Jeg har ’sådd med tårer og høstet med jubelrop’

Fortalt av Miyo Idei

«Jeg dør! Jeg dør! Hjelp meg!» Far anstrengte seg for å rope. Stemmen hans fylte luften idet jeg skyndte meg ut av huset. Det var midnatt, og far hadde fått et hjerteinfarkt. Jeg løp bort til onkelen min, som bodde like ved, men da vi kom tilbake, kunne vi ikke kjenne pulsen til far mer.

DETTE skjedde 14. desember 1918. Som 13-åring stod jeg nå uten foreldre. Mor hadde dødd da jeg var sju år. Siden jeg hadde mistet begge foreldrene mine så tidlig i livet, begynte jeg å spørre meg selv: ’Hvorfor dør menneskene? Hva skjer etter døden?’

Etter at jeg hadde gått på en lærerskole, ble jeg lærer i Tokyo og underviste på Shinagawa barneskole. En bekjent av meg presenterte meg senere for en ung mann, Motohiro, som jeg giftet meg med da jeg var 22 år. De siste 64 årene har vi vært sammen om både godt og vondt som livet har budt på. Vi flyttet snart til Taiwan, som da var under japansk herredømme. På den tiden hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle finne grunn til jubelrop i det landet.

Jeg lærer sannheten å kjenne

Våren 1932, da vi bodde i utkanten av Chiai i den midtre delen av Taiwan, fikk vi besøk av en mann som het Saburo Ochiai. Han fortalte at Bibelens profetier innbefatter løftet om en oppstandelse fra de døde. (Johannes 5: 28, 29) For noen vidunderlige framtidsutsikter! Jeg ville så gjerne se mor og far igjen. Det han sa, hørtes sant ut, for han kom med logiske argumenter og fornuftige forklaringer og viste at det hadde et solid grunnlag i Bibelen. Tiden fløy mens vi satt der og snakket om Bibelen, så hele dagen gikk. Bibelen ble plutselig en bok jeg fikk lyst til å lese.

Ochiai drog snart til et annet sted, men først gav han oss flere bøker, blant andre Skabelsen, Guds Harpe, Regering, Profetierne, Lys og Forligelse, som alle var utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Jeg ble helt oppslukt av dem, og jeg følte trang til å fortelle andre om det jeg leste. Når Jesus begynte sin tjeneste i hjembyen Nasaret, hvorfor skulle ikke da jeg begynne der hvor jeg bodde? Jeg gikk til den nærmeste naboen. Ingen hadde lært meg hvordan jeg skulle forkynne, så jeg gikk fra hus til hus med Bibelen og de bøkene jeg hadde lest, og forkynte som best jeg kunne. Folk reagerte positivt og tok imot blad. Jeg bad Todaisha, som Selskapet Vakttårnet het i Japan på den tiden, om å sende meg 150 eksemplarer av den brosjyren som het «Riket — verdens håp», og jeg leverte alle sammen.

En dag fortalte en som hadde tatt imot litteratur, at politiet kom like etter at jeg hadde gått, og beslagla bøkene. Kort tid etter kom det fire detektiver hjem til meg og beslagla alle bøkene og bladene. De lot bare Bibelen bli igjen. I fem år traff jeg ikke en eneste en blant Jehovas folk, men min glød og iver for sannheten var like sterk.

Så kom desember 1937. Da fikk vi besøk av to kolportører fra Japan! Helt forbløffet spurte jeg: «Hvordan visste dere om oss?» De sa: «Vi har navnet deres her.» Jehova hadde husket oss! De to vitnene, Yoriichi Oe og Yoshiuchi Kosaka, hadde syklet cirka 24 mil fra Taipei til Chiai på gamle sykler, med det de eide, stablet bakpå. Mens de snakket med oss, følte jeg det som den etiopiske hoffmannen som sa: «Er det noe til hinder for at jeg blir døpt?» (Apostlenes gjerninger 8: 36) Den kvelden de kom, ble både mannen min og jeg døpt.

