De takler tragedien ved Jehovas hjelp

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SPANIA

I FEBRUAR i år hadde mange fra Jehovas vitners menighet i Bailén i Spania hatt en fin dag sammen i Sierra Nevada-fjellene. Men da de befant seg bare fem kilometer fra hjembyen, kom en møtende bil over i det feltet som bussen deres kjørte i, og forårsaket en front-mot-front-kollisjon. Det skjedde en eksplosjon, og bussen ble omspent av flammer. Noen passasjerer klarte å komme seg ut i tide, men mange bak i bussen ble kvalt av røyken og døde.

I alt 26 av Jehovas vitner — nesten en fjerdedel av medlemmene av Bailén menighet — mistet livet; blant disse var fire heltidsforkynnere og en rekke barn. Spanias konge, Juan Carlos, gav uttrykk for det som de fleste spaniere følte, da han skrev i sitt telegram til Bailéns borgermester: «Den tragiske ulykken har gjort et sterkt inntrykk. Vær forvisset om vår inderlige deltagelse. Vennligst la ofrenes familier få vite at de har vår dypeste medfølelse og vår støtte i denne vonde tiden.»

Et spørsmål som opptok noen av de tusenvis av mennesker som var til stede i begravelsen, var dette: «Hvorfor skjer slike tragedier?» Det er tydelig at Jehovas folk i likhet med alle andre kan bli berørt av ulykker som er forårsaket av «tid og uforutsett hendelse». (Forkynneren 9: 11, 12, NW) Men Jehova lover at om kort tid vil slike tragedier høre fortiden til. — Åpenbaringen 21: 4, 5.

Mange medlemmer av Betel-familien ved Jehovas vitners avdelingskontor i Spania og tusener av vitner fra andre deler av landet reiste til Bailén for å gi de lokale brødrene trøst og støtte. Befolkningen i Bailén og de lokale og regionale myndighetene viste også sin deltagelse i de pårørendes sorg. Mange iakttagere ble imponert over den sjelsstyrke som ble utvist av Jehovas vitner som hadde mistet noen av sine kjære.

«Jeg har kjent vitnene i mange år,» sa Antonio Gómez, Bailéns borgermester, «og selv om jeg personlig er agnostiker, beundrer jeg den tro dere har. Da ulykken skjedde, tenkte jeg straks at det samhold dere har på det religiøse og det menneskelige plan, ville sette dere i stand til å takle tragedien bedre enn andre grupper. Jeg har sett hvordan hele byen har støttet de sørgende familiene. Tidligere eksisterte det kanskje misforståelser blant folk om hva dere står for, men jeg er glad for å kunne si at disse misforståelsene nå er oppklart. Dere har en indre styrke som det er vanskelig å forstå for en som ikke er et av Jehovas vitner.»

José Borrell, arbeidsministeren, som representerte den spanske regjering i begravelsen, innrømmet: «Hva kan en si til dem som har mistet så å si hele familien sin på én gang? Ingenting som de ikke selv kan finne i sin tro. . . . Dere har en vidunderlig tro.»

’Fortsett å trøste hverandre’

Hva var det de ’fant i sin tro’? Framfor alt fant de trøst hos Jehova, «all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel». (2. Korinter 1: 3, 4) Til tross for sin sorg fant de styrke til å trøste hverandre, idet de la seg Paulus’ ord til tessalonikerne på hjertet: «Fortsett . . . å trøste hverandre og oppbygge hverandre.» — 1. Tessaloniker 5: 11.

Det var rørende å se kristne brødre og søstre, deriblant noen som hadde mistet hele åtte pårørende, oppsøke andre i menigheten som også hadde mistet noen av sine kjære. «Når vi så hverandre, gråt vi. Men gjennom tårene minnet vi oss selv om oppstandelseshåpet, og vi følte oss trøstet,» fortalte Francisco Saez, den presiderende tilsynsmann, som selv mistet begge barna sine.

«Vi har ikke forsømt forkynnelsesarbeidet, og vi har gått spesielt inn for å besøke de pårørende som ikke er Jehovas vitner, med brosjyren Når en du er glad i, dør.» Francisco fortsatte: «Jeg for min del ønsket å forkynne, for jeg visste at det å forkynne for andre ville få meg til å føle meg bedre. Og ganske riktig, selv om jeg gikk ut gråtende, kom jeg hjem trøstet.»

Befolkningen i Bailén reagerte meget positivt på dette forkynnelsesarbeidet. En uke etter ulykken besøkte Encarna, som sørget over tapet av to døtre og fire barnebarn, en kvinne som hun nylig hadde startet et bibelstudium med. Kvinnens mann var død fire måneder tidligere, og Encarna hadde trøstet henne ut fra Bibelen. «Nå må vi trøste hverandre,» sa hun, og så fortsatte de sin gjennomgåelse av brosjyren Når en du er glad i, dør.

Det verdensomspennende samfunn av brødre gav også straks sin støtte. «Hele menigheten er så oppmuntret over de tusenvis av brev og telegrammer vi har mottatt,» fortalte Francisco Capilla, menighetens sekretær. «Postkontoret må sende en varebil direkte til huset vårt hver dag for å få levert dem alle sammen. Vi er svært takknemlig for brødrenes kjærlige omsorg.»

Håp midt i tragedien

Kan det komme noe godt ut av en slik tragedie? «De vise har sitt hjerte i sørgehuset,» skrev kong Salomo i gammel tid. (Forkynneren 7: 4) I tråd med dette prinsippet har tragedien i Bailén fått noen til å tenke mer alvorlig over sitt forhold til Gud. Faustino, en ikke-troende ektemann som mistet to av de seks barna sine i ulykken, sa til sin kone, Dolores: «Jeg har en god nyhet å fortelle deg. Jeg skal begynne å studere Bibelen, for jeg ønsker å få se barna mine i den nye verden.»

Selv om våre brødre og søstre i Bailén ikke kommer over sin sorg med det første, trøster de andre og blir selv trøstet. Jehova styrker dem ved hjelp av sin ånd og ved hjelp av den støtte som mange kjærlige brødre og søstre gir. Vi fortsetter å be til vår himmelske Far for dem.

[Bilder på side 26]

Fire av dem som omkom