Etter Buchenwald fant jeg sannheten

JEG vokste opp i Grenoble i Frankrike i 1930-årene. Tysklæreren min, en franskmann, var fanatisk nazist. På skolen hevdet han bestandig at det en dag ville «bli nyttig» å kunne tysk. Men de fleste av lærerne våre, som var krigsveteraner fra den første verdenskrig, var bekymret på grunn av den økende nazismen i Tyskland. Jeg var også bekymret, ettersom det ble mer og mer tydelig at en krig var nær forestående.

I 1940, i begynnelsen av den annen verdenskrig, mistet jeg en kjær onkel under de harde kampene ved elven Somme. Jeg ble svært bitter, men var for ung til å melde meg til krigstjeneste i den franske hæren. Tre år senere, under tyskernes okkupasjon av Frankrike, fikk jeg likevel anledning til å være med i den franske motstandsbevegelse, hvor jeg brukte mine evner som tegner. Jeg ble dyktig til å forfalske underskrifter og laget også falske tyske gummistempler. Det var en så stor tilfredsstillelse for meg å motarbeide fiendens okkupasjonsstyrker på denne måten at de kommunistiske oppfatningene til kameratene mine betydde lite for meg på den tiden.

Arrestert

Den 11. november 1943 innkalte den lokale motstandsbevegelsen til en demonstrasjon til minne om den første verdenskrigs slutt. Men franske mobile vakter hadde blokkert adgangen til broen som førte bort til krigsmonumentet, og de oppfordret oss til å dra hjem. Det ble besluttet at prosesjonen vår skulle marsjere videre til et annet krigsmonument inne i byen. Men vi glemte én ting. Monumentet lå bare et steinkast fra Gestapos kontorer.

Gruppen vår ble raskt omringet av væpnede soldater, som beordret oss til å stille opp på rad og rekke inn mot en mur. Da soldatene flyttet oss, fant de atskillige revolvere på bakken. Ettersom det ikke var noen som ville vedkjenne seg våpnene, løslot soldatene bare kvinnene og de ungdommer som var 16 år og yngre. Slik gikk det til at jeg i en alder av 18 år kom i fengsel sammen med 450 andre. Noen dager senere ble vi overført til en transittleir i nærheten av Compiègne i Nord-Frankrike.

På vei til Tyskland

Den 17. januar 1944 kom jeg for første gang, men dessverre ikke siste, i kontakt med tyske soldater hvis hjelmer var dekorert med et hakekors på venstre side og initialene SS (Schutzstaffel) på høyre side. De samlet sammen hundrevis av fanger, og vi måtte gå til Compiègne stasjon. Vi ble bokstavelig talt sparket inn i noen jernbanegodsvogner. Bare i den godsvognen der jeg befant meg, var vi 125 fanger. I tre dager og to netter hadde vi ingenting å spise eller drikke. I løpet av få timer hadde de svakeste allerede kollapset og ble tråkket på. To dager senere kom vi til Buchenwald i nærheten av Weimar, langt inne i Tyskland.

Etter at jeg hadde vært til desinfeksjon og var blitt barbert på hodet, fikk jeg registreringsnummeret 41 101 og ble klassifisert som «kommunistisk terrorist». En gang jeg var i karantene, traff jeg den dominikanske presten Michel Riquet, som etter krigen skulle bli berømt for sine prekener i Notre-Dame-katedralen i Paris. Jeg og noen andre unge menn på min alder spurte ham hvorfor Gud tillot slike redsler. Han svarte: «Du må gjennomgå mange lidelser, skal du gjøre deg fortjent til å komme til himmelen.»

Dagligliv i Buchenwald

Fangene i alle de 61 brakkene måtte opp i halv femtiden om morgenen. Vi kom ut med naken overkropp, og det var ofte så kaldt at det var is på vaskevannet. Alle måtte opp og ut, enten de var friske eller syke. Så kom den daglige brødutdelingen — 200—300 gram brød uten smak, med en skive margarin og noe som visstnok skulle forestille syltetøy. Klokken halv seks ble alle kalt til appell. De som var døde i nattens løp, måtte vi bære ut på ryggen. For en skrekkelig opplevelse! Den stramme røyklukten når likene ble brent, minnet oss om kameratene våre. Vi ble fylt av avsky, fortvilelse og hat, for vi visste at vi lett kunne ende vårt liv på samme måten.

Arbeidet i BAU II Kommando bestod i å grave grøfter som ikke skulle brukes til noe. Ikke før hadde vi gravd en to meter dyp grøft, så måtte vi fylle den igjen like omhyggelig. Arbeidet begynte klokken seks om morgenen og ble avbrutt av en halvtimes pause midt på dagen, hvorpå vi fortsatte å arbeide til klokken sju om kvelden. Det virket ofte som om kveldsappellen aldri tok slutt. Hver gang tyskerne hadde lidd store tap på østfronten, kunne appellen vare til midnatt.

En gruppe som var annerledes

Alle som forsøkte å flykte fra leiren, var lett gjenkjennelige, for vi hadde alle sammen en ujevn hårfasong. Håret var klipt slik at det var en stripe på midten eller på siden av hodet som var barbert eller svært kortklipt. Det var likevel noen fanger som hadde vanlige hårfasonger. Hvem var de? Blokklederen tilfredsstilte vår nysgjerrighet. «Det er bibelforskerne,» sa han. «Men hva gjør bibelforskere i en konsentrasjonsleir?» spurte jeg. «De er her fordi de tilber Jehova», fikk jeg vite. Jehova! Det var første gang jeg noensinne hadde hørt Guds navn.

