Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
Fortalt av Hazel O. Burford
HAR du noensinne næret et så sterkt ønske om å oppnå noe bestemt at du liksom har higet etter det med hver fiber i deg selv? Da kan du sikkert også huske hvor overlykkelig du ble hvis du virkelig oppnådde det. Slik har det vært med meg og pionertjenesten. Helt siden jeg innvigde meg fjorten år gammel, har jeg ønsket å gjøre det jeg da avla høytidelig løfte om — å gi all min tid, styrke og kraft til å studere og deretter hjelpe andre til å forstå de sannheter som gir meg så stor glede. For meg betydde lydighet mot Romerne 12: 1 heltidstjeneste, og gymnasietiden var derfor ikke en helt lykkelig tid.
Eksamen kom, men ikke virkeliggjørelsen av min drøm. Mine foreldre var ikke innvigde, men de prøvde aldri å forhindre at jeg innvigde meg eller levde i overensstemmelse med min innvielse. De mente at de ga meg en utdannelse, og nå måtte jeg stå på egne ben. Jeg søkte da det som tiltalte meg nest mest, nemlig sykepleien. Den 1. september 1925 begynte jeg ved et barnehospital i Denver i Colorado for å få opplæring, og jeg likte arbeidet svært godt. Men det medførte en ny fare i forbindelse med fullførelsen av min hensikt:
Vi måtte være på post i ti av døgnets 24 timer, og i tillegg til dette kom vår teoretiske undervisning og lekselesingen. Dette førte til at min møtedeltagelse og tjeneste ble svært uregelmessig og kom for meget i bakgrunnen etter hvert som omsorgen for det nåværende liv fortrengte frambæringen av Rikets frukt. Iveren hadde kjølnet. Et av medlemmene i menigheten i Denver ga meg da noen utmerkede bibelske råd. Det førte til at jeg skamfull og motstrebende gikk med på å møte opp på gruppeframmøtet til tjeneste på feltet følgende lørdag ettermiddag. Jeg gikk, men det kom ingen andre. Min uvillighet vek plassen for iver. Hvis det bare kunne komme noen, ville jeg gå ut i tjenesten. Etter en times ventetid ble jeg grepet av en isnende redsel, og min samvittighet fordømte meg. Jeg hadde vært så forsømmelig — Jehova hadde sikkert vendt meg ryggen! Det bar nå rett tilbake til mitt værelse på søsterhjemmet, hvor jeg kastet meg ned på knærne og ba om tilgivelse og en ny anledning til å tjene. Etter en stund ble jeg rolig igjen og besluttet meg til å gjøre mitt beste fra da av og overlate resultatet til en barmhjertig og kjærlig Gud.
De årene som har gått siden da, har tydelig vist at jeg bare kan ha tilfredshet og fred i sinnet når jeg gjør mitt beste for å innfri forpliktelsen til å fullføre min tjeneste.
Høsten 1929, da depresjonstiden begynte, tok jeg eksamen ved sykepleierskeskolen. Omkring 30 av de andre som var uteksaminert, hadde større ansiennitet enn meg, og det var få ledige stillinger. De få som var, hørte dessuten med til de minst ettertraktede. I januar året etter (1930) ble jeg takket være en venn av familien ansatt hos en av de beste og mest søkte kirurger vestpå. Gasjen var utmerket, pålegg skulle jeg få hver sjette måned, og arbeidstiden var regelmessig slik at jeg kunne overvære alle møter og gå ut i tjenesten hver helg. Hva mer kunne jeg ønske meg?
Heltidstjenesten var mitt mål! Men jeg oppdaget at til og med noen av de innvigde syntes jeg var fanatisk når jeg tenkte å ta et slikt skritt. Jeg visste at jeg hadde innvigd meg for å gi alt, og hovedsakelig meg selv, og jeg kunne ikke slå meg til ro med mindre.
