Velg nå for å leve da!
1. Hvordan velger du dette livet, og på hvis betingelser?
HVORDAN velger du dette liv i den nye verden? Ved å holde hånden i været og rope «Ja», eller ved å si: ’Herre, jeg vil gjerne leve da’? Nei, du velger det livet på samme måte som du velger det nåværende. Og hvordan er det du velger å leve nå? Det er naturligvis ved å puste, drikke, spise, sove og arbeide, men for å si det litt mer generelt, så er det ved den handlemåte du følger. Og legg merke til at det er ved handlinger som ikke blir diktert eller bestemt av deg, men snarere etter det kroppen bestemmer. Kroppen setter sine betingelser, og tvinger deg til å oppfylle dens krav. Slik er det også når du skal velge å leve i den nye verden. Det består ikke bare i at du sier at du gjerne ville leve da, men valget blir truffet ved den handlemåte du følger. Og her er det igjen slik at handlingen ikke blir bestemt av den enkelte. Det er Jehova Gud som oppretter den nye verden og gir individene liv i den. Han gir det på sine egne betingelser, og vi må oppfylle hans krav. Å nekte å handle i samsvar med hans krav nå, betyr å velge døden i stedet for det evige liv, likså sikkert som det å nekte å puste i samsvar med kroppens krav, ville bety døden for vår fysiske organisme nå.
2. Hva påstår noen, og hvilken samtale har med dette å gjøre?
2 Noen mener at det er tilstrekkelig å gjøre det man tror er riktig, og at de ved å gjøre godt mot sine medmennesker vil få Guds godkjennelse og det evige liv. Men i denne viktige saken må vi la Gud ha ordet og ikke la viktige avgjørelser bero på feilbarlige mennesker. Jesu samtale med en rik ung hersker er opplysende hva dette angår: «Og se! det kom en bort til ham og sa: ’Lærer, hva godt må jeg gjøre for å få evig liv?’ Han sa til ham: ’Hvorfor spør du meg om det som er godt? Det er én som er god. Men hvis du ønsker å gå inn til livet, så hold budene til stadighet.’ Han sa til ham: ’Hvilke?’ Jesus sa: ’Jo, du må ikke myrde, du må ikke begå ekteskapsbrudd, du må ikke stjele, du må ikke bære falskt vitnesbyrd, ær din far og din mor og du må elske din neste som deg selv.’ Den unge mannen sa til ham: ’Jeg har holdt alt dette; hva er det ennå som mangler meg?’ Jesus sa til ham: ’Hvis du ønsker å være fullstendig, så gå og selg det du eier og gi det til de fattige, og du vil ha en skatt i himmelen, og kom så og bli min etterfølger.’ Da den unge mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han hadde mange eiendommer.» — Matt. 19: 16—22, NW.
3. Hva må til foruten en ren oppførsel og godgjørende arbeid, forat man kan være fullstendig når det gjelder å vinne evig liv?
3 Denne unge mannen gjorde utvilsomt meget godt. Han levde et rent liv, og begikk ingen mord eller ekteskapsbrudd eller tyverier. Han var ingen løgner, han æret sin far og sin mor, og etter som han viste samme kjærlighet til sin neste som til seg selv, må han ha vært opptatt med godgjørende arbeid. Han var nok høyt aktet i samfunnet. Men trass i alt dette sa Jesus til ham: «Hvis du ønsker å være fullstendig»; og det måtte jo bety at han trass i sin rene personlige oppførsel og alle sine velgjerninger likevel ikke var fullstendig når det gjaldt å oppfylle de krav Jehova setter for det evige liv. Han var ufullstendig. Han måtte fri seg for sine store eiendommer, for det ville oppta mye av hans tid og krefter å holde tilsyn med dem. Han måtte rive seg løs fra forpliktelser og bekymringer som fulgte med slike forretningsforetagender, og frigjøre seg til fordel for den virkelig livsviktige virksomhet som kreves av alle dem som ønsker å være så fullstendige at de oppfyller kravene for å få evig liv. Han måtte bli en etterfølger av Kristus Jesus. Det betyr at han ville bli nødt til å studere Guds ord, finne ut hva som er Guds vilje, innvie seg til å gjøre hans vilje, trofast følge denne innvielse, følge i Jesu fotspor og forkynne evangeliet om Riket på samme måte som hans eksempel og forbilde for de kristne gjorde. – 1 Pet. 2: 21.
