Er seieren i sikte?

«PASS godt på denne planeten, det er den eneste vi har.» Det var prins Philip av Storbritannia, presidenten for Verdens Naturfond, som kom med denne inntrengende appellen.

Tusener av år tidligere skrev salmisten: «Himmelen er Herrens himmel, men jorden gav han til menneskene.» (Salme 115: 16) Gud har gitt oss jorden for at den skal være vårt hjem, og vi må passe godt på den. Det er i grunnen dette økologi dreier seg om.

Ordet «økologi» betyr bokstavelig «bostedslære».a En amerikansk ordbok gir blant annet denne definisjonen: «Studiet av den moderne sivilisasjons ugunstige virkning på miljøet, med henblikk på å forebygge eller å snu utviklingen ved naturvern.» (The American Heritage Dictionary) For å si det enkelt går økologi ut på å finne ut hvilke skader menneskene har forårsaket, og så finne måter å bøte på skadene på. Ingen av delene er lett.

Tre økologiske prinsipper

I sin bok Making Peace With the Planet nevner biologen Barry Commoner tre enkle økologiske prinsipper som er med på å forklare hvorfor jorden er så sårbar for hensynsløs utnytting.

Alt er forbundet med alt annet. Akkurat som en vond tann kan få innvirkning på hele kroppen, kan skade i form av rovdrift på en enkelt naturressurs utløse en kjede av miljøproblemer.

I løpet av de siste 40 årene har man for eksempel hogd halvparten av all skog i den delen av Himalaya som ligger i Nepal, for å skaffe brensel og tømmer. Da trærne først var borte, gikk det ikke lang tid før jordsmonnet i fjellskråningene var skylt vekk av monsunregnet. Da var det ikke lett for nye trær å få rotfeste, og mange fjell ble helt nakne. På grunn av avskogingen går nå millioner av tonn jord tapt i Nepal hvert år. Og det er ikke bare der man har dette problemet.

I Bangladesh ble regnvann som kom under kraftige skybrudd, tidligere sugd opp av trær, men nå renner det uhindret ned de nakne fjellsidene og mot kysten, hvor det skaper flomkatastrofer. Tidligere ble Bangladesh rammet av en alvorlig flom hvert 50. år; nå skjer det hvert fjerde år eller enda oftere.

I andre deler av verden har avskogingen ført til ørkenspredning og klimaforandringer. Skogene er bare en av mange naturressurser som menneskene overbeskatter. I og med at økologene fortsatt vet forholdsvis lite om hvordan forskjellige deler av det enorme økosystemet griper inn i hverandre, kan det være at et problem ikke blir viet oppmerksomhet før det allerede er skjedd stor skade. Dette har vist seg å være tilfellet i forbindelse med dumping av avfall, og det bringer oss til det andre økologiske prinsippet.

Alt må havne et sted. Tenk deg hvordan et vanlig hus ville se ut hvis søplet ikke ble fjernet. Planeten vår er et slikt lukket system — alt søplet vårt må havne et eller annet sted her på jorden. Det at ozonlaget blir stadig tynnere, viser at ikke engang tilsynelatende harmløse gasser, for eksempel klorfluorkarboner (KFK), forsvinner sporløst. KFK-forbindelser er bare en av flere hundre grupper av potensielt skadelige stoffer som blir sluppet ut i luften, elvene og havene.

Noen produkter er riktignok biologisk nedbrytbare — de blir med tiden brutt ned og innlemmet i prosesser i naturen — men andre er ikke det. På strender verden over ligger det plastbeholdere strødd omkring, og der vil de bli liggende i flere tiår. Mindre synlig er det giftige industriavfallet, som vanligvis blir gravd ned et eller annet sted. At det er ute av øye, er ingen garanti for at det for all framtid er ute av sinn. Det kan sive ned i grunnvannet og underjordiske dammer og utgjøre en alvorlig fare for både menneskers og dyrs helse. «Vi vet ikke hva vi skal gjøre med alt det kjemiske avfallet som blir produsert av moderne industri,» innrømmet en ungarsk vitenskapsmann ved instituttet for hydrologi i Budapest. «Vi har ikke engang oversikt over hva som skjer.»

