Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
Fortalt av Thomas R. Yeatts
NÅR jeg tenker over mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste, finner jeg at jeg ofte har kommet til kort. Men takket være Jehova Guds ufortjente godhet, er det på den annen side meget mer å glede seg over enn det er å være bedrøvet over. Selv om jeg er oppvokst i sannheten, har jeg ikke tatt den som en selvfølge, men har alltid vært klar over at sannheten er noe helt spesielt, en kostelig skatt.
Jeg er den eldste i en stor barneflokk som vokste opp på en gård som lå temmelig langt borte fra noen menighet av Jehovas folk. Da vi flyttet nærmere en by i 1931, begynte jeg derfor å ta aktivt del i vitnearbeidet, og var da 17 år gammel. I den tiden fantes det ikke noe opplæringsprogram. En bror ga meg bare noen bøker og sa: «Gå til det huset.» Jeg gikk, men jeg var svært nervøs. Tilfeldigvis var menneskene i det huset velvillige, og de var til stor hjelp for meg. Da den første dagen var gått, følte jeg meg som en erfaren forkynner! Fra 1931 til 1938 var jeg en ivrig menighetsforkynner. I 1938 var jeg på mitt første større konvent i College Park i Maryland, og hørte bror Rutherford tale fra London over emnet «Oppfyll jorden», og «Se kjensgjerningene i øynene». På dette konventet ble jeg døpt, og der så jeg også for første gang bror Edward Keller, som jeg sju år senere ble svært godt kjent med i den spanske klassen på Gilead.
I 1939 var jeg på konventet i New York, og hadde noen festlige dager der. Jeg kjørte med undergrunnsbanen og så den store byen for første gang, for ikke å snakke om at jeg opplevde opptøyene i Madison Square Garden under søndagens offentlige foredrag. Jeg kom til New York med fire dollar i lommen, og hadde en dollar igjen da jeg kom hjem.
I 1940 var jeg med på konventet i Detroit, der boken Religion ble frigitt. Der så jeg bror Covington for første gang. Jeg ble også gjennom en venn presentert for henne som senere ble min kone, en rødhåret pike fra Syracuse i New York, som meldte seg til pionertjeneste på det konventet og har vært pioner hele tiden siden.
Våren 1941 ble jeg arrestert (for første gang i mitt liv) sammen med om lag førti andre da vi var ute i gatearbeid med bladene ved en områdesammenkomst i Staunton i Virginia. Vi ble holdt tilbake på politistasjonen en times tid mens bror Macmillan gikk bort og leste opp Høyesteretts avgjørelse for statsadvokaten, som sa at han ikke hadde noen anelse om at vi hadde vunnet en slik fin seier. Han satte seg i forbindelse med politimesteren og ba ham la oss gå. Vi gikk tilbake på gaten og leverte alle de bladene vi hadde. Det samme året var jeg på konventet i St. Louis. På den tiden var jeg blitt menighetstjener. I oktober 1941 fikk jeg mitt spørreskjema fra det militære, et helt år etterat jeg hadde latt meg innskrive. I november, om lag to uker før Pearl Harbor, mens jeg ennå var menighetsforkynner, fikk jeg beskjed om at jeg var fritatt for militærtjeneste som en Ordets tjener, og det var jeg under hele krigen uten at jeg en eneste gang møtte fram for utskrivningskomitéen.
Våren 1942 dro en ung pionerbror gjennom vår by, og han sa blant annet at jeg burde sette mer pris på at jeg i egenskap av en Ordets tjener var blitt fritatt for militærtjeneste, og gå inn for pionertjenesten. På den tiden hadde jeg en ny bil og hadde gode inntekter ved siden av at jeg utførte min forkynnertjeneste. Noen i menigheten holdt meg tilbake (det var ikke vanskelig) ved å si at jeg burde overlate til noen andre, som ikke tjente så mange penger, å dra ut som pioner. Men 4. juli 1942 kom jeg med min personlige «uavhengighetserklæring» og begynte som pioner. Vi var oppe i en kampanje med brosjyrer dengang, og jeg leverte omkring 400 den måneden. Jeg holdt nøye regnskap med mine inntekter og utgifter, og ved månedens slutt hadde jeg 10 dollar mer enn da jeg begynte. Siden den tiden har jeg aldri vært særlig opprådd for penger, og jeg har heller aldri manglet mat.
Jeg hadde bil men ingen tilhenger, og min forlovede hadde tilhenger men ingen bil, og derfor fant vi ut at det beste vi kunne gjøre, var å gifte oss. Etter konventet i Cleveland i 1942 dro jeg av sted til Syracuse på tross av noen av mine Sørstat-venners råd og hentet min yankee-kone og hennes tilhengervogn, og vi fortsatte som lykkelige pionerer i Virginia.
