Lokale skikker og kristne prinsipper — er de forenelige?

STEPHEN, et av Jehovas vitner fra Nord-Europa, ble sendt som misjonær til et afrikansk land. En gang han ruslet gjennom byen sammen med en bror fra stedet, ble han ille berørt da denne broren tok hånden hans for å leie ham.

Tanken på å gå nedover en travel bygate hånd i hånd med en mann bød Stephen imot. I hans kultur ville en slik atferd antyde at han var homoseksuell. (Romerne 1: 27) Men for den afrikanske broren var det å gå hånd i hånd bare et tegn på vennskap. Det å avvise hånden ville bli oppfattet som en avvisning av vennskapet.

Hvorfor bør vi være oppmerksom på kulturforskjeller? Først og fremst fordi Jehovas folk er opptatt av å fullføre sitt gudgitte oppdrag, som går ut på å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’. (Matteus 28: 19) Med tanke på dette har noen reist ut for å tjene på steder hvor behovet for forkynnere er større enn der de kom fra. Hvis det skal gå dem godt i deres nye miljø, må de forstå og innrette seg etter kulturen der de kommer. Da vil de kunne arbeide i god forståelse med sine brødre og søstre og dessuten være mer effektive i den offentlige tjenesten.

I denne urolige verden er det også mange som har flyktet fra vanskelighetene i sitt hjemland av politiske eller økonomiske grunner og slått seg ned i andre land. Når vi forkynner for disse våre nye naboer, kan vi komme til å stifte bekjentskap med nye skikker. (Matteus 22: 39) Vårt første møte med disse fremmede skikkene kan ofte gjøre oss litt forvirret.

Når det ikke er noen tvil

Kulturen inngår som et fast innslag i det menneskelige samfunn. Det ville derfor være nytteløst å opptre «altfor rettferdig» og granske enhver ubetydelig vane for å se om den er forenelig med bibelske prinsipper. — Forkynneren 7: 16.

På den annen side er det nødvendig å være våken for lokale skikker som helt tydelig krenker Guds prinsipper. Dette er vanligvis ikke vanskelig, ettersom vi har Guds Ord, som kan «bringe ting i rette skikk». (2. Timoteus 3: 16) I noen land er det for eksempel vanlig at en mann har flere koner, men den bibelske normen for de sanne kristne er at en mann skal ha bare én levende hustru. — 1. Mosebok 2: 24; 1. Timoteus 3: 2.

Visse begravelsesskikker som skal tjene til å holde onde ånder borte, eller som er basert på troen på en udødelig sjel, er også uakseptable for de sanne kristne. Noen mennesker ofrer røkelse eller framsier bønner til den avdøde for å drive bort onde ånder. Andre holder likvake eller arrangerer til og med en ekstra begravelse i den hensikt å hjelpe den avdøde til å berede seg til livet i ’det hinsidige’. Men Bibelen lærer at «de døde vet slett ingen ting», og de kan derfor ikke gagne eller skade noen. — Forkynneren 9: 5; Salme 146: 4.

Det finnes selvfølgelig mange skikker som harmonerer med Guds Ord. Det er for eksempel velgjørende å komme i kontakt med kulturer hvor det fremdeles rår en gjestfrihetens ånd, og hvor det er skikk og bruk at også fremmede blir hilst hjertelig velkommen, og hvor folk til og med åpner sine hjem for dem når det er nødvendig. Når du blir behandlet slik, føler du ikke da trang til å følge deres gode eksempel? Hvis du gjør det, vil det faktisk forbedre din kristne personlighet. — Hebreerne 13: 1, 2.

Hvem av oss liker vel å vente på folk som er for sent ute? I noen land er dette nesten aldri nødvendig, fordi punktlighet blir ansett for å være viktig. Bibelen forteller at Jehova er en ordens Gud. (1. Korinter 14: 33) Han har derfor fastsatt en «dag og time» da han skal gjøre slutt på det onde, og han forsikrer oss at denne begivenheten ’ikke vil være forsinket’. (Matteus 24: 36; Habakkuk 2: 3) Kulturer som legger vekt på punktlighet i rimelig grad, hjelper oss til å være ordentlige og vise tilbørlig respekt for andre mennesker og deres tid, noe som avgjort er i samsvar med bibelske prinsipper. — 1. Korinter 14: 40; Filipperne 2: 4.

Hva med harmløse skikker?

Mens enkelte skikker helt opplagt er forenelige med kristen livsførsel, er det noen som avgjort ikke er det. Men hvordan stiller det seg med skikker som ikke kan karakteriseres som gode eller dårlige? Mange skikker er harmløse, og vår holdning til dem kan vise hvordan det står til med vår åndelige likevekt.

Det er for eksempel mange måter å hilse på — ved et håndtrykk, et bukk, et kyss eller til og med en omfavnelse. Det finnes også mange oppfatninger av hva som er god bordskikk. I noen land spiser folk rett fra et felles fat. Det å rape kan være en akseptabel — og til og med ønskelig — måte å vise sin takknemlighet på i noen land, mens det andre steder er uakseptabelt og blir betraktet som ytterst uoppdragent.

