Adopsjon — hva det kan bety for noen

DET sier seg selv at det kan oppstå problemer hvis adoptivforeldre skiller seg, eller hvis en av dem dør. Men påkjenningen kan være størst for adoptivbarnet. Hvorfor?

De fleste av oss vet hvem våre biologiske foreldre er. Selv om vi skulle ha mistet dem da vi var små, har vi minner om dem, eller kanskje noen fotografier som kan fortelle oss litt om dem. Men hva med et spedbarn som blir adoptert bort like etter fødselen? Opplysninger om moren finnes i offentlige registre, men barnet får vanligvis ikke adgang til dem før på myndighetsdagen. I noen tilfeller har moren bare oppgitt sitt eget navn til fødselsregistret, mens farens er utelatt. Noen barn er hittebarn — funnet av andre etter at deres ukjente foreldre har forlatt dem. Barn i slike situasjoner føler ofte at de mangler røtter — at de er avskåret fra sin bakgrunn eller sitt opphav.

Hvor stabile?

Trær trenger et godt rotsystem for å stå støtt. Et nytt skudd som blir podet inn i en eldre stamme, kan godt komme til å blomstre og trives, men det kan også hende at det tørker inn og ikke bærer frukt. På samme måte hender det at barn aldri kommer helt over sjokket ved å bli fjernet fra sine opprinnelige røtter, selv om adoptivforeldrene gjør sitt aller beste for å ta seg omsorgsfullt og kjærlig av dem.

Slik var det med Kate.a Hennes biologiske foreldre var fra Vestindia, og Kate var ganske liten da hun ble adoptert av et kjærlig og omsorgsfullt hvitt ektepar, men hun klarte ikke å finne seg til rette i sine nye omgivelser. Da hun var 16 år gammel, drog hun hjemmefra og kom aldri tilbake. Hennes bitterhet hadde da gått over i et urimelig hat. «Hvorfor gav mor meg bort til dere?» spurte hun. Denne familien klarte dessverre ikke å bygge bro over den kløften som skilte dem.

Mervyn ble tatt hånd om av barnevernet da han ble født, og kom siden til fosterforeldre. Da han var ni måneder gammel, ble han adoptert. På grunn av sin opprinnelige utrygge bakgrunn og sin egen gnagende misnøye med at han var av blandingsrase, utviklet han en opprørsk holdning som førte til mange vanskeligheter for ham selv og dyp sorg for adoptivforeldrene, som gjorde så mye for ham. Adoptivmoren hans sier: «Hvis noen bad meg om et råd i forbindelse med adopsjon, ville jeg nå si: ’Tenk deg om to ganger.’»

Robert og Sylvia erfarte noe helt annet. De hadde en sønn og kunne ikke få flere barn. Noen sa til dem: «Har dere tenkt på muligheten til å adoptere et barn av en annen nasjonalitet?» Det varte ikke lenge før de adopterte Mak-Chai, en ni måneder gammel pike fra Hongkong. Mak-Chai sier: «Jeg lurer ofte på hvorfor jeg ble forlatt, og om jeg har noen søsken. Men jeg tror jeg er nærere knyttet til min adoptivmor og min adoptivfar enn mange barn er til sine biologiske foreldre. Hvis jeg visste hvem mine biologiske foreldre var, ville det ikke bety så mye fra eller til for meg, bortsett fra at jeg kanskje ville forstå enkelte av mine karaktertrekk litt bedre.» Anbefaler hennes adoptivforeldre adopsjon? «Ja,» sier de, «for oss har det jo vært en berikende erfaring.»

Grunner til å vise forsiktighet

Graham og Ruth adopterte to spedbarn, en gutt og en pike, som vokste opp sammen med deres egen sønn og datter. Alle de fire barna ble oppfostret som en sammensveist familie i hyggelige omgivelser. «Alle barna våre drog hjemmefra for flere år siden og lever sitt eget liv. Vi har regelmessig kontakt med dem og er glad i dem alle,» sier Ruth. Men begge de adopterte barna har dessverre hatt alvorlige problemer. Hvorfor?