Aller mest skremmende er det radioaktive avfallet fra kjernekraftverkene. Tusener av tonn radioaktivt avfall blir oppbevart på midlertidige lagringsplasser, mens noe allerede er dumpet i havet. Til tross for mange års vitenskapelig forskning har man ennå ikke funnet ut hvordan man skal få til en trygg, permanent deponering av avfallet, og det ser ikke ut til at det er noen løsning i sikte. Det er ingen som vet når disse tidsinnstilte økologiske bombene eksploderer. Problemet forsvinner iallfall ikke — avfallet kommer til å være radioaktivt i flere hundre, ja, flere tusen år framover, eller til Gud går til handling. (Åpenbaringen 11: 18) Det at menneskene har skjøvet til side spørsmålet om deponering av avfall, får en også til å tenke på det tredje økologiske prinsippet.

La naturen ta hånd om naturen. Menneskene bør med andre ord samarbeide med de naturlige prosessene i stedet for å prøve å erstatte dem med noe som de mener er bedre. Visse insektmidler er et godt eksempel i denne forbindelse. Da slike midler kom på markedet, gjorde de det mulig for bøndene å fjerne ugress og praktisk talt utrydde skadedyr. Det virket som om man var garantert rekordavlinger. Men så begynte det å gå galt. Ugress og insekter viste seg å være resistente mot det ene insektmidlet etter det andre, og man oppdaget etter hvert at insektmidlene forgiftet insektenes naturlige fiender, dyrelivet og også mennesker. Kanskje du har vært utsatt for insektmiddelforgiftning — i så fall er du et av minst en million ofre verden over.

Det aller mest ironiske er at stadig mer tyder på at insektmidler i det lange løp ikke engang gir større avlinger. I USA blir en større del av avlingene fortært av insekter nå enn før insektmiddelrevolusjonen. I tråd med dette har et internasjonalt risforskningsinstitutt med hovedkontor på Filippinene påvist at insektmidler ikke lenger gir økte risavlinger i Sørøst-Asia. Faktisk har man i et statlig indonesisk prosjekt oppnådd 15 prosents økning i risproduksjonen siden 1987, til tross for at man har redusert bruken av insektmidler med 65 prosent. Likevel gjør bønder verden over fremdeles utstrakt bruk av insektmidler.

De tre økologiske prinsippene som er nevnt ovenfor, bidrar til å forklare hvorfor ting går galt. Andre viktige spørsmål er: Hvor stor skade har allerede skjedd? Hvordan kan man bøte på skadene?

Hvor stor skade har skjedd?

Verdenskartet på sidene 8 og 9 angir noen vesentlige miljøproblemer og indikerer hvor situasjonen er mest kritisk. Det er klart at hvis en planteart eller en dyreart blir utryddet, for eksempel fordi den mister sitt naturlige habitat, kan ikke menneskene rette opp skaden. Når det gjelder nedbrytingen av ozonlaget og en del andre miljøproblemer, har det allerede skjedd stor skade. Hva så med de miljøødeleggelsene som fremdeles pågår? Har man gjort framskritt i arbeidet for å stanse utviklingen eller i det minste bremse den?

To av de viktigste målestokkene for miljøskader er jordbruket og fiskeriene. Hvorfor? Fordi produktiviteten i disse næringene er avhengig av et godt miljø, og fordi vi er avhengige av en pålitelig matforsyning for å leve.

I begge sektorer ser man tegn på at miljøet skranter. FNs organisasjon for ernæring og landbruk har regnet ut at verdens fiskeflåter ikke kan ta opp mer enn 100 millioner tonn fisk uten å tilføye bestandene alvorlig skade. Denne grensen ble overskredet i 1989, og ganske riktig, året etter gikk fangsten ned med fire millioner tonn. På noen fiskebanker har nedgangen vært nokså markert. I den nordøstlige delen av Atlanterhavet er for eksempel fangsten redusert med 32 prosent i løpet av de siste 20 årene. De viktigste årsakene er overfiske, forurensning av verdenshavene og ødeleggelse av gyteplasser.

Denne foruroligende tendensen viser seg også i produksjonen av nyttevekster. På 1960- og 1970-tallet økte den totale kornproduksjonen betraktelig som et resultat av forbedrede kornsorter, bedre vanning og utstrakt bruk av kjemiske insektmidler og kunstgjødsel. Nå er imidlertid insektmidlene og kunstgjødselen i ferd med å miste virkningen, og dette sammen med vannmangel og forurensning fører til dårligere avlinger.

