Heltidstjenesten bringer rike velsignelser
Fortalt av Ernest J. Guiver
JEG kan huske at jeg sto foran et utstillingsvindu for over 55 år siden i en gate i den nordvestlige del av London. Det var mange bibelske bøker og brosjyrer utstilt i dette vinduet, men det som tiltrakk seg min oppmerksomhet, var en brosjyre som het «Hva sier Bibelen om helvete?»
Det var en spesiell grunn til at jeg ønsket å skaffe meg denne brosjyren. Da min bror var på vei til sitt arbeid dagen før, hadde han fått en traktat som het «Syndens lønn er døden, ikke evig pine». Senere på dagen ga han traktaten til meg. Den var av spesiell interesse, for i de siste to årene hadde vi begge vært medlem av et trossamfunn i London og hadde brukt week-endene til å forkynne på friluftsmøter og i bedehus. Hva var temaet i vårt budskap? Det var: «Bli frelst nå, for de vantro skal tilbringe evigheten i pine!»
Det var grunnen til at jeg var så ivrig etter å lese denne brosjyren som sto utstilt i dette utstillingsvinduet. Da jeg rettet blikket oppover, så jeg at ordene «Watch Tower Bible and Tract Society» (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap) sto over utstillingsvinduet. Da først ble jeg klar over at det var Selskapet Vakttårnets kontor i London som hadde utgitt den traktaten min bror hadde fått. Jeg hadde nå begynt å gå på en vei som skulle føre til store velsignelser og en uforlignelig kunnskap fra sannhetens bok, Bibelen.
Ikke lenge etter ble jeg klar over at jeg måtte innvie mitt liv til Gud. I 1910 ble jeg derfor, sammen med 40 andre, døpt i vann for å symbolisere min innvielse til å gjøre Guds vilje.
Jeg fikk tidlig et ønske om å tjene mine brødre i troen. Hvor glad ble jeg ikke da C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, ved et av sine besøk leste opp en liste med navn, deriblant mitt eget, over dem som var utnevnt til å tjene som «eldste» og «diakoner» i London Tabernacle, hvor vi hadde våre møter. Jeg ble nå velsignet med det gledebringende privilegium å være ordensvakt og tjene som studiestyrer for noen grupper som studerte det bibelske hjelpemidlet som het «Guds Verdensplan».
Jeg begynner i heltidstjenesten
Det var i juni i 1914 at jeg ble stilt overfor følgende viktige spørsmål: Burde jeg gjøre heltidstjenesten til min livsgjerning? J. F. Rutherford, som to og et halvt år senere ble Selskapet Vakttårnets annen president, hadde begynt en foredragsturné i Storbritannia. Store møtesaler ble leid over hele landet for hans foredrag «Hvor er de døde?» Det ble behov for heltidsarbeidere som kunne besøke de mennesker som oppga sin adresse på disse møter.
På dette tidspunkt fikk jeg et brev fra Selskapet hvor jeg ble spurt om jeg ville begynne i heltidstjenesten. Det er underlig hvordan vi mennesker av og til tenker. Jeg tenkte ved meg selv: «Jeg er en utnevnt tjener i menigheten i London. Jeg leder fire gruppestudier hver uke. Jeg er blant dem som taler på de offentlige møtene. Kan jeg gjøre noe mer?» Men jeg hadde i virkeligheten ikke noen forpliktelse som kunne hindre meg i å begynne i heltidstjenesten.
Jeg traff derfor den riktige avgjørelsen. Jeg begynte i heltidstjenesten. Og det var virkelig et betydningsfullt år å begynne tjenesten i, for Bibelens profetier pekte jo fram mot 1914. Vi bibelstudenter visste at noe skulle skje om høsten i dette året, men vi visste ikke nøyaktig hva som skulle skje. Noen få måneder senere begynte den største krig i historien inntil da, skjønt menneskene i Storbritannia var ikke oppmerksom på de veer som skulle komme over nasjonene.
Vi forkynner overalt på De britiske øyer
Like etter dette giftet jeg meg med en søster som fremdeles tjener sammen med meg som heltidsforkynner. Kort tid senere fikk vi et brev fra Selskapet Vakttårnets kontor i London, hvor vi ble spurt om vi ville reise til Lancashire for å hjelpe mennesker som var blitt interessert i å høre Bibelens budskap. Det ville vi selvfølgelig. Ikke lenge etter begynte vi å tjene i vårt nye distrikt, hvor det ikke var noen menigheter. Den lokale domstol fritok meg for militærtjeneste fordi jeg var en Ordets tjener, og jeg fikk derfor arbeide i mitt tildelte distrikt i alle de fire årene den første verdenskrig varte.
Vi gledet oss over å arbeide i Lancashire, men det var vanskelig å arbeide i dette distriktet på grunn av at det var nokså begrensede kommunikasjonsmidler der, og på grunn av de spente forholdene under krigen. Vi ble imidlertid rikelig velsignet, for vi fikk se hvordan tre menigheter vokste, og vi døpte over 60 mennesker som ønsket å symbolisere sin innvielse til Jehova.
Senere fikk jeg et brev fra kontoret i London, hvor jeg ble bedt om å ta opp det som den gang ble kalt «pilegrimstjenesten». Dette betydde at jeg skulle besøke alle menighetene i Storbritannia. Jeg skulle holde to bibelske foredrag hver dag i forskjellige menigheter, og jeg skulle besøke en større menighet i week-enden. En pilegrims arbeid besto i å besøke og styrke dem som var i sannheten i disse kritiske årene, for at brødrene skulle bevare et sunt syn på framtiden og bli rustet til den tjeneste som lå foran dem.
