Hører tungetale med til den sanne kristendom?
«DA JEG lyttet til ham mens han bad i tunger, føltes det som om luften var elektrisk ladet,» sa Bill etter at han og seks andre hadde samlet seg foran predikanten ved alteret i kirken. Er slike opplevelser en gjentagelse av den måten den hellige ånd virket på i det første århundre? Er de et kjennetegn på Bibelens religion? Vi kan finne tilfredsstillende svar ved å granske Bibelen nøye.
Den bibelske beretning viser at når en hvilken som helst av åndens mirakuløse gaver ble formidlet, var minst én av de 12 apostlene eller apostelen Paulus til stede. Det første av de tre tilfellene av tungetale som Bibelen forteller om, fant sted blant 120 av Jesu disipler som var samlet i Jerusalem på pinsedagen i år 33. (Apostlenes gjerninger 2: 1—4) Tre og et halvt år senere, mens en gruppe uomskårne italienere lyttet til Peters forkynnelse, fikk de ånden og begynte å «tale med tunger og opphøye Gud». (Apostlenes gjerninger 10: 44—48) Og 19 år etter pinsedagen, omkring år 52, talte Paulus til en gruppe i Efesos og la hendene på 12 disipler. De begynte også «å tale med tunger og profetere». — Apostlenes gjerninger 19: 6.
Hvorfor den gave å tale i tunger?
Like før Jesus fór opp til himmelen, sa han til sine etterfølgere: «Dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og . . . til den fjerneste del av jorden.» (Apostlenes gjerninger 1: 8) Legg merke til at han her viste hvordan dette enorme forkynnelsesarbeidet skulle bli utført — ved hjelp av den hellige ånd.
Den moderne kommunikasjonsteknologi som setter oss i stand til å sende budskaper verden over på mange språk, eksisterte ikke den gang. Det gode budskap måtte hovedsakelig utbres ved hjelp av det talte ord, og her ville den mirakuløse gave å tale på fremmede språk vise seg å være svært nyttig. Det var tilfellet da de kristne i det første århundre forkynte for jøder og proselytter i Jerusalem på pinsedagen i år 33. Partere, medere, elamitter, kretere, arabere og innbyggere av Mesopotamia, Judea, Kappadokia, Pontos og distriktet Asia og besøkende fra Roma hørte om «Guds storslåtte gjerninger» på sine egne språk og forstod det som ble sagt. Tre tusen ble straks troende. — Apostlenes gjerninger 2: 5—11, 41.
Noe som ofte blir oversett, er at tungetalen bare var én av de ni måtene den hellige ånd virket på, som apostelen Paulus nevnte i sitt brev til de kristne i Korint. Selv om Paulus betraktet tungetale som en mindre betydningsfull gave, var den verdifull for menigheten i denne første tiden når det gjaldt å utbre det gode budskap om Guds himmelske rike. Det var en av de «gaver» som bidrog til at den kristne menighet i den spede barndom vokste i antall og ble oppbygd. — 1. Korinter 12: 7—11; 14: 24—26.
De forskjellige måtene den hellige ånd virket på i det første århundre, deriblant tungetale, var også et synlig tegn på at Gud ikke lenger brukte den 1500 år gamle Israels menighet som sitt spesielle folk. Det var ikke tvil om at hans godkjennelse nå hvilte over den nye, kristne menighet, som var blitt opprettet av hans enbårne Sønn. — Jevnfør Hebreerne 2: 2—4.
Disse tilkjennegivelsene av ånden var viktige når det gjaldt å grunnfeste den unge kristne menighet og hjelpe den til å vokse fram til modenhet. Paulus forklarte at disse mirakuløse gavene skulle opphøre etter at de hadde tjent sin hensikt: «Enten det er gaver til å profetere, så skal de bli avskaffet; eller det er tunger, så skal de opphøre.» — 1. Korinter 13: 8.
