Valdenserne — kjettere eller sannhetssøkere?
TIDSPUNKTET? Det 12. århundre etter Kristus — 200 år før Wiclif og Huss og 300 år før Luther. Stedet? Sør-Frankrike og dalene i Alpene i dette landet og i Nord-Italia. Situasjonen? Det jevne folk lever i fattigdom og blir med hensikt holdt i uvitenhet av en rik presteklasse, som ofte lever et tøylesløst liv. I hele Europa er den romersk-katolske kirke enerådende. Den er mektig, søkkrik og verdslig.
I dette miljøet finner vi en gruppe mennesker som skiller seg sterkt ut. De tror at Bibelen er Guds Ord, og bestreber seg på å leve i samsvar med dens rettferdige prinsipper. De traver opp og ned i landskapet, to og to, og forkynner og underviser folk i de sannheter de har funnet fram til ved å lese de deler av Bibelen som er tilgjengelige for dem på deres språk. På grunn av dette blir de kalt kjettere og jaget og forfulgt. Mange må bøte med livet. Hvem er disse menneskene?
De kom til å bli kjent i Frankrike som Les Vaudois. Deres katolske forfølgere kalte dem valdensis, et latinsk ord som det norske ordet valdensere er avledet fra.
FORLØPERE
De katolske og de protestantiske historikere er uenige om opprinnelsen til valdenserne. De førstnevnte vil ha oss til å tro at valdenserne, som de omtaler som en «kjettersk sekt», var et isolert fenomen som plutselig oppstod i slutten av det 12. århundre under ledelse av en franskmann fra Lyon som het Valdes eller Valdo. Mange protestanter hevder på den annen side at valdenserne var et ledd i en ubrutt rekke av dissentere i tidsrommet mellom keiser Konstantin (i det fjerde århundre etter Kristus) og de protestantiske reformatorene i det 16. århundre. Disse protestantene er av den oppfatning at navnet valdensere skriver seg fra det latinske ordet vallis, som betyr «dal» og henspiller på det faktum at disse dissenterne, som ble betraktet som kjettere og stadig ble jaget, ble nødt til å søke tilflukt i dalene i Alpene både i Frankrike og i Italia.
Katolske historikere forkaster naturlig nok denne protestantiske forklaringen som uhistorisk. Ved å hevde at valdenserne plutselig trådte fram på skueplassen i middelalderens historie i og med Valdes eller Valdo, bagatelliserer imidlertid den katolske kirke den tydelige historiske kjensgjerning at det fantes mange andre dissentere før Valdo begynte sin forkynnergjerning i slutten av 1170-årene. Sannheten ser ut til å være at Valdo og hans tilhengere ble et samlingspunkt for lignende dissentergrupper, hvorav noen hadde eksistert i lang tid.
Den katolske kirke skulle gjerne se at vi glemte at det var tegn til misnøye i dens midte lenge før Valdo trådte fram. Biskop Agobard av Lyon i Frankrike (779—840 e. Kr.) gikk for eksempel kraftig til felts mot billeddyrkelsen, kirker som var viet til helgener, og en liturgi som ikke var i samsvar med Bibelen.
På den andre siden av Alpene, i Torino i Italia, inntok en av Agobards samtidige, biskop Claudius, et lignende standpunkt. Han fordømte bønner til helgener, det å dyrke relikvier og vise ærefrykt for korset og forkastet kirkens tradisjoner i sin alminnelighet som noe som var i strid med Bibelen. Claudius av Torino er blitt kalt «den første protestantiske reformator». Han døde en gang, mellom år 827 og år 839.
I det 11. århundre opponerte erkediakon Berengar fra Tours i Frankrike — som skal ha vært en av datidens mest innflytelsesrike teologer — mot transsubstansiasjonslæren. Han hevdet at brødet og vinen som blir brukt for å minnes Kristi død, er emblemer og ikke på mirakuløs måte blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Han hevdet også at Bibelen var av større verdi enn tradisjonene. Berengar ble bannlyst som kjetter i 1050.
Svært tidlig i det 12. århundre skiller to menn seg ut som framstående dissentere i Frankrike. Det er Petrus fra Bruys og Henrik fra Lausanne. Den førstnevnte kom til Alpene i det sørøstlige Frankrike som voksen og begynte å virke som prest i denne delen av landet. Han gav snart opp prestegjerningen fordi han var uenig med kirken i slike viktige læresetninger som barnedåp, transsubstansiasjon, bønner for de døde, tilbedelse av korset og behovet for kirkebygninger. Da han ble fordrevet fra sognene i Alpene i sør, forkynte han direkte for folk rundt omkring i Sør-Frankrike og gjorde mange disipler. Han ble til slutt brent på bålet i Saint-Gilles, i nærheten av Arles, i 1140.
