Etruskerne — et vedvarende mysterium

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I FRANKRIKE

«Etrurias makt var så stor at navnet fylte land og hav.» — Livius, historieskriver i det første århundre.

DU FØLER kanskje at du ikke engang har de mest elementære kunnskaper om etruskerne. Du har ikke engang lært emnets abc, for å si det på den måten. Men hvis du snakker et språk som bruker det latinske alfabetet, har du uten å være klar over det fått noe av det i arv fra etruskerne. Hvis det ikke hadde vært for dem, hadde det latinske alfabetet begynt med a, b, g (i likhet med det greske alfa, beta, gamma eller det hebraiske alef, beth, gimel). Men selv om filologene vet at det etruskiske alfabet begynte med a, b, c, og selv om de kan lese språket, er det likevel vanskelig å forstå hva det de leser, betyr. Og dette er bare ett av de mange gåtefulle trekkene ved etruskerne.

Helt siden 400-tallet før vår tidsregning har historikere spekulert på hvor denne bemerkelsesverdige kulturen kom fra. Dens utvikling nådde sitt høydepunkt på 400-tallet, da tolv etruskiske byer dannet et forbund med et vidtomspennende europeisk og nordafrikansk kommersielt nettverk. Men bare 400 år senere ble etruskerne underlagt de fremadstormende romerne. Hva vet vi egentlig om etruskerne, og hvorfor har de stadig en aura av mystikk omkring seg?

En gåtefull opprinnelse

Historikere, arkeologer og språkforskere har i lang tid grunnet på hvor etruskerne kom fra. Innvandret de fra Lydia, en provins i Lilleasia, slik Herodot antydet, eller hadde de alltid bodd i Italia, slik Dionysios fra Harlikarnassos hevdet i det første århundre før vår tidsregning? Kan det være at de kom fra flere steder? Hvordan det enn måtte ha seg, var de etniske og kulturelle ulikhetene mellom dem og nabofolkene så store at vi i dag ikke kan si noe med sikkerhet om deres herkomst.

Det vi imidlertid vet, er at den etruskiske kulturen blomstret overalt i det sentrale Italia fra omkring 700-tallet før vår tidsregning. Romerne kalte etruskerne Tusci, eller Etrusci, og det området hvor de holdt til, mellom elven Arno i nord og elven Tiber i sør, ble kjent som Toscana. På ett tidspunkt dominerte den etruskiske kultur omkring 50 italiske folkeslag.

Selv om det etruskiske språk i det alt vesentlige bruker en tidlig form av det greske alfabetet og derfor øyensynlig skulle være lett å tyde, er det i virkeligheten helt annerledes enn noe annet kjent språk. De fleste ordene lar seg ikke oversette. Men etruskerne hadde en rik litteratur, for bøker spilte en viktig rolle i deres kultur, særlig bøker om religion. Tusenvis av eksempler på etruskiske innskrifter er blitt bevart på gravsteiner, vaser og alabastsarkofager, men de inneholder forholdsvis lite tekst, så de er til liten nytte for dem som prøver å forklare ordenes opprinnelse og betydning.

Hvordan de levde

Etruskerne var organisert i selvstendige bystater, som først ble styrt av konger og senere av embetsmenn. Disse byene gikk sammen i et etruskisk forbund, en religiøs, økonomisk og politisk sammenslutning hvor de enkelte partene stod forholdsvis fritt. Noen av etruskernes hus hadde innlagt vann og lå ved brolagte gater med avløpssystemer. Drenering av jorden var vanlig. Etruskiske konger forvandlet selve Roma fra å være en gruppe landsbyer til å bli en elegant, befestet by med et nettverk av kloakkanaler, deriblant Cloaca Maxima, som kan ses den dag i dag.

Etruskerne tjente seg rike på de store mineralforekomstene i områder som var underlagt dem, deriblant jernforekomstene på Elba. For å tilfredsstille sin higen etter metaller utvant de jern, sølv og kobber og importerte til og med tinn fra De britiske øyer. Landet var dessuten fruktbart og velegnet til jordbruk, og det hadde vidstrakte beiteområder. Produktene var korn, oliven og vindruer foruten tømmer. Disse naturressursene og en livlig handel både innenlands og utenlands gjorde at etruskerne hadde en blomstrende økonomi.

Etruskerne var dyktige sjøfolk. I 540 f.v.t. beseiret en flåte med skip fra Etruria og Kartago grekerne, og dermed hadde etruskerne sørget for at de fikk drive sin oversjøiske handel i fred. Etter at de hadde oppfunnet vedderstevnen, var de klar til kamp på sjøen. Produkter som den berømte svarte keramikken ble eksportert over havet så langt som til Spania og Egypt. Via handelsruter på land eksporterte etruskerne vin til Gallia (Frankrike) og Germania (Tyskland) og økte dermed sitt ry.

Etruskernes appetitt på livet

Noe av det som forteller oss mest om etruskerne, er de godt bevarte kunstverkene deres. Etruskerne elsket luksus. De laget overdådige gullsmykker, deriblant øreringer, brosjer, hengesmykker, armbånd og halsbånd. Det er den dag i dag en gåte hvordan de kunne lage kunstskatter smykket med filigransarbeider og granuleringer med ørsmå gullperler. De laget drikkekar, fat, begre og middagsserviser i sølv og andre kostbare metaller, og de laget også utskjæringer i utsøkte materialer, som elfenben.