Ja, Bibelen sier klart at den gave å tale i tunger skulle opphøre. Men når skulle det skje? Apostlenes gjerninger 8: 18 viser at åndens gaver ble mottatt «ved apostlenes håndspåleggelse». Så overføringen av åndens gaver — deriblant tungetalen — ville tydeligvis stanse når den siste gjenlevende apostelen døde. Når de som hadde fått disse gavene av apostlene, også forlot den jordiske skueplass, ville følgelig den mirakuløse gaven opphøre. Den kristne menighet ville da ha fått nok tid på seg til å bli godt grunnfestet og ville ha spredt seg til mange land.
Tungetale og tolkningen
Gjenoppblussingen av tungetalen i våre dager er «av noen blitt betraktet som ustabile ekshibisjonisters følelsesmessige ustyrlighet, mens andre betrakter det som identisk med den tungetale som fant sted på apostlenes tid». På religiøse møter i vår tid hvor tungetale finner sted, dreier det seg vanligvis om et ekstatisk utbrudd av uforståelige lyder. En person innrømmet: «Jeg bruker stort sett min gave tungetalen til min egen meditasjon når jeg er for meg selv. . . . Jeg blir litt flau foran andre mennesker.» En annen fortalte: «Jeg hører mine egne ord, og jeg skjønner dem ikke, men jeg fortsetter å føle at tungen blir drevet til å tale.»
Hvilke opplysninger av virkelig verdi blir overbrakt ved slik tungetale, og hva kan sies om tolkningen? Personer som har hevdet at de har tolket tungetale, har kommet med forskjellige forklaringer på de samme uforståelige uttalelsene. Hvorfor er de forskjellige? De bortforklarer det ved å si at «Gud gav én person én tolkning av tungetalen og en annen person en annen tolkning». Én innrømmer: «Jeg har merket meg tilfelle hvor tolkningen ikke var nøyaktig.» D. A. Hayes viste i sin bok The Gift of Tongues til et tilfelle hvor en mann nektet å tolke det som ble sagt av en kvinne som talte i tunger, fordi «språket var så grovt som vel mulig». For en kontrast dette er til den tungetale som fant sted i det første århundre, og som var oppbyggende for menigheten! — 1. Korinter 14: 4—6, 12, 18.
Det er riktignok noen som hevder at de har hørt vidunderlige tolkninger, og de mener kanskje oppriktig at Gud benytter seg av denne gaven når han «ønsker å gi folk et direkte budskap». Men hvilket budskap fra Gud er det vi trenger i dag som ikke Jesus Kristus og apostlene har gitt oss? Paulus, som selv hadde fått den hellige ånd, sa: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» — 2. Timoteus 3: 16, 17.
Faktum er at den kristne menighet ikke lenger befinner seg i sin spede barndom, og derfor er ikke guddommelige åpenbaringer eller mirakuløse åndens gaver lenger nødvendige for å bekrefte dens rolle. Bibelen advarer: «Selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere som et godt budskap noe ut over [et annet evangelium enn, NO] det vi har forkynt dere som et godt budskap, han være forbannet.» — Galaterne 1: 8.
Mirakuløs tungetale er ikke lenger nødvendig, og det er ikke noe bibelsk grunnlag for å tro at det hører med til den sanne kristendom i vår tid. Nå som Bibelen er fullstendig og tilgjengelig de aller fleste steder, har vi det vi trenger, i Guds Ord. Bibelen hjelper oss til å få nøyaktig kunnskap om Jehova og hans Sønn, en kunnskap som fører til evig liv. — Johannes 17: 3; Åpenbaringen 22: 18, 19.
Allerede i det første århundre var apostelen Paulus nødt til å skrive til menigheten i Korint for å korrigere deres syn på hvorfor den gave å tale i tunger var gitt til de første kristne. Det så ut til at noen var blitt fascinert av tungetalen, og de oppførte seg som små barn, som åndelig umodne. Det ble lagt for stor vekt på «tungene». (1. Korinter 14: 1—39) Paulus understreket at det ikke var alle de kristne i det første århundre som mirakuløst talte i tunger. Det var ikke nødvendig for deres frelse. Allerede den gangen da tungetale eksisterte, kom denne gaven i andre rekke i forhold til det å profetere mirakuløst. Å tale i tunger var ikke og er ikke et krav de kristne må oppfylle for å oppnå evig liv. — 1. Korinter 12: 29, 30; 14: 4, 5.