Til tross for at det for hvert år som går, blir nesten 100 millioner nye munner å mette, er det totale arealet av dyrket mark blitt redusert i løpet av de siste ti årene. Og den dyrkbare jorden man har, har begynt å gi mindre avkastning. Worldwatch Institute anslår at bøndene i løpet av de siste 20 årene har mistet 500 milliarder tonn matjord ved erosjon. Det har ikke vært til å unngå at matproduksjonen har begynt å avta. Rapporten Jordens tilstand 1993 bemerker at «den kanskje mest urovekkende økonomiske trenden i verden i dag . . . er nedgangen på seks prosent i kornproduksjonen per person mellom 1984 og 1992».

Det er tydelig at millioner av menneskeliv allerede er i fare fordi menneskene har forsømt miljøet.

Kan menneskene løse problemene?

Selv om menneskene nå vet en del om hva som går galt, er det ikke lett å rette opp kursen. Ett problem er at det blir meget kostbart å sette ut i livet de omfattende forslagene som ble gitt på «Rio-konferansen» i 1992 — prislappen lyder på minst 600 milliarder dollar i året. Det blir dessuten nødvendig å bringe visse ofre — sløse mindre og resirkulere mer, spare på vann og energi, bruke offentlige i stedet for private transportmidler og, vanskeligst av alt, tenke globalt og ikke bare handle i egeninteresse. John Cairns jr., som er styreformann i en amerikansk nemnd som arbeider for restituering av akvatiske økosystemer, traff spikeren på hodet da han sa: «Jeg ser lyst på hva vi kan gjøre. Jeg ser mørkt på hva vi kommer til å gjøre.»

En eventuell storstilt opprenskning kommer til å koste så mye at de fleste land foretrekker å skyve til side tanken på at regnskapets time kommer. I en økonomisk krisetid blir miljøtiltak betraktet som en trussel mot folks arbeidsplasser og som en hemsko på den økonomiske utvikling. Miljøvern er lettere — og billigere — sagt enn gjort. Boken Caring for the Earth omtaler responsen hittil som «retoriske tordenvær etterfulgt av apatisk tørke». Men kan det ikke, all somlingen til tross, tenkes at menneskene med tid og stunder utvikler ny teknologi som gir en smertefri løsning på miljøproblemene? Tydeligvis ikke.

I en felles erklæring kom det amerikanske vitenskapsakademi og Royal Society i London med følgende åpne innrømmelse: «Hvis dagens prognoser for befolkningsveksten viser seg å stemme og menneskenes handlingsmønstre ikke endrer seg, er det ikke sikkert at vitenskap eller teknologi klarer å forhindre enten en ugjenkallelig ødeleggelse av miljøet eller fortsatt fattigdom for store deler av verden.» — Jordens tilstand 1993.

Det skremmende problemet med radioaktivt avfall som man ikke har noe sted å gjøre av, er en påminnelse om at vitenskapen ikke er allmektig. I 40 år har vitenskapsmenn prøvd å finne fram til trygge steder til permanent lagring av høyradioaktivt avfall. Det viser seg nå at dette er så vanskelig at noen land, deriblant Italia og Argentina, har kommet til at de ikke vil ha ferdig noe lagringssted før tidligst i år 2040. I Tyskland, det landet hvor man er mest optimistisk, håper man å ha endelige planer på bordet i år 2008.

Hvorfor er radioaktivt avfall et så stort problem? «Ingen forsker eller ingeniør kan gi en absolutt garanti for at ikke farlige mengder radioaktivitet kan komme til å lekke ut fra selv de beste deponier,» forklarer geologen Konrad Krauskopf. Men til tross for at det allerede på et tidlig tidspunkt ble gitt advarsler om problemer knyttet til deponeringen av avfallet, presset regjeringene og kjernekraftindustrien sine forslag igjennom, ut fra den overbevisning at morgendagens teknologi skulle løse problemet. Det skjedde aldri.

Hvis teknologien ikke gir noen rask løsning på miljøkrisen, hvilke alternativer har vi da? Kommer verdens nasjoner med tiden til å begynne å samarbeide om å beskytte miljøet, bare problemene blir alvorlige nok?

[Fotnote]

[Ramme på side 7]

Jakten på fornybare energikilder

De fleste av oss tar energi for gitt — helt til strømmen går eller prisen på fyringsolje stiger. Energiforbruket er imidlertid en av de største forurensningskildene. Det meste av den energien som blir brukt, frigjøres ved forbrenning av fossilt brensel, en prosess som medfører at millioner av tonn karbondioksid kommer ut i atmosfæren, og som fører til skogdød.

