Labyrintens interessante historie

Av Våkn opp!s medarbeider i Storbritannia

En labyrint er en bygning, en figur eller lignende med et komplisert system av rom, ganger eller veier. Noen labyrinter har bare én vei, som fører fra siden inn til sentrum, men som kan være slynget på den mest innviklede måte. Andre labyrinter har en rekke blindveier, noe som kan gjøre det svært vanskelig å finne fram til utgangen, som ligger på en annen side enn inngangen.

Bygninger som er utformet som labyrinter, kan virke forvirrende eller skremmende på dem som kommer inn i dem. Tidligere tiders labyrinter har dessuten ofte tilknytning til overtro og magi. Så hvordan har det seg at labyrintsymbolet har fått innpass i kristenhetens kirkebygninger? Et blikk på labyrintens interessante historie vil gi svar på dette spørsmålet.

HVILKEN bygning var de gamle egypteres største mesterverk? Ifølge noen skribenter var det, i motsetning til det mange tror, ikke en av pyramidene, men den store labyrinten. Den ble oppført i nærheten av sjøen Moeris, som lå der hvor sjøen Birkat al-Qarun ligger i dag, vest for Nilen og 80 kilometer sør for vår tids Kairo.

På 400-tallet f.v.t. skrev den greske historieskriveren Herodot: «Jeg har selv sett labyrinten, den trosser enhver beskrivelse. Dersom man la sammen alle hellenernes murer og byggverk, ville det vise seg at det var anvendt mindre strev og utgifter på dem enn på denne labyrint.» Han tilføyde: «Labyrinten overgår . . . pyramidene.» Fire hundre år senere erklærte en annen gresk historieskriver, Strabon, at labyrinten var «et verk i klasse med pyramidene», selv om den på det tidspunktet hadde forfalt mye.

Det området hvor labyrinten lå, ble besøkt av historikeren F. Barham Zincke i 1871, og dens beliggenhet ble til slutt påvist av arkeologen Flinders Petrie i 1888. Da var det bare bruddstykker igjen av labyrinten, og i vår tids reisehåndbøker blir den knapt nevnt. En gang i tiden var denne labyrinten imidlertid et berømt byggverk. Hvordan var den innrettet, og hvorfor ble den oppført?

Beskrivelse og formål

Den store labyrinten ble bygd på et meget tidlig tidspunkt i Egypts historie, muligens før hebreernes opphold i landet. (1. Mosebok 46: 1—27) Den skal ha hatt til sammen 3000 rom, 1500 over og 1500 under bakkeplan, og en samlet grunnflate på 70 000 kvadratmeter.

Labyrintens innviklede system av ganger, blindveier, rom og søyleganger var så forvirrende at en fremmed aldri ville kunne finne rundt i den — eller finne ut — uten veiviser. I størstedelen av labyrinten var det helt mørkt, og det het seg at noen av dørene laget en skremmende lyd, omtrent som tordendrønn, når de ble åpnet. Etter at det egyptiske verdensrike gikk i oppløsning, ble labyrinten plyndret, og de imponerende røde granittsøylene og de enorme steinplatene, blant annet av polert kalkstein, ble anvendt til andre formål.

Selv om labyrinten skal ha tjent som regjeringssete for landets konger, utgjorde dette byggverket først og fremst et religiøst senter. Det var et tempelanlegg, hvor det ble ofret til alle Egypts guder. Ingen besøkende fikk adgang til de nederste rommene i labyrinten, som inneholdt gravkamre for både konger og hellige krokodiller.

Labyrintens betydning i mytologien framgår av de ritualene som var knyttet til tilbedelsen av guden Osiris, som egypterne mente en gang hadde vært landets konge. Osiris var de dødes eller underverdenens gud.