Det neste som krevde en avgjørelse av meg, var kunngjøringen om det internasjonale konventet i Columbus i Ohio i juli 1931. Sommeren er årets travleste tid i Colorado. Ingen på legekontoret tok ferie fra mai til slutten av november, og det var derfor ingen mulighet for at jeg kunne få fri for å reise til konventet. Jeg hadde imidlertid ikke vært på noen stor sammenkomst før, og etter som tiden nærmet seg, ble det mer og mer umulig å motstå ønsket om å være til stede. Jeg hadde spart meg opp omkring tusen dollar, og den første juni sluttet jeg så i min stilling og sendte inn søknad om pionertjeneste med planer om å overvære konventet, finne en partner og fortsette med å strebe for mitt mål i livet — heltidstjenesten.
Konventet overgikk alle forventninger, og var et utmerket springbrett for meg til den løpebane jeg hadde valgt. Nå gjensto det å finne en partner. Jeg så meg om etter en som hadde bil, men, fant snart ut at det gjorde også alle andre som hadde tenkt å bli pionerer. Dermed tok jeg det meste av sparepengene mine og kjøpte en bil. Med tiltro til Jehovas løfte om at han ville forsyne oss med det vi trengte hvis vi søkte Riket først, dro en annen ung pike og jeg til Texas for å arbeide der. Hun hadde heller aldri vært pioner før.
Vi lærte etter hvert av våre forsøk og feil, og hadde det festlig. Distriktet vårt var i den østlige delen av Texas, i nærheten av Gladewaters nye oljedistrikt, hvor depresjonen enda ikke hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Vi leverte ganske meget litteratur, men ikke nok til at vi kunne klare å leie et møblert rom. Derfor skrapte vi sammen det lille vi hadde av kontanter og kjøpte telt og annet campingutstyr og lå ute. Det gikk utmerket så lenge det gode høstværet varte. Vi sparte på bensinutgiftene og reisetiden og slo leir der vi sluttet å arbeide den ene dagen eller skulle begynne den neste. Men da vinterregnet satte inn og det av og til begynte å komme sludd og sne, ble vi nødt til å finne oss bedre ly, og vi leide da små ettroms hytter som farmerne hadde satt opp for dem som arbeidet på bomullsmarkene. De var ikke akkurat noen luksusboliger. Vi måtte bære vann og hogge ved og koke ved et åpent ildsted, men det var moro å overvinne problemene etter hvert som de oppsto, og det var en tilfredsstillelse for oss å kunne si at «jeg har gjort som du bød meg», og vite at vi hadde hjulpet andre til å lære veien til livet å kjenne. Et vedholdende regn og nesten ufarbare veier, som vi måtte ferdes på for å nå alle husene i vårt distrikt, bidro til å gjøre vårt arbeid vellykket. Oljearbeidere, tømmerhoggere og bønder hjalp oss daglig opp av det ene leirhullet etter det andre. De ville alltid vite hvorfor to enslige unge damer absolutt skulle til det bestemte huset på en slik vei i et slikt vær. Vi fikk derfor mange anledninger til å vitne mens vi satt ytterst på en brekkstang eller holdt på å bygge opp med steiner under hjulene for å få bilen opp av gjørmen på den måten. Det gikk hardt ut over både bilen og oss selv, men etter en slik dag sov vi tilfredshetens dype søvn.
Om våren ble min partner gift, og hennes manns søster ble da min nye partner, og vi arbeidet sammen alle fire. Etter som det ikke var noe gjenbesøksarbeid og ikke ble ledet hjemmebibelstudier på den tiden, ble vi ferdig med vårt tildelte distrikt i mai, og da satte vi kursen mot Panhandle og arbeidet oss fram langs veien til vårt sommerdistrikt i min fødestat, Colorado. En måned etterat vi kom dit, sluttet min opprinnelige partner og hennes mann i pionertjenesten for en tid, og hans søster og jeg fortsatte alene i de neste fem årene. Hun hadde hatt poliomyelitt som barn, og var for ufør til å gjøre meget av det manuelle arbeid som er nødvendig i isolerte distrikter. Det falt derfor på meg å gjøre det meste av tungearbeidet, som for eksempel å skifte dekker, smøre bilen osv. Hun var imidlertid en meget dyktig bibelstudent og svært moden åndelig talt, og var derfor til stor hjelp for meg. Hennes bror og svigerinne lagde en husvogn til oss, og det gjorde at vi kunne fortsette å arbeide i vanskelige distrikter. Vi lærte å innse forskjellen mellom å klare oss med det aller nødvendigste og å ha de tingene vi betraktet som nødvendige.
