Agoraen — hjertet av fortidens Aten

DET intellektuelle samfunnet i Aten var i opprør! Nye tanker var alltid blitt presentert på den greske byens agora, eller torg. Men denne gangen var det helt annerledes. Det så ut til at en viss jødisk mann som nettopp var kommet til byen, forkynte «fremmede guddommer». Han kom med bemerkelsesverdige uttalelser til «dem som tilfeldigvis var der». «Hva er det denne pratmakeren vil ha sagt?» spurte de stolte epikureerne og de alvorlige stoikerne. Atens agora var riktignok stedet der man åpent diskuterte alt mellom himmel og jord. Men å introdusere fremmede guder — nei, da gikk man for langt! — Apostlenes gjerninger 17: 17, 18.

Dette var atenernes mistroiske reaksjon da apostelen Paulus for første gang forkynte på agoraen i Aten. Han snakket om Jesus Kristus og oppstandelsen. Aten hadde en tilsynelatende fordomsfri kultur, så hva var da så uvanlig ved å introdusere slike nye tanker på agoraen?

Aten får sitt torg

Det som egentlig var det spesielle, var selve agoraen og den sentrale rollen den spilte i atenernes religiøse og offentlige liv. Agoraen i Aten er et lett skrånende område på omtrent 100 mål nordvest for Akropolis. Det ser ut til at det var tidlig på 500-tallet før vår tidsregning, på den atenske statsmannen og lovgiveren Solons tid, at dette området ble utpekt til å være byens torg. Aten hadde innført demokrati, og man la stor vekt på å leve et borgerlig liv. Det førte til en oppblomstring av byggeaktiviteten i begynnelsen av det neste århundre. Dette gav nytt liv til agoraen og gjorde at den begynte å spille en mer sentral rolle.

Det greske ordet agorạ har sin rot i et verb som betyr «å samles, å komme sammen». Dette passer til den posisjonen agoraen hadde som byens viktigste møtested. Agoraen ble hjertet i byens sosiale og offentlige liv. Den var sete for byens administrasjon og domstol, det viktigste stedet for å drive markedsføring og forretninger, stedet der det ble framført greske dramaer, et sted der det ble holdt idrettskonkurranser og et yndet møtested for dem som ville drøfte intellektuelle spørsmål.

Har du lyst til å være med på en tur gjennom det som står igjen av templer, søyler, statuer, monumenter og offentlige bygninger på agoraen i Aten? For å utforske agoraens fortid legger vi bak oss bråket og maset i dagens Aten og går på grusstier inn blant tause marmorruiner, uthogde steiner og forfalne portaler, som er overgrodd av ugress og ville vekster.

Templer, helligdommer og skytsguder

De mange templene og helligdommene som er viet til forskjellige guder, gjør inntrykk på besøkende. Alle disse bygningene gjorde agoraen til et senter for gudsdyrkelse som bare ble overgått av Akropolis. I løpet av det klassiske Atens gullalder hadde religion fått innpass i alle sider ved det offentlige liv. Det ble derfor reist templer på agoraen til de forskjellige guddommene som var blitt utnevnt til «skytsguder» for departementer og administrative tjenester.

Hefaistos’ tempel hadde en fremtredende plass blant disse byggverkene. Gudinnen Atene ble forbundet med Hefaistos. Begge disse guddommene ble dyrket som skytsguder for kunst og håndverk. Arkeologiske funn av metall- og keramikkarbeider i nærheten av dette templet har forbundet det med Hefaistos, den greske guden for de kunstformene som krevde bruk av ild. Det var trolig på 600-tallet etter vår tidsregning at dette godt bevarte templet ble omgjort til den gresk-ortodokse St. Georg-kirken, selv om den ikke blir brukt som kirke i dag.

Agoraen trengte selvfølgelig sin egen skytsgud. Denne guden var Zevs Agoraios, som angivelig var den som framkalte veltalenhet. Et vakkert utsmykket alter som var uthogd i kostbar pentelisk marmor, var viet til ham. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 14: 11, 12.) Et alter for Rhea, gudenes store mor, lå like i nærheten og var omkranset av en imponerende rekke minnesmerker over helter.

Går vi litt videre, kommer vi til et lite jonisk tempel. Geografen Pausanias identifiserte det som templet for Fader Apollon. Hvorfor? Fordi Apollon ifølge en gammel gresk legende var far til Ion, stamfaren til den joniske stammen som atenerne var en del av.a I kraft av dette var Apollon en av skytsgudene til statsadministrasjonen, spesielt i forbindelse med de forskjellige brorskapene som fantes i byen.