De mange skulpturene, kunstgjenstandene og veggmaleriene vitner om etruskernes livsglede. De likte å se på hesteveddeløp, boksekamper, brytekamper og idrettsleker. Når kongen så på, satt han gjerne på en elfenbensstol og var omgitt av slaver som var tatt under hærtog. Han var iført en purpurfarget tunika som et symbol på sin stilling, en drakt som senere ble antatt av romerne. I sitt hjem lå han og hans kone til bords og ble underholdt med fløytespill og dans mens de ble oppvartet av slavene sine.

Kvinnene i det etruskiske samfunnet ble regnet som sosialt likeverdige med mennene, som en skarp kontrast til det som var vanlig blant grekerne og romerne. De kunne ha eiendom, og de deltok i sosiale begivenheter. De hadde både fornavn og etternavn, noe som viser at de hadde visse juridiske rettigheter.

Underlige religiøse oppfatninger

En historieskriver i det første århundre sa at etruskerne var «et folk som var mer opptatt av religiøse skikker enn noe annet folk». Etruskerne dyrket mange guder, og de hadde en forkjærlighet for treenigheter, som de bygde templer med tre rom til ære for. Hver gud hadde sitt rom. Kulturen dreide seg om mystiske babylonske oppfatninger. Den mest utbredte oppfatningen var tanken om et liv etter døden og en underverden. De døde ble enten begravd eller kremert. Hvis de ble kremert, ble asken lagt i urner med forskjellige former. Urnen ble anbrakt i et gravkammer sammen med alle slags gjenstander som man mente den døde ville ha bruk for i underverdenen, og urnenedsettelsen ble ledsaget av ritualer og ofringer. Veggene i de rikes gravkamre var dekorert med fargerike freskomalerier som skildret ulike scener. Noen av dem forestilte demoner eller et helt menasjeri av skapninger med et skremmende utseende. Som et tidsskrift sier: «Etruskerne elsket monstre.»

Etruskerne var opptatt av hepatoskopi, det å studere offerdyrenes lever for å ta tegn og varsler av den, og dette er noe som kan spores tilbake til Babylon. (Jevnfør Esekiel 21: 21.) De spurte gudene til råds når det gjaldt alle sider ved livet og alle avgjørelser som skulle treffes. De tok varsler av jorden og himmelen. Slike former for spådomskunst var så utbredt at de ble omtalt som disciplina Etrusca, etruskisk vitenskap.

Tilbakegang og utryddelse

År 509 f.v.t. markerte slutten for etruskernes århundrelange dynasti i Roma. Dette var et varsel om ting som skulle komme. I nord ble etruskerne truet av kelterne, som gjorde innfall i det området og svekket etruskernes makt. I sør var det stadige grensekonflikter med italiske folkeslag som undergravde deres makt og gav næring til en indre sosial spenning.

Ved begynnelsen av 200-tallet før vår tidsregning var etruskernes område blitt underlagt romerne. Dermed begynte en tid med romanisering, med kulturell påvirkning fra romerne. Og så, i år 90 f.v.t., da alle italiske folk ble tildelt romersk statsborgerskap, forsvant de siste spor etter etruskernes identitet. De ble pålagt å snakke latin og ble opptatt i den romerske verden. Det var tydeligvis få romerske lærde som brydde seg om å oversette eller forsøke å bevare noen av etruskernes litterære verker. Dermed forsvant den etruskiske kulturen og etterlot seg et mysterium. Men den etterlot seg også en arv.

En varig arv

Arven fra etruskerne kan ses i Roma den dag i dag. Det store templet for den treenige guddommen Jupiter, Juno og Minerva som står på Kapitol, de spesielle tredelte templene, de første bymurene og avløpssystemet i Forum hører alt sammen med til det etruskiske arvegods i Roma. Også den kapitolinske ulvinne (Lupa Capitolina), selve symbolet for Roma, er av etruskisk opprinnelse. Romerne antok dessuten en rekke etruskiske skikker, for eksempel leker hvor deltagerne kjempet for livet eller mot ville dyr. (Jevnfør 1. Korinter 15: 32.) Den formen for triumftog som Paulus viste til i en av sine illustrasjoner, var uten tvil av etruskisk opprinnelse. — 2. Korinter 2: 14.

Bruken av etruskiske symboler er også utbredt. Det er blitt fastslått at den bispestaven, krumstaven, som blir brukt av biskoper i kristenheten, er en etterligning av den etruskiske prestestaven, som var krumbøyd øverst som en hyrdestav. Etruskernes fasces (et knippe av trestokker holdt sammen med bånd og med en øks i midten) ble brukt som et myndighetstegn av romerne og som symbol under den franske revolusjon og av den italienske fascistbevegelsen.

Til tross for alt det arbeidet arkeologer har nedlagt for å avdekke fortiden, er etruskernes opprinnelse og mange trekk ved livet deres fremdeles et mysterium.

[Kart på side 24]

ETRURIA

ITALIA

[Bilder på sidene 24 og 25]

1. Den kapitolinske ulvinne, symbolet for Roma; kopi av etruskisk bronsestatue fra 400-tallet før vår tidsregning

2. Gulltavler med en dedikasjon til Uni (Astarte); etruskisk tekst til høyre og fønikisk til venstre

3. Etruskisk sarkofag med ektepar

4. Etruskisk hvelvkonstruksjon fra 300-tallet. Det var etruskerne som lærte romerne å bygge slike buer

5. Etruskisk krukke som ble brukt til å lage vin i; fra 600-tallet før vår tidsregning

[Rettigheter]

Gulltavler: Museo Nazionale di Villa Giulia, Roma; sarkofag og krukke: Musée du Louvre, Paris