Det rette motiv for å gi
«Gode håp»-gaver gir anledning til å vise kjærlighet
INGEN kan med rette finne noe å utsette på Jehova Guds måte å gjøre tingene på. De som finner noe å utsette, gjør det bare på grunn av uvitenhet eller stolthet. Når Gud handler med sine skapninger, kombinerer han alltid i fullkommen likevekt sine fire hovedegenskaper visdom, rettferdighet, makt og kjærlighet. Jo bedre vi blir kjent med ham og hans Ord, desto mer lærer vi å verdsette denne kjensgjerning.
Da Gud begynte å skape etter å ha tilbrakt den forløpne evighet alene, gjorde han det ikke fordi han manglet selskap, for han er alltid tilstrekkelig i seg selv; og da han ga visse plikter til sine skapninger, var det ikke for å spare seg selv for arbeid, som om han ble trett av sitt arbeid, for han blir aldri trett. (Sl. 90: 2; Es. 40: 28) Det var snarere fordi han i sin visdom og kjærlighet visste at andre ville nyte tilværelsen, akkurat som han gjør, og at de ville glede seg over å virke, akkurat som han gjør, men naturligvis i uendelig meget mindre målestokk. Derfor skapte Gud ikke alene fornuftbegavede skapninger som var i stand til å nyte tilværelsen, men han utstyrte dem også med forskjellige evner og ferdigheter og med trangen til å gjøre bruk av dem, og så ga han dem anledninger til å bruke disse evner og ferdigheter på forskjellige måter. — 1 Mos. 1: 26—28; 2: 17.
Men nå i dag er ikke Guds hensikt med sine skapninger først og fremst at de skal utføre det oppdraget som ble gitt i Eden, nemlig å være fruktbare og oppfylle jorden og legge den under seg, men den dreier seg snarere om de profetiske befalinger som ble gitt for lenge siden av ham og hans Sønn, slike som «I er mine vitner, sier Jehova», og «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag.» (Es. 43: 10—12, AS; Matt. 24: 14, NW) Alle som er fullt og helt innvigd til å tjene Jehova Gud, gleder seg over å bruke så mye tid og energi som mulig til å adlyde disse befalingene, for de vet at det gjelder både deres egen og andres frelse. (1 Tim. 4: 16) Dette arbeidet, som ledes av Selskapet Vakttårnet, ble i foregående tjenesteår utført i 143 land, øyer og kolonier, av om lag en halv million kristne Ordets tjenere som brukte over 72 millioner timer til dette arbeidet. Et av resultatene av all denne virksomheten var at over femti tusen mennesker i årets løp innvigde seg til å tjene Jehova Gud på den samme måten.
Naturligvis ville hver enkelt av disse gjerne gi all sin tid til dette livsviktige arbeidet, men de aller fleste, omkring nittifem prosent, kan ikke gjøre det på grunn av forpliktelser overfor familien eller andre hindringer. Men mange av disse kan klare å hjelpe til med å skaffe de pengemidler som trengs til å bygge opp, organisere og lede denne veldige forkynnelsesvirksomheten, og særlig til å gjøre det mulig å lære opp misjonærer og deretter sørge for dem i fremmede land. Det er ikke slik å forstå at Gud trenger våre penger, for, som han sier til oss ved salmisten: «Meg høre alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall. Om jeg hungret, ville jeg ikke si det til deg.» (Sl. 50: 10, 12) Det er snarere slik at det igjen er hans kjærlighet og visdom som tilsier ham å gi sine jordiske barn det privilegium å samarbeide med ham. Hvordan bør de bli gjort oppmerksom på dette privilegiet, og på hvilken måte kan de best samarbeide med ham?
Vanlige metoder er ubibelske
Det ledende katolske ukeblad i USA, Our Sunday Visitor, brukte praktisk talt hele nummeret for 31. januar til å understreke betydningen av at katolikkene ga penger, og det beskjemmet dem ved å antyde sammenligninger med protestanter, som ikke falt ut til deres fordel, som for eksempel: «Vi har noe å lære av andre», og «En slik iver burde vi ha.» Men besynderlig nok fikk ikke katolikkene selv vite hvor meget de virkelig hadde gitt. Skal vi oppmuntre til å gi ved å foreta ufordelaktige sammenligninger? Nei, for vi skal ikke gi av kappelyst; hver enkelt står eller faller for sin egen herre. — Fil. 2: 3; Rom. 14: 4.
I et annet nummer av det samme bladet var det en velkjent katolsk prest som oppmuntret til å gi som et middel til soning for synder: «Hvis det er noe i ditt tidligere liv som du ville ønske å sone for, så er den beste måten å gjøre det på å gi et offer . . . fest ditt offer til denne spalten og send det til hans Høyærverdighet Fulton J. Sheen, . . . eller til lederen for ditt bispedømme.» Er dette et rett motiv for å gi bidrag? Nei, for det er ikke med sølv og gull, men med Kristi dyrebare blod at våre synder blir utslettet. Ikke med selvrettferdige gjerninger, men ved tro kan vi oppnå tilgivelse. — 1 Pet. 1: 18; Rom. 11: 6; 1 Joh. 2: 1.
Mer og mer legger både katolske og protestantiske religiøse organisasjoner vekt på at man skal gi tiende. I overskriften til en United Press-melding fra 1. desember 1953 heter det for eksempel: «31 000 000 blir oppfordret til å gi kirken tiende av inntekten.» Ja visst, vil mange si, det er den beste måten å få støtte til religiøst arbeid på, for er det ikke så at det blir lært i Bibelen?