Mot nord kan vi se restene etter et mindre kalksteinstempel, som ble bygd på midten av 300-tallet før vår tidsregning. Her dyrket man Zevs og Atene Fatrios, hovedgudene i fedrenes religiøse brorskap. Medlemskap i disse brorskapene var nesten en nødvendighet for å kunne være borger av Aten. Rett over gaten finner vi restene av et alter for De tolv gudene.

I Zevs Eleutherios’ stoa, eller søylehall, som ligger like ved, blir den greske hovedguden igjen æret, denne gang som guden for frihet og utfrielse. Denne søylehallen var et populært sted å spasere og å møte andre. Det heter seg at den kjente filosofen Sokrates pleide å møte vennene sine i denne stoaen, der de kunne sitte og prate eller rusle omkring. Mange av de gavene som ble gitt for å utsmykke denne stoaen, for eksempel skjoldene til krigere som hadde dødd mens de forsvarte Aten, hadde direkte forbindelse med utfrielsen av byen fra dens fiender eller med bevaringen av dens frihet.

Panathenaiergaten

Diagonalt gjennom agoraen går en bred grusvei som blir kalt Panathenaiergaten. Gatens navn og særtrekk skrev seg fra Atens nasjonalfest, panathenaierfesten. Under denne festen ble gudinnen Atenes kjortel båret langs denne gaten fra prosesjonshuset (som lå ved byporten) og opp på Akropolis. En frise på Atene-templet Parthenon hjelper oss til å se for oss prosesjonens pomp og prakt — kavaleriet, vognene, kuene og sauene som skulle ofres, og de unge mennene og pikene som bar utstyret som skulle brukes i forbindelse med ofringen. Innbyggerne i Aten og deres gjester iakttok prosesjonen; de som hadde utformet agoraen hadde gjort den velegnet til det. For eksempel var søylegangene med sine avsatser og trapper nøye plassert i forhold til den gaten prosesjonen gikk i. Det var plass til en rekke tilskuere på de mange trappetrinnene som var hogd ut der.

«Full av avgudsbilder»

Med så mange templer, statuer og monumenter samlet på ett sted var det ikke merkelig at apostelen Paulus’ «ånd [ble] opprørt i ham da han så at byen var full av avgudsbilder». (Apostlenes gjerninger 17: 16) Det Paulus så da han kom inn på agoraen, må ha gjort ham rystet. Det var så mange falliske statuer av guden Hermes der at de fylte en hel søylehall, Hermes’ stoa. De klærne Hermes var utstyrt med på malte bilder, var forsynt med hakekors — symboler på fruktbarhet og liv. Det stod også en statue der av Venus Genetrix, gudinnen for seksuell kjærlighet, og en statue av Dionysos, som var utstyrt med mange falliske kors. Agoraens «hellighet» ble markert av en stor grensestein og et kar med «hellig» vann. Alle som kom til agoraen, kunne rense seg seremonielt med dette vannet.

I betraktning av dette svært religiøse klimaet kan vi forstå hvorfor den situasjonen Paulus befant seg i, var så farlig. Han ble mistenkt for å ’forkynne fremmede guddommer’, og datidens lov sa at ’ingen må ha spesielle guder eller nye guder; ingen må heller privat tilbe noen fremmede guder som ikke er offentlig tillatt’. Så det er ikke rart at apostelen ble ført til Areopagos for å bli forhørt. — Apostlenes gjerninger 17: 18, 19.

Administrasjonssenter

En rund bygning som ble kalt Tholos, var hovedsetet til Atens regjering. Mange av byens embetsmenn sov i bygningen om natten, slik at det alltid var mulig å få tak i pålitelige representanter for myndighetene. Et sett med standard vekter og måleenheter ble oppbevart i Tholos. De forskjellige departementene i administrasjonen hadde sine kontorer like i nærheten. Møtesalen lå på en avsats som var hogd inn i skråningen nordvest for Tholos. Der holdt 500-mannsrådet sine møter hvor de tok seg av komitéarbeid og forberedte lovforslag for den lovgivende forsamling.

En annen av byens viktige bygninger var Kongehallen. Der hadde Atens kongelige arkont — en av byens tre øverste embetsmenn — sitt sete. Derfra tok han hånd om mange administrative oppgaver av både religiøs og juridisk art. Det var sannsynligvis her Sokrates ble bedt om å møte da han ble anklaget for gudløshet. På en bygning som lå rett overfor Kongehallen, var fedrenes lover hogd inn. Hvert år avla arkontene, eller de øverste embetsmennene, sin embetsed mens de stod på en stein utenfor denne bygningen.

