Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
Fortalt av T. E. Klein
DET var en vakker sommerdag i 1917 at jeg som tiårsgammel gutt plukket opp en løpeseddel fra et fortau i Blue Island (en forstad til Chicago). Løpeseddelen bekjentgjorde et bibelsk foredrag som het «Den rike mann i dødsriket». Min bror og jeg gikk for å høre det. Da vi fortalte mor hva taleren hadde sagt, samtykket hun i at det var sannheten, til tross for at vår far var metodistprest. Sammen med min bror begynte jeg å overvære disse bibelstudiemøtene, og om søndagene, fra klokken fem om morgenen (som skikken var da), var vi med på å distribuere bibelske traktater. Det var få unge mennesker i sannheten på den tiden, men det var en stor glede for meg da jeg senere hver søndag kunne ta de eldre med meg ut i tjenesten i min bil. De var litt oppe i årene, men de var modne i sannheten, og jeg likte å være sammen med dem.
Jeg satte pris på sannheten, og i 1925 hadde jeg symbolisert min innvielse og forkynte regelmessig om Riket for å fullføre min tjeneste. Den kalde vinteren 1930 tilbrakte en av Selskapets, reisende representanter noen kvelder i vårt hjem under sitt besøk i Chicago. Vi kom til å snakke om pionertjenesten. Han forklarte hvor stor forrett det var å få være opptatt i heltidstjenesten som en teokratisk stridsmann for det eneste virkelige rike, det teokratiske rike. Det tok meg ikke lang tid å bli klar over at ikke noe var mer gagnlig eller mer viktig, og at det ikke var noe jeg hadde bedre lyst til enn å bruke all min tid i pionertjenesten. Jeg ga min arbeidsgiver beskjed om at jeg ønsket å slutte i mitt arbeid, og tok fatt på pionertjenesten med en gang. Når jeg nå ser tilbake på de siste tjuesju årene, ser jeg at jeg virkelig har fått erfare det som apostelen Paulus skrev om til efeserne, nemlig at Gud «kan gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår».
Den første dagen i april 1931, mens det fremdeles var temmelig kaldt, reiste min hustru og jeg fra Chicago til Iowa, og i tre måneder holdt vi det gående med å sove i bilen. Det var en strålende opplevelse å arbeide som pionerer der. Mange lærte Rikets budskap å kjenne, og folk flest tok godt imot oss. De tre månedene gikk fort, og så var det på tide å reise til det internasjonale konvent som skulle holdes på State Fair Grounds i Columbus i Ohio, et konvent hvor vi alle fikk greie på vårt nye navn. Bokstavene J w på det trykte programmet fikk alle til å komme med sine gjetninger. Kunne det bety «Jehovah’s warriors» (Jehovas stridsmenn)? Eller «Jehovah’s worthies» (Jehovas verdige)? Disse og lignende spørsmål ble stilt. Før konventet var over, hadde vi fått vite at det betydde «Jehovah’s witnesses» (Jehovas vitner).
Etter dette konventet skaffet jeg meg en husvogn, et koselig hjem på hjul. Snart var vi på vei til vårt neste distrikt, Gulfport i Mississippi og det tilhørende herred. I Gulfport og Biloxi var det mange som hadde abonnement på Vakttårnet, og de ble organisert til en studiegruppe. Et ungt par som hadde en del kunnskap om sannheten, var med meg ut i tjenesten for første gang. Neste gang vi hørte noe til dem, og det var mange år etterpå, hadde de begge gjennomgått bibelskolen Gilead og virket i sitt tildelte arbeidsfelt i et fremmed land.
Vårt neste distrikt var nord i staten Mississippi. I denne egnen, hvor bomullsdyrking var den viktigste næringsvei, var det mye fattigdom, men de ydmyke menneskene der syntes virkelig godt om Rikets budskap. Vi leverte opptil seksti bøker om dagen til dem. I 1933 kunngjorde Selskapet at noe nytt skulle tas i bruk i Rikets tjeneste, nemlig grammofoner med elektrisk forsterkeranlegg og plater med innspilte foredrag. Vi hadde mange interessante opplevelser i arbeidet med disse foredragene, og vi spilte dem ute under trærne om kvelden, på folks verandaer, i skoleauditorier og i kirkebygninger. Det var meget effektivt å bekjentgjøre disse foredragene ved å la budstikka gå, det vil si, ved å la beskjeden gå fra mann til mann. Lenge før foredraget skulle begynne, var det helt fullt i kirken. Folk kom fra fjern og nær for å lytte til det gode budskap om Riket, og de fikk alltid med seg en trykt gjengivelse av foredraget gratis. Det var noe helt annet enn det de hadde vært vant til!