Jeg tar meg av fengslede brødre

I 1939 ble Jehovas vitner arrestert over hele Japan. Forfølgelsen nådde snart Taiwan. I april ble både bror Oe og bror Kosaka arrestert. To måneder senere ble vi det også. Siden jeg var lærer, ble jeg satt fri dagen etter, men mannen min ble holdt i forvaring i fire måneder. Etter at han var blitt løslatt, flyttet vi til Taipei. Vi var nå nærmere fengslet hvor de to brødrene satt, og det viste seg at det var bra vi flyttet dit.

Fengslet i Taipei var et fengsel med strenge sikkerhetstiltak. Jeg tok med meg klær og mat for å besøke brødrene. Først fikk jeg se bror Kosaka, sammen med en fengselsbetjent og en detektiv, bak et gittervindu på 30 ganger 30 centimeter. Han var blek, og leppene var så røde som ferske jordbær. Han hadde fått tuberkulose.

Så kom bror Oe ut med et smil om munnen. Han sa muntert flere ganger: «Flott at du kunne komme.» Siden ansiktet hans var gult og oppsvulmet, spurte jeg hvordan det gikk med helsen. «Jeg har det helt fint!» svarte han. «Dette er et bra sted. Ingen veggedyr eller lus. Jeg kan til og med spise bokhvetenudler. Det er akkurat som å bo i en villa,» sa han. Politimannen og fengselsbetjenten kunne ikke la være å le og sa: «Vi kan ikke knekke denne karen Oe.»

I fengsel igjen

Ved midnattstider 30. november 1941, noen dager etter at jeg hadde besøkt brødrene, var det noen som banket på døren. Jeg så noen fjellignende silhuetter av hatter gjennom glasset i skyvedøren. Jeg telte dem og kom til åtte. De var politimenn. De trengte seg inn i huset og endevendte hver eneste ting — men helt forgjeves. Etter å ha ransaket huset en time beslagla de noen fotoalbum og sa at vi skulle bli med dem. Jeg kom til å tenke på at Jesus ble arrestert midt på natten. (Matteus 26: 31, 55—57; Johannes 18: 3—12) Jeg moret meg ved tanken på at åtte mann gjorde så mye vesen av oss to.

Vi ble tatt med til en ukjent, stor, mørk bygning. Vi oppdaget senere at det var Taipei Hichisei-fengslet. Vi måtte sette oss foran en stor pult, og så begynte avhøret. Om og om igjen spurte de: «Hvem kjenner dere?», og begge to svarte: «Jeg kjenner ingen.» Hvordan kunne vi kjenne dem som bodde på det japanske fastland? Vi kjente bare bror Oe og bror Kosaka, og vår munn var lukket med sju segl når det gjaldt andre navn vi kunne ha hørt indirekte.

Klokken ble fem om morgenen, og to detektiver tok meg med til cellen. Det tok tid før jeg vente meg til de nye omgivelsene. For første gang i mitt liv støtte jeg på veggedyr. Disse små insektene, som var oppsatt på å forsyne seg godt av nykommere, ble en forferdelig plage. De lot de to andre kvinnene i cellen være i fred — selv om jeg klemte i stykker dem som nærmet seg. Til slutt gav jeg opp og lot dem få meg til middagsmat.

Maten vår bestod i halvkokt risvelling, men munnen min oppfattet det hele tiden som rå ris. Sammen med vellingen fikk vi noen få saltede reddikblad, som det fortsatt var jord på. Fordi maten luktet vondt og var skitten, klarte jeg til å begynne med ikke å få den ned, og de andre innsatte kom og spiste den. Etter hvert vente jeg meg naturligvis til det for å overleve.

