En avgjørelse som støtter retten til å velge

RETTEN til å foreta et informert valg blir forsvart av ingen ringere enn den mest fremtredende person i universet, Skaperen. Ettersom han har ubegrenset kunnskap om de behov menneskene har, gir han villig undervisning, advarsler og veiledning som hjelper oss til å handle på en forstandig måte. Skaperen ignorerer likevel ikke den frie vilje som han har gitt sine fornuftutstyrte skapninger. Profeten Moses gjenspeilte Guds syn da han sa: «Jeg har lagt livet og døden fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; og du må velge livet for at du skal kunne bli i live, du og ditt avkom.» — 5. Mosebok 30: 19.

Dette prinsippet får også sin anvendelse på det medisinske området. Tanken om informert valg, eller informert samtykke, blir gradvis akseptert i Japan og andre land hvor dette ikke var så vanlig før. Legen Michitaro Nakamura gav denne beskrivelsen av informert samtykke: «Det er den tanke at legen på et lett forståelig språk forklarer for pasienten sykdommen og prognosen, behandlingsmåten og mulige bivirkninger, samt at han respekterer pasientens rett til selv å velge behandlingsmåte.» — Det medisinske tidsskriftet Nihon Ijishinpo.

I en årrekke har leger i Japan framsatt forskjellige grunner til å motsette seg denne måten å behandle pasienter på, og domstolene har vært tilbøyelige til å rette seg etter det som har vært medisinsk skikk og bruk. Det var derfor en milepæl som ble nådd den 9. februar 1998, da ankedomstolen i Tokyo ved dommer Takeo Inaba traff en avgjørelse til fordel for det å kunne foreta et informert valg. Hva innebar denne avgjørelsen, og hva var bakgrunnen for at saken ble brakt for retten?

I juli 1992 kom den 63 år gamle Misae Takeda, som var et av Jehovas vitner, i kontakt med et sykehus som er knyttet til instituttet for legevitenskap ved Tokyo universitet. Hun hadde fått diagnosen ondartet svulst i leveren og trengte å bli operert. Ettersom hun hadde et sterkt ønske om å adlyde Bibelens forbud mot misbruk av blod, gjorde hun det klart for sine leger at hun ønsket behandling uten bruk av blod. (1. Mosebok 9: 3, 4; Apostlenes gjerninger 15: 29) Legene tok imot et skjema som fritok dem og sykehuset fra ethvert ansvar for hva som kunne skje som følge av hennes avgjørelse. De forsikret henne om at de ville rette seg etter hennes ønske.

Etter operasjonen, mens Misae fremdeles var påvirket av medikamenter, gav imidlertid legene henne blodoverføring — stikk i strid med hennes klart uttrykte ønske. Anstrengelser som ble gjort for å holde blodoverføringen hemmelig, ble avslørt da en ansatt ved sykehuset tydeligvis røpet saken til en journalist. Forståelig nok ble denne oppriktige kristne kvinnen ute av seg da hun fikk vite at hun hadde fått blodoverføring mot sin vilje. Hun hadde stolt på sykehuspersonalet og trodd at de ville holde ord og respektere hennes religiøse overbevisning. På grunn av de følelsesmessige smertene hun led som en følge av dette grove bruddet på tillitsforholdet mellom lege og pasient, og i håp om å skape en presedens som kunne spare andre for å få en bestemt medisinsk behandling mot sin vilje, brakte hun saken inn for retten.

Offentlig orden og moral

Tre dommere ved distriktsdomstolen i Tokyo behandlet saken og traff en avgjørelse til fordel for legene og følgelig i disfavør av prinsippet om informert samtykke. I avgjørelsen, som ble truffet den 12. mars 1997, fastslo de at ethvert forsøk på å lage en kontrakt om behandling absolutt uten bruk av blod, ville være ugyldig. Deres begrunnelse var at det ville være et brudd på kojo ryozokua, det vil si de sosiale normene, hvis en lege skulle inngå en spesiell avtale om ikke å gi blod selv hvis det oppstod en kritisk situasjon. Dommerne mente at det er legens fremste forpliktelse å gjøre alt han kan for å redde liv, uten hensyn til pasientens religiøse overbevisning, og at en slik kontrakt derfor ville være ugyldig fra begynnelsen av. Dommerne avgjorde at legens sakkyndige mening i siste instans bør gå foran en eventuell anmodning om en bestemt form for behandling som pasienten måtte komme med på forhånd.

Dommerne fastslo dessuten på det samme grunnlag at selv om det forventes at en lege i grove trekk forklarer framgangsmåten og farene ved en foreslått operasjon og virkningene av den, ’kan han unnlate å si om han har tenkt å gi blod eller ikke’. De vurderte saken slik: «Det kan ikke fastslås som ulovlig, heller ikke som uriktig, at legene, de saksøkte, forstod saksøkerens ønsker om ikke under noen omstendighet å ta imot blodoverføring og handlet som om de ville respektere hennes ønsker, og således fikk henne til å gå med på den angjeldende operasjonen.» Tanken var at hvis legene hadde handlet annerledes, kunne pasienten ha nektet å underkaste seg operasjonen og forlatt sykehuset.