Mytologi og udødelighet

Osiris’ død ble skildret i det årlige egyptiske kultdrama. Som en del av seremonien ble Apis, en hellig okse, slaktet i Osiris’ sted mens tilskuerne gråt og jamret seg. Sorgen ble vendt til glede når prestene forkynte det glade budskap om Osiris’ oppstandelse. For egypterne var disse mystiske hendelsene en kilde til håp om liv. De trodde at ethvert menneske, ikke bare kongen, etter døden ble ett med Osiris.

Boken The Labyrinth, som er redigert av professor S.H. Hooke, sier: «Myten om Osiris, som oppstod på et tidlig tidspunkt i Egypts historie, innebar at det eksisterte krefter som truet kongens, gudens, liv både her på jorden og i det hinsidige.» I labyrinten, med dens forvirrende system av ganger, var gudekongen angivelig beskyttet mot fiender både i dette liv og i det kommende, ja endog mot døden.

Etter hvert vant forestillingen om menneskets udødelighet innpass overalt i det gamle Egypt og i resten av oldtidens verden. Og i århundrene som fulgte, tok læren om sjelens udødelighet form og ble alminnelig antatt i alle samfunnslag.

Den kretiske labyrinten

Den sagnomsuste Knossos-labyrinten på Kreta ble muligens bygd noen år etter den store egyptiske labyrinten. Beliggenheten er ennå ikke blitt fastslått. Ifølge beretninger skal den kretiske labyrinten ha lignet på den egyptiske, men ha vært mye mindre.a Ordet «labyrint» har antagelig sammenheng med ordet labrys, som betegner en dobbeltøks, et symbol på den hellige okses to horn. Tilbedelsen av denne oksen inngikk i minoernes (kreternes) religion, som var sterkt påvirket av sagn og myter.

I mytologien er den kretiske labyrinten kjent som boligen til uhyret Minotauros. Det het seg at denne skapningen, som hadde menneskekropp og oksehode, var blitt født av Pasifaë, som var gift med Minos, Kretas konge, og navnet Minotauros betyr «Minos-oksen». Ifølge sagnet tapte bystaten Aten en krig mot Kreta, og atenerne ble tvunget til hvert niende år å sende 14 ungdommer — sju gutter og sju jenter — som ofre til Minotauros. Ungdommene ble sendt inn i labyrinten, hvor de gikk seg vill og antagelig ble fortært av Minotauros.

På et tidspunkt våget en ung mann som het Thesevs, seg imidlertid inn i labyrinten for å drepe Minotauros med sverdet sitt, noe han klarte å gjøre straks han møtte uhyret. Thesevs hadde dratt med seg en gyllen tråd fra et nøste som befant seg ved inngangen, og ved å følge tråden gikk han samme vei tilbake og slapp ut av labyrinten. Nøstet hadde han fått av Ariadne, en datter av kong Minos.

Michael Ayrton, som laget en rekonstruksjon av den kretiske labyrinten, skrev: «Ethvert menneskes liv er en labyrint, og i midten av den ligger dets død. Og selv etter døden kan det hende at det passerer gjennom en siste labyrint før alt er over.» Sett fra en slik synsvinkel var det at sagnfiguren Thesevs mirakuløst slapp ut av labyrinten, et bilde på hans gjenfødelse, hans utfrielse fra døden. Igjen står læren om menneskets udødelighet sentralt.

Hellas og Roma

Det klassiske kretiske labyrintmønsteret kan ses på mynter som er funnet i oldtidsbyen Knossos. Dette mønsteret ble raskt etterlignet av både grekerne og romerne. Plinius omtaler en labyrint på øya Samos og en annen på øya Lemnos; den sistnevnte skal ha vært kjent for sine 150 vakre søyler. Han omtaler også et forseggjort etruskisk gravkammer som en tidligere skribent, Varro, har nevnt, og som angivelig inneholdt en underjordisk labyrint.