Fra Moses’ tid til Kristi tid ga israelittene tiende, men dette er ikke noen forpliktelse for de kristne, som er blitt frigjort fra loven. (Rom. 10: 4) La oss heller ikke glemme at på grunn av vår innvielse til Jehova, skylder vi ham ikke bare tiende, men alt vi har, liksom vi ved tro ikke bare nyter Jehovas hvile én dag av sju, men hver dag. (Heb. 4: 1—11) La oss også være klar over at noen på grunn av dårlig økonomi kanskje ikke kan klare å gi tiende, mens andre godt kan gi meget mer. Det er i denne forbindelse kanskje ikke av veien å merke seg at loven i USA tillater privatmenn og korporasjoner å trekke fra beløp på opptil tjue prosent av hele den skattbare inntekt, når disse pengene er gitt til religiøse og andre godgjørende formål.
Protestantiske prester i USA blir inntrengende oppfordret til å anskaffe seg en bok som inneholder over tretti prekener som brukes for å få inn penger, og som har «skaffet summer som ligger mellom tjue tusen og tre hundre tusen dollar». Ifølge en prest fra Wilmington i Nord-Carolina som ble sitert i bladet Time for 21. september 1953, er det «så mange spesielle pengeinnsamlinger i kirken i dag at jeg finner ut at det bare er tre søndager i året jeg kan forkynne Kristi evangelium». Selv om denne presten kan ha overdrevet for å understreke sin uttalelse, hva skal vi så likevel si om denne metoden? Vi kan se hvor vi vil i Bibelen, men ikke et eneste sted leser vi om Moses eller noen av profetene eller om Kristus eller noen av hans disipler at de holdt prekener som var beregnet på å få folk til å gi penger.
Noen religiøse organisasjoner sender ut tiggerbrev som oppfordrer medlemmene til å gi så og så meget; noen utnevner en komité som personlig besøker hvert medlem; noen viser film som oppfordrer til å gi; noen har basarer, terningspill, lotterier og bingospill, og noen går til og med så langt som til å utgi en brosjyre ved årets slutt som viser svart på hvitt hvor meget hvert medlem var pålagt å gi, og nøyaktig på øret hvor meget han virkelig ga. Og så er det den allestedsnærværende kollektbøssen eller kurven som ofte blir sendt rundt. Det er imidlertid ikke nødvendig å bruke mye tid på å spekulere over hvilken av disse metodene man skal velge, for de har alle sammen én ting felles, nemlig at de ikke har noen støtte i Bibelen.
Den bibelske metoden
Hva er så den bibelske metoden? Simpelthen å bekjentgjøre at det er anledning til å gi eller at man har den forrett å gi, og så la det beløp som kommer inn i frivillige bidrag, være bestemmende for utvidelsen av arbeidet hjemme og på fremmede misjonsmarker. Det er den måten det ble gjort på i Moses’ dager, da tiden kom til å bygge det vakre tabernaklet eller møteteltet og utstyre det, og israelittene ga så villig at de snart fikk beskjed om å slutte å gi sine bidrag, for det var kommet inn mer enn nok. — 2 Mos. 35: 4, 5, 21; 36: 3—7.
Ja, innvigde kristne gir frivillig. Man behøver ikke å anvende alle slags psykologiske metoder på dem for å få dem til å skille seg av med sine surt ervervede penger. De er klar over at «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot», at «en gavmild mann vil bli beriket», og at det er deres forrett så langt deres midler rekker, å «være rike på gode gjerninger, gavmilde, godgjørende». (Ap. gj. 20: 35, NW; Ordspr. 11: 25, RS; 1 Tim. 6: 18) De vet også at «den som sår rikelig, skal også høste rikelig», og at enhver bør «gjøre akkurat som han har besluttet i sitt hjerte, ikke uvillig eller av tvang, for Gud elsker en glad giver». Hos dem er det «en villighet til å ønske å gjøre», som er «særlig antagelig i samsvar med hva et menneske har». (2 Kor. 9: 6, 7; 8: 11, 12, NW) Og endelig er de klar over det som David ga så godt uttrykk for den gang det ble samlet inn materiale til å bygge templet, nemlig at det å gi slike gaver, bare er å gi tilbake noe av det som Gud fra først av ga dem. — 1 Krøn. 29: 14.
Alt som er nødvendig når det gjelder dem, er en årlig påminnelse om å opplyse Selskapet om hvor meget de håper å kunne gi i det kommende år. Dette vil hjelpe Selskapet til å kunne planlegge sitt arbeid, og hver enkelt bidragsyter til å. overveie saken med modenhet.
De som bor her i landet kan sende sitt kort eller brev til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo. Når du skriver om disse «Gode håp»-gaver, kan du si noe i likhet med dette: «Jeg håper at jeg i de neste tolv måneder skal bli i stand til å støtte arbeidet med å prise Jehova med et beløp på kr. . . . . . . Disse bidrag vil jeg komme med i de beløp og til de tider som viser seg å være beleilig for meg, og etter som det ved Jehova Guds ufortjente godhet gjennom Kristus Jesus lykkes for meg. [Undertegnet]» Det kan være bra å beholde et kopi av brevet eller kortet som en påminnelse for deg selv. På side 258 er det en liste over adressene til andre avdelingskontorer, og på siste side i Yearbook er det en fullstendig liste.
Jehova Guds tjenere forstår at alt avhenger av ham, og de vil derfor forene seg i bønn om at deres arbeid må få hans velsignelse, slik at det kan bidra til å øke lovprisingen av ham. — 1 Kor. 3: 6.