4. Hva sier noen er tilstrekkelig, men hva må settes foran det?
4 Mange vil påstå at vi har oppfylt Jehovas krav når vi elsker vår neste som oss selv, noe som betyr at vi i uselviskhet må gjøre godt mot vår neste; men at dette ikke er riktig, ser vi av følgende ord: «Du må elske Jehova din Gud med hele ditt hjerte og med hele din sjel og med hele din styrke og med hele ditt sinn» og «din neste som deg selv». Det som så mange unnlater å legge merke til her, er at nestekjærligheten kommer sist på listen over kravene. Det som kommer først, er kjærligheten til Jehova, som vi må vise med hele hjertet, hele sjelen, hele styrken og hele sinnet, uten at noe er delt eller holdes tilbake. Hvordan skal vi vise denne uforbeholdne kjærlighet? «Dette er hva kjærligheten til Gud betyr, at vi holder hans bud.» Når vi i første rekke gjør dette, og dernest elsker vår neste, oppfyller vi Guds krav; for Jesus sa om dem som viste en slik lydighet: «Fortsett å gjøre dette, og du skal få liv.» – Luk. 10: 27, 28; 1 Joh. 5: 3, NW.
5. Hva er faktisk det at man følger sin egen vilje i denne saken? Hvorfor?
5 En som påstår at Guds krav blir oppfylt ved at man gjør godt i samsvar med sin egen samvittighet, prøver i virkeligheten bare å døyve sin samvittighet og berolige den mens han vandrer videre på sin egen selviske vei. Men dette er noe mer enn en døyving av samvittigheten, og å nevne det ved sitt rette navn er langt fra beroligende. For å si det rett ut, så er troen på at det er tilstrekkelig å gjøre godt i samsvar med sitt eget syn på saken, intet mindre enn ren avgudsdyrkelse! Dette kom kraftig fram den gang kong Saul i Israel valgte å følge sin egen vilje i en bestemt sak i stedet for Jehovas vilje, og Samuel sa til ham: «Egenvilje er [som] misgjerning og avgudsdyrkelse.» (1 Sam. 15: 23, Da) Den samme holdning inntas i Kolossenserne 3: 5 og Efeserne 5: 5, ifølge New World oversettelsen, for der vises det at det er avgudsdyrkelse hvis man begjærlig tilfredsstiller personlige lyster. Det at man hårdnakket holder fast på sin egen vilje, opphøyer sin egen vilje over Guds vilje, gjør den til sin veileder i stedet for Guds vilje, det er å forgude sin egen vilje på en høyst latterlig og selvmorderisk måte «Vokt dere for avgudene,» og dermed også for denne tomme og innbilske, egenviljens avgud. (1 Joh. 5: 21, NW) Bare det å gjøre godt mot våre medmennesker i samsvar med hva vi synes er rett, er derfor ikke måten å velge livet i Jehovas nye verden på. Gjør vi det, går vi i den maskerte avgudsdyrkelses listige snare, som blir satt opp av Satan og snører seg sammen ved hjelp av den menneskelige forfengelighet og innbilskhet.
