Babylon faller, men dets religion fortsetter å beherske folkene

1. Hvilket spørsmål reiser seg som følge av at verdensmakten Babylon falt?

I TIDLIGERE numre av dette bladet har vi redegjort for Babylons fall for perseren Kyros i 539 f. Kr. Babylon var fra da av ikke lenger en politisk verdensmakt. Men hvordan forholdt det seg med Babylons religion? Gikk Babylons religion til grunne samtidig som Babylons politiske makt endte og verdensherredømmet gikk over fra semittene til arierne? Nei, den gikk ikke til grunne. Hvorfor gjorde den ikke det?

2. a) På hvilken måte var det tidligere blitt lagt et grunnlag for utøvelsen av babylonisk religion? b) Hva skjedde med Babylons presteskap da Babylon tapte sin politiske overhøyhet og hva var prestenes ønske? c) Hva vendte de oppmerksomheten mot og hva ble det endelige resultat?

² For det første ble Babylons religion utøvd av alle folk, bortsett fra Sems trofaste etterkommere, og grunnlaget for denne religionsutøvelsen ble lagt da Babels tårn ble bygd på Nimrods tid. Den mirakuløse forvirringen av språket spredte familiene, men de tok sine falske, religiøse forestillinger med seg.a De hedenske folk betraktet deretter Babylon som religionens senter. For det annet ble Babylons presteskap etter dets fall i 539 f. Kr drevet ut av perserne. Men prestene ønsket ikke at den babyloniske religions autoritet og overhøyhet skulle opphøre. Selv om Babylon tapte sin politiske overhøyhet, fortsatte dets religion, som ble grunnlagt av Nimrod, å utøve sitt herredømme som et religiøst verdensrike over alle mennesker, unntatt over dem som holdt fast ved den sanne tilbedelse av Jehova i Jerusalem. Under Satan Djevelens listige ledelse vendte det øyeblikkelig sin oppmerksomhet mot landene i vest for å opprette et nytt senter for sitt presteskap og for å sørge for at Belsasars rekke av etterfølgere kunne bli ført videre. Vi skal i virkeligheten få se at hovedtrekkene i denne religionen senere ble opptatt i den frafalne kristendom, og babylonisk religion fikk derved kontroll over den del av jorden som skulle bli kalt kristenheten.

Babylonisk religion sprer seg til Europa

3. a) Hvem var etruskerne og hvilken tilknytning har de til den romerske historie? b) Endte den etruskiske påvirkning da de etruskiske kongene ble styrtet? Forklar.

³ Lenge før Babylon falt, var grunnen blitt lagt for å gjøre det mulig å flytte den babyloniske religions senter til Italia. Historikeren J. H. Breasted sier i boken Ancient Times — A History of the Early World at en stamme av sjørøvere, som er blitt kalt etruskere og sannsynligvis kom fra Lilleasia, slo seg ned i italia omkring år 1000 f. Kr. Etter 800 f. Kr var de spredt utover det nordlige Italia, og Roma ble en bystat under en etruskisk konge i likhet med de andre etruskiske byene, som lå i det området som strakte seg fra Capua og helt nord til Genova havn. Disse kongene styrte i to og et halvt århundre. Dette betyr at rekken av konger i Roma fra omkring 750 til 500 f. Kr. utelukkende besto av etruskere. Roma ble ifølge tradisjonen grunnlagt kort tid før 750 f. Kr., et tidspunkt som ville svare til det tidspunkt da etruskerne erobret Roma og grunnla en sterk stat. Arkeologiske funn viser dette, selv om en ikke har noen skrevne dokumenter om Roma fra denne tidlige perioden. Selv om disse etruskiske kongene innførte forbedringer i Roma, førte deres grusomhet og tyranni til slutt til at det ble gjort opprør, og omkring 500 f. Kr endte kongetiden i Roma. Dr. Breasted sier imidlertid at de to og et halvt århundre med etruskisk styre satte sitt preg på Roma, både når det gjaldt arkitektur, religion, stammeordning og andre ting.

