Vår sårbare klode — hva med framtiden?
FOR 200 år siden sa den amerikanske statsmannen Patrick Henry: «Jeg vet ingen annen måte å bedømme framtiden på enn på grunnlag av fortiden.» I tidligere tider har menneskene fart hardt fram mot miljøet. Kommer de til å forbedre seg i framtiden? Så langt er det ikke så mye som tyder på det.
Selv om man har gjort visse rosverdige framskritt, har disse hovedsakelig vært av kosmetisk art, rettet mer mot symptomene enn mot årsakene. Hvis det er tørråte i et hus, hindrer man det ikke i å falle sammen ved å male treverket. Den eneste måten å redde det på er å skifte ut store deler av konstruksjonen. På lignende måte må menneskene skifte ut sin måte å bruke jordkloden på. Skadebegrensning alene holder ikke i lengden.
Etter å ha analysert resultatene av 20 års miljøskadebegrensning i USA trekker en ekspert den konklusjon at «angrepet på miljøet ikke kan begrenses effektivt, men må forebygges». Det er klart at det er bedre å forebygge forurensning enn å prøve å bøte på skadene. Men betingelsen for å nå et slikt mål er at det skjer en gjennomgripende forandring i det menneskelige samfunn og dets fokusering på økonomisk vekst. I tråd med dette sier boken Caring for the Earth at det å verne om jorden krever «verdier, økonomier og samfunn som er annerledes enn de som er framherskende i dag». Hvilke trekk ved dagens syn på verdier må skiftes ut for at planeten skal kunne reddes?
Dypt rotfestede årsaker til krisen
Selviskhet. Det første skrittet som er nødvendig å ta for å beskytte miljøet, er å begynne å prioritere jorden framfor mennesker som ønsker å drive rovdrift på dens ressurser. Det er imidlertid få som er villige til å oppgi en livsstil preget av overflod, selv om de vet at den kan innebære at de ødelegger jorden for framtidige generasjoner. Da regjeringen i Nederland — et av Vest-Europas mest forurensede land — prøvde å innføre begrensninger i biltrafikken som et ledd i en kampanje mot forurensning, møtte den bred motstand, og planene måtte skrinlegges. I Nederland har man verdens sterkest trafikkerte veier, men bilistene var ganske enkelt ikke villig til å oppgi noe av sin frihet.
Hensynet til egne interesser berører ikke bare folk flest, men også beslutningstagerne. Politikere nøler med å gjennomføre en miljøpolitikk som kan koste dem stemmer, og industrifolk steiler overfor ethvert forslag som kan stå til hinder for profitt og økonomisk vekst.
Griskhet. Når valget står mellom profitt og naturvern, er det vanligvis de økonomiske interessene som vinner fram. Mektige industriforetak driver lobbyvirksomhet for å gjøre forurensningslovgivningen så mild som mulig, eller for fullstendig å unngå statlige reguleringer. Skadene på ozonlaget er et godt eksempel på dette. Så sent som i mars 1988 uttalte styreformannen i en større amerikansk kjemisk bedrift: «Det foreligger ingen vitenskapelige kjensgjerninger som taler for at en dramatisk reduksjon av KFK-utslippene er påkrevd.»
Den samme bedriften foreslo imidlertid senere at man skulle slutte helt med å bruke klorfluorkarboner (KFK). Hadde man endret holdning? «Dette hadde ingen sammenheng med spørsmålet om hvorvidt miljøet ble skadet eller ikke,» opplyser Mostafa Tolba, som er generaldirektør for FNs miljøvernprogram, UNEP. «Det var kun et spørsmål om hvem som skulle få et [økonomisk] forsprang på hvem.» Nå innser mange forskere at ødeleggelsen av ozonlaget er en av historiens alvorligste menneskelagde katastrofer.
Uvitenhet. Det vi vet, utgjør bare en brøkdel av det vi ikke vet. «Vi vet fremdeles lite om den overflod av liv som finnes i tropiske regnskoger,» sier direktøren for Missouri botaniske hage, Peter H. Raven. «Så merkelig det enn kan høres ut, vet vi mer — mye mer — om månens overflate.» Det samme gjelder atmosfæren. Hvor mye karbondioksid kan vi pumpe ut i atmosfæren uten at det får innvirkning på det globale klimaet? Det er det ingen som vet. Men, som bladet Time skriver: «Det er uansvarlig å utsette naturen for slike gigantiske eksperimenter når utfallet er usikkert og de mulige konsekvensene er så skremmende at man ikke engang kan forestille seg det.»
Ifølge FNs miljøvernprograms beregninger kan ozonreduksjonen komme til å forårsake hundretusener av nye tilfeller av hudkreft årlig innen utgangen av tiåret. Hvilken virkning den får på jordbruksnæringen og fiskerinæringen, vet vi ikke ennå, men man regner med at konsekvensene blir alvorlige.
Kortsynthet. Til forskjell fra andre katastrofer kommer miljøproblemene snikende inn på oss. Det gjør det vanskeligere å mønstre til handling før det allerede har skjedd varig skade. I boken Saving the Planet blir dagens situasjon sammenlignet med situasjonen for de dødsdømte passasjerene på «Titanic» i 1912: «Det er få som er klar over hvor alvorlig tragedien blir hvis den inntreffer.» Forfatterne mener at jorden bare kan reddes hvis politikere og forretningsmenn ser kjensgjerningene i øynene og begynner å tenke langsiktig levedyktighet istedenfor kortsiktig utbytte.
