Den frie vilje

(Svar på et brev som reiser innvendinger mot dette begrepet)

JEG er uenig i innholdet av to artikler som sto i The Wachtower for 1. juni 1953 [Vakttårnet for 1. oktober]. Det er ikke noe som heter «fri» vilje, og den eneste frihet menneskelige vesener noensinne kan oppleve, er den som blir ført over dem når de gir sitt hjerte til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, og blir født av ånden. — J. H. N., England.

De ovennevnte artikler i Vakttårnet behandlet predestinasjonslæren slik den blir framholdt av kristenhetens religiøse systemer, påpekte lærens uriktighet og framholdt i stedet ut fra den hellige skrift at alle mennesker fritt får lov til å bruke sin vilje til å velge mellom den skjebne som består i liv og frelse, og den skjebne som består i død og overgivelse til ødeleggelse. — Åpb. 22: 17.

Gud tvinger ikke noe menneske til å godta en bestemt av disse skjebner, og i den forstand tillater han enhver fornuftbegavet skapning å utøve fri vilje. Her på jorden gir Gud alle skapninger anledning til å velge mellom de to skjebner, og dette ville ikke være tilfelle hvis de ikke hadde valgfrihet eller evne og anledning til å utøve fri vilje. Alle Adams etterkommere er i en fallen, syndig og derfor degenerert tilstand, og det er disse — som blir tilbudt frelse ved Guds foranstaltning og for hans formål. (Rom. 8: 28) Hvis det at man er et ufullkomment, syndig medlem av Adams familie, betyr at man har tapt sin frie vilje, da ville det være tåpelig av Gud å gi en eneste menneskeskapning anledning til å velge evig liv i Guds nye verden, for den syndbeherskede skapning ville da ikke være i besittelse av noen fri vilje til å velge noe bedre fra Guds hånd, men ville bli holdt i en håpløs trelldom av synden og Djevelen. Og hvis noen under slike omstendigheter ville oppnå frelse gjennom Guds foranstaltning, ville det nødvendigvis være fordi han tvang dem til å akseptere hans foranstaltning for frelse imot deres degenererte vilje. — Joh. 10: 14—16; 2 Pet. 3: 13.

Hvis menneskene tjener synden ved å adlyde den, og tjener Djevelen ved å adlyde hans verden eller tingenes ordning, er de ikke frie, men slaver. De betrakter seg selv som frie, men de er i virkeligheten ikke frie, akkurat som De sier i Deres brev. Men selv en slave kan ha fri vilje, og det finnes eksempler på at slaver har gjort opprør og rømt og endog sloppet heldig fra det. På samme måte har også syndens og Satan Djevelens slaver fri vilje, og Gud henstiller til dem å bruke denne frie vilje ved at han lar budskapet om frelse og befrielse komme dem for øre gjennom Kristus. (2 Kor. 5: 18—20) Hvis det ikke forholdt seg slik, ville det være urimelig av Gud å tilby menneskene noe han måtte medgi at de ikke hadde frihet til å ta imot. Det er imidlertid Djevelen og hans organisasjon (den usynlige og synlige del av den) som prøver å stanse menneskenes hjernevirksomhet i visse retninger, som prøver å berøve menneskene fri vilje og prøver å skremme dem fra å bruke den gudsgivne frie vilje. Enkelte mennesker lar seg dessuten synke så langt ned i synd og fordervelse (og det av egen fri vilje eller fritt valg) at de har svært liten viljestyrke igjen til å gå i retning av det gode og stadig ta imot det gode. — Rom. 1: 20—32.

De nevner de skriftlærde og fariseerne og sier at Jesus fordømte dem, som klasse betraktet, og spurte hvordan de kunne unnslippe Gehennas dom, eller ødeleggelse. Men Bibelen forteller likevel at mange av de skriftlærde og fariseerne og de jødiske prestene tok imot det kristne budskap, og det beviser at de enkelte medlemmer av denne klassen hadde evne, rett, anledning og kallelse til å bruke sin frie vilje i forbindelse med Jesu og hans disiplers forkynnelse. Hvis noen av dem hadde fri vilje til å velge å ta imot frelsens budskap, så hadde også alle de andre som tilhørte denne klassen, evnen til å gjøre det, men de brukte sin frie vilje til å velge den frafalne jødiske religions tradisjoner og valgte derved med overlegg å bli ødelagt i tilintetgjørelsens Gehenna. Det er derfor ikke noe i Deres påstand om at menneskene langt fra har noen «fri» vilje, men at mennesker som er født i synd er helt hjelpeløse og ikke kan annet enn å følge sitt eget hjertes påfunn og ønsker. — Rom. 12: 1, 2.