4. a) Hvilke opplysninger gir The Encyclopædia Britannica oss som bekrefter historikeren Breasteds framstilling av etruskerne? b) Hvordan var etruskernes religion? c) Gi noen eksempler.

⁴ The Encyclopædia Britannica bekrefter dette ved å henvise til historieskriveren Herodotos, som forteller at i den tid da Atys, sønn av Manes, regjerte, var det i hele Lydia en stor hungersnød som varte i åtte år. Ifølge en ordning som kongen hadde truffet, førte hans sønn Tyrsenos til slutt halve folket ned til Smyrna og bygde skip som de dro ut med for å lete etter bedre livsvilkår og et land, og etter å ha oppholdt seg blant mange andre folk kom de til Umbria i Italia, hvor de grunnla byer. The Encyclopædia Britannica sier videre om disse menneskene, som (ifølge Herodotos) ikke lenger kalte seg lydiere, men tyrsenere: «Ut fra de tidligste levningers karakter kan tidspunktet for den første faste bosetning bli satt til slutten av det niende århundre.» Hvordan var tyrsenernes religion? The Encyclopædia Britannica forteller:

At etruskerne var orientalere eller halvt orientalere, framgår av hele deres tidligste kunsts karakter og av mange detaljer i deres religion og tilbedelse. Det er kunst som viser en nær forbindelse med Mesopotamia, Syria og Kypros på den ene siden og med Egypt på den andre siden. Guddommene og de mytologiske figurene på etruskiske gullarbeider og smykker fra det sjuende århundre er tydeligvis den asiatiske mytologis helter og guddommer. . . . På det rituelle og religiøse område er det mange detaljer som er hentet direkte fra Mesopotamia, og hele tenkesettet og miljøet er rett og slett orientalsk. De mest slående likheter finnes i spådomskunsten og tydningen av varsler, for den skikk å spå av sauelever eller fuglenes flukt er helt kaldeisk (se SPÅDOM). Det finnes levere av leire fra Mesopotamia som har kileinnskrifter og nøyaktig ligner den bronsemodellen av en lever som ble funnet i Piacenza [i provinsen Emilia i Italia], og som er inndelt i felter som alle er merket med sin guds navn på etruskisk.b

5. a) Redegjør for utviklingen fram til det sjette århundre før Kristus b) (Ta også med fotnoten.) Hvor lå Etruria, og hvilket navn som blir brukt i vår tid, kommer fra det?

⁵ Arkeologien viser derfor tydelig at etruskerne kom fra en eller annen del av Lilleasia og gikk i land på Toscanas kyst. Veji i Etruria,c nord for Roma, ble en av deres viktigste byer. Etruria ble til slutt oppslukt av Roma. I det sjette århundre fantes det et forbund av 12 bystater, som holdt årlige forsamlinger i Voltummas helligdom ovenfor Lacus Volsiniensis (Bolsenasjøen), og det er sannsynlig at forbundet hovedsakelig bare hadde med religiøse anliggender å gjøre.d Alt dette fant sted før og fram til tiden for Babylons fall i det sjette århundre (539 f. Kr.).

6. a) Var den religion som Roma fikk i arv, mer direkte babylonisk enn den som de andre nasjonene på den tiden utøvde? b) Hva var de babyloniske prester interessert i, og hva gjorde de etter at de var blitt drevet ut av Babylon? c) Hva forteller Bibelen oss om Pergamum? d) Hvilke deler besto kongeriket Pergamon av? e) (fotnote) Hvilken betydning hadde pergamon som by? f) Hvem var Pergamons gud?