Kjernekraft, som er et alternativ til dette, blir mer og mer upopulært på grunn av faren for ulykker og på grunn av problemene med hvor en skal lagre radioaktivt avfall. Andre alternativer er kjent som fornybare energiressurser; da dreier det seg om utnyttelse av energikilder som er fritt tilgjengelige i store mengder i naturen. De kan inndeles i fem hovedkategorier.

Solenergi. Solenergien kan lett utnyttes med tanke på oppvarming, og i noen land, blant annet Israel, har mange hus solcellepaneler for oppvarming av vann. Det er vanskeligere å utnytte solen til produksjon av elektrisitet, men man har allerede begynt å bruke moderne fotoceller til å forsyne enkelte landdistrikter med elektrisitet, og fotocellene blir stadig billigere og bedre.

Vindkraft. Kjempestore vindmøller er nå et vanlig syn mange steder i verden hvor det er mye vind. Elektrisitet produsert ved hjelp av vindkraft har sakte, men sikkert falt i pris og koster nå mindre noen steder enn energi fra tradisjonelle kilder.

Vannkraft. I dag kommer allerede 20 prosent av verdens elektrisitet fra vannkraftverk, men dessverre er de fleste av de best egnede vassdragene i industrilandene allerede utbygd. Meget store dammer kan dessuten gjøre stor økologisk skade. Særlig i utviklingslandene ser det ut til å være mer fornuftig å bygge flere mindre vannkraftverk.

Geotermisk energi. I noen land, især Island og New Zealand, har man kunnet koble seg til et «varmtvannsanlegg» som befinner seg under føttene på folk. Den vulkanske aktiviteten nede i bakken varmer opp vann, og dette vannet kan brukes til oppvarming av boliger og til produksjon av elektrisitet. Også Filippinene, Italia, Japan, Mexico og USA har i en viss utstrekning begynt å utnytte denne naturlige energikilden.

Tidevannskraft. I noen land, for eksempel Frankrike, Russland og Storbritannia, bruker man tidevannet til å produsere elektrisitet. Det er imidlertid få steder i verden som egner seg til lønnsom utnyttelse av tidevannet.

[Ramme/bilder på sidene 8 og 9]

Noen av de alvorligste miljøproblemene

Avskogingen. Tre fjerdedeler av all skog i tempererte strøk og halvparten av all tropisk skog er allerede gått tapt, og avskogingshastigheten har økt foruroligende i løpet av det siste tiåret. De siste anslagene går ut på at det blir ødelagt mellom 150 000 og 200 000 kvadratkilometer skog hvert år, et område som er nesten like stort som England og Skottland til sammen.

Giftig avfall. Halvparten av de 70 000 typene av kjemikalier som for tiden blir framstilt, er klassifisert som giftige. USA alene produserer 240 millioner tonn giftig avfall hvert år. Det foreligger ikke nok opplysninger til at det er mulig å beregne den totale mengden på verdensbasis. I tillegg vil det i år 2000 være lagret nesten 200 000 tonn radioaktivt avfall på midlertidige lagringsplasser.

Ødeleggelse av landområder. En tredjedel av jordens landområder er truet av forørkning. I noen deler av Afrika har Saharas grense flyttet seg 350 kilometer på bare 20 år. Millioner av menneskers livsgrunnlag er allerede truet.

Vannmangel. Det er omkring to milliarder mennesker som bor i områder hvor det er kronisk vannmangel. Og situasjonen blir ikke bedre av at tusener av brønner tørker inn fordi grunnvannstanden synker.

Arter som er truet av utryddelse. Tallene er riktignok usikre, men det er noen forskere som anslår at mellom en halv og én million arter av dyr og planter kommer til å være utryddet innen år 2000.

Luftforurensning. En FN-rapport som forelå i begynnelsen av 1980-tallet, viste at det bor en milliard mennesker i byområder hvor man til daglig blir utsatt for helseskadelige mengder av sotpartikler og giftige gasser, for eksempel svoveldioksid, nitrogendioksid og karbonmonoksid. I løpet av de siste ti årene har byene vokst raskt, og situasjonen er derfor utvilsomt blitt enda verre. Dessuten blir det årlig pumpet 24 milliarder tonn karbondioksid ut i luften, og man frykter at denne «drivhusgassen» skal forårsake global oppvarming.

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

Avskoging

Giftig avfall

Luftforurensning

Vannmangel

Truede arter

Ødeleggelse av landområder

[Rettigheter]

Mountain High Maps™ copyright© 1993 Digital Wisdom, Inc.

Foto: Hutchings, Godo-Foto

Foto: Mora, Godo-Foto