Attalos’ stoa

Den best bevarte bygningen på agoraen er Attalos’ stoa. Som ung mann hadde Attalos, kongen i Pergamon (100-tallet før vår tidsregning), studert ved skolene i Aten, i likhet med mange andre som kom fra kongelige familier ved Middelhavet. Da han besteg tronen, gav han denne enestående gaven — Attalos’ stoa — til byen der hans alma mater, eller universitet, lå.

Den viktigste funksjonen som Attalos’ stoa hadde, var å tjene som en overbygd og elegant promenade hvor man kunne treffe folk og prate sammen. Fra etasjene og terrassen hadde man utmerket utsikt til prosesjoner, og stoaens popularitet som promenade må også ha bidratt til at den ble et vellykket kjøpesenter. Det var trolig staten som leide ut butikkene til handelsmenn, slik at bygningen gav penger i statskassen.

Attalos’ stoa er blitt restaurert og er et godt eksempel på geometrisk formgivning. Proporsjonene, det at det er forskjellige størrelser på den øvre og den nedre rekken med søyler, det fascinerende spillet mellom lys og skygge og overdådigheten og skjønnheten i byggematerialene — alt dette er med på å gjøre den til et enestående byggverk. Man har på flere måter forsøkt å unngå ensformighet, blant annet ved å bruke tre forskjellige typer kapiteler på søylene — doriske, joniske og egyptiske.

Et sted for kulturelle aktiviteter

En bygning i Aten hvor det foregikk mange kulturbegivenheter, var konsertsalen. Den var en gave fra Vipsanius Agrippa, svigersønn til den romerske keiser Augustus. Gulvet foran scenen var belagt med marmor i mange farger. Konsertsalen hadde sitteplasser til cirka 1000 personer. Taket hadde et spenn på omtrent 25 meter og var opprinnelig uten innvendige bæresøyler. Dette var en av de dristigste takkonstruksjonene i antikkens verden. Men mye av den underholdningen som ble presentert der, ville sannsynligvis ha vært upassende for de sanne kristne med deres høye moralnormer. — Efeserne 5: 3—5.

Vitebegjærlige personer i gammel tid ville nok ha besøkt Pantainos’ bibliotek. Veggene der var kledd med skap hvor det ble oppbevart håndskrevne ruller av papyrus og pergament. Hovedrommet i biblioteket vendte mot vest, og gjennom en rekke med søyler kunne man se en gårdsplass med søylegang — et behagelig sted å rusle omkring i, og for å lese eller meditere. Man har funnet en innskrift med to av bibliotekets regler. Det stod der: «Ingen bøker må fjernes», og: «[Biblioteket] er åpent fra den første til og med den sjette time.»

Agoraen i dag

I de senere årene er agoraen blitt nesten fullstendig utgravd av American School of Classical Studies. Den ligger fredelig og skyggefullt til under det kneisende Akropolis og er blitt et populært sted for turister som ønsker å ta et overblikk over det gamle Atens historie.

Går man noen skritt bort fra agoraen og Akropolis, kommer man til en annen spennende verden — loppemarkedet Monastiraki. Der kan besøkende stifte et overraskende, men fornøyelig bekjentskap med gresk folklore og se hvordan Midtøstens orientalske basarvirksomhet og pruting foregår. Og besøkende vil selvfølgelig også kunne se Jehovas vitner der som glade og fornøyde gjør det samme som apostelen Paulus gjorde for over 1900 år siden — de forkynner offentlig det gode budskap om Riket for ’dem som tilfeldigvis er der’.

[Fotnote]

[Ramme på side 28]

Handelslivet i Aten

Agoraen var ikke bare det intellektuelle og bymessige hjertet av Aten, men den var også byens viktigste markedsplass. Aten ble et handelssenter som var kjent for både verdien av sin harde valuta og sine svært samvittighetsfulle embetsmenn, som hadde myndighet til å påse at all handel gikk rett og redelig for seg.

Aten eksporterte vin, olivenolje, honning, marmor og industriprodukter som keramikk og metallgjenstander. Til gjengjeld ble det hovedsakelig importert hvete. Ettersom Attika (området rundt Aten) ikke produserte nok til å brødfø innbyggerne, var det strenge regler for å drive handel. På markedet i Pireus, Atens havneby, måtte det alltid være nok fersk mat til å forsyne både innbyggerne i Aten og hæren. Det var ikke tillatt for handelsmenn å lagre varer for å selge dem til høyere priser i trange tider.