Byen Pompeii, som ble ødelagt som følge av vulkanen Vesuvs utbrudd i år 79 e.v.t., inneholdt minst to rikt utsmykkede labyrinter. Den ene, labyrinthuset, er kjent for sine forseggjorte veggmosaikker, hvor kampen mellom Thesevs og Minotauros er avbildet. I en omtale av labyrinthuset skriver forfatteren Marcel Brion at labyrinten er «et symbol på menneskelivet og på de farefulle reisene som sjelen må foreta i denne og den kommende verden før den oppnår den velsignede tilstand av udødelighet».

I det gamle Romerriket lekte barn leker hvor de brukte labyrintmønstre som ble avmerket på marken eller på brolegningen. Rundt omkring i Europa er det nå blitt gravd fram villaer og andre bygninger fra romertiden som inneholder en mengde bruddstykker av gulvmosaikker med labyrintmønstre. Den myteomspunne labyrinten vant for øvrig snart utbredelse også i andre områder av verden.

Kjent i mange deler av verden

Templet i Halebid i den indiske delstaten Karnataka har en frise fra omkring 1200-tallet som illustrerer en fabel fra eposet Mahabharata, og som omfatter et labyrintbilde.

De gamle kinesere trodde at onde ånder bare kunne fly i rett linje, så for å holde åndene borte fra husene og byene sine bygde de labyrintaktige inngangspartier som var mangekantete eller sirkelformede.

I Skandinavia finnes det tallrike labyrinter av steiner som er blitt lagt på marken. Over 600 av steinlabyrintene ligger i nærheten av Østersjøen, og mange av dem skal ha blitt laget av fiskere, som i samsvar med de overtroiske forestillingene som rådde i disse traktene før i tiden, gikk gjennom labyrintene i håp om å sikre en rik fangst og en trygg ferd på havet.

På St. Agnes, en liten øy utenfor sørvestkysten av Cornwall i England, finnes det en labyrint laget av en fyrvokter i 1726 som erstatning for en eldre labyrint på det samme stedet.

Mange vil finne det spesielt interessant at labyrintsymbolet også har fått innpass i kristenhetens kirker. Vi skal nå se på noen eksempler.

Kristenhetens labyrinter

Blant de mange bemerkelsesverdige labyrintene som finnes i kristenhetens religiøse bygninger, må en av de minste være den som kan ses i St. Mary Redcliffe-kirken i Bristol i England. Denne kirken har et lite takutspring med en 1400-tallslabyrint som er malt i svart og gull og har en diameter på bare 20 centimeter. Chartres-katedralen i Frankrike har en berømt labyrint av blå og hvite steiner som er innfelt i gulvet. Denne labyrinten, som ble laget i 1235, har en diameter på ti meter.

Også andre av middelalderens katedraler og kirker — blant annet i Ravenna i Italia og i de franske byene Amiens, Bayeux, Mirepoix, Orléans, Reims og Toulouse — ble utsmykket med store gulvlabyrinter; labyrinten i katedralen i Reims ble imidlertid ødelagt for 200 år siden. I katedralen i Mirepoix er Minotauros avbildet i labyrintens sentrumsfelt.

Boken Mazes forteller hvordan labyrinten fikk innpass i religiøse bygninger som de ovennevnte: «Den hedenske labyrint ble i middelalderen overtatt av den kristne kirke, som tilpasset den sitt behov ved å kombinere denne figuren med kristne symboler.» I kristenhetens kirker kom labyrinten således til å representere en kristens liv — en symbolbruk med tydelige trekk fra den egyptiske mytologi.

Gulvlabyrintene i kirkebygningene ble også brukt til å symbolisere pilegrimsreiser til Jerusalem. Å nå fram til labyrintens sentrum var ensbetydende med å komme fram til Jerusalem eller å oppnå frelse. For noen kirkegjengere var det å gå langs den buktede linjen en rituell handling som erstattet en pilegrimsferd til det hellige land. For andre tjente labyrinten som en botsvei; de krøp på knærne hele veien i håp om å oppnå tilgivelse for synder.

