Fra våre lesere

Gamle foreldre  Min svigerfar er sengeliggende og må ha hjelp til alt. Siden jeg er utslitt både mentalt og fysisk, har det hendt at jeg har mistet tålmodigheten og sagt ting jeg har angret på etterpå. Så da jeg leste artiklene om «Å ta seg av sine gamle foreldre — en utfordring» [8. februar 1994], var det som om hjertet skulle briste! Jeg er dere dypt takknemlig for at dere tok opp dette emnet. Artiklene vil være til hjelp for meg når jeg fortsetter å utføre mine plikter.

T. H., Japan

Jeg er 16 år. Bestemor er nå pleietrengende 24 timer i døgnet. Hun bor 16 mil herfra. Det er en stor påkjenning for hele familien. Jeg vil derfor takke for artiklene. De var veldig oppbyggende.

M. R., USA

Jeg arbeider på et sosialkontor som yter tjenester for dem som tar seg av gamle foreldre. Det er ikke så ofte at de jeg jobber sammen med, vil ta imot bibelsk litteratur som jeg tilbyr dem. Men på et møte som nylig ble holdt for de ansatte, gav jeg hver enkelt et eksemplar av det nummeret. Alle sammen tok imot det! Jeg så at en av dem leste bladet ved pulten sin.

B. H., USA

Dere foreslo at man bad sine kjødelige søsken direkte om hjelp til omsorgsarbeidet. Jeg hadde trodd at ingen ville si nei hvis de først ble bedt om å hjelpe til. Men jeg kan fortelle at jeg har tatt meg av foreldrene mine i over ti år, og da jeg spurte søsknene mine om hjelp, ville de ikke gi meg det. Vi lever i en kald, kjærlighetsløs verden. Jeg skulle bare ønske at folk ville våkne opp og skjønne at det å ta seg av foreldrene sine ikke er et kjedelig ork, men et privilegium!

M. D., USA

Bibelen sier at det å ta seg av familiemedlemmer er en forpliktelse for kristne. «Hvis noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen.» (1. Timoteus 5: 8) — Utgiverne.

Jeg var veldig glad for rådet om å ta seg tid til ektefellen og seg selv. Det har ikke jeg gjort tidligere. Jeg trodde at det var viktigere at jeg tok meg av foreldrene våre, enn at jeg brukte tid på mannen min — eller meg selv. Men jeg skjønner hvor fornuftig dette rådet er, og jeg skal prøve å bli mer likevektig i denne henseende.

M. O., USA

Å flytte  Jeg er 14 år gammel, og jeg vil gjerne takke for artikkelen «De unge spør . . . Hvorfor må vi flytte?» [22. februar 1994] Da jeg var ni år, ble pappa, som er eldste i menigheten, spurt om han ville flytte til en nabomenighet. Vi har vært her i over fire år nå og er blitt veldig, veldig glad i menigheten. Nå er pappa blitt bedt om å flytte til en annen menighet igjen. Den dagen vi ble spurt om vi ville flytte, fikk vi dette bladet. Det hjalp både broren min og meg til å se mer positivt på det. Det er et privilegium å bli bedt om å flytte, men det er veldig vanskelig å ta farvel med alle dem vi er blitt så glad i.

L. B., England

Rasisme  Akkurat nå var jeg så heldig å få lese nummeret for 22. august 1993, med serien «Kommer alle raser noen gang til å bli forent?» Jeg ble forbauset og imponert over deres upartiske, innsiktsfulle forståelse av dette komplekse problemet. Jeg fullførte nylig et collegekurs i historie. Men på bare ni sider kom deres blad med en konsis historisk bakgrunn, forklaring og løsning! Det overgikk et helt semester på college med lærebøker og forelesninger.

R. J., USA