Høsten 1934 fikk jeg et nytt oppdrag — jeg skulle reise rundt med en høyttalerbil og følge en rute fra New York til California via Florida. Høyttalerutstyret ble montert på et chassis på halvannet tonn, og det innbefattet to 30-watts forsterkere og en stålmast som kunne reises til en høyde av tjue meter og hadde et 36-tommers høyttalerhorn på toppen. De foredragene som ble utsendt over dette anlegget, kunne høres over tre kilometer borte. Vi hadde mange interessante opplevelser, og det var interessant å høre hvordan folk som hadde lyttet til foredragene, uttalte seg. Da vi kom fram til California våren 1935, var det slutt på vår reise med høyttalerbilen. Jeg fikk tildelt fem herreder høyt oppe i Sierra-fjellene som distrikt, og der var det mange som med begeistring tok imot Rikets budskap. Vi hadde god nytte av høyttaleranlegget på bilen vår.
Mens jeg holdt på å forkynne i dette distriktet, traff jeg et ungt par som hadde nesten alt det går an å få for penger: et vakkert hjem mellom furutrærne, bil, og god mat i overflod. De hadde god kunnskap om sannheten. Jeg fortalte dem om pionertjenesten — at det var et liv som var fritt før denne verdens sorger, bekymringer og byrder, at det var et lykkelig liv, ja, faktisk det eneste virkelige liv. Det fantes ikke noen Gilead-skole på den tiden, men neste gang jeg hørte om dem, hadde også de gjennomgått Gilead og var opptatt med å tjene i Panama.
Etterat vi i over et år hadde gått rundt med Rikets budskap til kvegfarmere, skogsfolk og fjellbønder her i rødtrærnes og nasjonalparkenes land (Yosemite og Lake Tahoe innbefattet), et land med herlige fjellbekker og stryk som fikk tilsig fra snøkledte fjell hvor blomstene sto nesten helt opp til snøkanten, fikk vi brev fra Selskapet med oppdrag om å tjene i ørkenområdene Yuma og Phoenix i Arizona. Forandringene i naturomgivelser og klima virket til å begynne med overveldende. Temperaturen var på bortimot 40 grader celsius, og det fantes ikke skygge. Og landskapet? Det var en gold, øde ørken. Men i løpet av noen dager vente jeg meg til de nye omgivelsene og egnens særegne skjønnhet. Man kunne se luftspeilinger, og det fantes en mengde forskjellige kaktusplanter med skjønne blomster og et variert dyreliv der, noe vi ikke hadde lagt merke til med en gang. Det var lett å forkynne for folk her i ørkenlandet, til og med for indianerne i reservatene. Blant dem opplevde vi noe helt nytt. Indianerne lyttet og lyttet så lenge man bare ville snakke til dem, de fortrakk aldri en mine og sa ikke noe, men de oppfattet alltid det budskap man framholdt.
Det var med blandede følelser jeg forlot ørkenlandet og folket der, som jeg hadde lært å holde av. Nå fikk vi i oppdrag å gjennomarbeide forretningsstrøkene i Texas-byene Sweetwater, Brownsville, San Angelo og Beaumont. Jeg syntes forretningsmennene var hyggelige tilhørere. Så opprant tiden for sammenkomsten i Columbus i Ohio i 1937. Der kunngjorde bror Rutherford at en del pionerer skulle få i oppdrag å tjene i noe han kalte et «flygende korps». Dette arbeidet besto hovedsakelig i å spille bibelske foredrag på forskjellige språk ved hjelp av de grammofonene som hadde elektriske forsterkere, for foredragene skulle ikke lenger kringkastes fra de mange hundre radiostasjoner som var blitt benyttet til da. Galveston i Texas og Lafayette i Louisiana utgjorde mitt arbeidsfelt. Der ble foredragene godt mottatt. Den fransk-talende befolkning i Lafayette hadde aldri hørt slike interessante bibelske foredrag og så god fransk. De var umåtelig begeistret, men det var ikke den katolske presten. Han fikk oss arrestert. Da jeg forklarte Rikets budskap for politiet, var det en av dem som opplyste: «Det er Lafayette by og ikke Jehova vi får lønning av.» Men bydommeren var ivrig etter å slippe meg ut etterat jeg hadde sittet i fengsel i fem dager.