Livet i fengslet var tragisk. En gang hørte jeg en mann som var mistenkt for spionasje, skrike dag ut og dag inn fordi han ble torturert. Jeg fikk også se en som satt i cellen ved siden av, dø i smerte. Ettersom alt dette skjedde like for øynene på meg, var jeg overbevist om at denne gamle ordning må få en ende, og håpet om Guds løfter ble sterkere enn noensinne.

Avhør

Jeg var fengslet et års tid og satt i avhør fem ganger. En dag kom det en aktor for første gang, og jeg ble ført inn i et trangt rom som ble brukt til avhør. Det første han sa, var: «Hvem er størst — Amaterasu Omikami [solgudinnen] eller Jehova? Si meg det!» Jeg tenkte meg om litt før jeg svarte.

«Si meg hvem som er størst, ellers slår jeg deg!» Han stirret olmt på meg.

Jeg svarte rolig: «Helt i begynnelsen av Bibelen står det: ’I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.’» Jeg syntes ikke jeg trengte å si noe mer. Han stirret bare rett på meg uten et ord og begynte så å snakke om noe annet.

Hva var egentlig grunnen til at jeg satt i varetekt? I protokollen stod det: «Det fryktes at hun kan villede folk med sin tale og sine handlinger.» Det var derfor jeg var sperret inne uten at saken kom opp for domstolen.

Jehova var alltid nær mens jeg gjennomgikk alt dette. Ved Jehovas godhet fikk jeg de kristne greske skrifter i lommeformat. En detektiv kastet boken inn i cellen en dag og sa: «Du kan få denne.» Jeg leste i den hver dag, så jeg lærte meg utenat det jeg leste. Det frimodige eksempel som de kristne i det første århundre foregikk med, og som jeg leste om i Apostlenes gjerninger, var til stor oppmuntring. De 14 brevene til Paulus styrket meg også. Paulus ble sterkt forfulgt, men den hellige ånd hjalp ham alltid. Slike beretninger styrket meg.

Jeg ble tynn og svak, men Jehova holdt meg oppe, ofte på uventede måter. En søndag kom en detektiv jeg aldri hadde truffet før, med en pakke tullet inn i et skaut. Han åpnet døren til cellen og tok meg med ut i luftegården. Da vi kom til et stort kamfertre, åpnet han pakken. Og for en overraskelse! Der lå det bananer og boller. Detektiven sa jeg skulle spise det der vi var. Han bemerket: «Alle dere er veldig bra mennesker. Likevel må vi behandle dere på denne måten. Jeg skulle gjerne slutte med dette arbeidet snart.» Fengselsbetjentene og detektivene begynte å behandle meg på en vennlig måte. De stolte på meg og lot meg gjøre rent på rommene deres og gav meg forskjellige andre former for arbeid som ble gitt betrodde fanger.

I slutten av 1942 ble jeg sendt bud på av en av de detektivene som hadde arrestert oss. «Selv om du fortjener dødsstraff, blir du løslatt i dag,» erklærte han. Mannen min hadde kommet hjem omkring en måned før jeg ble løslatt.

Kontakt med vitnene igjen

Mens vi satt i fengsel, var Japan blitt med i den annen verdenskrig. I 1945 fikk vi så høre at Japan hadde tapt krigen, og vi leste i avisen at politiske fanger skulle settes fri. Vi visste at bror Kosaka hadde dødd på grunn av sykdom i fengslet, men jeg sendte straks brev til fengslene i Taipei, Hsinchu og andre byer for å forhøre meg om bror Oe. Men jeg fikk ikke noe svar. Senere fant jeg ut at bror Oe var blitt henrettet av en eksekusjonspelotong.

I 1948 fikk vi et uventet brev fra Shanghai. Det var fra bror Stanley Jones, som var blitt sendt til Kina fra Gilead, en misjonærskole som Jehovas vitner nylig hadde opprettet. Igjen hadde Jehova husket oss! Jeg ble overlykkelig for denne kontakten med Jehovas organisasjon. Det hadde gått sju år siden vi hadde sett bror Oe. Selv om jeg hadde vært fullstendig isolert i hele denne tiden, hadde jeg fortalt andre om det gode budskap.