Egypts Farao, Tysklands Hitler og Frankrikes Napoleon, som De betegner som mennesker «som var uten evne til å gjøre rett», hadde alle fri vilje til å følge den vei de slo inn på. Farao var ikke, som De sier, «ute av stand til å avvende dommen over seg», for han viste ti ganger at han hadde evnen til å bøye seg eller angre. Hver gang han bøyde seg, stanset Jehova plagen over Farao og Egypt. Han hadde frihet til å velge å holde seg i sin angrende tilstand, men valgte i stedet å la det være. Etterat den tiende plagen rammet Egypt, lot han israelittene under førerskap av Moses forlate det land hvor de hadde vært i trelldom, ja, Farao drev de faktisk ut av Egypt og ba om deres velsignelse. Hvis han fortsatt hadde holdt seg i denne angrende, ømhjertede tilstand, ville han ha blitt spart for å bli ødelagt sammen med sine store militærstyrker i Rødehavet. Men som i de foregående ni tilfellene lot han sin selviskhet og stolthet få overtaket i seg, og han brukte sin frie vilje til å forherde sitt hjerte og benytte seg av den tilsynelatende hjelpeløse stilling israelittene befant seg i på bredden av Rødehavet. Farao skjøv derfor ifra seg alt det han burde ha lært av sin tidligere hovmodige tross mot den allmektige Gud, og ville eller valgte frivillig å dra etter de unnslopne israelittene for å trekke dem tilbake til slaveriet i Egypt, og det gjorde han uten noe påtrykk fra Jehova Gud. Ja, som De sier: «Fri vilje innebærer moralsk ansvarlighet,» og Farao var moralsk ansvarlig overfor den allmektige Gud for sin egen ødeleggelse i Rødehavet og likeledes for alle de ti plagene som han og hans folk tidligere hadde gjennomgått.

Det er sant som De tilføyer, at verdens tilstand i vår tid «tydeligvis antyder at det ikke er mulig å frelse den». Men liksom i Noahs tid, er det også i vår tid en «liten minoritet av verdens innbyggere» som kommer til å «unnslippe den endelige ødeleggelse» fordi de har kommet ut fra denne verden i den forstand at de ikke lenger er en del av den. Hvordan var dette mulig? Det har skjedd fordi de er i besittelse av fri vilje, til tross for at de engang var en syndig del av denne fordervede verden, og fordi de har brukt sin frie vilje til å reagere riktig på Guds advarselsbudskap og hans innbydelse til å bli frelst. Det store flertall av dem som tilhører denne generasjon (for å bruke samme uttrykk som Jesus selv brukte i Matteus 24: 32—39 og Lukas 21: 29—32, NW), vil imidlertid forgå sammen med denne verden eller tingenes ordning (på vår planet) som nå er kommet til veis ende på den løpebane Gud har tolerert — ikke fordi alle disse menneskene ikke har noen fri vilje, men fordi de av eget valg foretrekker og elsker denne verden og velger og foretrekker å holde seg sammen med den, og de underkaster seg sine verdslige herskere som uopphørlig legger an på å berøve dem deres frie vilje.

Vi må derfor skjelne mellom fri vilje og kristen frihet. Den eneste frihet er, som De selv ganske riktig legger vekt på, den kristne frihet. Jesus bekrefter dette: «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» «Hver den som gjør synd, er syndens trell. Får da Sønnen [Guds Sønn, dvs. Kristus Jesus] frigjort eder, da blir I virkelig fri.» (Joh. 8: 31, 32, 34, 36) Grunnen til at mange slaver under synden og Djevelen kommer inn i den kristne frihet, er at de virkelig har og bruker fri vilje, og så hengir seg til sannhetens kraft og ved hjelp av dens omformende makt blir gjørere av den allmektige Guds befalende og veiledende ord — ikke bare hørere, ikke bare slike som tar imot hans ord for å skaffe seg hvile eller atspredelse uten å ha tilbørlig og sunn aktelse for den store Givers hensikt. (Joh. 15: 8) Den allmektige Guds ords gjørere velger å adlyde andre tankekrefter (Sl. 118: 17; 139: 17, 18; Es. 55: 8, 9) enn dem som skriver seg fra deres forhenværende verdslige slaveherrer. — Joh. 13: 17.