IKKE NOK Å FØLGE EN HVILKEN SOM HELST RELIGION
6. Hva påstår andre, og hva forguder de derved og hva slår feil for dem?
6 Men nå vil noen si: ’Jeg forguder ikke min egen vilje, jeg følger ikke min egen vilje når det gjelder gudsdyrkelsen. Jeg tilhører en av de anerkjente kirkeorganisasjonene, og jeg følger det denne organisasjonen lærer, og innretter mitt liv etter dens forskrifter. Jeg tror at et menneske vil bli godkjent av Jehova Gud hvis det bare følger en av de mange religioner som er til.’ Er denne innstillingen riktig? Hvis den religiøse organisasjonen ikke lærer og handler i samsvar med Guds vilje slik den er nedtegnet i Bibelen, men virker etter en religiøs trosbekjennelse som er dens egen, hva forskjell vil det da være på å følge den og å følge sin egen vilje? Det vil like fullt være avgudsdyrkelse. Det eneste er at vedkommende i dette tilfelle forguder en organisasjon i stedet for seg selv. La oss igjen la Gud få ordet når det gjelder dette viktige spørsmålet. Han sier gjennom sin Sønn: «Ikke enhver som sier til meg: ’Herre, Herre,’ skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dag: ’Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, og drevet ut demoner i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?’ Og likevel skal jeg da erkjenne for dem: Jeg har aldri kjent dere i det hele tatt. Kom dere vekk fra meg, dere som øver lovløshet.» Jesus fortsatte sin utredning og viste at de som hørte hans lære og handlet i samsvar med den, var lik en mann som bygger sitt hus på et fjell, så det kan ri av de voldsomste stormer, mens de som unnlater å gjøre dette, var lik mannen som bygde på sand og hvis hus falt sammen da uværet kom. — Matt. 7: 21—27, NW.
7. Hva er ikke nok når man søker evig liv?
7 Hvis en mann bygger på et feilaktig grunnlag, vil ikke hans verk bestå. Hvis et religiøst hus blir reist på tradisjonens og trosbekjennelsenes løse sand i stedet for på Guds ords faste grunn, da vil det få erfare et stort og ødeleggende fall i Harmageddons storm. Det er ikke nok for et menneske eller en organisasjon å ha Guds eller Kristi navn på leppene. Det er ikke det å utføre godgjørenhetsarbeid eller seremonielle ritualer i Guds navn, som teller. Det er ikke det å utføre visse formaliteter eller skikker som er foreskrevet av en religiøs organisasjon, som bringer Guds gunst. Det er ikke en slik utvortes tjeneste med leppene eller framvisning av seremonier som gjør at man vinner evig liv, men, som Jesus sa, det er at man gjør Guds vilje. Hvis den religiøse organisasjonen ikke lærer Guds vilje, og ikke følger den nøyaktig, da vil også dens tilhengere forfeile målet, uansett hvor oppriktig de kan rette seg etter organisasjonens vilje. Hvis de protesterer og innvender at de gjorde mange gjerninger i Kristi navn, vil de bare bli møtt med hans skarpe svar: «Kom dere vekk fra meg, dere som øver lovløshet.» Det er Guds vilje som har guddommelig lovgyldighet; når personers eller organisasjoners vilje er i motstrid med den, er det lovløshet i Jehovas øyne.
8. Hva skal skje med falske og ufruktbare religiøse organisasjoner og deres blinde tilhengere?
8 Legg merke til det som er skrevet i Matteus 15: 12—14 (NW): «Disiplene kom bort og sa til ham: ’Vet du at fariseerne snublet ved å høre det du sa?’ Som svar sa han: ’Enhver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal rykkes opp med roten. La dem være. Blinde veiledere er hva de er. Hvis da en blind leder en blind, vil begge falle i en grøft.’» Fariseerne sto i spissen for en anerkjent religiøs organisasjon på den tiden, og vi må gå ut fra at noen av dem og deres tilhengere var oppriktige, for noen få av dem trodde på Kristus. (Ap. gj. 6: 7; 15: 5) De klynget seg ikke til fariseernes sekt, i den tro at alt som måtte til, var å være knyttet til en eller annen religiøs organisasjon. De forlot organisasjonen når de lærte at den var urett, for de visste da at den ikke var plantet av Gud, men skulle rykkes opp med rot og ødelegges, og at både de blinde veiledere og blinde etterfølgere som var knyttet til den, ville følge den ned i ødeleggelsens grøft. Hvis disse religiøse planter eller organisasjoner ikke bærer frukt som er til Jehovas ære i harmoni med hans vilje og krav, da vil de bli skåret av og felt til jorden, og etterlatt uten hverken rot eller gren. — Matt. 3: 10.