Etter hvert fikk jeg vite litt mer om bibelforskerne. De fleste av dem var tyskere. Noen av dem hadde vært i konsentrasjonsleirer siden midten av 1930-årene fordi de nektet å adlyde Hitler. De kunne ha sloppet fri, men nektet å avsverge sin tro. SS-folkene brukte dem som sine personlige barberere, og de fikk spesielle, betrodde oppgaver, for eksempel i administrasjonen. Det som forundret oss mest, var den opphøyde ro de la for dagen; de viste aldri hat eller gav uttrykk for protest eller hevngjerrighet. Jeg kunne ikke forstå det. Dessverre kunne jeg ikke nok tysk til å føre en samtale med dem på det tidspunktet.

Dødstoget

Etter hvert som de allierte rykket fram, ble fangene sendt til leirer lenger inne i landet, men disse leirene begynte å bli fryktelig overfylt. Om morgenen den 6. april 1945 tvang SS 5000 av oss til å gå de ni kilometerne til Weimar. De som ikke klarte å følge med, ble ubarmhjertig skutt i nakken. Da vi til slutt kom fram til Weimar stasjon, gikk vi om bord i åpne godsvogner, og toget kjørte. I 20 dager kjørte det fra stasjon til stasjon tvers gjennom Tyskland til Tsjekkoslovakia.

En morgen ble en del av toget koblet fra og ledet inn på et sidespor. Soldater klargjorde sine maskingeværer, åpnet dørene til en godsvogn og meiet ned alle de russiske fangene som befant seg der. Grunnen? Tolv fanger hadde drept fangevokterne sine og var flyktet i løpet av natten. Den dag i dag kan jeg fremdeles se for meg blodet som dryppet gjennom vogngulvet og ned på skinnegangen.

Til slutt kom toget til Dachau, der vi to dager senere ble befridd av amerikanske tropper. I løpet av de 20 dagene på toget var det eneste vi hadde til livets opphold, noen rå poteter og litt vann. Vi hadde vært 5000 da turen begynte, men bare 800 hadde overlevd. Mange andre døde få dager senere. Selv hadde jeg tilbrakt det meste av turen sittende på et lik.

Et nytt skritt

Etter befrielsen var det naturlig for meg aktivt å støtte det franske kommunistpartiet, ettersom jeg hadde vært sammen med mange av dets medlemmer — deriblant fremtredende personer — i Buchenwald. Jeg ble assisterende gruppesekretær i Grenoble og ble oppfordret til å gjennomgå et lederkurs i Paris.

Jeg ble imidlertid snart skuffet. Den 11. november 1945 ble vi invitert til å delta i en parade i Paris. Den camarade som ledet gruppen vår, mottok en bestemt pengesum til dekning av losjiutgiftene våre, men det virket ikke som om han var villig til å bruke pengene på oss. Vi ble nødt til å minne ham om prinsippene for ærlighet og vennskap som angivelig skulle forene oss. Jeg ble også klar over at de mange fremtredende menn jeg hadde kjent, ganske enkelt ikke hadde løsningen på verdens problemer. Dessuten var de fleste av dem ateister, og jeg trodde på Gud.

Jeg flyttet senere til Lyon, der jeg fortsatte å arbeide som tegner. I 1954 fikk jeg besøk av to av Jehovas vitner og tegnet abonnement på bladet Våkn opp! To dager senere fikk jeg besøk av en mann som kom sammen med en av de kvinnene som hadde banket på døren min tidligere. Min kone og jeg ble plutselig klar over at vi begge var interessert i åndelige ting.

I løpet av de drøftelsene som fulgte, husket jeg bibelforskerne i Buchenwald som var så oppriktige i sin tro. Først da ble jeg klar over at disse bibelforskerne var de samme som Jehovas vitner. Takket være et bibelstudium tok min kone og jeg standpunkt for Jehova og ble døpt i april 1955.

Minnene mine er lys levende; det er som om alt sammen hendte i går. Jeg sørger ikke over de lidelser jeg en gang måtte utholde. De har styrket og hjulpet meg til å se at denne verdens regjeringer har lite å tilby. Selv om personlige erfaringer bare kan hjelpe andre til en viss grad, ville jeg være glad hvis det jeg har opplevd, kunne hjelpe dagens ungdommer til å gjennomskue denne verdens humbug og få dem til å satse på virkelige verdier, som finnes i den sanne kristendom, som Jesus lærte oss.

I dag er lidelser og urettferdighet en del av hverdagen. I likhet med bibelforskerne i konsentrasjonsleirene ser også jeg fram til at det skal komme en bedre verden, der det skal herske broderkjærlighet og rettferdighet i stedet for vold og fanatisk idealisme. I mellomtiden forsøker jeg å tjene Gud og Kristus så godt jeg kan, som eldste i den kristne menighet og sammen med min kone og mine barn og barnebarn. (Salme 112: 7, 8) — Fortalt av René Séglat.

[Bilder på side 28]

Over: Appell i leiren

Til venstre: Inngangsporten til Buchenwald. Inskripsjonen lyder: JEDEM DAS SEINE (Enhver får det han fortjener)

[Bilder på side 29]

Over: Krematorium i Buchenwald

Til venstre: Seksten fanger i hver etasje