Virkeligheten har overgått mine forventninger
FORTALT AV WILLEM VAN SEIJL
Året var 1942, og landet vårt var midt oppe i den annen verdenskrig. Jeg var en av fem unge menn som holdt seg skjult for nazistene, i Groningen i Nederland. Vi satt i et lite rom og begynte å snakke om hvilke sjanser vi hadde for å overleve.
DET var opplagt at vi ikke hadde særlig gode sjanser for å overleve. Tre av oss skulle komme til å lide en voldsom død. Jeg er faktisk den eneste som har nådd høy alder. Dette er bare ett eksempel på at virkeligheten har vært bedre enn forventet.
Da den ovenstående hendelsen fant sted, var jeg bare 19 år gammel og kjente lite til Bibelen eller til religion. Far var faktisk imot all religion. Mors søken etter en religion hadde fått henne til å begynne med spiritisme. Selv hadde jeg ikke noe håp. Jeg mente at hvis jeg skulle bli drept i et bombeangrep eller på noen annen måte, ville ikke Gud ha noen grunn til å huske meg. Jeg hadde ikke engang forsøkt å lære om ham.
Min søken blir belønnet
Like etter samtalen med de fire ungdommene, ble jeg tatt av nazistene og ført til en arbeidsleir i nærheten av byen Emmerich i Tyskland. Vårt arbeid bestod i å rydde opp og reparere skader etter de alliertes bombeangrep. I slutten av 1943 rømte jeg, og selv om krigen fortsatt raste, klarte jeg å komme meg tilbake til Nederland.
På en eller annen måte fikk jeg tak i en liten brosjyre som inneholdt spørsmål og bibelsteder. Den ble brukt i forbindelse med studiet av boken Frelse, som Jehovas vitner hadde utgitt. Jeg leste spørsmålene og slo opp skriftstedene og ble sterkt interessert i oppfyllelsen av Bibelens profetier.
Jeg snakket med forloveden min, Gré, om det jeg leste, men hun var ikke særlig interessert til å begynne med. Mor ble på den annen side helt oppslukt av brosjyren. «Dette er sannheten, som jeg har lett etter i hele mitt liv!» utbrøt hun. Jeg snakket også med venner, og noen ville vite mer. En av dem ble faktisk et av Jehovas vitner, og vi holdt kontakten med hverandre jevnlig pr. brev og ved besøk helt til han døde i 1996.
I mellomtiden hadde Gré begynt å studere Bibelen, og i februar 1945 ble vi begge døpt. Krigen endte noen måneder senere. Etter at vi hadde giftet oss, hadde vi lyst til å begynne som pionerer, som heltidsforkynnerne blant Jehovas vitner kalles. Men vi møtte hindringer — sykdom og økonomiske problemer. Det dukket også opp muligheter for oss til å tjene mange penger. Skulle vi arbeide for å oppnå en viss økonomisk sikkerhet først og så begynne som pionerer, eller skulle vi begynne som pionerer med det samme?
Vår tjeneste i Nederland
Vi bestemte oss for å begynne i pionertjenesten med én gang, noe vi gjorde den 1. september 1945. Den samme dagen, da jeg var på vei hjem sent på kvelden, gikk jeg inn på en restaurant for å få meg noe å drikke. Jeg gav kelneren det jeg trodde var en éngyldenseddel, og sa til ham: «Behold vekslepengene!» Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at jeg hadde gitt ham en hundregyldenseddel! Dermed hadde vi akkurat én gylden igjen da vi begynte som pionerer!
Da jeg begynte å holde offentlige bibelske foredrag i 1946, hadde jeg ikke noen annen jakke enn en skinnjakke. En venn av meg, som var omtrent på min størrelse, var ordstyrer. Han pleide å introdusere foredraget mitt og straks komme bak scenen og gi meg jakken sin. Så holdt jeg foredraget. Når det var ferdig, gjorde vi det samme i motsatt rekkefølge!
I mars 1949 ble Gré og jeg innbudt til å begynne i kretstjenesten. Vi besøkte menigheter av Jehovas vitner for å styrke dem åndelig sett. Fritz Hartstang, som hadde tjent trofast både før og under krigen, lærte meg opp i kretstjenesten. Han gav meg et godt råd: «Wim, følg den veiledningen du får gjennom Jehovas organisasjon, selv om du til å begynne med ikke synes at den er best. Det vil du aldri angre på.» Han hadde rett.
