for godt. Orlando drøftet saken med min søster Myra Lobo Mendanha, som beroliget ham ved å si: «La oss ikke bekymre oss over dette, for Alinio ville ikke ha snudd ryggen til alt sitt harde arbeid gjennom 43 år hvis ikke han hadde en svært god grunn til å gjøre det.» I september 1987 sluttet Myra og hennes familie seg til meg i Wisconsin i USA. Det var ikke vanskelig for meg å få dem til å forstå hvor ubibelske mange av de katolske læresetninger og skikker er. De var ivrige etter å lære Bibelens sannhet. Mylene og jeg begynte straks et bibelstudium med dem. Da de senere flyttet til Orlando i Florida fortsatte de studiet der.

Den fred og glede som vi alle fikk del i, var en drivkraft til å forkynne det gode budskap om Jehovas rike for min eldste søster, Jessie Lobo, som bor i Toronto i Canada. Jehovas vitner hadde forkynt for henne i 1983. Men siden hun hadde en bror som var prest, mente hun at ingenting kunne få henne til å skifte tro. Fire år etter at hun første gang snakket med Jehovas vitner, fikk hun høre at jeg var blitt et vitne for Jehova, og at Myra og hennes familie var forkynnere av det gode budskap. Hun kontaktet da et av Jehovas vitner, som straks sørget for at det ble ledet et bibelstudium med henne. Jessie ble døpt den 14. april 1990. Myra, min svoger Oswald og min niese Glynis ble døpt den 2. februar 1991. De er lykkelige over å få tjene Den høyeste, Jehova.

De konservative tradisjonalister og de liberale progressive innen den katolske kirke er utvilsomt intelligente mennesker. De tror at de gjør Guds vilje. Vi bør imidlertid ikke overse den kjensgjerning at «denne tingenes ordnings Gud har blindet de ikke-troendes sinn, for at lyset fra det herlige gode budskap om Kristus, som er Guds bilde, ikke skal skinne igjennom». (2. Korinter 4: 4) Det er også tydelig at denne tingenes ordnings visdom er dårskap for Gud. (1. Korinter 3: 18, 19) Jehova derimot gjør «den uerfarne vis» ved hjelp av nøyaktig kunnskap ut fra sitt Ord — noe som har fylt meg med dyp takknemlighet og stor glede. — Salme 19: 8, NW.

Min 19 år lange tjeneste som katolsk prest er historie. Nå er jeg et vitne for Jehova. Det er mitt ønske å gå på Jehovas veier og å følge hans Sønn, Jesus Kristus, vår Konge og Frelser. Jeg er glad for å få hjelpe andre til å lære Jehova å kjenne, slik at de også kan oppnå å få den prisen som består i evig liv på en paradisisk jord, til ære for den sanne Gud, Jehova. — Fortalt av Alinio de Santa Rita Lobo.

[Fotnoter]

[Ramme på side 23]

«Himlenes rikes nøkler»

Når det gjelder uttrykket «himlenes rikes nøkler», blir meningen tydelig når en tenker på den irettesettelsen Jesus gav de religiøse lederne: «Dere har tatt bort kunnskapens nøkkel; selv har dere ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har dere hindret!» (Lukas 11: 52) Matteus 23: 13 klargjør ytterligere at det å ’gå inn’ er ensbetydende med å komme inn i «himlenes rike».

De nøklene som Jesus lovte Peter, symboliserte det enestående privilegium å formidle kunnskap som ville gi enkeltpersoner mulighet til å komme inn i det himmelske rike. Peter gjorde dette ved tre anledninger, da han hjalp jøder, samaritaner og hedninger. — Apostlenes gjerninger 2: 1—41; 8: 14—17; 10: 1—48; 15: 7—9.

Hensikten med dette løftet var ikke at Peter skulle diktere himmelen hva som skulle eller ikke skulle være bundet eller løst, men at Peter skulle brukes som himmelens redskap i disse tre spesielle oppdragene. Det er slik det forholder seg, for Jesus forble menighetens sanne hode. — Jevnfør 1. Korinter 11: 3; Efeserne 4: 15, 16; 5: 23; Kolosserne 2: 8—10; Hebreerne 8: 6—13.

[Bilde på side 24]

Alinio de Santa Rita Lobo, som nå er et av Jehovas vitner