Min nidkjære lille partners skrøpelige legeme kunne imidlertid ikke holde tritt med hennes villige ånd, og våren 1937 måtte hun oppgi heltidstjenesten.
I mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste fortsatte jeg å virke som pioner, nå sammen med en familie fra Oregon, og takket være velvillig assistanse fra deres side, kunne jeg flytte med dem til Kentucky for å arbeide og tjene nok penger til å kunne overvære konventet i Columbus i Ohio den sommeren. Det var en sann fest for meg etter å ha vært så mange år i isolert distrikt. Der fant jeg også en søster å arbeide sammen med, en som hadde vært pioner i mange år. Det var lettere å arbeide på bomullsplantasjene i Alabama enn på ranchene i Texas, og vi leverte bra med litteratur, slik at jeg kunne ta meg en tur hjem og besøke min invalide far, som jeg ikke hadde sett på nesten åtte år. En ung pike fra menigheten på mitt hjemsted hadde lenge ønsket å bli pioner, men trengte litt hjelp til å løsrive seg, og hun ble med meg ut igjen. Vi arbeidet sammen i Sørstatene i flere år, og etter den tiden har hun vært på Gilead. Nå tjener hun som misjonær i Salvador.
Mens vi var opptatt med å arbeide i et isolert distrikt i den vestlige delen av Kentucky i 1941, overvar vi sonesammenkomsten (områdesammenkomsten) i Cape Girardeau i Missouri. En dag jeg holdt på med forberedelsene til aftensmaten i kafeteriaen, ble jeg bedt om å ta imot en rikstelefon. Det gjaldt et tilbud om det privilegium å hjelpe til med å pleie bror Rutherford, som da var meget syk og lå på et sykehus i Elkhart i Indiana. Jeg ble så forferdet over nyheten om hans sykdom og så overveldet over det store ansvar man ventet jeg skulle påta meg, at min første tanke var å avslå tilbudet, men etter som jeg alltid vegrer meg for å unnlate å ta imot en oppgave av frykt for at jeg ikke vil få nye oppgaver, aksepterte jeg tilbudet under bønn. Jeg forlot sammenkomsten med det samme og traff de nødvendige forberedelser for mine nye plikter, som jeg tiltrådte 36 timer senere da jeg steg inn i sykeværelset til vår hårdt rammede bror. En uke senere fikk jeg det privilegium å være med bror Rutherford og hans følge til California, hvor vi bodde i Beth-Sarim, «Fyrstenes hus», i de følgende åtte ukene inntil han døde den 8. januar 1942. Hvis jeg ikke hadde vært pioner, ville jeg ikke blitt delaktig i denne usedvanlige og dyrebare tjenesten, for alle hans nære medarbeidere og hjelpere var fra heltidstjenernes rekker.
Fra California reiste jeg dirkte til den gruppen jeg tidligere hadde arbeidet sammen med i Somerset i Kentucky. Her møtte vi virkelig motstand, og vi ble arrestert flere ganger og måtte tilbringe en tid i fengsel. Utfallet ble imidlertid at en domstol i Kentucky traff en avgjørelse i vår favør, og den har siden holdt anledningen til å arbeide åpen i den staten.
I den teokratiske historie er 1943 et viktig år fordi Gilead ble åpnet da. Til min usigelige glede ble jeg innbudt til skolens annen klasse, som begynte i september. Den sommeren besøkte jeg min mor, som nå var enke, og fulgte med henne til seksjonssammenkomsten i Denver. Mitt gledesbeger fløt over da jeg fikk være vitne til at hun ble døpt. Og de fem månedene på Gilead var fylt av den reneste glede jeg noensinne har opplevd.
