Et liv jeg aldri har angret på

FORTALT AV PAUL OBRIST

I 1912, da jeg var seks år, døde mor mens hun fødte sitt femte barn. Omkring to år senere begynte en ung kvinne, Berta Weibel, å arbeide som hushjelp for familien vår. Da far giftet seg med henne året etter, var vi barna glade for at vi igjen hadde en mor.

VI BODDE i Brugg, en liten by i den tysktalende delen av Sveits. Berta var virkelig et kristent menneske, og jeg likte henne veldig godt. Hun hadde begynt å studere publikasjonene til bibelstudentene (Jehovas vitner) i 1908, og hun pleide å fortelle andre om det hun lærte.

I 1915, ikke så lenge etter at Berta og far giftet seg, ble jeg med henne for å se «Skapelsens fotodrama». Denne forestillingen, som bestod av lysbilder og film, var laget av Den Internasjonale Bibelstudieforening. Den gjorde et dypt inntrykk på mitt sinn og hjerte. Andre viste også stor interesse. Salen i Brugg ble så fullpakket at politiet stengte dørene og avviste alle nye som kom til. Mange prøvde da å komme seg inn gjennom et åpent vindu ved å bruke stige, og noen klarte det.

Mors gode eksempel

På den tiden raste den første verdenskrig i Europa, og folk var engstelige for framtiden. Å gå fra hus til hus med det trøstende budskapet om Guds rike, slik mor gjorde, var derfor en edel gjerning. Noen ganger fikk jeg lov til å være med, og det var jeg svært glad for. I 1918 kunne mor omsider symbolisere sin innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann.

Far hadde ikke lagt hindringer i veien for mors gudsdyrkelse før hun ble døpt, men nå begynte han å motarbeide henne. En dag tok han den bibelske litteraturen hennes og kastet den i ovnen. Det var bare Bibelen mor klarte å rive ut av flammene. Etterpå gjorde hun noe overraskende. Hun gikk bort til far og omfavnet ham. Hun var ikke sint på ham.

Far ble fullstendig overrumplet og roet seg. Men fra tid til annen blusset motstanden hans opp, og vi måtte lære oss å leve med periodiske utbrudd fra hans side.

Verdslig arbeid og åndelig framgang

I 1924 var jeg ferdig med mine tre år som frisørlærling, og jeg reiste hjemmefra og fikk meg arbeid i den fransktalende delen av Sveits. Det gjorde at jeg kunne forbedre mine kunnskaper i fransk. Selv om flyttingen hemmet min åndelige vekst i noen grad, mistet jeg aldri kjærligheten til Bibelens sannhet. Så da jeg vendte hjem igjen seks år senere, begynte jeg å gå på møtene i den kristne menigheten i Brugg.

Kort tid etterpå flyttet jeg til Rheinfelden, en småby som lå omkring fire mil unna. Der arbeidet jeg i min søsters frisørsalong og fortsatte å vokse åndelig sett ved å komme sammen med en liten gruppe av bibelstudenter. En dag da vi hadde gjennomgått det bibelstudiet vi holdt midt i uken, spurte bror Soder, den eldste som tok ledelsen: «Hvem har tenkt å være med ut i felttjenesten på søndag?» Jeg meldte meg frivillig og antok at jeg skulle gå sammen med noen som kunne vise meg hvordan arbeidet ble utført.

Men da søndagen kom og vi var på plass ute i distriktet, sa bror Soder: «Herr Obrist kan arbeide der borte.» Med hjertet i halsen begynte jeg å banke på hos folk og snakke med dem om Guds rike. (Apostlenes gjerninger 20: 20) Siden da har jeg alltid vært ivrig etter å delta i forkynnelsesarbeidet, for Jesus sa at det må bli fullført før enden for denne tingenes ordning kommer. (Matteus 24: 14) Den 4. mars 1934, da jeg var 28 år, symboliserte jeg min innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt i vann.