9. Hva viser det alvorlige i å starte en ny religion?
9 Hvem kan starte en ny religion som er i strid med Guds skrevne vilje og ord? «Selv om vi eller en engel fra himmelen, skulle kunngjøre for dere som godt budskap noe annet enn det vi kunngjorde for dere som godt budskap, han være forbannet,» skrev den inspirerte apostel Paulus. (Gal. 1: 8, NW) Hvis ikke engang en høy og mektig engel fra himmelen kan komme med et nytt evangelium uten å bli forbannet, da er det opplagt at intet menneske på jorden kan gjøre det ustraffet. Enhver som kunngjør som evangelium eller godt budskap noe annet enn det som er nedtegnet i Jehovas ord, er forbannet i Guds øyne, enten vedkommende gjør det i oppriktighet eller ikke. Oppriktighet kan ikke gjøre rett det som er urett.
IKKE NOK Å VÆRE OPPRIKTIG
10. Hva viser at oppriktighet og nidkjærhet i seg selv er utilstrekkelig?
10 At det er utilstrekkelig å vise oppriktighet eller nidkjærhet i en religiøs organisasjon som ikke følger Guds ord, blir tydelig vist av Romerne 10: 2, 3 (NW), der det sies: «Jeg gir dem det vitnesbyrd at de har en nidkjærhet for Gud, men ikke ifølge den nøyaktige kunnskap; for, etter som de ikke kjente Guds rettferdighet, men prøvde å opprette sin egen, underkastet de seg ikke Guds rettferdighet.» Disse menneskene hadde nidkjærhet og de må ha vært oppriktige, men de handlet ikke i samsvar med den nøyaktige kunnskap fra Guds ord. De kjente ikke Guds rettferdighet, og prøvde å opprette sin egen. Ved at de i stahet og stolthet trodde at deres egne religiøse ideer var de rette og nidkjært prøvde å bevise at de var det, unnlot de å underordne seg Guds og hans ords rettferdighet.
11. Hvordan passer Romerne 10: 2, 3 på de falske religioner i dag, og til hvilken ytterlighet kan de gå?
11 Det er slik det er med så mange falske religioner i dag. De har sine trosbekjennelser og læresetninger, river skriftsteder ut av sammenhengen for å få dem til å støtte dem og skyver vekk alle skriftsteder som motsier dem. De arbeider nidkjært for å slå fast sin egen tro som sannferdig, men lar ikke Guds ord være avgjørende i saken og hører ikke på dette ord i sin helhet. De velger bare ut det som passer for dem, og vrir og vrenger på det som ikke passer, i stedet for å la sin tro være tilpasset det uforvrengte, uforfalskede, rene sannhetsord i Bibelen. Slike mennesker mangler saktmodighet og lærvillighet. De er stolte, de er sta og de vil ikke innrømme at de har tatt feil. De klamrer seg hårdnakket fast til sin egenvilje når det gjelder den religiøse tro, og ifølge Guds egen regel gjør de seg derved til avgudsdyrkere. De kan endog gå så langt at de dreper et av Jehovas sanne vitner, mens de i oppriktighet tror at de tjener Gud ved å gjøre dette. «Den time kommer da enhver som dreper dere, skal innbille seg at han har gjort Gud en hellig tjeneste. Men de skal gjøre dette fordi de ikke har fått kjenne hverken Faderen eller meg,» sa Kristus Jesus. Men deres oppriktighet gjør likevel ikke mord til en riktig handling. — Joh. 16: 2, 3, NW.
