En kudu som ikke glemte

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I SØR-AFRIKA

DEN vakre hannkuduen, en antilope med imponerende, spiralformede horn og markante ører, har en skulderhøyde på nesten halvannen meter når den er fullvoksen. Hunnen mangler vanligvis horn, men i likhet med hannen er den lett å kjenne igjen på de store ørene. Kuduen er en sky skapning, som alltid er på vakt og klar til å løpe i skjul. Det Karen i Zimbabwe opplevde, er derfor høyst uvanlig.

Ifølge en artikkel i bladet African Wildlife ble det for noen år siden funnet en liten hunnkudukalv som satt fast i et ståltrådgjerde. Den ble reddet og gitt til Karen, som gav den flaskemelk i noen uker. Kalven trivdes og holdt seg i nærheten av den gården der Karen og familien hennes bodde. Ofte lekte den med barna og hundene. Men etter hvert tok den seg stadig lengre turer ut i villmarken, og da den var blitt nesten fullvoksen, forsvant den fra gården for godt.

Omkring to år senere, da Karen kjørte bortover gårdsveien, ble hun overrasket over å treffe på en drektig hunnkudu som ikke løp av gårde ved synet av bilen som nærmet seg. Den flyktet ikke engang da hun begynte å gå mot den. På dette tidspunktet forstod hun at det måtte være den samme kuduen som hun hadde gitt flaskemelk, så hun godsnakket med den og gikk rolig nærmere. Kuduen gjenkjente henne også, for den senket hodet og trykket mulen mot henne mens den lot henne omfavne den.

Et par måneder senere befant kuduen seg igjen i nærheten av veien, og denne gangen hadde den med seg en liten kalv. Karen oppfattet det slik at kalven ble vist fram av den stolte moren, som nok en gang lot seg bli klappet. Noe lignende hendte noen uker senere, og da virket det som kuduen faktisk ventet på Karen.

Enda et par måneder gikk, og så fortalte noen gårdsarbeidere at de hadde sett den samme kuduen med en renneløkke rundt halsen. De hadde prøvd å nærme seg kuduen for å fjerne renneløkken, men da hadde den løpt sin vei. Karen drog derfor ut i bushen og lette etter den, og hun ropte på den mens hun gikk. Før det var gått lang tid, dukket den opp rett foran henne. Hun hadde vært forutseende nok til å ta med seg noe brød, som kuduen hadde likt godt, og mens hun lot den spise denne godbiten, skar mannen hennes over den plagsomme renneløkken og fjernet den.

Det tydelige båndet som varte så lenge mellom menneske og dyr, var til stor glede for denne familien.