Gresslabyrinter

På 1100- og 1200-tallet ble det, særlig i England, laget labyrinter i gressbakken. Man vet at mange gresslabyrinter i tidens løp ble brukt i forbindelse med fester, leker og andre atspredelser, og siden de lignet de labyrintene som finnes i kirkebygninger, tilla noen dem også religiøs betydning. Verdens største gresslabyrint, som ifølge noen eksperter er over 800 år gammel, ligger i et rekreasjonsområde i byen Saffron Walden i Essex. Den er særmerket av fire store, opprettstående støtter i kanten og har nesten to kilometer sti.

I en bok om labyrintens historie og dens rolle i mytologien sier forfatteren W.H. Matthews at labyrinter som blir brukt til religiøse formål, «kan ses som symboler på jordelivets labyrint av fristelser, som det bare er mulig å komme trygt igjennom ved hjelp av den guddommelige nådes ariadnetråd». — Mazes and Labyrinths—Their History and Development.

Er du overrasket over at labyrintsymbolet til tross for sin hedenske opprinnelse blir brukt av trossamfunn som kaller seg kristne? Lar den sanne kristendom seg forene med hedensk overtro?

Forenelig med den kristne tro?

Labyrinten har virkelig en interessant historie. De religiøse oppfatningene som er forbundet med den, er imidlertid ikke forenelige med den kristne tro. Det finnes ingen skriftsteder i Bibelen som lærer at sjelen er atskilt fra kroppen, og at den lever videre når en person dør. Bibelen lærer tvert imot at sjelen kan dø, for den sier: «Den sjel som synder — den skal dø.» — Esekiel 18: 4.

Guds Ord, Bibelen, har stor kraft og blir da også kalt «åndens sverd». De sanne kristne gjør god bruk av dette sverdet, og det setter dem i stand til å seire i den kampen de fører mot en overmenneskelig, usynlig åndeskapning og hans demoner, ikke mot en sagnfigur som Minotauros. (Efeserne 6: 12, 17) De har utviklet en tro som er uovervinnelig, og de har et sikkert håp om frelse. Det vil føre dem gjennom enden for den nåværende verdensordning og inn i en ny, rettferdig verden — noe troen på sagn og myter aldri vil kunne gjøre. — 2. Peter 3: 13.

[Fotnote]

[Ramme på side 22]

Artige labyrintkonstruksjoner

For 600 år siden fant noen på å lage en annen slags labyrint. Den hadde ingen religiøs betydning og skulle bare være et dekorativt element. Over hele England ble enkle hagelabyrinter snart et vanlig syn. Etter hvert fikk labyrintene mer innviklede mønstre, og stiene ble innrammet av veltrimmede buksbomhekker.

I de senere årene er det rundt omkring i verden blitt laget mange nye labyrintkonstruksjoner som fascinerer både barn og voksne. Ja, det kan være morsomt å gå gjennom slike labyrinter!

[Ramme/bilde på side 24]

Kristenheten bruker labyrintsymbolet

For ikke så lenge siden fikk katedralen Westminster Abbey i London ny, brodert alterduk. Legg merke til labyrintbildet i midten, som er flankert av «Α» (alfa, «THE BEGINNING» [begynnelsen]) og «Ω» (omega, «THE END» [enden]). I labyrintens sentrumsfelt ses ordene «I AM» (Jeg er), som står for Jehova, den store «Jeg er» som nevnes i 2. Mosebok 3: 14, King James Version (jevnfør Det Norske Bibelselskaps oversettelser). Dette er et interessant, aktuelt eksempel på at labyrinten brukes som religiøst symbol den dag i dag.

[Rettigheter]

Foto: David Johnson

[Bilde på side 21]

Mynter fra 300- og 400-tallet f.v.t. som er funnet i Knossos på Kreta. Legg merke til labyrintmønsteret og til oksehodet, som symboliserer Minotauros

[Rettigheter]

Copyright British Museum

[Bilde på side 23]

Verdens største gresslabyrint, som ligger i Saffron Walden i England

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Saffron Walden Tourist Office