⁶ Babylons religion fikk derfor et sterkt fotfeste i Europa. Det dreide seg således ikke bare om en svak forbindelse fra Babels tid, men om en direkte arv. Vi er imidlertid nå først og fremst interessert i Babylons presteskap. Akkurat som Satan Djevelen hadde innført babylonisk religion ved hjelp av Nimrod for å bekjempe sann tilbedelse, tilskyndet hans ånd det babyloniske presteskap til å sørge for at presteskapet og rekken av Belsasars religiøse etterfølgere ikke gikk til grunne da Babylon opphørte å være hovedstad. Etter at Babylon var blitt beseiret, skjedde følgende som vi kan lese i et verk med tittelen «Lares and Penates of Cilicia» av Barker og Ainsworth i kapittel 8 på side 232: «De beseirede kaldeerne flyktet til Lilleasia og opprettet sin viktigste undervisningsanstalt i Pergamon.» Dette er det Pergamum eller Pergamon som blir nevnt i Åpenbaringen 2: 12, 13, og hvor det var en kristen menighet lang tid senere, nemlig i det, første århundre etter Kristus. Dr. Alexander Hislop sier følgende om flytningen av kaldeernes hovedkvarter:

Frygia . . . utgjorde en del av kongeriket Pergamon. Mysia var også en del av det, og det sies om myserne i Paschal Chronicle at de nedstammer fra Nimrod. Det heter der: «Nebrod [gresk for Nimrod], jegeren og kjempen — hvorfra myserne kom.» (Se Paschal Chronicle, bind 1, side 50.) Lydia, hvorfra [historieskriveren] Livius og Herodotos sier at etruskerne [i Italia] kommer, utgjorde en del av det samme riket. Se Smiths Classical Dictionary, side 542, hvor det blir vist at Mysia, Lydia og Frygia var deler av kongeriket Pergamon.e

Roma påvirkes religiøst sett

7. a) Hvordan ble Roma religiøst sett påvirket av etruskerne? b) Til hvilket forkastelig formål anvendte babylonierne sin kunnskap om astronomi? c) Vis hvordan romerne overtok kaldeernes skikker i forbindelse med astrologi.

⁷ Dette viste seg å få stor innflytelse på Roma. Etter at de etruskiske byene ble beseiret og Roma ble en republikk (509 f. Kr.), overtok romerne de etruskiske gudene, Jupiter, Juno, Minerva og andre, og hver enkelt gud ble nå for første gang gitt en menneskelig skikkelse og et bosted i et tempel eller en helligdom. De ble identifisert med de greske gudene. Jupiter, etruskernes «himmelfader», ble den romerske gud som tilsvarte den greske Zevs pater. Mars, krigsguden, var de krigerske romeres yndlingsguddom. De såkalte kristne gjorde saturnaliafesten til sin jul og ga den en ny betydning. Et moderne historisk verkf forbinder de romerske skikkene direkte med de kaldeiske:

Kaldeerne gjorde store framskritt i sitt studium av astronomi idet de bestrebet seg på å forutsi framtiden ved å tyde stjernene. Denne kunsten kaller vi «astrologi». Mange opplysninger er blitt systematisk samlet av babylonierne, og dette var astronomiens begynnelse. Stjernegruppene som nå bærer navnet «Dyrekretsens 12 tegn», ble kartlagt for første gang, og planetene Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn var kjent. Ettersom de trodde at disse planetene hadde spesiell makt over menneskenes liv, ble de oppkalt etter de fem viktigste gudene og gudinnene. Vi omtaler disse planetene ved deres romerske navn, men romerne tok opp de babyloniske uttrykkene og oversatte dem ganske enkelt med de tilsvarende navn i Roma. Slik ble kjærlighetsgudinnen Istars planet kalt Venus, og guden Marduks planets navn ble forandret til Jupiter.

8. a) Hvordan ble Pergamon en romersk besittelse? b) Hvilken religiøs stilling innehadde kong Attalos? c) Hvordan fikk kongene i Pergamon sin religiøse stilling? d) Hvilken rekke fortsatte på denne måten?

⁸ I 133 f. Kr. testamenterte kong Attalos III på sitt dødsleie Pergamon og hele dets landområde til romerne, og hele dette området ble senere en romersk provins under navnet Asia. Denne kong Attalos var blitt valgt av de kaldeiske magere til å være Belsasars etterfølger, noe som framgår av det dr. Hislop videre sier:

Pergamons konger, i hvis rike de kaldeiske magere fant et fristed, ble tydeligvis innsatt i den stillingen som Belsasar og hans forgjengere hadde innehatt, av dem [av magerne] og av det brede lag av den hedenske befolkning, som sympatiserte med dem. Kongene ble hyllet som representantene for den gamle babyloniske gud. Dette framgår tydelig av Pausanias’ uttalelser. . . . Attalos, i hvis rike magerne hadde sitt hovedsete, var blitt innsatt og anerkjent i stillingen som Bacchus, magernes overhode. Belsasars ledige stilling ble således besatt, og den brutte rekke av kaldeere i denne stillingen fortsatte. — The Two Babylons, sidene 240 og 241.