Da bror Jones besøkte oss for første gang, var det stor glede. Han var svært vennlig. Selv om vi aldri hadde truffet ham før, var det som om vi tok imot en nær slektning i vårt hjem. Kort tid senere drog bror Jones til Tai-tung, over fjellene, med mannen min som tolk. De kom tilbake etter en ukes tid. Da hadde de holdt endagsstevner og døpt omkring 300 medlemmer av Amis-stammen på østkysten.

Besøket til bror Jones var meningsfylt på en annen måte for meg. Jeg hadde forkynt alene fram til da. Nå ble det døpt et ektepar mens bror Jones var på besøk. Mannen var vår husvert. Siden den gang har jeg mange ganger erfart den glede det gir å gjøre disipler, i tillegg til den glede det gir å forkynne om Riket. Senere flyttet vi til Hsinchu, hvor bror Jones besøkte oss tre ganger, to uker om gangen. Jeg var svært glad for det gagnlige samværet. Den siste gangen sa han: «Neste gang tar jeg med meg min partner, Harold King.» Men denne «neste gang» kom aldri, for like etterpå ble begge to fengslet i Kina.

I 1949 kom Joseph McGrath og Cyril Charles, misjonærer fra Gilead-skolens 11. klasse, til Taiwan. De utvidet arbeidet på Taiwan og brukte hjemmet vårt som base. Det eksempel de foregikk med, var til stor oppmuntring for meg. Men den politiske situasjonen tvang dem til å forlate Taiwan og reise til Hongkong. Jeg kunne ikke holde tårene tilbake da de drog av gårde sammen med en politimann. «Ikke gråt, Miyo,» sa Joe. Så tilføyde han: «Tusen takk» og gav meg den velbrukte kulepennen sin som minne.

I gang med barneoppdragelse

Mannen min og jeg hadde ikke barn, så vi adopterte niesen til mannen min da hun var fire måneder gammel. Det var fare for at moren hennes skulle dø av astma.

I 1952 kom bror Lloyd Barry, som var misjonær i Japan, på besøk til Taiwan for å prøve å få Jehovas vitners virksomhet juridisk anerkjent. Han bodde hos oss og var til stor oppmuntring for oss. Da var datteren vår 18 måneder gammel. Han løftet henne opp og spurte henne: «Hva er Guds navn?» Overrasket spurte jeg: «Mener du at vi skal lære henne opp når hun er så liten?» «Ja,» svarte han bestemt. Han fortalte meg hvor viktig det er å lære opp et barn fra det er helt lite. Ordene «hun er en gave fra Jehova til trøst for deg» festet seg godt i hukommelsen.

Jeg gikk straks i gang med å lære opp datteren min, Akemi, for at hun skulle lære Jehova å kjenne, å bli glad i ham og få et ønske om å tjene ham. Jeg lærte henne lydsymboler og begynte med de tre bokstavene e, ho og ba, som danner ordet «Ehoba», Jehova på japansk. Da hun ble to år, kunne hun forstå det jeg fortalte henne. Så hver kveld før hun la seg, fortalte jeg henne bibelske fortellinger. Hun fulgte interessert med og husket fortellingene.

Da hun var tre og et halvt år, kom bror Barry på besøk igjen og gav Akemi en bibel som var skrevet på folkelig japansk. Hun gikk rundt i rommet med bibelen og sa: «Akemis bibel! Akemis bibel!» Men noen minutter senere brast det ut av henne: «Akemis bibel har ikke Jehova! Jeg vil ikke ha den!» Så kastet hun den i gulvet. Jeg ble helt forbløffet og sjekket hva som stod der. Først slo jeg opp i Jesaja, kapittel 42, vers 8. Der var navnet Jehova erstattet med ordet «Herren». Jeg slo opp andre skriftsteder, men kunne ikke finne Guds navn, Jehova. Akemi ble rolig igjen da jeg viste henne Jehovas navn i min gamle bibel, som var en gammel japansk utgave.

Tilbake til Japan

Vi drog tilbake til Japan i 1958 og gikk i Sannomiya menighet i Kobe. Siden jeg hadde så mange grunner til å være takknemlig mot Jehova, ville jeg la denne takknemligheten komme til uttrykk ved å bli pioner — en av Jehovas vitners heltidsforkynnere. Jeg stod på i pionertjenesten. Som følge av det fikk jeg ledet mange hjemmebibelstudier og erfart gleden ved å hjelpe 70—80 mennesker inn i sannheten. En tid hadde jeg også det privilegium å være spesialpioner. Da brukte jeg over 150 timer hver måned i felttjenesten, mens jeg også tok meg av mannen min og datteren min.

Ettersom vi hadde bodd på Taiwan i over 30 år, var livet i Japan et kultursjokk, og jeg opplevde flere vanskelige situasjoner. I slike stunder ble Akemi min trøst og støtte, akkurat som bror Barry hadde sagt til meg mange år tidligere. Når jeg var nedtrykt, sa hun til meg: «Opp med humøret, mamma. Jehova vil sørge for en utvei.» «Ja, ikke sant?» svarte jeg og klemte henne tett inntil meg. Hun var virkelig til stor oppmuntring for meg. Hvordan kunne jeg la være å takke Jehova?

Jeg vier min datter til Jehova

Akemi ble forkynner da hun var sju år, og ble døpt da hun var 12, sommeren 1963. Jeg prøvde å være sammen med henne så mye som mulig. (5. Mosebok 6: 6, 7) Det kom vanskelige tider i ungdomsårene, men fordi de spesialpionerene som ble sendt til vår menighet, var gode eksempler og kom med fin oppmuntring, satte Akemi seg etter hvert som mål å bli pioner i nye distrikter.

På områdestevnet i 1968 spilte hun rollen som Jeftas datter i det bibelske skuespillet. Mens jeg satt og så på skuespillet, bestemte jeg meg for at jeg i likhet med Jefta skulle vie min eneste datter, som jeg var så glad i, til Jehova og heltidstjenesten. Hvordan ville livet bli uten datteren min like i nærheten? Det var en utfordring, for jeg var allerede over 60 år.

I 1970 var tiden inne til at datteren vår skulle forlate oss. Hun fikk lov av mannen min og drog til Kyoto for å tjene som pioner. Hun skjønte hvordan vi følte det. Det så ut som om det var med blødende hjerte hun forlot oss. Jeg siterte Salme 126: 5, 6 som avskjedsskriftsted for henne: «De som sår med tårer, skal høste med jubelrop. Gråtende går de og sår sitt korn, med jubel skal de komme og bære sine kornband.» Disse ordene var til oppmuntring for meg også.

Senere giftet Akemi seg og fortsatte som spesialpioner sammen med mannen sin. Siden 1977, da mannen hennes ble utnevnt til kretstilsynsmann, har de tjent som reisende. Jeg pleier å brette ut et kart og «reise» på kartet sammen med datteren min. Jeg gleder meg over å høre om det de opplever, og bli kjent med mange søstre gjennom datteren min.

Jeg er allerede 86 år gammel. De dagene som er gått, virker bare som en nattevakt. Jeg kan ikke arbeide så mye som før, men felttjenesten gir meg fortsatt glede. Når jeg tenker på de 60 årene som er gått siden jeg lærte sannheten å kjenne, veller det løfte Gud har gitt oss, opp i mitt hjerte. Ja, Jehova, som er trofast mot dem som er tro, lar oss høste med stor glede. — Salme 18: 26.