For å si det uten omsvøp, så er det fordi De har vanskelig for å innse at det er et faktum at menneskene har fri vilje, selv nå når de befinner seg i en syndig tilstand, et faktum som blir lagt for dagen i forbindelse med de mange hundre tusen som har kommet over på Guds sannhets vei etter Jesu tid, at De synes De trenger å søke etter et eller annet utenfor Bibelen. Deres vanskelighet består i at De ikke fullt ut aksepterer det Bibelen sier, og alt den sier, men i stedet pleier forutfattede meninger, andre menneskers og Deres egne. De henviser oss for eksempel til Jonathan Edwards fra det 18. århundre, som, for å sitere Dem, «ikke søkte støtte i Bibelen, bortsett fra når det gjaldt å skaffe illustrasjoner». Hvorfor skulle da gudfryktige mennesker i alvor velge å lese denne amerikanske filosofs produkter i håp om å erverve seg sunn opplysning når de, liksom vi, tror fullt og fast på Bibelen (Joh. 14: 10—17) og takknemlig og til stadighet søker støtte i den som den eneste veileder til sann forståelse — av vår egen frie vilje velger å «la det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner»? (Rom. 3: 4; Luk. 24: 25—27, 32) De føler Dem for etter en vei ut av Deres forvirring og vanskelighet, og skriver: «uten å støte noen alvorlig teolog kunne vi rimeligvis gå ut fra at det muligens kan være utelatt noe fra Bibelen, som har vært utsatt for å bli forvrengt ved mange oversettelser, og at prøvetiden muligens vil bli forlenget etter døden i den evige åndeverden, og at stakkars lidende menneskevesener med sine skrøpeligheter og lengsler etter lykke og fred, kan få frihet til mer fullstendig å rense vekk den synd de er befengt med, og at Han som ’ikke er kommet for å kalle de rettferdige, men for å kalle syndere til omvendelse’, kan ha andre tilfluktssteder i beredskap for de fortapte, steder som det ikke står noe om i Skriften.»

Her følger De igjen en framgangsmåte som er helt forskjellig fra den som Kristus Jesus selv fulgte (Luk. 24: 25—27, 32), og gjør et desperat forsøk på å finne en løsning utenfor den hellige skrift. Vi behøver i dag ikke å slå oss til ro med eller stole på forvrengte oversettelser av den allmektige Guds hellige beretning. Bibelens opprinnelige tekst er tilgjengelig for oss slik at vi kan rådføre oss med den — den opprinnelige ordlyd på hebraisk, arameisk og gresk, og dessuten Vakttårnets New World Translation som med all mulig omhu er blitt skaffet til veie for villige brukere i den hensikt å gi dem en så trofast gjengivelse som mulig av de opprinnelige skriftene, slik at leserne kan få nøyaktig kunnskap om sannheten. Det finnes ingen «utelatelser» som muliggjør Deres ønskebetonte forslag. Slike utelatelser kunne faktisk ikke ha forekommet, for det De foreslår at slike utelatte stykker kan ha inneholdt, strider mot det vi faktisk har svart på hvitt i den skrevne beretning. Og de funn paleografene har gjort fram til nå, viser at vi har fått Bibelens opprinnelige beretning i alt vesentlig uforandret, praktisk talt som da den ble levert fra dem som opprinnelig skrev den. Disse bevisene er uimotsigelige og så sterke at det ikke er noen grunn til å tvile på dem.

Det er ubibelsk og ufornuftig å håpe at det skal bli en framtidig åndeverden for syndige, men ærlige mennesker, hvor de så kan gjøre regning med å rense seg for synd og få en forlenget prøvetid. Dette faller i tråd med den katolske lære om «skjærsilden», et foreløpig åndelig oppholdssted mellom himmel og jord, som det imidlertid ikke finnes fnugg av bevis for i Guds skrevne Ord. Når menneskeskapninger dør, så dør de, og de går ikke over til åndeverdenen. (Se Esekiel 18: 4, 20; Johannes 11: 14.) Bare de 144 000 medlemmer av Guds menighet under Hodet Kristus Jesus kommer til å få liv på det åndelige plan, og dette skjer ved Guds spesielle ordning i forbindelse med Kristus og ved en storslagen oppstandelse fra de døde, da bare de skal få oppleve en forandring fra sin opprinnelige tilværelse som mennesker og ved den allmektige Guds kraft bli oppreist til liv som udødelige åndeskapninger og få leve og virke for bestandig i de usynlige himmelske sfærer med sin Brudgom Kristus Jesus og dette finner sted ved hans annet komme og den verdensomfattende opprettelse av Guds rike under ham, det rike han lærte sine disipler å be om. — Matt. 6: 9—13; Joh. 14: 1—3; 1 Tess. 4: 15—18; Åpb. 14: 1—5.