Det er bedre å konsentrere seg om å innta en rett holdning til slike harmløse skikker enn å tenke på hvilke av dem du personlig liker eller misliker. Bibelens alltid aktuelle veiledning går ut på at vi ’ikke gjør noe av stridslyst eller av selvopptatthet, men med et ydmykt sinn anser de andre for å være høyere enn oss selv’. (Filipperne 2: 3) I tråd med dette sier Eleanor Boykin i en bok om gode manerer: «Det du først og fremst trenger, er et godt hjerte.» — This Way, Please —A Book of Manners.

Hvis vi har en slik ydmyk holdning, vil vi ikke se ned på andres skikker. Vi vil heller bli motivert til å gjøre oss kjent med hvordan andre mennesker lever, følge deres skikker og smake på deres mat og ikke være reserverte eller se med mistenksomhet på alt som virker fremmed. Hvis vi har et åpent sinn og er villige til å prøve nye veier, viser vi elskverdighet overfor vår vert eller våre utenlandske naboer. Det er også til gagn for oss selv at vi ’gjør større plass’ i vårt hjerte og utvider vår horisont. — 2. Korinter 6: 13.

Når en skikk hindrer åndelige framskritt

Hvordan skal vi forholde oss når vi støter på skikker som ikke er ubibelske i seg selv, men som likevel er til hinder for å gjøre åndelige framskritt? I noen land har folk for eksempel en tendens til å somle og komme for sent. Denne avslappede væremåten kan nok virke avstressende, men den vil sannsynligvis gjøre det vanskeligere for oss å fullføre vår tjeneste. — 2. Timoteus 4: 5.

Hvordan kan vi anspore andre til å unngå å utsette viktige gjøremål til «i morgen»? Husk at «det du først og fremst trenger, er et godt hjerte». Med kjærlighet som drivkraft kan vi foregå med et godt eksempel og dernest på en vennlig måte forklare fordelene ved å la være å utsette til i morgen det vi burde gjøre i dag. (Forkynneren 11: 4) Samtidig må vi være forsiktige så vi ikke ofrer den gjensidige tillit for å oppnå høyere effektivitet. Hvis våre forslag ikke straks blir godtatt av andre, bør vi ikke spille herrer over dem eller la vår oppgitthet gå ut over dem. Kjærlighet må alltid komme foran effektivitet. — 1. Peter 4: 8; 5: 3.

Ta hensyn til lokalbefolkningens smak

Vi bør forvisse oss om at de forslagene vi kommer med, er verdifulle og ikke bare et forsøk på å få andre til å følge vår egen personlige smak. Klesstilen varierer for eksempel sterkt fra sted til sted. Mange steder er det passende at en mann som forkynner det gode budskap, har slips på seg, men i enkelte tropiske land kan det bli sett på som overdrevent formelt. Det kan ofte være nyttig å ta hensyn til hva som anses for å være korrekt antrekk for forretningsfolk som har med offentligheten å gjøre. Det er viktig å ha «et sunt sinn» når vi står overfor ømtålige spørsmål i forbindelse med klær. — 1. Timoteus 2: 9, 10.

Hvordan bør vi forholde oss hvis vi ikke liker en bestemt skikk? Bør vi uten videre forkaste den? Ikke nødvendigvis. Den skikken at menn leier hverandre, som er nevnt tidligere, var fullstendig akseptabel i dette afrikanske landet. Da misjonæren så at andre menn vandret omkring hånd i hånd, følte han seg mer avslappet.

Da apostelen Paulus var ute på sine omfattende misjonsreiser, besøkte han menigheter hvor medlemmene hadde forskjellig bakgrunn. Kulturforskjeller forekom utvilsomt ofte. Paulus tilpasset seg derfor de skikkene han kunne rette seg etter, samtidig med at han holdt seg standhaftig til Bibelens prinsipper. Han sa: «Jeg er blitt alt for alle slags mennesker, for i hvert fall å kunne frelse noen.» — 1. Korinter 9: 22, 23; Apostlenes gjerninger 16: 3.

Visse ransakende spørsmål kan hjelpe oss til å avgjøre hvordan vi bør reagere på nye skikker. Hvordan vil utenforstående reagere på at vi følger — eller ikke vil følge — en bestemt skikk? Vil de bli tiltrukket av Rikets budskap fordi de ser at vi forsøker å bli integrert i deres kultur? Eller kan det at vi antar en lokal skikk, føre til at ’vår tjeneste blir lastet’? — 2. Korinter 6: 3.

Hvis vi ønsker å bli «alt for alle slags mennesker», vil vi kanskje være nødt til å oppgi visse inngrodde forestillinger om hva som passer seg, og hva som ikke gjør det. Hva som er «riktig» eller «gal» framgangsmåte, avhenger ofte av hvor vi bor. I ett land kan derfor det at menn leier hverandre, være et uttrykk for vennskap, mens det i mange andre land vil kunne ta oppmerksomheten bort fra Rikets budskap.