Egosentriske holdninger. På «Rio-konferansen» i 1992 påpekte Spanias statsminister, Felipe González, at «problemet er globalt, og løsningen må også bli global». Sant nok, men å finne fram til løsninger som kan aksepteres globalt, er litt av en oppgave. En amerikansk representant ved konferansen sa rett ut: «Den amerikanske livsstilen er ikke et aktuelt forhandlingstema.» Den indiske miljøverneren Maneka Gandhi klaget på sin side over at «ett barn i Vesten forbruker like mye som 125 i Østen». Hun hevdet at «nesten alle miljøskader i Østen skyldes vestlig forbruk». Gang på gang har forsøk på å få i stand internasjonalt miljøvernsamarbeid strandet på nasjonal egeninteresse.
Til tross for alle disse grunnleggende problemene er det grunn til å se framtiden tillitsfullt i møte. Én grunn er jordens fleksible forsvarssystem.
Sårene leges
I likhet med menneskekroppen har jorden en forbausende evne til å lege seg selv. Noe som skjedde i forrige århundre, er et slående eksempel på det. I 1883 hadde vulkanen på den indonesiske øya Krakatau et voldsomt utbrudd som kunne høres nesten 500 mil unna. Bortimot 21 kubikkilometer materiale ble slynget ut i atmosfæren, og to tredjedeler av øya sank i havet. Det eneste tegn til liv ni måneder senere var en bitte liten edderkopp. I dag er hele øya dekket av frodig tropisk vegetasjon, hvor hundrevis av arter holder til — fugler, pattedyr, slanger og leddyr. Noe som utvilsomt har påskyndt denne prosessen, er den beskyttelsen øya har hatt fordi den inngår i Ujung Kulon nasjonalpark.
Også skader som mennesker har påført miljøet, kan bøtes på. Når jorden får nok tid på seg, kan den lege seg selv. Spørsmålet er om menneskene kommer til å gi jorden det pusterommet den trenger. Sannsynligvis ikke. Det er imidlertid en som er fast bestemt på å la jorden få sjansen til å lege seg selv, nemlig Han som skapte den.
«Jorden skal juble»
Det har aldri vært Guds hensikt at menneskene skulle ødelegge jorden. Gud gav Adam befaling om å «dyrke og passe» Edens hage. (1. Mosebok 2: 15) At Jehova er interessert i å beskytte miljøet, kom også tydelig til uttrykk i mange av de lovene han gav israelittene. Israelittene skulle for eksempel la jorden ligge brakk hvert sjuende år, sabbatsåret. (2. Mosebok 23: 10, 11) Fordi israelittene ofte ignorerte dette og andre påbud, lot Jehova til slutt babylonerne fjerne befolkningen fra landet, som så ble liggende øde i 70 år, «inntil landet fikk tatt igjen sine sabbatsår». (2. Krønikebok 36: 21) På bakgrunn av denne historiske presedensen er det ikke så overraskende at Bibelen sier at Gud skal «ødelegge dem som ødelegger jorden», slik at jorden kan komme seg etter menneskenes angrep på miljøet. — Åpenbaringen 11: 18.
Dette er imidlertid bare det første skrittet. Om jorden skal overleve, «avhenger i like høy grad av at vi innstiller krigføringen mot naturen, som av at vi innstiller krigføringen mot hverandre,» som biologen Barry Commoner med rette påpeker. For å nå dette målet må menneskene på jorden bli ’lært av Jehova’, slik at de lærer å bry seg om både hverandre og sitt hjem, jorden. Da ’blir freden stor’ blant dem. — Jesaja 54: 13.
Gud forsikrer oss om at jordens økosystemer vil bli satt i stand igjen. Ørkenene kommer ikke til å spre seg ubønnhørlig, de skal tvert imot «blomstre rikt som liljen». (Jesaja 35: 2) Istedenfor matmangel skal det «bli rikelig med korn på jorden». (Salme 72: 16, NW) Elvene på jorden skal ikke dø ut på grunn av forurensning, nei, de skal «klappe i hendene». — Salme 98: 8.
Når blir en slik forvandling mulig? Når «Jehova er blitt konge». (Salme 96: 10, NW) Guds styre kommer til å utgjøre en garanti for at alt som lever på jorden, skal bli velsignet. «Jorden skal juble,» sier salmisten. «Havet og alt som er i det, skal bruse. Marken og alt det den bærer, skal juble, hvert tre i skogen skal rope av fryd.» — Salme 96: 11, 12.
Med Skaperens velsignelse og et rettferdig styre har jorden en herlig framtid. Bibelen beskriver resultatene slik: «Rettferd og fred [skal] kysse hverandre. Trofasthet skal gro opp av jorden og rettferd se ned fra himmelen. Da gir Herren det som godt er, og landet vårt gir sin grøde.» (Salme 85: 11—13) Når den dagen kommer, er jorden ute av faresonen for godt.
[Bilde på side 13]
I likhet med menneskekroppen har jorden en forbausende evne til å lege seg selv