«Vår lege hevdet at miljøet er av største betydning for et barn,» sier Graham, som etter hvert har kommet til at arvemessige trekk spiller en stor rolle. Han sier videre: «Og hvilken betydning har morens helse under svangerskapet? Vi vet nå at narkotika, alkohol og tobakk kan virke på et ufødt barn. Jeg anbefaler en grundig undersøkelse av begge foreldrene, om mulig også av besteforeldrene, før en eventuell adopsjon.»

Peters mor giftet seg om igjen, og Peter ble fysisk og psykisk mishandlet av sin stefar. Da han var tre år, ble han adoptert bort. «Jeg avviste begge mine adoptivforeldre i samme øyeblikk jeg gikk ut av rettssalen,» sier Peter. Han forteller videre: «Jeg ødela alt jeg kunne komme over. Når jeg sov i det hele tatt, hadde jeg forferdelige mareritt. Når jeg nå tenker tilbake, forstår jeg hvor forstyrret jeg var. Etter at adoptivforeldrene mine også skilte seg, gikk det fra galt til verre med meg. Jeg brukte narkotika, stjal, gjorde hærverk, deltok i daglige orgier.

Da jeg var 27 år, kunne jeg ikke finne noen grunn til å fortsette å leve. Jeg tenkte på å begå selvmord. Så hendte det en dag at en fremmed gav meg en bibelsk traktat hvor det stod at jorden snart skal bli et paradis. Dette budskapet appellerte til meg. Det lød troverdig. Jeg begynte å lese og studere Bibelen og begynte også å foreta forandringer i mitt liv og min oppførsel, men falt gang på gang tilbake til min tidligere livsførsel. Etter å ha fått mye støtte og hjelp i samvær med kristne, føler jeg meg nå lykkeligere og tryggere ved å tjene Gud enn jeg kunne ha drømt om for noen år siden. Jeg har også til min store glede klart å gjenopprette et nært forhold til min mor.»

Vær realistisk

En adopsjon setter gjerne sterke følelser i sving. Kjærlighet og takknemlighet kan veksle med bitterhet og utakknemlighet. Edgar Wallace tilgav for eksempel aldri sin mor at hun gav ham fra seg. Han betraktet hennes handling som et svik. Hun oppsøkte ham i sitt siste leveår og forsøkte i all beskjedenhet å få litt økonomisk hjelp, men Edgar avviste henne tvert, enda han var ganske velstående på det tidspunktet. Ikke lenge etterpå, da han fikk høre at hans mor ville ha blitt lagt i en fattiggrav hvis ikke noen venner i sin godhet hadde betalt for hennes begravelse, angret han dypt at han hadde vært så hard.

Folk som overveier å adoptere et barn, må innstille seg på å se realistisk på de problemer og utfordringer som kan oppstå. Barn er ikke alltid takknemlige for det deres foreldre eller adoptivforeldre gjør for dem, ikke engang under de beste forhold. Bibelen sier faktisk at mange i vår tid skulle mangle «naturlig hengivenhet» og være «utakknemlige» og «illojale». — 2. Timoteus 3: 1—5.

Men det at du åpner ditt hjem — og ditt hjerte — for et barn som trenger foreldre, kan også være en positiv og berikende erfaring. Cathy er for eksempel inderlig takknemlig mot sine adoptivforeldre fordi de gav henne et kristent hjem og dekket hennes fysiske og åndelige behov. — Se rammen med tittelen «Det gikk bra i vårt tilfelle» på side 8.

Mange adoptivforeldre vil kanskje tenke på nedenstående ord i Salmenes bok når de skal beskrive sine følelser overfor sine adoptivbarn: «Barn er en gave fra Herren; de er en virkelig velsignelse.» — Salme 127: 3, Today’s English Version.

[Fotnote]