Jeg har så mye å være takknemlig for!
FORTALT AV LOTTIE HALL
DET skjedde mens vi var på vei fra Calcutta i India til Rangoon i Burma i 1963. Like etter vi hadde forlatt Calcutta med fly, la en av brødrene merke til en oljelekkasje på vingen. Da besetningen ble gjort oppmerksom på det, gav den beskjed om at vi måtte nødlande. Flyet måtte først kvitte seg med en god del drivstoff for at det skulle kunne lande. Stewarden ropte: «Hvis dere ønsker å be, så gjør det nå!» Og vi bad om at vi måtte lande i god behold hvis det var Jehovas vilje, og det gjorde vi. Vi hadde virkelig noe å være takknemlig for!
JA, OG jeg har også mye annet å være takknemlig for. I en alder av 79 år har jeg fremdeles et visst mål av sunnhet og styrke, som jeg bruker i heltidstjenesten. Foruten disse velsignelsene som er felles for alle blant Jehovas folk, har jeg også hatt mange spesielle opplevelser. Alt i alt har jeg hatt den store forrett å tjene Jehova i over 60 år, og i over halvparten av denne tiden har jeg vært heltidstjener eller pioner.
Det hele begynte med min far da vi bodde i Carbondale i Illinois i USA. Han var tilknyttet kirkesamfunnet Disciples of Christ og var interessert i å bli prest. Det han erfarte på to bibelskoler, gjorde ham imidlertid desillusjonert, for han hadde sine egne forestillinger om treenigheten, sjelens udødelighet og evig pine.
Han ble glad da han fikk høre de bibelske sannheter av en av bibelstudentenes kolportører i 1924, da jeg bare var 12 år gammel. Min far gledet seg over å få vite at det var andre som følte det på samme måte som ham, nemlig at treenighetslæren og læren om helvetes ild og menneskesjelens udødelighet er falske læresetninger. Snart kom vår familie regelmessig sammen med bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Å få kjennskap til sannheten om Jehova og hans Ord var noe som jeg virkelig var takknemlig for.
Men det gikk ikke lang tid før sørgelige ting skjedde. Mannen som hadde gjort min far kjent med disse sannhetene, viste seg å være både uærlig og umoralsk. Han fikk min far til å ta anstøt, men ikke mor og meg. Jeg var nå 15 år og den eldste av seks barn, og sammen med min mor holdt jeg fast på sannheten.
Sommeren 1927 ble det gjort kjent at det skulle holdes et stort stevne for bibelstudentene i Toronto i Canada. Far sa at han ikke hadde råd til å dra dit, men mor var en besluttsom kvinne. Hun begynte å selge forskjellige husholdningsartikler, og da stevnet nærmet seg, hadde hun spart sammen åtte dollar. Med denne summen begynte hun og jeg å haike til Toronto, som lå 1600 kilometer borte. Det tok oss fem dager og 37 kjøreturer før vi til slutt klarte det, og vi kom dit dagen før stevnet begynte. Ettersom vi hadde lite penger, bad vi om å få gratis overnatting, noe vi også fikk. Da bror A. H. Macmillan fikk høre om turen vår, skrev han om den i stevneavisen under overskriften «Økning av jernbanetakstene bekymrer ikke disse bibelstudentene».
Mor holdt far underrettet ved å sende postkort. I siste minutt bestemte han seg likevel for å dra, og han ankom i bil akkurat tidsnok til å få høre det offentlige foredraget på stevnets siste dag. Nå trengte vi ikke å haike for å komme oss hjem. For et stevne det var! Jeg var svært takknemlig for at vi hadde kunnet overvære det, og satte stor pris på at det hjalp min far til å gjenvinne sin åndelige likevekt.
I mange år når jeg ble spurt om hvilken religion jeg tilhørte, svarte jeg: «IBSA», som stod for International Bible Students Association (Den internasjonale bibelstudieforening). Men jeg var aldri tilfreds med denne betegnelsen. Jeg var derfor takknemlig da vi på stevnet i Columbus i Ohio i 1931 antok det nye navnet Jehovas vitner.
Min lærergjerning
Noen av de mange velsignelser som har beriket mitt liv, har vært knyttet til musikk. Jeg var meget glad i musikk og lærte tidlig å spille piano. I mange år hadde jeg det privilegium å akkompagnere når det ble sunget i menigheten. Før Selskapet Vakttårnet begynte å lage innspillinger av Rikets sanger, var det en misjonærbror som tjente i Papua Ny-Guinea, som en gang spurte om jeg ville gjøre noen innspillinger av en rekke av våre sanger, slik at papuanerne kunne lære å synge dem. Dette var noe jeg virkelig gledet meg over å få gjøre.