Et års tid før hadde jeg sendt inn søknad om Betel-tjeneste, og hadde nesten glemt det. En uke eller så etterat vi hadde giftet oss, fikk jeg et brev fra Selskapet, hvor det sto at hvis jeg fremdeles var ugift, kunne jeg melde meg til Kingdom Farm [Selskapets gårdsbruk] i South Lansing i New York. Jeg underrettet Selskapet om at jeg ikke lenger var ugift, men hvis det var bruk for et ektepar, så ville vi begge to være glad over å komme. Kort etter fikk vi et brev fra bror Knorr om at det ikke var bruk for oss da, men at Jehova ville velsigne oss hvis vi fortsatte i pionerarbeidet. Vi gjorde det, og Jehova har velsignet oss.
I juni 1944 ble jeg spesialpioner. Vi ble sendt til Appalachia i Virginia, en kullgruveby ved Black Mountain og med Harlan County i Kentucky rett på den andre siden av fjellet. Menneskene der var litt barske, men de var godhjertet og hyggelige når man ble kjent med dem. Vi traff mange der som fremdeles er blant våre beste venner. Dette var første gang jeg var borte fra hjemmet i mer enn ti dager om gangen, og det var virkelig hardt for meg. Jeg har aldri følt meg så langt hjemmefra i mitt pionerdistrikt i utlandet (300 mil hjemmefra) som jeg gjorde i disse fjellene som bare var 30 mil borte. Den treningen vi fikk der, var akkurat det vi trengte for å komme til Gilead og bli sendt til fremmede land. Alle mannlige pionerer var blitt drevet ut av Harlan County av pøbelen, men det var to trofaste gamle søstre som arbeidet som pionerer der, og jeg dro over til dem nesten hver måned for å hjelpe dem med et eller annet. Den første begravelsen jeg foresto, var i Harlan County med en fyr kikkende over skulderen min for å se om jeg leste fra King James-bibelen (og det gjorde jeg). Her ledet jeg også for første gang feiringen av minnehøytiden, og her holdt jeg mitt første offentlige foredrag.
Men den største opplevelsen jeg hadde i dette distriktet, var i Appalachia i Virginia. En morgen da jeg gikk fra hus til hus i den bedre delen av byen, leverte jeg en traktat til en hyggelig dame. Da jeg kom ut av en port litt senere, kom en mann stormende nedover gaten som en sint okse, og han skjelte meg ut og sa at jeg skulle bli jaget ut av byen, og meget annet. Det var doktoren på stedet. Noen måneder senere dra jeg oppover fjellet i snevær en kald aften for å ha et studium med en velvillig ung mann, og fant ham meget syk. Han ba meg kjøre ned til byen og tilkalle denne samme doktoren til ham. Jeg gjorde det. I telefonen sa doktoren til meg: «Har De bil?» Jeg svarte ja. Han sa da: «Vel, De må kjøre meg opp dit, for jeg vil ikke kjøre bilen min oppover den fjellveien i kveld; hent meg på sykehuset.» Det var mørkt da doktoren kom ut, så han kunne ikke se meg ordentlig. Jeg tidde stille mens han pratet i vei om krigens gang. Da vi var kommet et par kilometer oppover, sa han: «Hvem er De, forresten?» Han ble virkelig forlegen da jeg fortalte ham det. Jeg ventet og kjørte ham tilbake til byen. Dette var som en skuffe med glødende kull på hans hode. Jeg hørte ikke noe mer om at jeg skulle jages ut av byen.
Mens vi var i dette distriktet, var vi på konventet i Buffalo i 1944, og der fylte vi ut en foreløpig søknad til Gilead. Vi hadde hørt så meget om hvor anstrengende kurset på Gilead var, så min kone var imot at vi skulle søke. Jeg sa til henne at det kunne ikke skade bare å gå og høre hva bror Knorr hadde å si til framtidige gileaditter. Vi satt langt bak og hørte på, og etterpå fylte vi virkelig ut foreløpige søknadsskjemaer for Gilead.
I desember 1944 fikk vi våre søknadsskjemaer. Min kone foreslo at vi skulle sende dem tilbake uten å utfylle dem, men jeg sa: ’La oss utfylle dem og fortelle dem at du ikke er helt frisk, så blir vi ikke opptatt i noe tilfelle.’ Vi gjorde det, og i juni 1945 fikk vi oppfordring om å melde oss til den sjette klassen.
Noen måneder før vi dro til Gilead, hadde vi besøk av en nidkjær områdetjener som gikk omkring og målte og beregnet nesten alt han kom over. Den første vi møtte da vi kom til Gilead, var vår områdetjener. Jeg sa: «Du vil ikke si at du skal gå gjennom skolen sammen med oss!» Han sa: «Nei, de har fått meg hit forat jeg skal undervise.» Jeg lo av ham, men jeg fikk meg sannelig en overraskelse da jeg oppdaget at han virkelig skulle være vår lærer i matematikk.
Det var en vidunderlig opplevelse å være på Gilead, og selv om det var en travel tid, så var det slett ikke så hardt som vi hadde trodd. Jeg levde et ganske normalt liv på Gilead, var ute i tjenesten nesten hver lørdag og søndag, og leste Vakttårnet og Våkn opp! fra ende til annen, slik som jeg alltid har gjort siden jeg lærte å lese. Jeg førte også en regelmessig korrespondanse med min familie og mine venner.
