Et besøk hos fjellgorillaen

Av Våkn opp!s medarbeider i Tanzania

DET finnes bare rundt 320 av dem i det vulkanske området på grensen mellom Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo. Ytterligere 300 holder til i den ugjennomtrengelige skogen i Uganda. Det er fjellgorillaer — en av de mest truede dyrearter i verden.

Den amerikanske zoologen Dian Fossey gjorde mye for at offentligheten skulle bli oppmerksom på disse skapningenes skjebne. Fossey kom til Afrika i slutten av 1960-årene for å studere fjellgorillaen. På det tidspunktet ble det raskt færre av disse dyrene på grunn av krypskyting. Den modige forskeren levde nærmest som en eneboer i Virunga-fjellene, hvor hun snart ble venn med gorillaene som holdt til der. Fossey offentliggjorde sine observasjoner i artikler og i boken I gorillaens rike. Etter hvert som tiden gikk, ble hun mer og mer oppsatt på å beskytte sine pelskledde venner, og hun erklærte krypskytterne krig. Men hun ble til slutt offer for sitt eget korstog og ble myrdet av en ukjent overfallsmann i 1985.

I 1993 bestemte min kone og jeg oss for å dra inn i gorillaens habitat i håp om å få se disse fredelige skapningene med egne øyne. La oss fortelle hva vi opplevde.

Vårt eventyr begynner når guidene våre tar oss med på en times tur, fra foten av den 3700 meter høye vulkanen Visoke til utkanten av en nasjonalpark, Parc National des Volcans i Rwanda. Mens vi tar en kjærkommen pause, forklarer guidene våre hvordan vi skal oppføre oss i nærheten av gorillaene. De forteller oss at det bare er åtte personer om dagen som får lov til å besøke denne spesielle gruppen dyr. Det minsker faren for at gorillaene pådrar seg sykdommer, og det hindrer at deres atferdsmønster blir forstyrret.

«Så snart vi kommer inn i skogen, må vi snakke lavt,» minner en av guidene oss om. «Det vil hjelpe oss til å observere de andre dyrene og fuglene i skogen, for i tillegg til gorillaene finnes det kandtmarekatter, svartpanneduiker, skriftantiloper, elefanter og til og med kafferbøfler.»

Vi blir også gjort oppmerksom på at det finnes brennesle og maur i parken, og at vi kanskje må gå i tåke gjennom den gjørmete urskogen. Min kone og jeg ser på hverandre. Vi har ikke utstyr som passer for det! Men de vennlige guidene låner oss regntøy og støvler.

Guiden vår forklarer så at gorillaene er svært mottagelige for smittestoffer fra mennesker, og for å beskytte dem får ikke en som er syk, eller som vet at han kan være smittebærer, bli med. «Hvis du må hoste eller nyse mens du er sammen med gorillaene, vær da snill og snu deg bort fra dyrene og forsøk å holde deg for nesen og munnen,» sier en av guidene. «Husk at vi er gjester i deres hjem her i tåken.»

Så nær at vi kan ta på dem

Oppstigningen blir brattere og brattere. Vi kommer opp i en høyde av 3000 meter. Luften er så tynn at det er tungt å puste, og stiene er smale. Men vi kan nyte synet av det vakre hageniatreet med de horisontale grenene som er dekket av et tykt lag mose, bregner og orkideer. Det gir skogen en paradislignende skjønnhet.

Guidene begynner nå å lete etter stedet hvor gorillaene ble sett dagen før, selv om gorillaene stadig forflytter seg for å lete etter mat. «Se der!» utbryter noen. I den myke vegetasjonen ser vi leiet til den sølvryggete gorillaen.

«Han blir kalt Umugome,» forklarer guiden. «Når en hanngorilla er omkring 14 år gammel, blir pelsen på ryggen sølvgrå. Den blir da ansett for å være lederen i gruppen. Det er bare sølvryggen som parer seg med alle hunngorillaene. Yngre hanngorillaer som prøver seg, blir øyeblikkelig avvist. Hvis en rival klarer å drepe sølvryggen, dreper han også alt avkommet hans. Deretter tar den nye lederen over og får avkom med hunnene i gruppen.»

«Hvor lenge kan en gorilla leve?» spør noen i gruppen mens vi følger etter guidene inn i en vakker bambusskog.

«Omkring 40 år,» er det lavmælte svaret.

«Hysj!» hvisker noen da vi hører lyden av et lavt grynt. «Hva var det? En gorilla?» Nei, det er en av guidene som grynter som en gorilla for å se om han får svar. Vi må være like i nærheten av dem.

Ganske riktig, bare fem meter fra oss er det rundt 30 av dem. Vi får beskjed om å sette oss på huk og være stille. «Ikke pek på dem,» sier en guide, «for da kan de tro at du kaster noe til dem. Vær så snill ikke å rope. Når du tar bilder, så beveg deg rolig og forsiktig og bruk ikke blits.»

Vi er så nær at vi kan ta på dem. Men før noen følger en impuls og gjør det, hvisker en guide: «Ikke rør dem!» I samme øyeblikk nærmer noen små gorillaer seg for å ta oss i nærmere øyesyn. Guiden dasker forsiktig til dem med en liten gren, og de nysgjerrige ungene ruller nedover skråningen mens de slåss som små barn. «Mor» griper inn når leken blir for hard.

Sølvryggen betrakter oss på avstand. Plutselig nærmer han seg oss og setter seg ned bare noen få meter fra oss. Han er diger og må veie rundt 200 kilo. Han er for opptatt med å spise til at han vier oss noe særlig oppmerksomhet, men han holder øye med oss. Det å spise er gorillaens hovedbeskjeftigelse. En sølvrygg kan spise opptil 30 kilo mat om dagen. Alle dyrene i gruppen er opptatt med å lete etter mat fra morgen til kveld. Noen ganger kan man se dem slåss om «godbiter» som de har funnet.

Favorittmaten deres er margen i noen store planter av Senecio-slekten. De er også glad i viltvoksende selleri, røttene av enkelte planter og bambusskudd. Noen ganger lager de til og med en «salat», hvor de blander bambusskudd med grønne blad fra tistler, brennesler, maure og forskjellige røtter og slyngplanter. «Hvorfor brenner ikke gorillaene seg på brenneslene som de griper tak i og renser?» spør noen. En guide forklarer: «De har et tykt hudlag på håndflatene.»

Vi nyter denne fredfylte scenen, men så reiser plutselig den svære hannen seg opp, slår seg på brystet med knyttnevene og gir fra seg et gruoppvekkende brøl. Den farer mot en av guidene, men stopper rett før den når fram til ham. Den sender guiden et olmt blikk. Men guiden vår får ikke panikk. Han setter seg på huk, grynter og beveger seg sakte bakover. Det ser ut til at sølvryggen bare ville imponere oss med sin styrke og kraft. Tro meg, det klarte den!

Guidene signaliserer nå til oss at vi må forberede oss på å dra. Vi har tilbrakt litt over en time sammen med disse vidunderlige, fredelige skapningene som gjester «i tåken». Selv om besøket ikke har vart så lenge, har det vært en av våre mest uforglemmelige opplevelser. Det får oss til å tenke på Bibelens løfte om den kommende, nye verden, hvor mennesker og dyr skal leve i fredelig sameksistens for alltid! — Jesaja 11: 6—9.

[Kart på side 18]

Fjellgorillaens utbredelse

DEN DEMOKRATISKE REPUBLIKKEN KONGO

Kivu-sjøen

UGANDA

RWANDA

AFRIKA

Området forstørret

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.