Marabustorken — den feilvurderte fuglen

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KENYA

«Hvis det finnes en fugl som betyr et mer ondt varsel enn marabustorken . . . , har jeg ennå til gode å møte den.» The World’s Wild Places —Africa’s Rift Valley.

AV DE mange fuglene som finnes i Afrika, er det få som er blitt så kritisert som marabustorken. Denne fuglen er vanligvis blitt framstilt som ondskapsfull og stygg og uten gode motiver. Marabustorken har helt klart et alvorlig image-problem.

Er du fascinert av fugler med et elegant utseende og en melodiøs sang? Marabustorken har ingen av delene. Med et rosa hode og en hals uten fjær virker den trist og kjedelig. Hos de voksne henger det en rødlig pose fra strupen som kan blåses opp, og som ligner et tykt, avrundet slips. De færreste synes at posen gjør denne skapningen noe penere. Men dr. Leon Benun, lederen for avdelingen for ornitologi ved det kenyanske nasjonalmuseet, påpeker: «Selv om vi synes strupesekken er stygg, er det ikke sikkert at marabustorken synes det.» Det er imidlertid fortsatt ingen som vet hvilken biologisk funksjon denne strupesekken har.

Fuglens spisevaner er heller ikke noe som gjør den spesielt tiltrekkende for iakttakere. Én grunn er at den er åtseleter. Man kjenner også til at den har drept andre fugler for å stille sin store appetitt når den ikke har funnet kadavre. Det er ikke så rart at det synes å være mange som virkelig hater denne fuglen.

Men marabustorken har også mange fine egenskaper. Bli med oss når vi nå skal gjøre oss litt bedre kjent med denne fuglen som det er blitt sagt så mye stygt om.

En kjempe blant fugler

Marabustorken er muligens den største i storkefamilien. En fullvoksen hann kan bli 150 centimeter høy og veie over åtte kilo. Hunnene er litt mindre. Fuglens tunge og kileformede nebb kan vokse til det blir mer enn 30 centimeter langt — et kraftig redskap til å trekke ut kjøttstykker fra åtsler med.

Enda denne storken er så stor, er den en dyktig flyger. Med et vingespenn på mer enn 2,5 meter kan marabustorken sveve gjennom luften på linje med de beste flygerne. I luften ser den veldig elegant ut, med hodet litt tilbaketrukket mot skuldrene og de lange bena utstrakt bak kroppen. Den kan utnytte de varme luftstrømmene, eller oppvindene, og kan fly så høyt at den noen ganger nesten ikke er synlig fra bakken. Ja, man kjenner til at marabustorker har svevd så høyt som 4000 meter over bakken!

Ansvarsfulle foreldre

Noe som gjør marabustorken særlig beundringsverdig, er den jobben den gjør som forelder. Det å være forelder er et krevende arbeid, som begynner med byggingen av et reir. Etter at hannen har funnet et passende sted, går den i gang med byggearbeidet, og etter hvert er det også en hunn som er med på det. Reiret, som noen ganger plasseres 30 meter over bakken og er en meter bredt, er ikke så veldig vakkert. Det er ikke noe annet enn en ujevn og åpen plattform av grener, blad og tørre pinner. Noen ganger arver faktisk en hekkende fugl et gammelt reir og gjør det i stand ved å legge på noen kvister og annet byggemateriale. Det har hendt at noen kolonier av marabustorker har vedlikeholdt en reirplass i 50 år.

Mens et nytt reir fortsatt er under bygging, begynner hannen prosessen med å finne en make. I motsetning til det som er vanlig blant mange fuglearter, venter hannen på at hunnen skal gjøre et utspill. Flere potensielle maker presenterer seg i håp om å vinne hannens gunst. Det er vanlig med avslag. Men utholdenhet lønner seg, og til slutt vil en hunn bli akseptert. Under den påfølgende paringsleken vil begge fuglene, med strupesekkene helt oppblåst, utstøte lyder som er beregnet på å skremme vekk uønskede fugler. Disse lydene er blitt beskrevet som rauting, jamring og plystring — det er de eneste kjente lydene marabustorken lager, bortsett fra klapringen med det store nebbet. Det utvikler seg et sterkt bånd mellom dem, som styrkes av en alminnelig opp-ned-hilsen som utføres hver gang en av storkene kommer til reiret. Denne hilsenen innebærer at storken kaster hodet bakover og deretter bøyer det forover og lager en langvarig klaprelyd med nebbet.