Det finnes andre skikker som er akseptable i visse områder, og som det også kan være i orden for kristne å følge, men vi må utvise forsiktighet.

Vær på vakt mot å gå over streken

Jesus Kristus sa at selv om hans disipler ikke kunne bli tatt ut av verden, måtte de likevel ikke være «en del av verden». (Johannes 17: 15, 16) Men noen ganger er det ikke så lett å trekke grensen mellom det som hører uløselig med til Satans verden, og det som bare er en side ved en kultur. Musikk og dans inngår for eksempel som et særskilt trekk ved nesten alle kulturer, men spiller en viktigere rolle i enkelte land enn i andre.

Vi kan lett komme til å treffe en avgjørelse som i høyere grad er basert på vår bakgrunnsbestemte holdning enn på Bibelen. En tysk bror som heter Alex, fikk et tjenesteoppdrag i Spania. I det miljøet han kom fra, var det ikke særlig populært å danse, men i Spania hører det med til kulturen. Da han for første gang så en bror og en søster i en livlig lokal dans, ble han forvirret. Var det galt, eller kanskje verdslig, å delta i denne dansen? Ville han senke sine normer hvis han godtok denne skikken? Alex lærte at selv om musikken og dansen var annerledes enn det han var vant til, var det ingen grunn til å mene at hans spanske brødre og søstre senket de kristne normer. Hans forvirring var et resultat av kulturforskjeller.

Emilio, en bror som liker tradisjonelle spanske danser, er imidlertid klar over at det finnes en viss fare. Han sier: «Jeg merker meg at det hører med til mange former for dans at paret har meget nær kontakt. Som enslig er jeg klar over at dette kan innvirke på følelsene til iallfall en av partnerne. Noen ganger kan dans bli benyttet som en anledning til å vise hengivenhet for en du føler deg tiltrukket av. Det kan være til beskyttelse å forvisse seg om at musikken er sunn, og at den fysiske kontakten blir holdt på et minimalt nivå. Likevel må jeg innrømme at når en gruppe unge, enslige brødre og søstre går ut for å danse sammen, så er det svært vanskelig å opprettholde en teokratisk atmosfære.»

Det er klart at vi ikke ønsker å benytte vår kultur som en unnskyldning for å ha en verdslig oppførsel. Det å synge og danse hadde sin plass i den israelittiske kultur, og da israelittene ble utfridd av Egypt ved Rødehavet, feiret de begivenheten med både sang og dans. (2. Mosebok 15: 1, 20) Men deres spesielle form for musikk og dans skilte seg ut fra sangen og dansen i den hedenske verden som omgav dem.

Da israelittene ventet på at Moses skulle komme ned fra Sinai-fjellet, ble de dessverre utålmodige og laget en gullkalv, og da de så hadde spist og drukket, «stod de opp for å more seg». (2. Mosebok 32: 1—6) Da Moses og Josva hørte larmen fra sangen deres, ble de straks urolige. (2. Mosebok 32: 17, 18) Israelittene hadde gått over streken, og deres form for sang og dans gjenspeilte nå det som foregikk i den hedenske verden som omgav dem.

Også i vår tid kan det være slik at musikk og dans er alminnelig akseptert der vi bor, og kanskje ikke støter andres samvittighet. Men hvis belysningen blir dempet og lysorgelet settes i gang, eller hvis det blir spilt musikk med en annen rytme, kan det hende at det som tidligere var akseptabelt, nå gjenspeiler verdens ånd. «Det er bare et utslag av vår kultur,» vil kanskje noen si. Aron benyttet en lignende unnskyldning da han unnlot å protestere mot hedenske former for underholdning og tilbedelse og med urette omtalte dem som en «høytid for Jehova». Denne tomme unnskyldningen holdt ikke. Det som skjedde, var til og med «til skjensel blant deres motstandere». — 2. Mosebok 32: 5, 25.

Kulturbetingede skikker har sin plass

Eksotiske skikker kan til å begynne med ryste oss, men det betyr ikke nødvendigvis at de alle er uakseptable. Hvis vi har fått våre «oppfatningsevner oppøvd», kan vi avgjøre hvilke skikker som er forenelige med kristne prinsipper, og hvilke som ikke er det. (Hebreerne 5: 14) Når vi blir drevet av et godt hjerte som er fylt av kjærlighet til våre medmennesker, vil vi reagere på en tilbørlig måte når vi står overfor harmløse skikker.

Når vi forkynner det gode budskap om Riket for folk i nabolaget eller på fjernere steder, vil det at vi har en likevektig holdning til det kulturelle mangfoldet, gjøre det mulig for oss å bli «alt for alle slags mennesker». Når vi ser positivt på kulturmangfoldet, vil vi utvilsomt også erfare at det bidrar til å gjøre livet rikt og interessant.

[Bilde på side 20]

Det er mange akseptable måter å hilse på blant kristne

[Bilde på side 23]

Et likevektig syn på kulturmangfoldet kan bidra til å gjøre livet rikt og interessant