Fra Gilead ble vi sendt for å arbeide sammen med menigheten i Bayonne i New Jersey. Det var et av de hyggeligste distriktene vi noen gang har hatt, og vennene der behandlet oss storartet. Vi vil aldri glemme dem.
Vårt tildelte misjonærdistrikt var Nederlandsk Vestindia, og vi kom til Willemstad i Curaçao den 16. mai 1946. Ved en liten sammenkomst den første aftenen takket en bror i sin bønn Jehova så inderlig for at vi var kommet, så vi kunne aldri tenke på å svikte dem. På den tiden var boligforholdene meget dårlige i Willemstad, og i seks måneder hadde vi det temmelig vanskelig, men til slutt fikk vi et bra hus. Vannet var forferdelig, og vi hadde det ene anfallet etter det andre av dysenteri, men vi ble ikke motløse. Vennene på stedet var så snille å bringe oss forskjellige slags urter for å hjelpe.
Det er blitt sagt at når man er ferdig på Gilead og er kommet til sitt tildelte distrikt, så er begeistringen slutt og det harde arbeidet begynner. Men for meg har begeistringen aldri tatt slutt. Det som gjør livet interessant, særlig for Jehovas vitner, er ikke forholdene, ikke naturen, ikke engang språket, men menneskene, og dem har vi i alle distrikter.
En ting som gjorde oss bedrøvet da vi hadde vært der omkring halvannet år, var at min far plutselig døde. Vi hadde virkelig ventet å se ham igjen, for han ga inntrykk av å være frisk og kjekk da vi dro fra De forente stater. Han var et trofast vitne som oppdro en stor familie i Herrens tukt og formaning.
Ved konventet på Yankee stadion i 1953 var hele vår familie samlet for første gang på åtte år. Dette konventet var ikke bare en milepel i den nye verdens samfunns historie, men også i min families historie.
I 1950 besøkte bror Knorr Nederlandsk Vestindia for første gang, og opprettet et avdelingskontor der. Jeg ble utnevnt til avdelingstjener, og har fremdeles den stillingen ved Guds ufortjente godhet. Å være avdelingstjener på et lite sted betyr at man undertiden må virke som seksjonstjener og også som områdetjener, og det kan være spennende nok. Jeg skal aldri glemme første gang vi dro til øya Bonaire. Da vi kom for å holde det offentlige foredraget, var det over hundre mennesker som sto rundt omkring. Vi sa: «Så mange mennesker!» Da bare om lag tretti kom innenfor, tenkte vi at de andre var generte, men vi fikk snart vite noe annet — det begynte å regne med steiner på blikktaket lik haglet i Egypt, kruttkjerringer smalt og folk slo på blikkspann og hylte. For et spetakkel! Jeg er enda overrasket over at ingen ble skadet den kvelden. Men de fleste har forandret seg. Da vi viste filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» på kinoen i Bonaire nylig, var salen stappfull, og blant dem som var til stede, var noen av disse bråkmakerne, og de likte filmen.
I et fremmed land behøver man ikke alltid å lære et annet språk, men i alminnelighet gjør man det, og det er ganske interessant. Selv om man aldri lærer å snakke det perfekt, så lærer man å forstå det, og det er interessant. Her lærte vi papiamento.
Like etterat jeg kom til Curaçao, ble jeg arrestert for annen gang i mitt liv og for det samme, nemlig gatearbeid med bladene. Jeg ble ført til politistasjonen, men da jeg hadde forklart hva mitt arbeid besto i, og at det ikke var kommersielt, sa politifullmektigen at jeg kunne fortsette, til stor ergrelse for konstabelen. Dagen etter gikk jeg fra hus til hus, og en hollender ba meg komme inn og forklare mitt ærend for hans kone. Da jeg gikk, sa jeg til ham: «Det er noe kjent ved Dem; hvor har jeg sett Dem før?» Han lo og sa: «Jeg er den politifullmektigen som lot Dem gå i går.» Jeg kjente ham ikke igjen uten uniform.
Jesus visste nok hva han sa da han sa at den som forlot hjem og familie for hans skyld og for evangeliets skyld, skulle få mangefold igjen i denne tiden og arve evig liv i den kommende nye verden.
Selv om brev og pakker hjemmefra nå og da ikke er nødvendige for en vellykket misjonærtjeneste, så kan de være en kilde til ekstra glede. Hvert nummer av Vakttårnet og Våkn opp! er som et brev hjemmefra, alltid fullt av overraskelser, alltid noe nytt. Jeg har her bare tatt med noen få av de mange opplevelser jeg har hatt. Jeg ville trenge mange bøker hvis jeg skulle fortelle dem alle, for eksempel om da jeg viste filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» for guvernøren og hans familie i hans bakhage.
Mange sier: «Å, om jeg bare kunne leve mitt liv om igjen!» Jeg vil si at om jeg kunne det, ville mitt mål være det samme, nemlig å bestrebe meg på å fullføre min tjeneste og lovprise Jehova, min Skaper.