Mitt yndlingsinstrument var imidlertid klarinett. Jeg elsket å spille på den i skoleorkestret. Skolens professor var så fornøyd med spillingen min at han spurte om jeg også ville spille i mannsorkestret. På den tiden spilte aldri en kvinne i et mannsorkester, så da orkestrets medlemmer fikk vite hva professoren hadde foreslått, planla de å gå til streik. De ombestemte seg da de ble gjort kjent med at de ville bli utvist hvis de streiket. En annen tradisjon ble brutt da det ble bestemt at jeg skulle marsjere sammen med orkestret i et opptog. Avisen regnet det som en sensasjon og omtalte det med fete typer: «Kvinnelig musiker i et hav av menn.»
Med tiden var jeg til konferanse med tanke på en stilling som professor i musikk. Men da jeg tenkte på alle de problemer som kunne oppstå hvis jeg skulle undervise i musikk, for eksempel å bli bedt om å undervise i eller spille religiøs og nasjonalistisk musikk, bestemte jeg meg for å gjøre noe annet, og jeg fikk i oppdrag å undervise i verdenshistorie. Men denne forandringen fikk meg ikke, selv flere år senere, fra å spille klarinett i stevneorkestre i mange land når jeg reiste til Jehovas vitners internasjonale stevner.
Med tiden ble jeg lærer i verdenshistorie ved en stor videregående skole i en forstad til Detroit, og i denne stillingen ble jeg en gang spurt av bestyreren om jeg ville anbefale én av flere nye lærebøker. Da jeg gikk igjennom dem, var det en ting som slo meg: Den læreboken vi da brukte, nevnte Jehovas navn åtte ganger, men hebreernes Gud ble ikke omtalt ved navn i noen av de nye bøkene, selv om de navngav mange av de hedenske nasjoners guder, for eksempel Ra, Molok, Zevs og Jupiter. Da en selger kom, spurte jeg ham om hvorfor Jehova ikke ble nevnt i hans lærebok, og han sa: «Nei, vi ville ikke bruke det navnet i teksten vår på grunn av Jehovas vitner.» Da sa jeg til ham: «Godt! Da vil jeg ikke anbefale boken din.» Han slengte boken i vesken og fór ut gjennom døren.
Jeg sa senere til rektor at vi egentlig ikke trengte noen ny lærebok, og gav ham en rekke gode grunner for det. Han var enig med meg. Alle var glad over denne beslutningen da det bare noen få måneder senere ble bestemt at undervisningen i verdenshistorie skulle utgå som fag i den videregående skole. Et nytt fag, som ble kalt samfunnsfag, skulle tre i stedet for det. For et økonomisk tap det ville ha vært hvis skolen hadde gått til innkjøp av nye historiebøker!
Jeg hadde mange gledebringende opplevelser som skolelærer, og jeg holdt streng disiplin. Dette lønte seg, for jeg fikk en rekke venner for livet. Jeg fikk også mange anledninger til å forkynne uformelt. Men til slutt fikk jeg tilrettelagt min tid og mine forhold slik at jeg kunne begynne i heltidstjenesten.
Internasjonale stevner
Etter at jeg hadde virket som skolelærer i 20 år, begynte øynene mine å svikte. Mine foreldre følte dessuten at de trengte meg, så far spurte meg om jeg ville komme hjem, og sa at det var et viktigere undervisningsarbeid som måtte gjøres, og at Jehova ville sørge for at jeg ikke kom til å sulte. Jeg sluttet som lærer i 1955, og en av mine første velsignelser etterpå var å overvære rekken av stevner med temaet «Det triumferende rike» i Europa. Hvor takknemlig var jeg ikke for å kunne være sammen med våre brødre i Europa, hvorav så mange hadde utholdt så store lidelser under den annen verdenskrig! Det var særlig en velsignelse å være blant de 107 000 som fylte Zeppelinwiese i Nürnberg, hvor Hitler hadde planlagt å ha sin seiersmarsj etter den annen verdenskrig.
Dette var bare den første av mange verdensomfattende reiser jeg har hatt det privilegium å være med på. I 1963 var min mor og jeg blant de 583 stevnedeltagerne som reiste jorden rundt i forbindelse med stevnene med temaet «Det evige gode budskap». Turen tok oss fra New York til Europa og deretter til Asia og øyene i Stillehavet og ble avsluttet i Pasadena i California. Det var på denne reisen vi hadde den fryktelige opplevelsen jeg fortalte om til å begynne med. På senere reiser kom vi til stevner i Sør-Amerika, det sørlige stillehav og Afrika. Disse turene beriket virkelig mitt liv, og det at jeg kunne spille i stevneorkestrene på mange av disse stedene, gjorde dem til en enda større opplevelse for en musikkelsker som meg.
Jeg slutter meg til pionerenes rekker
Da jeg i 1955 kom tilbake fra Europa, sluttet jeg meg til min mor i pionertjenesten i et år, og deretter bad Selskapet meg om å arbeide sammen med en liten menighet i Apalachicola i den vestlige delen av Florida. I sju år hjalp en annen søster og jeg til med arbeidet der, og snart kunne menigheten bygge en Rikets sal for å gi plass for økningen. Fremgangen fortsatte, og det gikk ikke lang tid før en annen menighet ble opprettet i Port Saint Joe. Jeg arbeidet i 11 år sammen med tre menigheter i den vestlige delen av Florida.
