Fra våre lesere
Reaksjoner på livshistorie Tusen takk for den gripende livshistorien til Larry Rubin med tittelen «Ikke lenger en klippe eller en øy». [22. november 1994] Det er mange som ofte ikke tenker på dem som har hatt det vondt tidligere. Min egen sønn sa en gang til meg at dersom jeg virkelig hadde tro, ville jeg ikke være så engstelig. Men det er ikke alle som ganske enkelt kan glemme fortiden. Vær så snill å gjengi flere slike opplevelser. Jeg ber om at det vil gjøre enkelte mer følsomme.
M. L., Storbritannia
Jeg mangler ord for å gi uttrykk for min takknemlighet. Det er så ofte vi treffer på folk som er merket av mishandling de tidligere er blitt utsatt for. Det er litt av en utfordring å hjelpe dem til å fungere i menigheten og utvikle et godt forhold til Jehova. Artikkelen viste at det er mulig for dem å lære å føle kjærlighet og tillit.
J. D., Canada
Jeg har vært en kristen i 25 år. Jeg har tjent Gud trofast med min forstand, men jeg har følt det som om hjertet mitt har vært innkapslet i betong. Jeg vokste opp i en alkoholisert familie og fikk juling, ble seksuelt misbrukt og hadde andre traumatiske opplevelser. Jehova har gjort så mye for meg, men jeg klarer ikke å føle kjærlighet til ham. Larry Rubins historie gav meg et glimt av håp om at jeg én dag kanskje, bare kanskje, vil bli i stand til å gråte over min fortid og ha følelser. Da vil kanskje jeg også oppleve det samme som Larry Rubin nå opplever — kjærlighet, tillit og en følelse av å bli godtatt.
A. F., USA
Enkelte tidligere livshistorier har handlet om folk som virker som supermennesker — fryktløse, uten indre konflikter og uten svakheter. Larry Rubins historie ble fortalt fra en annen synsvinkel. Han var likefram og fortalte om sine innerste følelser. Livshistorier av denne typen er virkelige for oss fordi de handler om ting som skjer i vårt eget liv.
F. D. S., Brasil
Rhesusfaktoren Den måten Våkn opp! behandler slike kontroversielle emner på, er virkelig rosverdig. Artikkelen «Rhesusfaktoren og du» [8. desember 1994] var ikke på noen måter preget av religiøs fanatisme. Emnet ble behandlet med vitenskapelig nøyaktighet, og det ble brukt oppdatert medisinsk terminologi, men i en form som var klar og forståelig. Dette tilbakeviser anklagen om at Jehovas vitner er blinde fanatikere som ikke verdsetter menneskeliv.
I. R., Tyskland
Jeg er gravid, og legen sa til meg at jeg måtte ha en sprøyte som hindrer kroppen min i å danne antistoffer mot barnets blod. Jeg kjente ikke til rhesusfaktoren og hadde ingen innvendinger. Da jeg senere fikk høre at injeksjonen er framstilt av blod, ble jeg redd for at jeg kanskje hadde krenket Guds lov om blodet. Deres artikkel var til hjelp for meg ved å forklare at det til sjuende og sist er et samvittighetsspørsmål om en vil ta denne sprøyten eller ikke.
C. W., USA
Å snakke om religion Selv om jeg er blitt oppdratt som en kristen, kvier jeg meg veldig for å delta i forkynnelsesarbeidet, særlig når de andre på skolen ser meg. Den veiledningen dere gav i artikkelen «De unge spør . . . Hvorfor skal jeg snakke om Gud?» [22. september 1994], minnet meg om hvor viktig dette arbeidet er. Jeg skal virkelig følge den oppfordringen dere kom med om å gjøre noe for å bli tilstrekkelig kvalifisert til å lære andre om Guds Ord.
K. K., Nigeria
Jeg er tolv år, og jeg har virkelig vært flau over å fortelle andre at jeg er et av Jehovas vitner. Jeg har håpet at de andre på skolen ikke skulle få øye på meg når jeg var ute i felttjenesten. Artikkelen hjalp meg til å forstå at jeg ikke er den eneste som har hatt dette problemet, og den hjalp meg til å overvinne slike følelser.
M. V. S., Brasil