Det arbeid Petrus fra Bruys hadde påbegynt, ble fortsatt av Henrik fra Lausanne, også kalt Henrik fra Cluny. Han var en munk som allerede i 1101 hadde begynt å komme med kraftige utfall mot kirkens liturgi, datidens korrupte presteskap og det religiøse hierarki. Han holdt fast ved at Bibelen er den eneste veileder hva tro og tilbedelse angår. Henrik fra Lausanne begynte sin forkynnelse i Le Mans i Vest-Frankrike. Da han ble utvist derfra, fortsatte han sitt misjonsarbeid rundt omkring i Sør-Frankrike og traff til slutt Petrus fra Bruys. I 1148 ble han arrestert og kastet i fengsel, hvor han tilbrakte resten av livet. Men disse mennenes ideer spredte seg som ild i tørt gress fra de sørlige Alpene til Middelhavet og tvers over Sør-Frankrike til Biscayabukta.
VALDO OG «DE FATTIGE FRA LYON»
Slik var forholdene da en lekmann trådte fram på den historiske skueplass i Lyon i Frankrike. Historien har ikke noe å fortelle om denne mannens fødsel, som skal ha funnet sted omkring år 1140. Til og med hans navn er litt av et mysterium, og det blir stavet på forskjellige måter — Valdes, Valdo eller Waldo. Fornavnet Pierre eller Petrus forekommer ikke i noe håndskrift som er datert tidligere enn år 1368. Det antas at senere etterfølgere av ham har gitt ham dette navnet for å vise at han var en mer verdig etterfølger av apostelen Peter enn pavene i Roma, som hevder å være Peters etterfølgere.
Valdo var en rik kjøpmann i Lyon. Han var gift og hadde to døtre. Ettersom han var en from mann og en ivrig katolikk, spurte han en venn av seg som var teolog, om hva Bibelen sa om hva han skulle gjøre for å behage Gud. Som svar siterte vennen hans Matteus 19: 21, hvor Jesus sa følgende til den rike unge mannen: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»
Valdo la seg denne veiledningen på hjerte. Etter at han hadde sørget for sin kone og plassert sine to døtre i kloster, gav han to prester, Etienne d’Anse og Bernhard Ydros, i oppdrag å oversette evangeliene og andre bibelske bøker til det språk som ble talt av befolkningen i provinsene Provence og Dauphiné i det sørøstlige Frankrike. Han delte så ut resten av sine verdslige eiendommer blant de fattige og gikk i gang med å studere Guds Ord. Han forkynte dessuten på gatene i Lyon og oppfordret innbyggerne til å våkne opp åndelig sett og vende tilbake til Bibelens enkle kristendom.
Ettersom Valdo var godt kjent som en fremgangsrik forretningsmann, var det mange som hørte på ham, og han hadde snart en gruppe tilhengere. De gledet seg over å høre Bibelens trøsterike budskap på sitt eget morsmål, for inntil da hadde kirken lagt hindringer i veien for at Bibelen skulle bli oversatt til noe annet språk enn latin. Mange gikk med på å gi fra seg sine eiendeler og gå helt inn for å undervise det jevne folk i Bibelen på deres eget språk. De ble kjent som «De fattige fra Lyon».
Denne lekmannsforkynnelsen vakte presteskapets harme. Pave Alexander III forbød Valdo og hans tilhengere å forkynne uten den lokale biskops tillatelse. Som ventet nektet biskop Bellesmains av Lyon å gi sin tillatelse til en slik forkynnelse. De historiske beretninger sier at da Valdo ble stilt overfor dette forbudet, svarte han presteskapet med ordene i Apostlenes gjerninger 5: 29: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.»
Valdo og hans tilhengere fortsatte å forkynne. I 1184 ble de derfor bannlyst av pave Lucius III, og biskopen av Lyon nektet dem å oppholde seg i hans bispedømme. Resultatet var omtrent det samme som da de første kristne ble jaget ut av Jerusalem. Bibelen sier om dem: «De som var spredt omkring, drog rundt og forkynte evangeliet.» — Apg. 8: 1—4.
Disse dissenterne i det 12. århundre søkte tilflukt i Alpene og Sør-Frankrike og underviste i Bibelen etter hvert som de drog fram fra sted til sted. De støtte uten tvil på andre dissentergrupper, for eksempel tilhengere av Petrus fra Bruys og Henrik fra Lausanne. På den andre siden av de passene i Alpene som førte til det nordlige Italia, traff de andre dissentergrupper, som allerede holdt til i dalene i Piemonte og Lombardia. Disse dissentergruppene, som senere ble kjent over hele Europa som valdenserne, må ikke forveksles med andre grupper av «kjettere» på den tiden, slike som katarene og albigenserne, for deres læresetninger var mer basert på persisk filosofi enn på Bibelen. De historiske kjensgjerninger viser at det i begynnelsen av det 13. århundre fantes valdensere ikke bare i det sørlige Frankrike og det nordlige Italia, men også i den østlige og den nordlige delen av Frankrike, i Flandern, Tyskland og Østerrike og også i Bøhmen, hvor Valdo skal ha dødd i 1217.
SØKINGEN ETTER BIBELENS SANNHET
Enten det var Valdo som var opphav til valdenserne eller ikke, er det han som må få æren for å ha tatt initiativet til å oversette Bibelen til de språk som ble talt av det jevne folk som han og hans tilhengere forkynte for. Og husk at dette var omkring 200 år før Wiclif oversatte Bibelen med tanke på annerledestenkende, engelsktalende innbyggere.
