Hvilke muligheter er det for fred?

TRASS i avisoverskriftene er jo sannheten, som de fleste av oss er klar over, at menneskeheten fremdeles har en lang vei å gå for å få virkelig fred. At de utenlandske troppene ble trukket ut av Afghanistan, førte ikke til at de fikk fred der i landet. Og det hersker fremdeles stridigheter i en eller annen form på Filippinene og i Sudan, Israel, Nord-Irland, Libanon og Sri Lanka, for bare å nevne noen få land.

Men hva kommer det av at det er så vanskelig å få i stand fred, når folk flest foretrekker fred framfor krig? Politikere har i mange hundre år prøvd å skape fred, men forsøkene deres har alltid slått feil. Hvorfor? La oss ta for oss noen eksempler og se hva vi kan lære av dem.

Fred ved hjelp av religion og lov

Noen mener at Romerriket er et vellykket eksempel på en makt som greide å skape fred. Det sørget for at en kombinasjon av etablerte lover, en fleksibel administrasjon, mektige legioner og gode veier i et par hundre år gav en internasjonal stabilitet som er blitt kjent som Pax Romana (den romerske fred), og som ble opprettholdt over store områder i det vestlige Asia og i Afrika og Europa. Men til slutt ble Romerriket angrepet av indre korrupsjon og av invasjoner, og den romerske fred tok slutt.

Dette illustrerer en sørgelig sannhet hva menneskelige tiltak angår. Etter en begynnelse som gir store forhåpninger, løper de vanligvis ut i sanden. Gud sa selv: «Menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av», og denne tilbøyeligheten til å ha onde tanker får vanligvis overtaket i det lange løp. (1. Mosebok 8: 21) Profeten Jeremia sa dessuten: «Hjertet er mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem skjønner seg på det?» (Jeremia 17: 9) Mennesker er uberegnelige. Ett menneskes gode hensikter kan bli undergravd av andres sjalusi eller selviske ambisjoner. Eller en hersker med høye prinsipper kan selv bli korrupt. Når dette er de faktiske forhold, hvordan kan da mennesker noen gang skape fred?

I det tredje århundre før Kristus ble det gjort et bemerkelsesverdig forsøk på å skape fred på det indiske subkontinentet. En mektig hersker som het Ashoka, vant seg et mektig rike gjennom krig og blodsutgytelse. Så fortelles det at han ble omvendt til buddhismens prinsipper. Han sluttet å føre krig og fikk reist monumenter rundt omkring i sitt rike med ordtak som skulle hjelpe undersåttene til å leve et bedre liv. Og hans rike ble tilsynelatende preget av fred og velstand.

Men viste Ashoka oss veien til fred? Nei, dessverre. Da keiseren døde, døde hans fred med ham, og riket gikk til grunne. Dette illustrerer at selv tiltak som treffes av en velmenende og dyktig hersker, til slutt faller sammen fordi han selv må dø. Forkynneren pekte på dette problemet da han skrev: «Jeg ble lei av alt mitt strev . . . Jeg må jo overlate alt til den som kommer etter meg. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre som skal rå over det jeg har vunnet med mitt strev og min visdom under solen. Også dette er tomhet.» — Forkynneren 2: 18, 19.

Ja, menneskets dødelighet står som en uovervinnelig hindring for at mennesker kan skape varig fred. Her er salmistens råd virkelig treffende: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe. Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer.» — Salme 146: 3, 4.

Andre tiltak for å få fred

Andre menneskelige tiltak illustrerer også hvorfor mennesker kommer til kort når de vil skape fred. I det tiende århundre ble det skapt en bevegelse i Europa som ble kalt «Guds fred». Den gikk inn for å verne om de kirkelige eiendommer, og den utviklet seg til en slags ikke-angrepspakt, som i midten av det 12. århundre hadde spredt seg til store deler av Europa.

Et annet begrep er «maktbalansen». Når man følger dette prinsippet, kan en gruppe nasjoner — for eksempel de europeiske — holde krigen i sjakk ved at de seg imellom har en fordeling av makt som er mer eller mindre balansert. Hvis en sterk nasjon truer en svakere nasjon, vil en annen sterk nasjon midlertidig alliere seg med den svake, for å holde den potensielle angriperen på avstand. Det var dette prinsippet som styrte forholdene mellom Europas nasjoner fra slutten av napoleonskrigene til utbruddet av den første verdenskrig i 1914.

Etter verdenskrigen ble Folkeforbundet opprettet som et forum der nasjonene kunne snakke ut om sine uoverensstemmelser i stedet for å slåss på grunn av dem. Folkeforbundet innstilte sin virksomhet da den annen verdenskrig brøt ut, men etter krigen ble det gjenopplivet i form av De forente nasjoner, som jo fremdeles består.

Men ingen av disse tiltak har greid å skape en virkelig eller varig fred. Da bevegelsen «Guds fred» bestod i Europa, drog europeerne på blodtørstige korstog mot muhammedanerne. Og mens politikere prøvde å bevare freden i Europa gjennom en maktbalanse, førte de krig og bygde opp imperier i land utenfor Europa. Folkeforbundet greide ikke å avverge den annen verdenskrig, og De forente nasjoner kunne ikke hindre de forferdelige massakrene i Kampuchea eller konfliktene i Korea, Nigeria, Vietnam og Zaïre.

Nei, fram til nå har politikerne kommet helt til kort når de har forsøkt å skape fred. Herskerne vet ganske enkelt ikke hvordan de skal kunne skape varig fred, for de er hemmet av at de er dødelige, og også av at de selv og andre bare er mennesker som stadig gjør feil. Selv om dette ikke hadde vært tilfellet, ville politikerne likevel ikke kunnet skape fred. Hvorfor ikke? Fordi det finnes en annen hindring, som virkelig er gigantisk.

En skjult makt som motarbeider freden

Bibelen taler om denne hindringen når den sier: «Hele verden er i den ondes vold.» (1. Johannes 5: 19, LB) Den onde er Satan Djevelen, en overmenneskelig åndeskapning som er langt mektigere enn vi er. Helt fra begynnelsen av har Satan vært involvert i opprør, løgn og mord. (1. Mosebok 3: 1—6; Johannes 8: 44) Det er også andre kommentatorer som skrev under inspirasjon, som har fortalt om hans mektige, skjulte innflytelse på det som skjer i verden. Paulus kalte ham «denne verdens gud», «herskeren i luftens rike». (2. Korinter 4: 4; Efeserne 2: 2) Jesus kalte ham flere ganger «denne verdens fyrste». — Johannes 12: 31; 14: 30; 16: 11.

Ettersom verden er i Satans vold, finnes det absolutt ingen mulighet for at menneskelige politikere skal kunne skape varig fred. Betyr det at det aldri vil bli fred? Finnes det noen som kan gi menneskeheten fred?

[Uthevet tekst på side 5]

En hersker kan både være klok og la seg lede av høye prinsipper, men til slutt må han likevel dø, og andre mennesker som ikke er så dyktige og prinsippfaste, tar over

[Uthevet tekst på side 6]

Den største hindring for freden er Satan Djevelen

[Bilderettigheter på side 5]

Foto: U.S. National Archives