To år senere fikk jeg meg arbeid som frisør i Lugano, en by i den italiensktalende delen av Sveits. Jeg begynte å forkynne det gode budskap der med det samme, selv om jeg ikke kunne særlig mye italiensk. Likevel leverte jeg 20 brosjyrer den første søndagen jeg var ute og forkynte. Med tiden klarte jeg å samle noen interesserte personer i en gruppe som studerte Vakttårnet sammen. Etter hvert ble en rekke av disse døpt, og i februar 1937 opprettet vi en menighet av Jehovas vitner i Lugano.

To måneder senere, i april 1937, fikk jeg et brev som forandret livet mitt fullstendig. Det var en innbydelse til å tjene ved Betel, som Jehovas vitners avdelingskontorer blir kalt. Jeg tok straks imot innbydelsen — en avgjørelse jeg aldri har angret på. Dermed tok jeg fatt på det som er blitt en 60 år lang karriere i heltidstjenesten.

Betel-tjeneste i en turbulent tid

På den tiden lå det sveitsiske Betel i byen Bern, hovedstaden i Sveits. Der trykte vi bøker, brosjyrer og blad på 14 språk, og disse publikasjonene sendte vi til alle deler av Europa. Noen ganger kjørte jeg litteraturen til togstasjonen i en trillebår, for den gangen hadde vi ikke alltid en lastebil til rådighet. Det første oppdraget jeg fikk på Betel, var å arbeide i ombrekkingsavdelingen, der vi laget den blysatsen som ble brukt i trykkingen. Snart begynte jeg å arbeide i resepsjonen, og i tillegg var jeg selvfølgelig Betel-familiens faste frisør.

I september 1939 brøt den annen verdenskrig ut, og nazistenes stormangrep spredte redsel over hele Europa. Sveits var et nøytralt land midt iblant de krigførende nasjonene. Til å begynne med kunne vi fortsette vår kristne virksomhet uten forstyrrelser. Så, den 5. juli 1940, klokken to om ettermiddagen, mens jeg satt ved pulten min i resepsjonen, kom det inn en sivilist og en soldat som bar et gevær med påsatt bajonett.

«Hvor er Zürcher?» bjeffet sivilisten. Franz Zürcher var på den tiden avdelingstilsynsmann og ledet forkynnelsesarbeidet vårt i Sveits.

«Hvem kan jeg melde?» spurte jeg. Straks grep de meg, drog meg opp trappen og forlangte at jeg skulle vise dem hvor Zürchers kontor var.

Hele Betel-familien — vi var omtrent 40 stykker den gangen — ble beordret inn i spisesalen. Utenfor bygningen var det stilt opp fire maskingeværer som skulle avskrekke oss fra å prøve å flykte. Omkring 50 soldater begynte så å gjennomsøke bygningen. Stikk i strid med det de hadde forventet, fant de ingen beviser for at Jehovas vitner oppfordret til militærnekting. Likevel ble store mengder litteratur beslaglagt og kjørt bort i fem militære lastebiler.

Da vi nektet å gå med på at myndighetene sensurerte Vakttårnet, kunne vi ikke lenger utgi bladet i Sveits. Det betydde at behovet for arbeidere på Betel ble mindre, og de yngste medlemmene av familien ble oppfordret til å slutte på Betel og heller begynne som pionerer, som heltidsforkynnere blant Jehovas vitner blir kalt.

Pionertjeneste under krigen

I juli 1940 vendte jeg tilbake til den italiensktalende delen av Sveits, Lugano-området, der jeg hadde bodd før jeg begynte på Betel. Dette harde katolske distriktet, som på den tiden også var preget av sterk fascistisk innflytelse, ble mitt pionerdistrikt.

Det gikk nesten ikke en dag uten at jeg ble stoppet av politiet, som forlangte at jeg skulle slutte å forkynne. En dag da jeg snakket med en kvinne ved en hageport, grep en mann i sivile klær fatt i meg bakfra, førte meg bort til en patruljebil og kjørte meg til Lugano. Der overleverte han meg til politiet. Da jeg ble forhørt, forklarte jeg at Jehova Gud hadde befalt oss å forkynne.

«Her på jorden er det vi som befaler,» svarte politimannen arrogant. «Gud kan befale i himmelen!»