I 1951 besøkte Nathan H. Knorr Nederland. Han var da Selskapet Vakttårnets president. På det tidspunkt søkte Gré og jeg om å få opplæring som misjonærer. Kort tid senere ble vi innbudt til å gjennomgå den 21. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Da vi begynte som pionerer i 1945, var det omkring 2000 Jehovas vitner i Nederland, men i 1953 var det over 7000, et antall som overgikk alle våre forventninger!
Tjeneste i vårt nye hjemland
Vi fikk i oppdrag å reise til Nederlandsk Ny-Guinea, som nå er en provins i Indonesia, men da vi ikke fikk innreisetillatelse, ble vi i stedet sendt til Surinam, et tropisk land i Sør-Amerika. Dit kom vi i desember 1955. Da var det bare rundt hundre Jehovas vitner i Surinam, men de var svært hjelpsomme. Vi følte oss snart som hjemme.
Vi måtte riktignok tilpasse oss forskjellige omstendigheter, og noen ganger var det vanskelig. Gré hadde for eksempel alltid vært redd for alle slags kryp. Når hun kom over en liten edderkopp på soverommet hjemme i Nederland, ville hun ikke gå og legge seg før jeg hadde fjernet den. Men i Surinam er edderkoppene ti ganger så store, og noen av dem er giftige! I misjonærhjemmet vårt var det også kakerlakker, rotter, maur, moskitoer og gresshopper. Vi fikk til og med besøk av slanger. Gré er blitt så vant til slike skapninger at kampen for å bli kvitt dem nå bare er en rutinemessig del av livet hennes.
Etter over 43 år kjenner vi landet bedre enn mange av dem som er født her. Vi har lært å sette pris på elvene, regnskogen og sumpområdene nær kysten. Vi har også fått kjennskap til noen av de mange dyrene — for eksempel hulepinnsvinet, dovendyret, jaguaren, ja til og med mange av slangeartene som finnes, ofte med vakre farger. Men det vi har lært å sette spesielt stor pris på, er alle de forskjellige menneskene som finnes her. Forfedrene til noen har kommet fra Afrika, men også fra India, Indonesia, Kina og andre land. Og noen er indianere, etterkommere etter urinnvånerne.
Når vi i vår kristne tjeneste oppsøker folk i deres hjem, treffer vi altså mennesker som har vidt forskjellig bakgrunn. I våre Rikets saler erfarer vi dessuten et enestående mangfold av kristne brødre og søstre. Antall Rikets saler har vokst fra en eneste, forfallen sal i 1953 til mer enn tretti tiltalende Rikets saler i dag. Det er også blitt bygd en vakker stevnehall og et svært fint avdelingskontor, som ble innviet i februar 1995.
Hva jeg har lært
I det indre av Surinam er det mange menigheter som består av maron-negrer, etterkommere av afrikanske slaver som rømte fra plantasjene og flyktet så langt oppover elvene som de kunne. Jeg er ofte blitt forbløffet over det de kan prestere — for eksempel hvordan de bruker elven til transport og gjør regnskogen til sitt hjem. De feller trær, bygger båter og manøvrerer disse gjennom fosser og stryk. De skaffer seg mat ved jakt og fiske, tilbereder maten uten moderne hjelpemidler og gjør mye annet som vi ville syntes var svært vanskelig.
Opp gjennom årene er vi også blitt kjent med de andre folkegruppene som bor her i Surinam, skikkene deres og måten de tenker og lever på. Jeg husker at jeg besøkte en indianerlandsby i 1950-årene. Midt på natten kom jeg til en øde leir i regnskogen, hvor min indianske guide og jeg skulle dra videre med båt. Han gjorde opp ild, laget maten og hengte opp hengekøyene. Det var helt naturlig for ham å gjøre alt for meg, for han skjønte at jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjøre noe av det.
Da jeg falt ut av hengekøyen midt på natten, lo han ikke. Han børstet av klærne mine og hengte opp hengekøyen igjen. Da vi senere befant oss på en smal elv, var det så mørkt at jeg ikke kunne se hånden foran meg, men guiden manøvrerte båten rundt alle kurver og hindringer. Da jeg spurte ham om hvordan han klarte det, svarte han: «Du ser feil vei. Se opp og legg merke til kontrasten mellom tretoppene og himmelen. Det viser deg hvordan elven svinger. Se ned og se etter krusninger i vannet. De vil fortelle deg om det er steiner eller andre hindringer foran deg. Og lytt. Lydene forteller også hva som ligger foran deg.»