Kraften bak tungetalen i vår tid
Noen mener at drivkraften bak dagens tungetalere er karismatiske kirkeledere som får hjordens medlemmer til å erverve seg denne evnen. I noen tilfelle blir tungetalen framkalt av en tilbøyelighet til å la seg lede av følelsene og av mangel på likevekt. Cyril G. Williams sier i boken Tongues of the Spirit at det «i mange tilfelle er blitt et tegn på elitefavorisering i gruppen» og gir en person «betydning og myndighet i gruppens øyne og også i egne øyne». Motivet kan derfor være et ønske om å tilhøre eliten, den gruppen som taler i tunger.
Da Donald P. Merrifield var rektor ved Loyola universitet, bemerket han at «tungetale kan være en hysterisk opplevelse eller, ifølge noen, en djevelsk opplevelse». Presten Todd H. Fast sa: «Tungetale er noe kontroversielt. Djevelen har mange måter å påvirke oss på.» Bibelen selv advarer oss og sier at Satan og hans demoner er i stand til å påvirke mennesker og ha kontroll over deres tale. (Apostlenes gjerninger 16: 17, 18) Jesus gikk til handling mot en demon som hadde fått en mann til å rope og falle om på gulvet. (Lukas 4: 33—35) Paulus advarte oss ved å si at ’Satan skulle skape seg om til en lysets engel’. (2. Korinter 11: 14) De i vår tid som trakter etter den gave å tale i tunger, en gave som Gud ikke lenger gir sitt folk, gjør i virkeligheten seg selv mottagelige for Satans bedrag, han som bruker «enhver kraftig gjerning og løgnaktige tegn og varsler». — 2. Tessaloniker 2: 9, 10.
Tungetale og den sanne kristendom
De kristne i det første århundre som fikk den gave å tale i tunger, brukte den for å forklare Guds storslåtte gjerninger. Det ble lagt vekt på behovet for å gi en klar tolkning av det budskapet som ble overbrakt gjennom tungetalen, så alle kunne forstå det og resultatet kunne bli at mange ble oppbygd. (1. Korinter 14: 26—33) Paulus sa: «Hvis dere ikke med tungen framfører tale som er lett å forstå, hvordan kan en da vite hva som blir sagt? Dere vil jo tale ut i været.» — 1. Korinter 14: 9.
Guds ånd gav kristne i det første århundre den gave å tale i tunger, men fikk dem ikke til å snakke et uforståelig kaudervelsk som ikke kunne oversettes. I samsvar med Paulus’ veiledning framkalte den hellige ånd tale som førte til at det gode budskap raskere ble «forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». — Kolosserne 1: 23.
Jesus Kristus kom med denne befalingen angående de siste dager for den nåværende ordning: «Det gode budskap [om det opprettede rike] må først bli forkynt blant alle nasjonene.» (Markus 13: 10) Som i det første århundre må hele skapningen høre budskapet om Riket. Dette er mulig, for Bibelen er nå helt eller delvis blitt oversatt til nesten 2000 språk. Den samme ånd som fikk de første kristne til å tale frimodig, støtter nå det store og makeløse forkynnelsesarbeidet som Jehovas vitners menighet i vår tid utfører. Ved det talte ord og ved å bruke moderne trykketeknikk for å gjøre Bibelens sannhet tilgjengelig i trykt form taler de det ’rene språk’. Dette budskapet går ut til over 200 land og øysamfunn. Jehovas vitner står alene som det folk som blir drevet av Guds ånd til å gjøre kjent alle Guds storslåtte gjerninger. — Sefanja 3: 9, NW; 2. Timoteus 1: 13.
[Bilder på side 7]
Forkynnelse fra dør til dør i Japan
Forkynnelse fra skip til skip i Colombia
Under: Bibelstudium i Guatemala
Nederst: Forkynnelse i land distrikt i Nederland