Andre mennesker som frivillig velger å adlyde den allmektige Guds fullkomne, rettferdige krav, kan ikke med rette nære håp om å få leve andre steder enn her på jordkloden, vel å merke som fullkomne mennesker i Guds nye verden med dens paradisiske jord. Vær aldri redd for eller opptatt av den «redselsfulle tanken på alle de skapte, sansende vesener om hvilke det på forhånd er kjent at de skal bli dømt til en evighet i pine», for å sitere Dem. I Matteus 25: 41—46 [se NW og andre oversettelser] talte ikke Jesus Kristus om noen slik «evighet i pine», men om en evig og absolutt ødeleggelse eller utslettelse av «gjetene» som han der ga en beskrivelse av. Den evige ild som er beredt Djevelen og hans engler, er den evige ødeleggelse som venter dem og alle som bruker sin frie vilje til å følge slike demoniske motstandere av den allmektige Gud. Jesus holdt seg i sin lære i overensstemmelse med de gamle hebraiske skrifters Gud, «hvis navn alene er JEHOVA». (Sl. 83: 19, King James-oversettelsen) Jesu eget navn betyr «Jehova er frelse» direkte oversatt fra den opprinnelige grunntekst. Jesus åpenbarte ikke et Høyeste Vesen som var forskjellig fra Ham som er beskrevet i de hebraiske skrifter. (Se på nytt Lukas 24: 25—27, 32; og Esaias, 53. kapitel, og Apostlenes gjerninger 8: 26—39,) Nei, Jesus kom ikke med noen åpenbaring om en annen, en «bedre» Gud. Det kunne han ikke, for hans egen himmelske Far, Jehova, er den eneste levende og sanne Gud, noe Jesus også minnet Peter om. — Matt. 16: 13—17; Joh. 20: 17.

I de gamle hebraiske skrifter (som nå for det meste, om enn uriktig, blir kalt Bibelens «gamle testamente») er Jehovas uttalelser om hans dommer over de onde bevart. Jesus var fullstendig enig i disse dommer som hans eviglevende Far Jehova hadde forkynt, og han henviste anerkjennende til disse skrevne dommer og føyde til sin egen myndige advarsel, for eksempel da han henviste til vannflommen på Noahs tid, til den brennende ødeleggelse Jehova hadde ført over Sodoma og Gomorra, til Jerusalems første ødeleggelse som også var et forbilde på byens annen ødeleggelse i år 70 e. Kr. osv. (Luk. 17: 20—32; 21: 20—22) Jesu apostler og andre trofaste disipler tenkte og talte også helt i overensstemmelse med disse kunngjorte dommer som i fordums tid ble fullbyrdet av den eviglevende Gud, Jehova, og disse trofaste Jesu etterfølgere henviste stadig til de bemerkelsesverdige begivenheter fra fortiden som en advarsel for syndige mennesker som lever på jorden i den kristne tidsalder. — Se 2 Tessalonikerne 1: 6—10; 2 Peter 2: 4—22; Judas 5—16.