12. Hvorfor er Bibelen så nødvendig nå?
12 Hvis oppriktigheten var den avgjørende faktor, hvorfor skulle da Gud ha brydd seg med å tilveiebringe Bibelen? Han kunne ha sett på hjertet, og dømt på grunnlag av oppriktighet eller mangel på oppriktighet, og han kunne da frelse eller ødelegge på dette grunnlag. (1 Sam. 16: 7) Det er nødvendig med nøyaktig kunnskap, og mangel på det har ført mange bekjennende tjenere for Jehova i ødeleggelsen: «Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap; fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg.» (Hos. 4: 6) Jehova Gud tilveiebrakte derfor Bibelen, forat den kunne lede våre skritt: «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» (Sl. 119: 105; Jer. 10: 23) Dette ord er ikke noe unødvendig som kan skyves til side til fordel for personlige idéer eller egenvilje eller sekteriske læresetninger. Det er ikke slik at alle kristenhetens religiøse organisasjoner er forskjellige veier som fører til det samme frelsens sted. Det er veien til ødeleggelsen som er bred nok til å romme alle de veifar som snor og bukter seg ut fra de hundrevis av forskjellige sekter og kirkesamfunn, men veien til livet er så trang og snever at den ikke gir adgang til noen avvikelse fra Bibelens veiledende forskrifter: «Gå inn gjennom den trange port; for bred og rommelig er den vei som fører til ødeleggelse, og mange er de som går inn gjennom den; men trang er den port og snever den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matt. 7: 13, 14, NW.
13. Hva er den kristnes veikart, og hvor vil de mange falske religiøse veier passe inn?
13 De mange forskjellige religiøse veier fører ikke til det samme sted mer enn alle de forskjellige bilveiene gjør det. De Jesu ord som ovenfor er sitert, viser at det store flertall av de religiøse veiene er blindgater. Bibelen er den kristnes veikart, og den peker både på den trange vei til livet og på den brede vei til ødeleggelsen. Mange forskjellige religiøse organisasjoner har prøvd å sette sine egne religiøse veier som er bygd på seremonier og trosbekjennelser, over Bibelen. Den brede vei til ødeleggelsen er rommelig nok til å kunne omfatte alle disse falske religiøse veiene, men det er i virkeligheten ingen av dem som kan måle seg med den trange og snevre veien til livet. At den vei som formentlig skal føre til frelse, blir utvidet med tradisjonenes og trosbekjennelsenes veifar, kan få den til å se så bred og lett og innbydende ut. Men den ender i døden.
14. Hvilken illustrasjon blir gitt, med hvilke spørsmål?
14 Tenk på følgende illustrasjon. Sett at du reiser i bilen din, og har et bestemt sted i tankene som du skal til. Du har et veikart, men har ikke brydd deg om å se på det. En eller annen har fortalt deg hvilken vei du skulle ta. Du har ubetinget tillit til ham, og tror i oppriktighet at den veien han har anvist deg, er den rette. Men sett nå at den ikke er det. Hvis du følger denne gale veien og oppriktig tror at den vil føre deg til det sted du ønsker å komme til, tror du da at din oppriktighet vil være nok til å få veien til å ende ved det bestemmelsessted du ønsket å komme til? Hvis du er på en gal vei og ikke vet om det, ville du da sette pris på at en annen gjorde deg oppmerksom på det? Eller ville du bli sint? Ville du mene at vedkommende var intolerant? Ville du mene at han viste hat mot den som først viste deg feil vei? Ville du tro ham hvis han kunne vise deg hvor feilen lå ved å peke det ut på ditt eget veikart? Eller ville stolthet og stahet hindre deg i å innrømme din feiltagelse, så du på trass kjørte videre av sted langs den gale veien? Du ville neppe oppføre deg så latterlig.
15. Hvordan passer denne illustrasjonen på mange av dem som reiser langs de falske religiøse veiene, og hvordan viser den at de oppfører seg latterlig og ikke gir akt på det guddommelige veikart?