Paret bygger i fellesskap reiret ferdig. Foreldrene deler også på rugingen av de to—tre kritthvite eggene. Etter en rugetid på en måned klekkes eggene, og de små rosa, nesten fjærløse fugleungene får veldig godt stell av begge foreldrene. Foreldrene begynner med et intensivt fôringsprogram som omfatter næringsrik mat, blant annet fisk. I sumpområdene, som marabustorken ofte besøker, kan foreldrene skaffe en rikelig forsyning med frosker, en annen vanlig rett på fuglens meny. De nyklekte ungene får mat ved å spise matrester som foreldrene har gulpet opp i reiret. Ungene vokser sakte, og det er ikke før de er fire måneder gamle — da de er blitt flygedyktige — at de kan greie seg på egen hånd.

Renovasjonsarbeidere

Selv om marabustorken ofte er blitt sett ned på som åtseleter, gjør den faktisk en ganske nyttig jobb. På de afrikanske slettene etterlater rovdyrene seg kadavre overalt. Hvis disse kadavrene bare var blitt liggende der og råtne, kunne de lett ha spredt sykdom og vært farlige både for mennesker og for dyr. Men marabustorken tar seg av den nyttige oppgaven det er å fjerne dette avfallet. Sammen med gribbene — også rovfugler med stor appetitt — gjennomsøker de slettene for å finne et forlatt byttedyr. Når de så finner et, venter marabustorken på at de mer aggressive gribbene skal åpne kadavret med sine sterke, krumme nebb. På et passende tidspunkt vil en marabustork, med sitt lange nebb klart til bruk som om det var en skalpell, bykse fram til kadavret, snappe til seg et kjøttstykke og vende tilbake til sidelinjen i påvente av en ny anledning. Når gribbene har spist seg mette, er det marabustorkenes tur til å slåss over de restene med kjøtt som måtte være igjen. Marabustorker spiser nesten alt de kan svelge, bortsett fra benene. De svelger med letthet kjøttstykker som veier så mye som 600 gram.

I de siste årene har marabustorken utvidet sitt renovasjonsarbeid til utenfor det naturlige leveområdet. Fuglen har mistet det meste av sin frykt for mennesker, og det er nå helt vanlig at den er på søppelfyllingene i byene og landsbyene. Hva har det ført til? Et renere miljø. Marabustorken leter til og med etter en liten matbit i slakterienes flytende avfall. Hvor hardfør denne fuglen kan være, viser dette eksemplet: Mens en marabustork lette etter matrester utenfor et slakteri i det vestlige Kenya, greide den faktisk å svelge en slakterkniv. Noen få dager senere fant man kniven — skinnende ren — mens den marabustorken som hadde gulpet opp kniven, fortsatte med sitt, tilsynelatende uten å ha lidd noen skade!

Marabustorkens framtid

Stor adjutantstork i Asia, som er den afrikanske marabustorkens nærmeste slektning, har minket kraftig i antall. Men det står veldig bra til med marabustorken. I vill tilstand har den ingen kjente fiender. Før i tiden var det mennesket som var marabustorkens grusomste fiende. Den store storken ble skutt, og de myke fjærene på gumpen ble plukket av og brukt som pynt på kvinners hodeplagg. Boken Storks, Ibises and Spoonbills of the World sier: «Det er nesten ufattelig at slike delikate og vakre fjær som pryder en vifte eller ting som en kvinne liker å pynte seg med, kommer fra denne store, magre og frastøtende åtseleteren.» Heldigvis for disse fuglene har denne meningsløse avlivingen avtatt med årene, og antallet er nå stigende igjen. Det er ikke noen tvil om at det lille vi her har lært om marabustorken, viser at den ikke fortjener å bli foraktet og snakket stygt om. Vi har stor nytte av dens effektive og flittige måte å rense miljøet på. Selv om den ikke er den vakreste fuglen som finnes, gir den allikevel ære til sin Skaper på sin egen måte. — Salme 148: 7, 10.

[Bilde på side 16]

Fuglens tunge, kileformede nebb kan bli mer enn 30 centimeter langt

[Bilde på sidene 16 og 17]

Marabustorken har et vingespenn på mer enn 2,5 meter

[Rettigheter]

© Joe McDonald

[Bilde på side 17]

Ungene får veldig godt stell

[Rettigheter]

© M.P. Kahl/VIREO

[Bilde på side 18]

Det er fortsatt ukjent hvilken biologisk funksjon marabustorkens strupesekk har

[Bilde på side 19]

Noen ganger bygges reiret 30 meter over bakken