Det som først og fremst kjennetegnet de første valdenserne, var at de var av den oppfatning at det bare er Bibelen som inneholder sannheten. I en verden som nettopp var begynt å komme ut av det som er blitt kalt «den mørke middelalder», var de på leting etter den kristne sannhet. De gjorde tydeligvis det beste de kunne, med de få bøkene av de hebraiske og de greske skrifter de hadde på et språk som de kunne lese og forstå. Av enkelte opptegnelser ser det ut til at de ikke hadde en klar forståelse av slike læresetninger som treenighetslæren, læren om en udødelig sjel og om et brennende helvete.
Ikke desto mindre forstod disse første valdenserne Bibelen godt nok til å forkaste billeddyrkelse, transsubstansiasjonslæren, barnedåp, læren om skjærsilden, mariadyrkelsen, bønner til helgener, ærefrykt for korset og relikvier, omvendelse på dødsleiet, skrifting for prester, messer for de døde, avlat, kravet om at prester skal leve i sølibat, og bruken av kjødelige våpen. De var også imot imponerende, kunstferdige kirkebygninger og mente at «Babylon den store, mor til skjøgene» var det samme som romerkirken, som de oppfordret sine tilhørere til å gå ut av. (Åp. 17: 5; 18: 4) Alt dette fant sted i slutten av det 12. og begynnelsen av det 13. århundre!
I sitt forkynnelsesarbeid underviste de første valdenserne ut fra Bibelen og la stor vekt på Bergprekenen og mønsterbønnen, deler av Bibelen som holder fram Guds rike som det en bør be om og søke først. (Matt. 6: 10, 33) De hevdet at enhver kristen mann eller kvinne som hadde tilstrekkelig bibelkunnskap, var bemyndiget til å forkynne evangeliet. De trodde dessuten at Jesus var den eneste mellommannen mellom Gud og mennesket. Ettersom Jesus hadde dødd en gang for alle, hevdet de at hans offer ikke kunne gjentas ved at en prest feiret messen. De første valdenserne feiret minnet om Jesu død én gang i året og gjorde bruk av brød og vin som symboler.
FORKYNNELSEN FØRER TIL FORFØLGELSE
De første valdenserne var likeledes av den oppfatning at det ikke var nødvendig å gå til en kirkebygning for å tilbe Gud. De holdt møter «under jorden» — på låver, i private hjem og hvor de kunne komme sammen. Der studerte de Bibelen og gav opplæring til nye forkynnere, som de sendte ut sammen med slike som hadde større erfaring. De drog rundt to og to fra gård til gård og i byene og landsbyene fra hus til hus. Det autoritative verket Dictionnaire de Theologie Catholique (bind 15, spalte 2591) sier i en artikkel som ellers ikke omtaler valdenserne på en gunstig måte: «Helt fra sin tidligste barndom begynte barna å lære evangeliene og brevene. Diakonenes, prestenes og biskopenes forkynnelse bestod hovedsakelig av sitater fra Bibelen.»
Andre verk forteller at valdenserne hadde godt rykte på grunn av sitt harde arbeid, sin høye moral og sin ærlighet når det gjaldt å betale skatt. De utstøtte syndere som ikke angret. De er dessuten blitt kalt «den eldste og mest evangeliske av sektene i middelalderen».
Slik var disse gudfryktige menneskene som ble jaget som ville dyr av sine religiøse forfølgere, og som i mange tilfelle ble brent på bålet. En god del av dem ble offer for det fryktelige korstoget mot katarene og albigenserne i Sør-Frankrike som kom i stand på initiativ av pave Innocens III i 1209. Andre ble torturert og drept av den fryktede inkvisisjonen som ble opprettet i Sør-Frankrike i 1229. Noen av valdenserne klarte å flykte til andre land, og mange søkte tilflukt i dalene i de høyere fjellene i de franske og de italienske Alpene, hvor valdensiske samfunn eksisterte i flere hundre år.
Etter hvert som tiden gikk, forlot imidlertid valdenserne mange av de bibelske læresetninger som Valdo og andre hadde funnet ved å lese Bibelen. I begynnelsen av det 16. århundre ble valdenserne oppslukt av den protestantiske reformasjon. Mot slutten av det 17. århundre begynte de til og med å bære våpen.
Selv om de første valdenserne ble anklaget for å være «kjettere», var de i virkeligheten oppriktige sannhetssøkere og pionerer når det gjaldt å oversette Bibelen, forkynne dens lære og leve et enkelt, kristent liv. De klarte riktignok ikke å løsrive seg fra alle den falske, babylonske religions læresetninger, men de levde tydeligvis i samsvar med den kunnskap de hadde ut fra Guds Ord. Det ser ut til at mange heller ville dø enn gi avkall på sin tro. Det er naturligvis slik at «Herren kjenner sine». Vi kan derfor trygt overlate spørsmålet om hvem som vil oppnå liv i framtiden, til ham. — 2. Tim. 2: 19.