I 1926, da vi hadde brukt åtte år i denne grein av tjenesten, fikk vi tildelt et distrikt som omfattet Englands vakre Lake District, den sørvestlige del av Skottland og Nord-Irland. Vi leide lokaler i fire forskjellige byer og arrangerte hver uke fire foredrag i hvert av dem. Vi slo opp plakater for å bekjentgjøre foredragene og gikk fra dør til dør og leverte løpesedler. Vi hadde en fin opplevelse i forbindelse med dette arbeidet da vi holdt en serie foredrag i grevskapet Sligo i Nord-Irland. En mann fikk en av de løpesedler vi leverte, men han var ikke til stede på foredraget. Han skrev i stedet til London etter litteratur. Han og flere medlemmer av hans familie tok senere imot sannheten i Guds Ord. Jeg traff imidlertid først denne mannen 34 år senere, i 1963! Jeg traff ham nemlig på Jehovas vitners stevne med mottoet «Det evige gode budskap» på Twickenham stadion i London. For en stor glede dette var for meg!
Min hustru og jeg fikk nå beskjed om å fortsette vår tjeneste i Eire. Vi begynte i de nordlige grevskaper i Eire og brukte det beste framkomstmiddel for dette distriktet, nemlig sykkel, og vi arbeidet oss sørover i løpet av en periode på fem år med intens forkynnelse.
I Eire fikk vi en større verdsettelse av den beskyttende makt som de «tjenende ånder», englene, har. (Heb. 1: 7, 14) Grunnen til det var at vi da ble utsatt for sterk motstand fra «Katolsk aksjon». Vi ble mishandlet, steinet, truet og forfulgt fra landsby til landsby. Våre litteraturforsendelser ble stjålet fra jernbanestasjoner, vår litteratur ble brent på en markedsplass i en by i Tipperary, og vi ble til og med truet med revolver. Et gjestfritt folk var blitt forutinntatt på grunn av babylonisk religion. Blant dem var det likevel noen få mennesker som på en rosverdig måte åpnet sitt hjem for oss i nødens stund.
Med tiden ble høyttalerbiler tatt i bruk i forkynnelsesarbeidet, og vi ble bedt om å overta en av dem. På bilen sto det «Dette evangelium om Riket må bli forkynt». Vi brukte den i to år og gjennomarbeidet på denne måte mange steder i Skottland hvor det ikke var noen menigheter. Våre høyttalere kunngjorde Guds sannhetsbudskap i dette interessante landet, både i lavlandet og høylandet, ved innsjøene, i fjellene og på slettene.
Etter dette fikk vi tildelt virkefelt i England. Der begynte vi å få se den økning som vi lenge hadde ventet på, etter hvert som mange mennesker gjennom forkynnelsen ble hjulpet til å ta til seg kunnskap om Bibelens sannheter og innvie seg.
Tjeneste på Betel i London
I 1942 ble jeg bedt om å komme til Selskapets kontor i London. Det ble behov for hjelp fordi mange av de ledende brødre på Betel i London ble satt i fengsel på grunn av sitt nøytrale standpunkt under den annen verdenskrig.
Jeg begynte på Betel for å være der så lenge krigen varte, og jeg ble der i fire og et halvt år — en uforglemmelig tid med tjeneste. Det å arbeide i et Betel-hjem er et stort privilegium, uansett hvilken oppgave en får tildelt. Jeg fikk det privilegium å arbeide på tjenesteavdelingen og kom derved i kontakt med alle menighetene i Storbritannia. Dette var både en meget gledelig og interessant opplevelse.
Dette var også noen meget farlige år. London ble gjort til det viktigste mål for luftangrep fra fiendtlige fly. Da «Slaget om Storbritannia» raste, falt det spreng- og brannbomber over London nesten hver eneste natt. Men vitnene i London sluttet aldri å utføre sitt forkynnelsesarbeid i denne tiden. Nei, de utvidet det. De besøkte menneskene med «dette gode budskap om riket», noe som var til trøst for mange. Under disse vanskelige forhold fikk vi lære hvordan Jehova har omsorg for sitt folk og beskytter det. — Matt. 24: 14, NW.
Store velsignelser
I 1946 innbød Selskapet meg og min hustru til å begynne i områdetjenesten. Det å arbeide i et Betel-hjem og det å tjene som områdetjener er noen av de største og mest velsignelsesrike privilegier en kan ha. Det var slik jeg så på det. Det krever at en må vise stor kjærlighet og vennlighet både mot unge og gamle. Det gir en imidlertid stor glede å kunne tjene sine brødre og hjelpe nye ut i forkynnelsesarbeidet.
I 1962, 16 år senere, trådte min hustru og jeg inn i spesialpionerenes rekker og fikk tjene i den sørlige del av England, hvor klimaet passer bedre for vår helse. Vi har imidlertid ikke «gått av»! Hver dag tjener vi i den lokale menighet som heltidsforkynnere.
Når jeg nå ser tilbake på de over 50 år som har gått siden jeg gjorde heltidstjenesten til min livsgjerning, minnes jeg hva mange sa til meg da jeg bestemte meg for å bli heltidsforkynner: «Hva skal du gjøre når du blir gammel?» Jeg kan ærlig si at jeg aldri har manglet noe av det jeg virkelig har hatt behov for. Jeg har alltid hatt de nødvendige ting, som Jesus ga løfte om da han sa: «Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» (Matt. 6: 33) Ja, det er sikkert at det vi har oppnådd i åndelig henseende etter at vi gjorde heltidstjenesten til vår livsgjerning, er varige skatter. — Matt. 6: 20.
Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier [Jehova], hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål! — Mal. 3: 10.