Hvorfra kommer stillingen Pontifex maximus?

9. a) Hvorfor vil vi undersøke opprinnelsen til stillingen Pontifex maximus med særlig stor interesse? b) Hvordan betraktet Roma etruskerne med hensyn til vitenskap og religion?

⁹ I vår tid da verdens store religioner med den romersk-katolske kirke i spissen hevder at det er dem vi må se hen til for å oppnå verdensfred, bør vi med et fordomsfritt sinn undersøke hva som er opprinnelsen til den romersk-katolske stillingen Pontifex maximus. Dr. Hislop sier følgende på sidene 239 og 240 i The Two Babylons:

En koloni av etruskere, som var alvorlig hengitt til kaldeisk avgudsdyrkelse, hadde utvandret — noen sier fra Lilleasia [hvor Pergamon lå], men andre sier fra Hellas — og slått seg ned i Romas umiddelbare nærhet. De ble til slutt innlemmet i den romerske stat, men lenge før denne politiske forening fant sted, øvde de den sterkeste innflytelse på romernes religion. Helt fra først av fikk deres dyktighet når det gjaldt augurium, spådom, og all slags vitenskap, sann eller falsk, som augurene eller spåmennene hadde monopol på, romerne til å se opp til dem med aktelse. Det er alminnelig enighet om at romerne hentet sin kunnskap om augurium . . . hovedsakelig fra tuskerne, det vil si folket i Etruria, og til å begynne med fikk ingen andre enn de innfødte i dette landet tillatelse til å inneha stillingen som haruspex, som hadde tilknytning til alle de seremonier som hovedsakelig hadde med ofringen å gjøre. . . . de mest høytstående av de fornemme ungdommene i Roma ble sendt til Etruria for å bli undervist i den hellige vitenskapen som blomstret der.

10. a) Hvem opprettet kollegiet av pontifexer? b) Hvilken myndighet ble utøvd av Pontifex, det ledende medlem av denne forsamling, og var denne stillingen i virkeligheten av romersk opprinnelse? c) Hva sier dr. Hislop om hvor pontifexens herskersete i virkeligheten lå?

10 Kollegietg av pontifexer ble opprettet av Numa Pompilius, som ifølge tradisjonen var Romas annen konge, og angående Numa sier Hislop: «Denne guden ble kalt Nabu i Babylon, Nub eller Num i Egypt og Numa blant romerne, for Numa Pompilius, romernes store prest og konge, innehadde nøyaktig den babyloniske Nabus stilling.»h Den høyeste pontifex, som førte forsetet i dette kollegium, og som hadde kontroll over alle det romerske folks offentlige og private religiøse seremonier i alle vesentlige henseender, ble i ånd og gjerning en etruskisk pontifex. Dr. Hislop sier med hensyn til dette:

Den rettmessige babyloniske pontifex hadde sitt sete utenfor grensene til Romerriket [som aldri erobret det sørlige Mesopotamia eller Kaldea]. Etter at Belsasar var død og de medo-persiske kongene hadde drevet det kaldeiske presteskap bort fra Babylon, var dette setet i Pergamon, hvor senere en av Asias sju kirker var.i