En gang spurte kretstilsynsmannen meg om jeg kunne finne et sted hvor et kretsstevne kunne holdes. Jeg klarte å få leid det velrenommerte stedet Centennial Building i Port Saint Joe for bare ti dollar. Men vi trengte også en kafeteria, og vi hadde tenkt å benytte et skolelokale. Jeg ble imidlertid klar over at skolesjefen var imot at vi skulle få benytte det, og han sa at jeg måtte ha et møte med skolestyret. Borgermesteren kom også til dette møtet, ettersom han ønsket at vi skulle få benytte kafeteriaen. Da han spurte om hva som var innvendingene mot at vi kunne få benytte den, sa skolestyrets formann at man ikke kunne vise til noe tidligere tilfelle hvor en religiøs gruppe hadde fått bruke skolelokaler. Borgermesteren vendte seg mot meg for at jeg skulle komme med et svar. Jeg hadde flere løpesedler som viste at vi hadde brukt skolelokaler til våre møter i andre byer, og så henviste jeg til Apostlenes gjerninger 19: 9, hvor det sies at apostelen Paulus forkynte i et skolelokale. Det avgjorde saken. Styret ble enig med borgermesteren om at vi skulle få leie kafeteriaen — for 36 dollar.
Da jeg var bare 13 år gammel, i den alderen da jeg ble døpt, bad jeg: «Gud, la meg få lede ett menneske inn i sannheten.»
Denne bønnen ble nå besvart mange, mange ganger etter hvert som jeg ble velsignet med å få hjelpe ganske mange til å ta standpunkt for Jehova og hans rike. Det skjedde imidlertid gjentatte ganger at like før en som studerte Bibelen, kom så langt at han skulle innvie seg og bli døpt, ble jeg bedt om å dra til en annen menighet. Men jeg hadde det privilegium å få plante og vanne, og mange av disse som jeg studerte med, har vist seg å bli venner for livet. Det å kunne ta del i slik fruktbringende virksomhet har virkelig gitt meg mye å være takknemlig for.
Hjelp fra mediene
Selv om mediene på mange steder gjentatte ganger har kommet med ufordelaktige reportasjer om Jehovas vitners virksomhet, er jeg glad for å kunne si at mediene i De Land i Florida — hvor jeg nå tjener — har hjulpet meg i forkynnelsesarbeidet. Da mor og jeg var med på en av de verdensomfattende stevnereisene, sendte jeg for eksempel lengre telegrammer til stedets avis, og disse ble omgående publisert sammen med bilder. Rapportene ble laget som reisebeskrivelser, men vi klarte alltid å benytte dem som et middel til å vitne om Jehovas navn og rike.
Det samme har vært tilfellet med min forkynnelse på gaten. Jeg har et gatehjørne hvor jeg har to campingstoler, én som jeg sitter på, og en annen hvor jeg setter fram litteraturen vår. En gang stod det en helsides artikkel med et bilde i lokalavisen under overskriften: «Delands Lottie fortsetter foreldrenes forkynnelsesarbeid.» Senere, i 1987, hadde en annen avis en halvsides artikkel med et stort fargebilde under overskriften: «Lottie Hall har sitt eget hjørne reservert for Kristus.» Året etter hadde en annen avis et bilde av meg på første side med slike uttalelser som: «Hun er alltid der», og: «Sittende i en campingstol bruker den pensjonerte skolelæreren sin plass på gatehjørnet til å gjøre Jehovas vitners misjonærgjerning.» Den lokale fjernsynsstasjonen har også fire ganger vist bilder i forbindelse med mitt forkynnelsesarbeid. Jeg fortsetter i begrenset grad å ta del i alle trekk ved Rikets tjeneste, det vil si i å forkynne fra hus til hus, foreta gjenbesøk og lede hjemmebibelstudier. På grunn av høy alder og fysiske svakheter bruker jeg imidlertid nå ganske mye tid i gatearbeidet.
Når jeg ser tilbake på livet mitt, må jeg si at jeg virkelig har mye å være takknemlig for. Foruten de velsignelser som er felles for alle som tilhører Jehovas folk, har jeg som skolelærer hatt det privilegium å øve innflytelse på mange unge mennesker. Jeg har hatt gleden av å overvære en rekke stevner rundt om i verden. Jeg har hatt en meget fruktbringende pionertjeneste, og jeg er også blitt velsignet i forbindelse med musikken. Dertil kommer det forkynnelsesarbeid som jeg har kunnet utføre ved hjelp av mediene. Jeg kan virkelig si som salmisten David: «Jeg vil prise Guds navn med sang og hylle ham med takkesang.» — Salme 69: 31.