I 1938 begynte sone-arbeidet, og jeg fikk tildelt sone 1 i Louisiana. Mens jeg tjente sammen med New Orleans-menigheten ute på feltet, fikk «kirken» meg arrestert igjen. Her ønsket politifolkene å få greie på årsaken, i motsetning til dem i Lafayette. De tok med glede imot alt jeg hadde av litteratur i vesken min. Etterat jeg hadde tilbrakt en del av en dag og en natt i fengsel, fikk jeg avlagt et godt vitnesbyrd for domstolen. Jeg ble frifunnet.
Da det ble slutt med sone-arbeidet i 1941, fikk jeg i oppdrag å virke som spesialpioner i Gretna i Louisiana, et distrikt hvor det bodde mange katolikker. Men de var villig til å høre, og det ble snart organisert en studiegruppe. Mens jeg var der, fikk jeg brev fra presidentens kontor med innbydelse til å være med i den første klassen ved Gilead (3. februar 1943), med utsikt til å få reise til et fremmed land etterpå. Dette var virkelig gledelig og oppmuntrende, og det ga meg fornyet kraft til å fortsette mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste. Etter eksamen, mens jeg ventet på å få tildelt arbeidsfelt i et fremmed land, ble jeg sendt til Del Rio i Texas for å arbeide blant meksikanerne der. Blant disse ydmyke menneskene ledet vi opptil tretti bibelstudier på spansk i uken, og det ble opprettet menighet der. I 1945 fikk jeg i oppdrag å tjene i Denver i Colorado, hvor Englewood menighet gjorde god framgang. Sammen med denne menigheten hadde vi det privilegium å være med på å bygge byens første Rikets sal, som ble reist på Broadway. Like etterat den var ferdig, bega jeg meg av sted til mitt utenlandske arbeidsfelt, Jomfruøyene.
Vi reiste fra New York med båten Marine Tiger den 3. januar 1947, og kom fram til den pussige vesle byen Charlotte Amalie på Jomfruøyene den 7. januar. Etterat vi var kommet litt i orden, begynte vi å forkynne for fullt neste dag. Vakttårn-kampanjen var i gang, og dette var virkelig «jomfruelig» distrikt. Det ble tegnet flere hundre abonnementer, og det førte til at postvesenet måtte begynne med budtjeneste utover i landdistriktene. De to første årene var vi sjelden hjemme før midnatt — så lenge måtte vi arbeide for å kunne ta oss av alle studiene som ble opprettet.
Ved det første offentlige foredraget som ble holdt på byens torg, var det tusen tilhørere. Til dem ble det gratis delt ut 800 brosjyrer på engelsk, fransk og spansk. Da jeg holdt foredrag i Coral Bay på øya St. John, var skolelokalet fylt til trengsel. En mann som sto ved siden av døren, ble tilbudt en sitteplass, men han ville ikke ha den, for han sa at hvis han ikke likte det som ble sagt, kom han til å gå sin vei. Like etter så vi at han forsøkte å finne seg en plass ved siden av en annen. Etter foredraget var det ingen som tenkte på å gå. De ville høre mer, og det fikk de. Vi opplyste at det for framtiden ville bli holdt Vakttårn-studium og andre møter. Til å begynne med var det bare tre eller fire til stede, men etter hvert økte tallet på de tilstedeværende. De fikk også del i noen av tjenestens gleder, for de begynte snart å hjelpe til med å bekjentgjøre de offentlige foredragene ved hjelp av løpesedler.
Men siden da har vi fått enda en ny distriktstildeling, og for tiden fortsetter vi vår misjonærtjeneste i Cayey i Puerto Rico, hvor vi daglig høster mange gleder i våre bestrebelser for å fullføre vår tjeneste.
Når man vet at tålmod fører til frelse, lærer man seg snart til å vise den største tålmodighet og vennlighet overfor sine nye brødre og søstre, og det gjør at de elsker misjonærene. Misjonærene får disse nye mer og mer kjær for hvert år som går, etter hvert som de ser dem vokse fram til modenhet, bære Rikets frukt, gå fra hus til hus og forkynne Rikets budskap, foreta gjenbesøk og opprette og lede sine egne hjemmebibelstudier. Jeg har stadig fått erfare at Jehovas velsignelse hviler over Rikets tjeneste, og de gleder jeg har høstet i mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste, kan ikke beskrives på trykk. Det er Jehovas gjerning, og alle som på noen mulig måte kan, burde nære et brennende ønske om å bli misjonær.