15 Men det er mange mennesker som reiser på de gale religiøse veiene, som oppfører seg så latterlig. De blir ikke ledet av det guddommelige veikart, Bibelen. De følger sine egne idéer, eller en prests eller en religiøs organisasjons rettledning, og tror oppriktig at de skal komme til himmelen når de gjør dette. Om du forteller dem at de befinner seg på feil vei, vil du bli kalt en fanatiker, en som «tror han vet alt» eller en som sprer intoleranse. Ta deres egen bibel. Les for dem: «Den sjel som synder, den skal dø.» Likevel klamrer de seg til den sekteriske sti som sier at sjelen er udødelig. Les for dem: «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd. .... de døde vet ikke noen ting.» Likevel griper de enda fastere om sin kirkes ord om at de døde er ved bevissthet. Les for dem: «Den lønn som synden gir, er døden.» Likevel vandrer de urokkelig videre på den sekteriske vei som sier at syndens lønn er evig pine. Les for dem: «Jorden står evindelig.» De holder like fullt fast på sin prests lære om at jorden skal brennes opp. Pek tålmodig ut den sanne tilbedelses vei fra Bibelens veikart, vis dem den inspirerte advarsel om at denne vei skulle bli formørket og gjort ubrukelig av falske religionslederes tradisjoner og læresetninger, likevel nekter de å gå vekk fra den gale veien, og deres stigende raseri og stahet og stolthet smeller igjen døren til deres sinn. Er de oppriktige? Kanskje, men det at de i blinde følger sine blinde veiledere, kommer til å få dem til å havne i ødeleggelsens grøft i stedet for på det ønskede bestemmelsessted. — Sl. 146: 4; Pred. 1: 4; 9: 5; Esek. 18: 4, KJ; eldre norsk overs.; Matt. 15: 1—9; Rom. 6: 23.
16. Hvilke skriftsteder viser at bare oppriktighet ikke er nok?
16 Det er massevis av skriftsteder som slår fast den sannhet at bare oppriktighet ikke er nok. «Det mennesket tror er en rett kurs, kan ende på veien til døden. Den som går feil, må ta følgene.» (Ordspr. 14: 12, 14, Mo) Den vei man trodde var den rette, kan likevel føre til døden, og bare det at man tror noe er rett, kan ikke gjøre at man unngår følgene av en feil handlemåte. «En dåre er sikker på at hans egen vei er rett; fornuftige mennesker vil høre på råd.» (Ordspr. 12: 15, Mo) Den uuttømmelige kilde til gode råd er Guds ord, og Jehovas sanne tjenere på jorden gir akt på det og kunngjør det, og de fornuftige hører det og retter seg etter det, men dårene farer innbilsk videre på sin egen stivsinnede vei. «Den som blir vis, er en venn av seg selv; .... Mennesket tenker ut mangen en plan, men det er den Eviges hensikt som har framgang.» (Ordspr. 19: 8, 21, Mo) Vi må derfor samle visdom til oss selv hvis vi skal være en venn av oss selv, og vi kan ikke la våre egne idéer og planer komme i konflikt med Gud. Vi kan planlegge forskjellige ting på en bestemt måte, men Jehova er ikke bundet av våre planer. Hans hensikt er å gi liv til dem som adlyder ham, ikke til dem som adlyder seg selv; og det er hans hensikt i forbindelse med frelsen som vil ha framgang. «Menneskets veier er alltid rette i hans egne øyne, men den Evige har dommen over hans liv.» (Ordspr. 21: 2, Mo) Det er derfor ikke menneskets oppriktighet på dets egne veier som avgjør om det skal leve eller dø, men det er Jehovas vilje i saken som avgjør dommen. Ikke engang all den oppriktighet som finnes i verden, kan forvandle menneskers og falske religioners blindgater til gater som fører til evig liv i Jehovas nye verden!