Disse dommer, som er blitt fullbyrdet på forbilledlig vis, skal på en realistisk måte bli fullbyrdet i sin fulle utstrekning over hele jorden i Harmageddon-slaget, som Jehova for lenge siden har forutsagt, og som nå er nær: Åpenbaringen 16: 13—16. Etter dette slaget kommer Guds blivende nye verden under Kristus Jesus. (2 Pet. 3: 13) Dette enestående slag (som også er blitt forutsagt i fortiden i Jeremias 25: 32—38, i Daniel 12: 1 og andre profetier som ble sitert av Jesus) kommer bare et lite fåtall av menneskene på jorden til å overleve ifølge Guds løfte, og det blir nålevende mennesker med fri vilje. (Sef. 2: 1—3; Luk. 21: 28) Fra da av skal Kristus regjere i tusen år. Han vil la sin røst høre, og så skal de døde oppstå, ikke fra tilintetgjørelsens Gehenna hvor mange mennesker kommer til å være på det tidspunkt, men fra minnegravstedene, menneskehetens felles grav, Bibelens «dødsrike» eller She’ol eller Hades. (Joh. 5: 28, 29; Åpb. 20: 11—15) Denne oppstandelse eller gjenreisning til liv her på jordkloden kommer også til å være for de mange urettferdige som har levd opp gjennom tidene, og som fremdeles er mottagelige for den appell som skyldes Jehovas godhet. De vil komme fram fra dødstilstanden som menneskeskapninger uten å ha fått sin personlighet forandret i løpet i den tiden de har vært i en søvnlignende bevissthet og fullstendig uvirksomhet i minnegravstedene. — Pred. 9: 5—10; Ap. gj. 24: 15.

Jehovas himmelske regjering under Kristus Jesus, som i fordums tid ble forutsagt i Esaias 9: 6, 7, kommer da til å være travelt opptatt med å hjelpe jordens innbyggere til å komme fullstendig vekk fra sin syndige tilstand. Da kommer hverken Djevelen eller noen av hans engler til å være på frifot så de kan hindre og forpurre de målbevisste anstrengelser jordens innbyggere gjør seg for å reagere riktig på den gode innflytelse og fullkomne tjeneste fra Jehovas rike under Kristus Jesus, for alle disse uforbederlige motstandere av den Høyeste Gud og hans evigvarende regjering over hele jorden vil være brakt til taushet, ja, være bundet for de tusen årene Kristus skal regjere uhindret. Jordens innbyggere vil ha frihet til å bruke sin frie vilje til å reagere riktig — til lykkelig og takknemlig å føye seg etter Jehovas fullkomne krav. De som da reagerer riktig, vil bli velsignet og beriket med til slutt å bli løftet opp til menneskelig fullkommenhet. På den annen side vil enhver som da velger å bruke sin frie vilje til å gjøre opprør mot den høyeste Guds eneste og verdensomfattende regjering, og som foretrekker å slå inn på den ødelagte gamle verdens (eller tingenes ordnings) veier, bli kastet i Gehenna, den evige utslettelse, og som Jesus med myndighet framholdt at hans Far, Jehova, hadde «beredt djevelen og hans engler». (Matt. 25: 41) De glade og lydige menneskene som fortsetter å leve på jorden helt til slutten av Kristi tusenårige styre, vil på det tidspunkt være løftet opp til menneskelig fullkommenhet.

Ved slutten av dette tusenårige styre vil det så komme en stor og endelig prøve på den frie vilje, som kommer til å berøre hvert eneste menneske som fremdeles lever og bebor den paradisiske jord på den tiden. Satan og hans demoner vil da bli løst fra avgrunnen, som betegner en dødlignende uvirksomhet, men bare for en kort tid. Med det samme disse uforbederlige opprørere blir løslatt, kommer de atter til å fare fram på sin onde, svikefulle og bedragerske måte for å forføre mennskene og prøve å forårsake deres ødeleggelse. De som da bruker sin frie vilje i lydighet mot Gud til å motstå disse onde horder, vil bli bevart av Gud og rettferdiggjort til evig liv på den paradisiske jord som skal bli stående for bestandig. Men de andre, som etter all den opplysning og hjelp de har fått, velger å gi etter for selviskheten når den endelige prøve kommer, og av sin egen frie vilje følger Satan og hans demoner, vil bli ødelagt ved at Gud kaster dem i Gehenna, den ugjenkallelige ødeleggelse, «den annen død». Om dette kan De lese i åpenbaringen, kapitel tjue.

Det ovenstående er Bibelens framstilling av menneskenes stilling og framtidsutsikter. Det harmonerer alt sammen med det som ble framholdt i Vakttårnet, nemlig at menneskene har fri vilje nå. De er derfor moralsk ansvarlige for å bruke den i samsvar med de anledninger de får ved Guds ufortjente godhet. Lykkelige er nå de som er klar over sitt åndelige behov og bruker sin frie vilje til å komme inn i den kristne frihet i våre dagers nye verdens samfunn.

Vennligst

Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap