Jehova — en bekjent eller en venn?

«JOHN, kan jeg få presentere min venn for deg? Dette er — unnskyld, men hva var det du het igjen?»

Har du noen gang hørt noen gjøre en slik bommert? Dette er et eksempel på hvordan noen misbruker ordet «venn». I virkeligheten mener de bare en «bekjent» av seg eller kanskje ikke det engang. Å være en bekjent av Hansen på den andre siden av gaten er én ting; å være hans venn er noe helt annet.

Vi bruker gjerne ordet «bekjent» om en som vi har hatt litt med å gjøre, men som vi ikke føler oss spesielt personlig knyttet til. Nærheten og fellesskapet er mindre enn når det gjelder en venn.

Det at vi ikke føler oss så personlig knyttet til dem som bare er bekjente av oss, er delvis forklaringen på at vi som oftest ikke følger så nøye med i hva som skjer med dem, mens vi er mer engasjert i livet til vennene våre. Vi deler deres gleder og sorger, som vi lever oss inn i. Men vi må selvsagt passe på at vi ikke lar følelsesmessig engasjement få oss til å blande oss opp i deres privatliv. — 1. Peter 4: 15.

Det at vi føler oss personlig knyttet til vennene våre, forklarer også hvorfor vi vanligvis prøver å glede dem og gjøre dem til lags. Hvis en bekjent av oss synes at vi oppfører oss på en upassende måte eller på en måte som byr ham imot, er det ikke sikkert at meningen hans får oss til å forandre oss. Men en venn kan øve en sterkere innflytelse, enten det er snakk om klesdrakt, oppførsel eller innstilling.

Når det gjelder tillit, hengivenhet, respekt og lojalitet, krever et vennskap en høyere grad av ansvar enn et bekjentskap. En som ber om et vennskap som det ikke er knyttet noe ansvar til, ønsker i virkeligheten bare en bekjent, ikke en venn. Nære venner er glad for å påta seg de forpliktelser som et nært og personlig forhold medfører, for de er klar over at det gir dem anledning til å bevise sitt vennskap.

Vennskap med Gud

Som Skaperen er Jehova menneskehetens himmelske Far og fortjener at vi elsker ham, adlyder ham og viser ham respekt. Men han vil at vi skal gjøre dette fordi vi føler oss nær personlig knyttet til ham, ikke bare av pliktfølelse. (Matteus 22: 37) Han vil også at vi skal elske ham som en venn. (Salme 18: 2) Ettersom «han elsket oss først», har han lagt det fullkomne grunnlaget for et slikt vennskap. — 1. Johannes 4: 19.

For våre første foreldre, Adam og Eva, var Jehova på en måte en bekjent av dem. Spørsmålet var: Ville de ta imot hans tilbud om vennskap? Dessverre gjorde de ikke det. Det at de selvisk og begjærlig traktet etter å bli uavhengige av Gud, viste at de ikke følte seg nær personlig knyttet til ham. De ville ta imot de velsignelsene som det vennskapet han tilbød dem, medførte, men de ville ikke påta seg forpliktelsene. Det var som om de ville nyte den behagelige og trygge tilværelsen i sitt koselige paradisiske hjem uten å ville betale leien.

Vi har alle sammen i mer eller mindre grad arvet denne utakknemlige og uavhengige holdningen. (1. Mosebok 8: 21) Noen ungdommer har for eksempel latt sitt naturlige ønske om uavhengighet føre til at de er blitt lite takknemlige mot foreldrene sine. Det høyst dyrebare vennskapet som burde være mellom dem og foreldrene livet igjennom, er derfor blitt ødelagt. Dette kan være trist nok, men det å ødelegge vennskapet med vår himmelske Far er lagt alvorligere. Det kan i virkeligheten medføre døden!

Krav til vennskap

Uten tillit kan intet vennskap, verken med mennesker eller med Gud, vare særlig lenge. Patriarken Abraham forstod det, og det er grunnen til at han gjentatte ganger viste at han stolte fullt og helt på Gud. Les 1. Mosebok 12: 1—5 og 22: 1—18, så ser du to gode eksempler på hans tillit til Jehova. Ja, «Abraham trodde på Jehova, og det ble tilregnet ham som rettferdighet». Derfor ble han «kalt ’Jehovas venn’». — Jakob 2: 23.

Et annet krav vi må oppfylle for å ha Gud som venn, er å innfri de forpliktelser som dette vennskapet innebærer. Fordi vi er så små i forhold til Jehova, er disse forpliktelsene naturlig nok mye større enn de som vennskap med mennesker innebærer. Det er ikke nok å ønske å behage ham i visse ting — som når det gjelder et menneske vi har som venn. Vi må ønske å behage ham i alt. Jesus, Guds Sønn og mest fortrolige venn, viste det da han sa om Jehova: «Jeg gjør alltid de ting som behager ham.» — Johannes 8: 29.

Det går altså ikke an å oppnå vennskap med Jehova eller hans Sønn uten at det er knyttet forpliktelser til det; vi må leve opp til de forutsetninger for vennskap som de har bestemt. (Se Salme 15: 1—5.) Jesus viste dette tydelig ved det han sa til disiplene: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.» — Johannes 15: 14.

Et annet krav til vennskap er åpen og ærlig kommunikasjon. Den dagen Jesus døde, sa han til de trofaste apostlene: «Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for en slave vet ikke hva hans herre gjør. Men jeg har kalt dere venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg gjort kjent for dere.» (Johannes 15: 15) Ved at Jesus delte sine tanker med vennene sine, fulgte han sin himmelske Fars eksempel. Amos 3: 7 sier om Jehova: «Herren [Jehova] gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene.»

Er det ikke det det er naturlig for venner å gjøre? Vi føler nok ikke trang til å fortelle Hansen på den andre siden av gaten hva vi opplever. Og vi har sikkert ikke lyst til å fortelle ham hva vi tenker og føler innerst inne. Han er jo bare en bekjent av oss. Men når det gjelder vennene våre, kan vi ofte knapt vente med å få fortalt dem slike ting!

Det forholder seg på samme måte med vårt vennskap med Gud. Vi kan knapt vente med å vende oss til ham i bønn og fortelle ham om våre behov, våre ønsker og våre innerste følelser. Hvis kommunikasjonen bare er enveis, vil vennskapet snart dø hen. Vi må derfor være villig til å la Gud tale til oss også. Det gjør vi ved at vi oppmerksomt lytter til hans skrevne Ord, mediterer over hans veiledning og så følger den så godt vi kan.

Hvor høyt setter du Jehovas vennskap?

Det er kanskje lettere å svare på det spørsmålet hvis du tenker på et spesielt slags vennskap en kan ha med et annet menneske. Hvis du er ung, er du kanskje interessert i et vennskap som kan føre til ekteskap. Du er selvfølgelig klar over at bare det å være en bekjent av en vordende ektefelle ikke er det rette grunnlag for ekteskap. Bekjentskapet må først bli et vennskap. Så kan dette vennskapet vokse og bli et mer fortrolig forhold som til slutt danner et ordentlig grunnlag for et lykkelig ekteskap.

Tenk nå på hvor store anstrengelser de fleste legger i et slikt vennskap for at det skal vokse. Hvor mye tid og penger bruker de for å oppnå dette vennskapet og bevare det? Hvor mye tid bruker de på å tenke på det? I hvilken grad legger de planer — eller viser de at de er villige til å forandre planer — for å forbedre eller bevare dette forholdet?

Så kan du spørre deg selv: ’Hvordan er til sammenligning de bestrebelser jeg gjør for å oppnå vennskap med Skaperen eller for å forbedre det og styrke det? Hvor mye tid bruker jeg på å gjøre det? I hvilken grad preger vennskapet med Jehova det jeg tenker på? I hvilken grad legger jeg planer — eller viser jeg at jeg er villig til å forandre planer — for å forbedre dette forholdet og bevare det?’

Unge kristne bør være fullt klar over at ethvert vennskap med et annet menneske, også det vennskap som med tiden fører til ekteskap, er mindre betydningsfullt enn det vennskap de må ha med Skaperen. Det er grunnen til at de får denne formaningen i Forkynneren 12: 1: «Tenk på din skaper i ungdommens år.» Mange gjør dette ved offentlig å være Guds tjenere. Stadig flere av dem gjør det som pionerer, som heltidsforkynnere.

Til tross for den økende kynismen og irreligiøsiteten rundt dem forsvarer disse frimodig Jehova når de hører falske anklager mot ham og når andre håner ham. Er det ikke det Jehova med rette skulle kunne forvente av sine venner? Er det ikke det vi også ville forvente av våre venner? Og ville det ikke glede vårt hjerte hvis vi oppdaget at vennene våre gjorde dette med iver og overbevisning? — Jevnfør Ordspråkene 27: 11.

Ja, vennskap med Gud — som med mennesker — medfører forpliktelser som må innfris hvis vennskapet skal vare. En som ikke er villig til å påta seg disse forpliktelsene, eller som ikke er rede til å innvie seg til Jehova Gud og så leve i samsvar med sin innvielse, har Jehova som en slags bekjent av seg. Men han har ennå til gode å erfare de gleder det gir å ha ham som venn.

[Bilde på side 25]

Abraham stolte på Jehova Gud og ble derfor kalt Jehovas venn