11. a) Hvilken konklusjon kommer vi på grunnlag av vårt studium fram til med hensyn til de romerske pavers stilling? b) Når tilfalt all makt og alle funksjoner som tilhørte den babyloniske pontifex, Romas hersker? c) Hvordan viste Julius Cæsar at han gjorde krav på den myndighet som tilhørte den babyloniske pontifex? d) Hvem var den første romerske keiser som nektet å inneha stillingen som Pontifex maximus? e) Fortsatte stillingen som Pontifex maximus å stå åpen etter at Gratianus nektet å ta imot den, eller hvordan gikk det? f) Hvem var den første pave i Roma som antok denne tittelen, og var Roma på den tid en kristen by? g) Hva kan en si om pave Damasus I’ personlighet? h) (fotnote.) Hvordan fikk Damasus I verdslig støtte, noe som førte til at han styrket sin stilling? i) Som hvem anerkjente hedningene paven så sent som i det fjerde århundre etter Kristus? j) Hva fant sted i 606 e. Kr. hva angår det embete som paven av Roma innehar?

¹¹ Det vil være av største interesse for oss denne korte historiske drøftelsen å undersøke hvordan denne religiøse forbindelsen mellom Pergamon og Roma, den sjette verdensmakt i det første århundre før Kristus, ga seg til kjenne i forbindelse med stillingen Pontifex maximus. Denne forbindelsen viser klart og tydelig at babylonisk religion i virkeligheten utgjør opprinnelsen til pavenes stilling i Roma som Pontifex maximus. The Two Babylons sier angående dette:

Den romerske pontifex hadde til å begynne med ingen direkte forbindelse med Pergamon og hierarkiet der, men Romas pontifikat og Pergamons pontifikat ble likevel i tidens løp identiske. Pergamon ble en fast del av det romerske verdensrike da Attalos III, den siste av kongene, ved sin død etterlot seg et testamente hvor han testamenterte hele sitt rike til det romerske folk i 133 f. Kr. . . . Da Julius Cæsar, som tidligere var blitt valgt til Pontifex maximus, ble imperator og derved den øverste hersker over romerne, hadde all makt og alle funksjoner som rettmessig tilhørte den babyloniske pontifex, i høyeste grad tilfalt ham i egenskap av den romerske stats og religions overhode, og han var i stand til å utøve denne makten. Deretter ser det ut til at han har gjort krav på at Attalos’ guddommelige verdighet og det rike som Attalos testamenterte til romerne, skulle tilhøre ham; . . . Når han så ved spesielle anledninger utførte forskjellige handlinger i sin høye stilling som pontifex, viste han seg naturligvis i all den pomp og prakt som kjennetegnet den babyloniske drakt, slik Belsasar kan ha gjort det, det vil si i en skarlagenrød embetsdrakt, med Nimrods krumstav i hånden, og med mitraen til Dagon [fiskeguden] og nøklene til Janus [guden med de to ansikter] og Kybele [«mor»-gudinnen]. . . .

. . . Gratianus [keiser over den vestlige delen av riket] . . . var, slik det blir vist av [historikeren] Gibbon, den første som nektet å la seg iføre den avguderiske pontifikaldrakten og inneha stillingen som pontifex. . . .

. . . Noen få år etter at den hedenske tittelen Pontifex var blitt avskaffet, ble den gjenopptatt . . . og den og alle de hedenske tingene som hørte med til den, ble gitt til biskopen i Roma, som fra da av var den som først og fremst gikk inn for å innpode den bekjennende kristenhet med . . . alle de andre hedenske læresetningene som stammet fra det gamle Babylon . . . .

. . . De omstendigheter som pave Damasus fikk denne hedenske tittelen under, var av en slik art at de ville ha vært en ikke så liten prøve på den tro og ulastelighet en bedre mann enn han ville ha lagt for dagen. Selv om hedenskapen etter loven var avskaffet i den vestlige delen av Romerriket, blomstret den likevel fremdeles i byen med de sju høyder, og det i en slik grad at Hieronymus [oversetteren av den latinske Vulgata], som kjente godt til dette, og som skrev om Roma på denne tiden, kaller denne byen en «kloakk av alle salgs former for overtro». Selv om den keiserlige forordning om avskaffelse av hedenskapen ble overholdt overalt ellers i riket, var den stort sett et dødt dokument i Roma. . . .

