Tungetale — et tiltagende fenomen

«EN MAKT hadde tatt kontrollen over tungen min, og ordene bare strømmet ut som vann. For en glede det var! Jeg fikk en følelse av uovertruffen renhet. Jeg har ikke vært den samme siden den gang,» utbrøt en som opplevde det usedvanlige å tale i tunger.

Dette var en beskrivelse av hvordan det var å tale i tunger. ’Men hva vil det si?’ er det kanskje noen som spør. Det sikter til en praksis eller en trosoppfatning i enkelte kirkesamfunn som går ut på at menn og kvinner taler på fremmede eller merkelige språk som de ikke kan, noe de hevder at den hellige ånd får dem til å gjøre.

Dette er et religiøst fenomen som griper stadig mer om seg. Tungetale ble en gang betraktet som noe som bare forekom blant pinsevenner, men det krysser nå tradisjonelle grenser mellom trossamfunnene og forekommer blant baptister, medlemmer av den episkopale kirke, lutheranere, metodister, presbyterianere og katolikker. Den tilstand en person befinner seg i når han taler i tunger, er blitt beskrevet som ekstase, opphisselse, transelignende og hypnotisk. Noen kaller det til og med en hysterisk opplevelse. Det er mystikk og karisma knyttet til tungetale eller glossolali, som det også kalles.

Hvorfor er det i dag et ønske om å tale i tunger?

Cyril G. Williams sier i sin bok Tongues of the Spirit at det kan være «en sammenheng mellom en følelse av å være mislykket og ønsket om å tale i tunger». Han beskriver tungetale som en utløsermekanisme som har «terapeutisk verdi når det gjelder å redusere anspenthet» og å «løse indre konflikter». Frustrasjon i kirkearbeid, følelsesmessige påkjenninger, en mislykket karriere, dødsfall eller sykdom i familien og spente forhold hjemme blir nevnt som faktorer som bidrar til slik ekstatisk tale.

I boken The Psychology of Speaking in Tongues sier dessuten John P. Kildahl at «bekymring er en forutsetning for å utvikle evnen til å tale i tunger». Gjennom personlige undersøkelser og grundige intervjuer ble det funnet at «over 85 prosent av tungetalerne hadde hatt en klart definert bekymringskrise før de talte i tunger». En mor ville for eksempel tale i tunger for at hun skulle kunne be for sin kreftsyke sønn. En mann begynte å tale i tunger i den tiden han var usikker på om han skulle ta imot tilbudet om forfremmelse på arbeidet. En kvinne begynte å tale i tunger innen en uke etter at mannen hennes hadde meldt seg inn i Anonyme Alkoholikere.

Hva er det de opplever?

En annen som hadde talt i tunger for første gang, fortalte: «Jeg følte at det brant i hele meg, jeg fikk kuldegysninger, det kom store svetteperler, og jeg skalv og ble svak i lemmene.» Ofte er uvanlig oppførsel som noen finner foruroligende, knyttet til tungetalen. Det fortelles for eksempel om «en jente som nesten ble kvalt av sitt eget spytt da hun strakte seg ut på en stol med nakken hvilende mot stolryggen, hælene på gulvet og bena stive». Under et menighetsmøte «slo en mann kollbøtter fra den ene enden av kirken til den andre».

«For noen mennesker er tungetale en forutsetning for å kunne si at man er åndsdøpt,» skriver professor William J. Samarin. Uten tungetale «føler de seg litt ufullstendige». Det blir også sett på «som et svar på bønner, en forsikring om at Gud elsker og godkjenner en». Andre har sagt at det gir dem en følelse av indre harmoni, glede og fred og en «større følelse av makt» og «en sterkere identitetsfølelse».

Er ekstatisk tale virkelig et tegn på at den hellige ånd er i virksomhet? Skiller denne opplevelsen en person ut som en sann kristen? Hører tungetale i dag med til den tilbedelse som Gud godkjenner? Disse spørsmålene fortjener mer enn et overfladisk svar. Hvorfor? Fordi vi ønsker at Gud skal godkjenne og velsigne vår tilbedelse.