Året etter ble en virkelig kamp for meg. Min lengsel etter den nye verdens atmosfære på Gilead var så sterk at det bare var såvidt jeg ikke ble misfornøyd med min tildelte oppgave i Perth Amboy i New Jersey. Ved å tvinge meg selv til å gå på for å fullføre min tjeneste, overvant jeg til slutt mine vanskeligheter og begynte å glede meg over tjenesten igjen.
Senere fikk fire stykker av oss beskjed om at vi skulle arbeide i Panama. I tropene! Der ville jeg nok ikke kunne leve lenge, tenkte jeg først. Men andre mennesker som meg hadde jo levd der i flere generasjoner, sa jeg til meg selv, så hvorfor skulle ikke jeg kunne arbeide der? Etter å ha tjent som misjonær her i Panamaeidet i ni år, ser jeg tydelig hvor grundig jeg tok feil til å begynne med. Ved ankomsten den 28. desember 1945 ble jeg klar over en annen sannhet: At min familie, mine nærmeste, er overalt i verden, og at en misjonær aldri behøver å lengte hjem eller føle seg ensom. Tidlig om morgenen etterat vi kom, var en av forkynnerne fra den andre siden av eidet på pletten for å kjøre oss til vårt tildelte felt i Colón ved Atlanterhavet. Hans hudfarge var atskillig mørkere enn vår, men han hadde et strålende smil og den samme kjærlige omtanke og det samme ønske om å tjene som våre brødre på Betel. Helt fra det øyeblikk vi ble kjent og gjennom de over fire årene vi arbeidet sammen, var hverken han eller våre andre brødre og søstre for travelt opptatt eller for trette til å hjelpe oss med noe problem i vårt nye hjem. De var så ivrige etter å få hjelp til arbeidet og så villige til å samarbeide at vi i løpet av denne tiden kunne glede oss over å se den lille gruppen på omkring femten forkynnere vokse til en velorganisert menighet på nærmere hundre forkynnere. Etterat vi hadde arbeidet der i om lag to år, fant man det tilrådelig å opprette en spansktalende menighet, og til tross for at mine ferdigheter i spansk fremdeles var ganske små, fikk jeg det privilegium å arbeide sammen med denne menigheten fra den ble dannet, og jeg fikk til og med være en av dens tjenere.
Da menighetene på begge sider av kanalsonen funksjonerte utmerket, besluttet Selskapet seg for å hjelpe velvillige mennesker i det indre av Panama, og i 1950 var jeg en av de fire som ble uttatt til å flytte til Chitre. Her begynte vi i enda sterkere grad å fatte rekkevidden av det mirakel Jehova utvirket ved Babels tårn. Det var en sann kamp for oss å forsøke å kle vårt dyrebare budskap om Riket i et forståelig spansk. Helt siden vi fikk vår grunnleggende opplæring på Gilead, hadde vi stadig studert, og vi kunne lese språket ganske lett, men vi oppdaget nå at vi behersket det for dårlig i mange situasjoner som oppsto. Etter omtrent et års forløp ble det organisert en menighet med oss fire søstrene i tjenerstillingene, og da vi i desember 1952 ble bedt om å komme til byen Panama, kunne vi etterlate oss en gruppe på åtte forkynnere i Chitre, deriblant innfødte brødre som hadde fått tilstrekkelig opplæring til å kunne fylle tjenerstillingene. Ved Jehovas velsignelse er nå menigheten i Chitre blitt omtrent dobbelt så stor.
I mai 1954 ble det organisert en menighet i selve kanalsonen. Åtte forkynnere rapporterte til å begynne med, og tolv måneder senere var tallet vokst til tjue. Jehovas velsignelse gjør oss alle rike og sterke åndelig sett. I mange bydeler arbeider vi hele dagen lang i urenslige og skitne og overfylte boliger. Om kvelden kommer vi hjem til et rent og komfortabelt misjonærhjem som blir opprettholdt av Selskapet, av våre brødre. Nå ser jeg at de siste 23 årene har vært meget godt anvendt i mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste, og jeg håper å kunne fortsette i heltidstjeneste i all evighet i en hvilken som helst oppgave Jehova i sin barmhjertighet vil gi meg.