DEN HANDLEMÅTE VI VELGER LIVET VED
17. Fra hvilken kilde lærer menneskene den rette veien, og har alle tid til det?
17 Hvordan kan vi avgjøre hvilken handlemåte som vil føre oss på rett vei, som vil vise at vi velger å leve i den nye verden? Det er ikke ved å følge det en katolsk prest sier, eller det en protestantisk predikant sier, eller det en jødisk rabbiner sier, nei, ikke engang det et av Jehovas vitner sier. Det er ikke ved å følge det en verdenshersker sier, eller det du leser i avisene eller hører i radioen eller ser i fjernsyn — det er ikke ved å følge noe av det som disse propagandakanaler bombarderer sinnet vårt med. Det er ikke hva mennesker sier, det er hva Jehova Gud sier i sitt ord. La Gud få inn et ord også! La ham tale for seg selv! La ham bli hørt gjennom sitt ord! Studer Bibelen! Noen vil komme med den tamme unnskyldningen: «Jeg har det for travelt.» Men hvor mye tid bruker disse menneskene på å lese avisene? høre på radioen? se på fjernsyn? lese bøker? gå på kino? eller på å skaffe seg fornøyelser på andre måter? De har en dårlig sans for verdier. En mann kan studere i sju eller åtte år for å lære hvordan han skal bli kirurg, men han forsømmer å bruke sju eller åtte minutter til studium for å bli en tjener for Jehova. Han har bare øyne for den høye gasje et godt betalt yrke kan by på, og er blind for de bibelske veiskilt som peker fram mot det evige liv. Han er lutter øre når det er snakk om penger, men døv når Guds ord taler. Ikke desto mindre finnes det mange hundretusener av jordens mange millioner som vil ta seg tid til å høre og lære og vinne retten til å leve.
18. Hvilken handlemåte er det de saktmodige oppdager fører til liv i den nye verden?
18 Når disse saktmodige menneskene studerer, lærer de at Kristi rike er menneskeslektens eneste håp. De leser om de forhold som skulle være på jorden når dette usynlige rike skulle være blitt opprettet i himlene, og de ser seg om og skjønner at vi nå lever i den tiden, de siste dager for Satans verden og de innledende dager for Jehovas nye verden. De lærer videre at de bør forkynne dette gode budskap for andre, på gatene, fra dør til dør, i hjemmene og ved offentlige sammenkomster, og derved bevise sin kjærlighet til Gud ved å lyde hans befalinger. Jesus gjorde det, hans etterfølgere må også gjøre det. (Matt. 24: 14; Luk. 8: 1; 13: 26; Ap. gj. 5: 42; 17: 17; 20: 20) Denne trofaste handlemåte vil føre til at det kommer forfølgelse, men utholdenhet inntil enden vil føre til liv i den nye verden. — Matt. 5: 10—12; 24: 9—13; 2 Tim. 3: 12; 4: 2.
19. Hvem ville ikke like å leve i den nye verden?
19 Det er ikke alle mennesker som vil utholde den forfølgelse som går forut for livet i den nye verden. Ja, man må faktisk erkjenne at det ikke engang er alle mennesker som ville like å leve i denne nye verden. Hvis deres idéer om velvære er å suge røyk inn i lungene eller snuse narkotika opp i neseborene eller skylle alkohol ned gjennom halsen som om det var vann, eller fylle magen med kraftig mat inntil de ikke orker en eneste bit til, da ville de ikke like den nye verden. Hvis de alltid ønsker å få tak i sin nestes hustru eller søker skilsmisse fra sin egen eller ønsker å stjele noe fra sine medmennesker eller har lyst til å skyte noen med en kanon eller brenne opp menn med flammekastere eller sprenge kvinner og barn i småbiter med bomber, da ville de ikke like den nye verden. Hvis de lengter etter å se hvor mye materiell rikdom de kan samle opp på andres bekostning eller hvor stor opphøyelse fra skapninger de kan få ved å være pompøse prester eller hvor mange menn de kan kommandere eller drepe som en skrytende militær leder, da ville de slett ikke like den nye verden, for der skal ikke noe av alt dette forekomme.