Under krigen var det spesielt viktig at vi gav akt på Jesu råd om å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». (Matteus 10: 16) Derfor gjemte jeg det meste av litteraturen i innerlommene på skjorten min. Og for å være sikker på at jeg ikke skulle miste noe, gikk jeg med nikkers.

Etter en tid fikk jeg i oppdrag å flytte til Engadine-dalen, der katt-og-mus-leken med politiet fortsatte. Dette er en vakker dal i den østlige delen av de sveitsiske alper, og om vinteren faller det store mengder snø der, så jeg bad om å få tilsendt skiene mine for at jeg lettere skulle komme meg rundt i distriktet.

Det er viktig å ha varme vanter når man går på ski i kaldt vær om vinteren. Fordi jeg brukte vantene mine hele tiden, begynte de snart å bli utslitt. Så glad jeg ble da jeg helt uventet fikk en pakke i posten som inneholdt en håndstrikket genser og et par varme vanter! Pakken kom fra en kristen søster i den menigheten jeg tidligere hadde tilhørt i Bern. Den dag i dag blir jeg varm om hjertet når jeg tenker på det.

Mange glederike privilegier

I 1943 begynte forholdene i Sveits å stabilisere seg, og jeg ble på nytt innbudt til å tjene ved Betel. Fordi det var visse problemer i den fransktalende menigheten i Lausanne, omkring ti mil unna, fikk jeg i oppdrag å dra dit regelmessig for å hjelpe forkynnerne til å få et rett syn på Guds organisasjon.

Senere tjente jeg en tid som kretstilsynsmann for alle de fransktalende menighetene i Sveits. Den første delen av uken arbeidet jeg på Betel, men fredag, lørdag og søndag brukte jeg til å besøke en ny menighet hver uke for å prøve å være til åndelig oppmuntring. I tillegg ble jeg presiderende tilsynsmann i den fransktalende menigheten som ble opprettet i Bern i 1960. Den oppgaven hadde jeg fram til 1970, da vi flyttet fra Bern til et nytt Betel-hjem i vakre omgivelser i byen Thun, der vi fremdeles holder til.

Jeg var glad for at det fantes en liten gruppe italiensktalende vitner i Thun, og jeg begynte å samarbeide med dem. Med tiden ble det opprettet en menighet, og jeg tjente som presiderende tilsynsmann i den i mange år, helt til yngre brødre ble kvalifisert til å påta seg slikt ansvar.

Noe jeg har betraktet som et spesielt glederikt privilegium, er at jeg har vært til stede ved noen av de internasjonale stevnene som Jehovas folk har arrangert. I 1950 var jeg for eksempel med på stevnet med temaet «Teokratiets økning», som ble holdt på Yankee Stadium i New York. Det jeg fikk se da jeg besøkte Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York, gjorde et varig inntrykk på meg. Jeg kommer heller aldri til å glemme den talen bror Milton G. Henschel holdt i London året etter på stevnet med temaet «Ren tilbedelse». Der trakk han fram Jesu ord: «Jeg sier dere: Hvis disse tidde, ville steinene rope.» (Lukas 19: 40) Bror Henschel spurte: «Tror dere steinene vil bli nødt til å rope?» Jeg synes fremdeles jeg kan høre det rungende «Nei!» som kom fra titusenvis av struper.

Da jeg begynte på Betel den gangen i 1937, ble far kjent med at vi bare fikk en beskjeden godtgjørelse. Han spurte bekymret: «Hvordan skal du klare deg når du blir gammel?» Jeg svarte med å sitere salmisten Davids ord: «Jeg [har] ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.» (Salme 37: 25) Disse ordene er til fulle blitt oppfylt i mitt tilfelle.

Så glad jeg er for at Berta Weibel giftet seg med far for over 80 år siden, og for at hun ved sitt eksempel og sin veiledning gjorde meg kjent med Jehova og hans egenskaper! Selv om andre medlemmer av familien gjorde narr av henne, tjente hun Jehova trofast helt til hun døde i 1983. Hun gav aldri uttrykk for at hun angret på at hun hadde tjent sin Gud, Jehova, og selv har jeg heller aldri angret på at jeg er forblitt enslig og har viet livet mitt helt og fullt til tjenesten for Jehova.

[Bilde på side 25]

I arbeid på Betel