. . . Den mann [pave Damasus I] som lik en tyv og røver kom i besittelse av Romas bispeembete ved å gå over mer enn 100 av sine motstanderes lik, kunne ikke nøle med hensyn til det valg han måtte treffe. Resultatet viser at han handlet i samsvar med sin personlighet, at da han antok den hedenske tittelen Pontifex, var han rede til å ofre en hvilken som helst sannhet for å rettferdiggjøre sine krav på denne tittelen i hedningenes øyne som den rettmessige representant for deres lange rekke av pontifexer. . . .j

. . . Paven var ved slutten av det fjerde århundre, liksom han er det i dag, den eneste representant for Belsasar eller Nimrod på jorden, for det er tydelig at hedningene anerkjente ham som det. . . . I 606 e. Kr. ble paven i Roma gjort til Universell biskop under den uro og forvirring som preget nasjonene, som var opprørt som et stormpisket hav. Og deretter anerkjente de 10 viktigste kongerikene i Europa ham som Kristi stedfortreder på jorden, det eneste sentrum for enhet, den eneste kilde til stabilitet for deres troner.k

Babylons religion skal til slutt forsvinne

12. a) Hvordan omtaler Guds Ord Babylon den store? b) Hva har den fått de enkelte religiøse organisasjoner, innbefattet religionssamfunnene i kristenheten, til å bli? c) Hvilken holdning inntar nasjonene som følge av at de har latt seg lede av Babylon den store? d) Hva er Guds hensikt med å avsløre Babylon den store så grundig, og hva bør derfor oppriktige mennesker gjøre?

¹² På denne måten erobret Babylon den vestlige verden. Dette verdensomfattende religiøse rike blir i Guds Ord kalt «Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden». (Åpb. 17: 5) Dette religiøse verdensriket hersket over Pergamon og over Roma, men dets herredømme over kristenheten har vært av langt større betydning. Dets barn, «døtre» eller religiøse organisasjoner, er i likhet med det skjøger som har ulovlige forbindelser med den politiske del av denne verden. Dets lære og den vei som det leder’ verdensmaktene på, er like skadelig for menneskeheten og like avskyelig og dødbringende som det gamle Babylon var. Det gamle Babylons navn er blitt foraktet av alle de senere generasjoner. Vår tids Babylon har fått sine tilhengere til å se hen til menneskelige tiltak for å skape fred i verden og vakt avsky hos andre med sitt hykleri og sin fordervelse og ved å få verden til å kjempe mot Guds rike. Bibelen gir et riktig bilde av det for at vi skal kunne følge en forstandig handlemåte og oppnå sikkerhet, og de historiske kjensgjerninger bekrefter at dette bildet er riktig til minste detalj. Hvorfor skulle noen nøle med å lytte til det som menneskeslektens Skaper sier vil føre til beskyttelse for dem? Det at Babylon blir avslørt, er et,uttrykk for Jehovas ufortjente godhet mot oss. Flykt derfor ut av vår tids Babylon den store og tilegn deg sannheten om dens snarlige ødeleggelse og om den frihet som denne ødeleggelsen vil bringe menneskeheten under Guds rikes styre! (Åpb. 18: 4, 5, 20) I de følgende numre av dette bladet vil det bli redegjort for hvordan Gud dannet forbilledlige dramaer for å hjelpe ærlige mennesker til å flykte ut av Babylon.

[Fotnoter]

Det berømte og ofte besøkte tempel for Asklepios lå i Pergamon. Asklepios ble kalt Pergamons gud, og den mytologi som har tilknytning til tilbedelsen av ham, har en snev av babylonisk religion. Han ble tilbedt som en levende slange, som ble foret i templet og betraktet som dets guddom.

«Damasus I, pave, . . . etterfulgte Liberius som biskop av Roma i 366 e. Kr. Han ble motarbeidet av Ursinus, som gjorde krav på å bli valgt, og under deres skjendige strid ble mange mennesker myrdet . . . Keiser Gratianus ga i 378 [Damasus] rett til å avsi dom over de geistlige i den andre leiren, som var blitt utvist av Roma, og ga etter anmodning av en romersk synode som ble holdt samme år, de verdslige myndighetene befaling om å gi ham den nødvendige støtte. . . .»