Det kan være både farlig og anstrengende å manøvrere kanoer som er laget av uthulte trestammer, blant stryk og fosser. Men når vi kommer fram og blir møtt av våre kristne brødre og søstre som tar hjertelig og gjestfritt imot oss, føler vi at vi får nye krefter. De serverer alltid gjestene sine noe, kanskje en bolle med suppe. Misjonærlivet har ofte vært anstrengende og vanskelig, men aldri skuffende.
Hva som har hjulpet oss til å fortsette
Vi har aldri hatt særlig god helse. Vi har heller ikke fått så mye oppmuntring fra de andre i familien, for bortsett fra mor er det ingen andre slektninger som er blitt Jehovas vitner. Men våre kjære venner har aldri sviktet oss, de har gitt oss hjelp og oppmuntring som har hjulpet oss til å fortsette i vårt tildelte distrikt. Mor var til særlig oppmuntring for oss.
Etter at vi hadde vært i vårt tildelte distrikt i omkring seks år, ble mor svært syk. Noen av vennene ville at vi skulle reise hjem for å se henne for siste gang, men mor skrev: «Vær så snill å bli i det landet dere ble sendt til. Husk meg slik jeg var før jeg ble syk. Jeg håper jeg får treffe dere i oppstandelsen.» Det var en kvinne som hadde sterk tro.
Det var først i 1966 vi fikk anledning til å reise tilbake til Nederland på ferie. Det var svært hyggelig å hilse på gamle venner, men vi følte at det var Surinam som da var vårt hjem. Derfor forstår vi visdommen i organisasjonens råd om at misjonærer ikke bør reise hjem til sitt hjemland på ferie før de har tjent i minst tre år i sitt tildelte distrikt.
Noe annet som har hjulpet oss til å sette pris på misjonærlivet, er det å bevare sin humoristiske sans — det å kunne le av ting, også av seg selv. Jehova har til og med nedlagt humor i enkelte skapninger i naturen. Når du betrakter de krumspring sjimpansene eller otrene gjør, og spesielt ungene til mange dyr, kan du ikke la være å smile. Det er også viktig å se de positive sidene ved ting og ikke ta seg selv for høytidelig — noe vi har lært opp gjennom årene.
Noe som særlig har hjulpet oss til å fortsette i vårt tildelte distrikt, er det givende forkynnelsesarbeidet. Gré opprettet et bibelstudium med ni menn på et aldershjem i Paramaribo. Alle var over 80 år gamle. De hadde enten vært gummitretappere eller gullgravere. De ble alle glad i det de lærte, de ble døpt og tok trofast del i forkynnelsesarbeidet til de døde.
En gammel predikant som het Rivers, fra kirkesamfunnet Swedenborgs Nye kirke, fulgte med under studiet og kom med sarkastiske bemerkninger. Men for hver uke flyttet han seg litt nærmere, og latterliggjøringen hans begynte å avta. Til slutt satte han seg ned sammen med de andre og deltok i studiet. Han var 92 år gammel og kunne nesten ikke se eller høre, men han kunne sitere skriftstedene som om han leste dem. Med tiden begynte han å delta i tjenesten sammen med oss, og han forkynte for alle som ville høre. Like før han døde, sendte han bud etter oss. Da vi kom, var han allerede død, men under puten hans fant vi rapporten over den tiden han hadde brukt i forkynnelsen den siste måneden.
I 1970 ble jeg utnevnt til å føre tilsyn med avdelingskontoret i Surinam. Da hadde jeg vært heltidsforkynner i over 25 år. Jeg syntes det var vanskelig å sitte ved en kontorpult og misunte Gré, som fortsatt var ute i felttjenesten hver dag. Nå arbeider Gré også ved avdelingskontoret, og selv om vi blir eldre, utfører vi begge et meningsfylt arbeid her.
Når jeg tenker på at antall aktive Rikets forkynnere i verden har økt fra 160 000 i 1945 til omkring 6 000 000 i dag, forstår jeg at virkeligheten i høy grad har overgått mine forventninger. Og i Surinam er tallet på forkynnere blitt 19 ganger så stort siden vi kom i 1955 — det har økt fra omkring 100 da til over 1900 i dag!
Jeg har tillit til at vi vil få oppleve enda større ting i forbindelse med gjennomføringen av Jehovas hensikter i framtiden hvis vi bare fortsetter å være trofaste mot Gud. Og det akter vi å være.
[Bilde på side 13]
I 1955, da vi kom til Surinam
[Bilde på side 15]
Vi bruker kanoer i tjenesten
[Bilde på side 15]
Min kone og jeg