Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
NOE av det jeg kan huske aller best fra den tiden da jeg først kom til kunnskap om Bibelens sannheter, er det nesten overveldende inntrykk det gjorde på meg da jeg ble klar over at en kristen må være forberedt på å gi avkall på enkelte ting som er helt rette og riktige, at det å innvie seg til Jehova ikke bare innebærer at man må gi avkall på ting som er onde og umoralske, men at det også kan innebære at man må gi avkall på ting som er helt lovlige, for å kunne hengi sin tid og sine krefter mer fullstendig til Rikets interesser. Denne sannhet gjorde slikt et kraftig inntrykk på meg at den tydelig står for meg som den første store prøve jeg måtte se i øynene og ta stilling til.
Jeg fikk først en liten forståelse av sannheten ved slutten av den første verdenskrig. Jeg hadde gjort tjeneste i den britiske hær i fire år og skulle akkurat til å begynne sivilt liv igjen. Jeg hadde planer om å gifte meg, men med en som ikke var interessert i sannheten, så den affæren ble snart brakt ut av verden. Men jeg var meget interessert i forskjellige hobbyer, som for eksempel fotografering og radioutsending, som da var noe nytt på området. Dessuten hadde jeg en god framtid foran meg i forretningslivet. Om kvelden når jeg hadde lagt meg, pleide jeg å ligge og gruble over mine innvielsesløfter. Jeg hadde venner som var meget nidkjære for Rikets tjeneste (slik som den var i 1920), og de hadde snakket til meg om «kolportør»-tjenesten (pionertjenesten). Jeg kjempet med meg selv da jeg tenkte over Jesu ord til den rike unge mannen (Matt. 19: 21), men med en gang jeg forsto betydningen av Jesu ord, var det ikke lenger noen tvil i mitt sinn. Ved hjelp av Jehovas ånd nølte jeg ikke. Jeg leverte min avskjedssøknad til det firmaet hvor jeg var ansatt, skrev til London-kontoret og ba om veiledning for hva jeg skulle gjøre, og før det var gått tre måneder var jeg ute i heltidstjenesten.
De første årene i pionertjenesten førte ikke med seg noen vanskeligheter for meg i det hele tatt. Hva plasering av litteratur angår tror jeg at jeg var omtrent gjennomsnittlig, og etter som jeg hadde en del venner i bakhånd, var jeg aldri bekymret for den økonomiske side ved arbeidet. Jeg ble etter hvert mer moden i kunnskap og forståelse av Guds Ord og bedre i stand til å benytte det i tjenesten. Noen ganger fikk jeg anledning til å holde offentlige foredrag i landdistrikter, og det var jeg meget glad for, og jeg oppdaget at jeg hadde mange flere venner enn jeg noensinne hadde hatt i hele mitt liv. Jeg var i ferd med å knytte et meget nært vennskap med en bestemt søster. Da kom det en ny prøve.
Jeg hadde vært på et konvent i London hvor bror Rutherford og noen andre amerikanske brødre hadde vært til stede, og hadde vendt tilbake til det landdistriktet jeg arbeidet i, da jeg fikk et telegram fra kontoret i London som sa at bror Rutherford ønsket å treffe meg. Jeg hadde nesten på følelsen at jeg ville få en innbydelse til å reise til utlandet. Men jeg hadde ikke anelse hvor. Jeg reiste til London dagen etter og lurte på hva dette telegrammet egentlig betydde, men i mitt indre bestemte jeg at hvis det var en innbydelse til å tjene i et fremmed land, ville jeg si ja uten å nøle, samme hvilket land det ville bli. Og ganske riktig, det første bror Rutherford spurte meg om, var: «Har det noe å si for deg hvor i verden du arbeider?» Jeg sa: «Nei.» «Hva ville du synes om å reise til India?» var det neste spørsmålet. Mitt svar lød: «Når ønsker du at jeg skal reise?» Og før det var gått tre uker, var en annen bror og jeg ombord på båten med kurs for India. Vi seilte virkelig av sted mot det store «ukjente», og jeg tenkte på hvordan Abraham fikk befaling om å dra til et land han ikke kjente. Jeg tenkte for meg selv at hvis Abraham kunne gjøre det, kunne jeg også, for det var den samme Gud som ga kallet. Abraham dro ut «uten å vite hvorhen han skulle komme». (Heb. 11: 8) Vi kunne gjøre det samme.
Alt dette skjedde for over tjueåtte år siden. Jeg er fremdeles i India, og jeg er ikke død ennå! Naturligvis har vi høstet mange forskjellige erfaringer i årenes løp. Med en gang vi var kommet til India og mens vi ikke hadde så svært oppmuntrende opplevelser, pleide vi å trøste hverandre med å si at de første tjue årene alltid var de verste. På den tiden var det ingen «permisjons»-regler for misjonærer, og vi hadde bare fått billetter for én vei. Etter fem år fikk jeg anledning til å overvære et annet konvent i London, og da var jeg hjemme i to uker. Etter denne korte ferien var jeg så i India i femten år uten å reise hjem, men nå hadde jeg mange venner i India og det var mange hjem hvor jeg var velkommen, og Jesu ord i Matteus 19: 29 hadde vist seg å være sanne. I virkeligheten føler jeg meg nå fullstendig «hjemme» i India, og jeg tror jeg ville føle det som om jeg var i et fremmed land hvis jeg skulle vende tilbake til England for godt.
Erfaringen viser at det virkelig ikke spiller noen rolle hvor man tjener. Hele verden er nå forholdsvis liten. I alle land finnes det nå mennesker som tilhører den nye verdens samfunn, og de er like elskelige i det ene landet som i det andre. Man venner seg snart til forholdene i fremmede land. Det kommer bare an på om man bestemmer seg til å gjøre det, og så må man be om at Jehovas ånd må hjelpe en til å komme over vanskelighetene. Mitt råd er: Ta alltid imot det oppdrag du får fra Jehovas organisasjon, og bestem deg med glede til å gjøre det beste ut av det.
— F. E. Skinner