20. Hvem ville like å leve da?
20 Men hvis du på den annen side gjerne vil underlegge deg jorden, forvandle den til marker som frambringer mat eller til vakre parker, få ørkenene til å blomstre, se torner og tistler vike plassen for cypresser og myrtetrær og bevare enkelte områder med frodig jungel eller majestetiske fjell som en bolig for mange dyr og som tause vitner om Skaperens storhet, da ville du like den nye verden. Hvis du ville finne glede i å utøve herredømme over dyrene, ikke med geværer eller pisker eller bur, men ved kjærlighet og gjensidig tillit; hvis du lengter etter den tiden da bjørnen og kalven skal ligge sammen, leoparden og kjeet skal beite sammen, da løven skal ete halm som oksen, og hvis du gjerne vil oppleve den dag da alle disse dyrene føyelig vil la seg lede av et lite barn, da vil du like den nye verden. Hvis ditt hjerte lengter etter den tiden da sverd skal smis om til hakker og spyd til vingårdskniver, da det ikke skal finnes noen militærskoler, ingen undervisning i krigføring, ingen bombeproduksjon, ingen krigshissere, da vil du takke Gud for hans nye verden der denne forandringen skal finne sted. Hvis du ønsker den tid skal komme da undertrykkende politisk herredømme skal forsvinne og kommersiell griskhet ikke vil finnes mer, da menneskene skal bygge sine egne hus og bo i dem og sitte i fred hver under sitt vintre og fikentre, da jorden skal gjenlyde av glade barnerop og dirre ved fuglenes kvitring og sang, mens lufta er fylt av blomsterduft, da vil den nye verden være det herligste du kan tenke deg. Hvis det er ditt inderlige håp å oppleve den dag da den lamme skal springe som en hjort, da du kan høre de stummes tunge synge, se de blindes øyne åpne seg, iaktta hvordan de døves ører opplates, være vitne til at sorg og sukk viker plassen for smil, og sorg og tårer viker plassen for latter, og smerte og død viker plassen for sunnhet og evig liv, da vil du ikke la noen hindring stenge den veien som fører deg til den velsignede nye verden, hvor slike forhold skal rå for evig. — Es. 2: 4; 11: 6—9; 35: 1—10; 55: 13; 65: 17—25; Åpb. 21: 1, 4.
21. Hva bør vi være villige til å gjøre, og hva bør vi nå forstå?
21 De fleste av de tjue-fire timene i døgnet bruker vi nå på å holde oss i live. Vi sover i åtte av disse timene. Så arbeider vi i åtte timer, for å tjene til vårt materielle underhold og det som trengs for å oppholde dette liv som er fylt med smerte og skuffelser. Hvor lenge vil vi arbeide for å vinne liv i den nye verden? Åtte timer om dagen? Er det nye livet verdt tre ganger så mye som det gamle, så det fortjener at vi arbeider i tjue-fire timer for det? Nei, ikke tre ganger så mye eller hundre ganger så mye eller tusen ganger så mye. Det er så mye bedre at det ikke kan sammenlignes med det nåværende liv. Vi bør innvie alt og ikke holde noenting tilbake, om vi ønsker å følge den handlemåte som vil vinne det for oss. Vi bør forstå at det som fører oss inn på veien til liv i den nye verden, ikke er at vi i oppriktighet gjør det vi mener er godt, eller i oppriktighet følger en form for tilbedelse som en eller annen ortodoks religiøs organisasjon mener er den rette, men vi må være klar over at det er at vi i oppriktighet gjør Guds vilje slik den er framsatt i hans ord Bibelen. På denne dommens dag, da Kongen Kristus skiller menneskene i alle folkeslag fra hverandre liksom en hyrde skiller fårene fra gjetene, bør vi forstå at alle mennesker avgjør hva som skal bli deres evige skjebne. De velger enten livet eller døden, på grunnlag av hva de gjør eller på grunnlag av hva de ikke gjør. (Matt. 25: 31—46) Det er nå valget må treffes. Velger du livet eller døden? Hvilket svar gir du ved din handlemåte?
Tenk etter og gå i deg selv, du folk som ikke blues, før Guds råd føder — som agner farer dagen fram — før [Jehovas] brennende vrede kommer over eder, før [Jehovas] vredes dag kommer over eder! Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag. — Sef. 2: 1—3.