Talsmenn for prinsippet om informert samtykke ble sjokkert og dypt rystet over denne dommen. Professor Takao Yamada, en ledende autoritet når det gjelder sivilrett, omtalte avgjørelsen i Takeda-saken og dens betydning for retten til informert samtykke i Japan slik: «Hvis resonnementet i denne avgjørelsen får lov til å stå ved makt, kommer retten til å nekte blodoverføring og det juridiske prinsippet om informert samtykke bare til å bli som et stearinlys som blafrer i vinden.» (Det juridiske tidsskriftet Hogaku Kyoshitsu) Professor Yamada fordømte i sterke ordelag den påtvungne blodoverføringen og kalte den «et kraftig brudd på tilliten, likt et overraskelsesangrep». Han tilføyde at et slikt tillitsbrudd «aldeles ikke burde bli tillatt».

Misaes beskjedne natur gjorde det ikke lett for henne å komme fram i rampelyset. Men fordi hun forstod at hun kunne ha en andel i å forsvare Jehovas navn og hans rettferdige normer angående blodets hellighet, var hun fast bestemt på å gjøre sitt. Hun skrev dette til sin advokat: «Jeg er bare støv, ja knapt nok det. Jeg lurer på hvorfor en slik inkompetent person som meg blir brukt. Men når jeg søker å gjøre nettopp det som Jehova — han som kan få steinene til å rope — sier, da kommer han til å gi meg kraft.» (Matteus 10: 18; Lukas 19: 40) Da Misae stod i vitneboksen under rettssaken, beskrev hun med skjelvende stemme de følelsesmessige problemene hun hadde opplevd som følge av at hun var blitt sveket. Hun sa: «Jeg følte meg krenket på samme måte som en kvinne som var blitt voldtatt.» Mange av dem som var i rettssalen den dagen, fikk tårer i øynene da de hørte hennes vitneforklaring.

Overraskende oppmuntring

På grunn av distriktsdomstolens avgjørelse ble saken straks anket til en høyere domstol. Den innledende prosedyren ved ankedomstolen begynte i juli 1997, og en blek, men bestemt Misae, som nå satt i rullestol, var også til stede. Kreften hadde blusset opp igjen, og hun var blitt svakere. Misae ble svært oppmuntret da den dommeren som var rettens formann, som et uvanlig trekk tydelig forklarte hvilken retning retten hadde til hensikt å gå i. Han gjorde det klart at ankedomstolen ikke var enig i den lavere domstolens avgjørelse — at en lege har rett til å ignorere pasientens ønsker ved å late som om han vil samtykke, men samtidig i all hemmelighet være bestemt på ikke å gjøre det. Dommeren sa at retten ikke kom til å støtte den formynderske moral i uttrykket «Shirashimu bekarazu, yorashimu beshi»b, som betyr «la dem være uvitende og avhengige», i denne sammenheng av medisinsk personell. Misae sa senere: «Jeg er veldig glad for å høre dommerens rimelige uttalelse, som er totalt forskjellig fra den tidligere avgjørelsen fra distriktsdomstolen.» Hun tilføyde: «Dette har jeg bedt Jehova om.»

Måneden etter døde Misae, omgitt av sin kjære familie og medisinsk personell på et annet sykehus, hvor hennes oppriktige overbevisning ble forstått og respektert. Misaes sønn, Masami, og andre familiemedlemmer hadde, selv om de var tynget av dyp sorg over hennes død, bestemt seg for å føre saken videre inntil den var ferdigbehandlet, i samsvar med hennes ønsker.

Avgjørelsen

Den 9. februar 1998 traff endelig de tre dommerne ved ankedomstolen sin avgjørelse og omstøtte den lavere domstolens avgjørelse. Den lille rettssalen var fylt med journalister, akademikere og andre som trofast hadde fulgt saken. Større aviser og fjernsynsstasjoner meldte om avgjørelsen. Noen av overskriftene lød: «Retten: Pasienter kan nekte behandling», «Ankedomstolen: Blodoverføring var en krenkelse av en rettighet», «Lege som foretok tvungen blodoverføring, taper i retten» og «Et av Jehovas vitner får skadeserstatning for blodoverføring».

Reportasjer om avgjørelsen var korrekte og svært positive. Avisen The Daily Yomiuri meldte: «Dommer Takeo Inaba sa at det var uriktig av leger å gjøre bruk av metoder som pasienten hadde nektet å gå med på.» Den skrev også rett ut: «Legene som gav henne [blodoverføringen], tok fra henne muligheten til selv å velge behandling.»

Avisen Asahi Shimbun påpekte at selv om retten i dette tilfellet mente at det var utilstrekkelig bevis for at det eksisterte en kontrakt hvor begge parter hadde samtykket i at det ikke skulle gjøres bruk av blod selv om det oppstod en livstruende situasjon, var dommerne uenige med den lavere domstolen når det gjaldt gyldigheten av en slik kontrakt. I avisen het det: «Hvis det finnes en veloverveid avtale mellom partene om at en blodoverføring ikke under noen omstendighet skal bli gitt, anser ikke retten den for å være mot den offentlige orden og derfor heller ikke ugyldig.» Avisen siterte videre dommernes syn: «Ethvert menneske kommer til å dø en dag, og den prosessen som leder til dette dødsøyeblikket, kan avgjøres av hver enkelt.»

Jehovas vitner har virkelig gransket spørsmålet om blod og er overbevist om at de har valgt den beste måten å leve på. Det innebærer å si nei til de kjente farene som er forbundet med blodoverføring, og isteden si ja til metoder som ikke innbefatter bruk av blod — metoder som er i alminnelig bruk i mange land, og som er i samsvar med Guds lov. (Apostlenes gjerninger 21: 25) En kjent japansk professor i statsrett påpekte: «Det å nekte behandling [blodoverføring] er i virkeligheten ikke et spørsmål om å velge ’hvordan en vil dø’, men snarere om å velge hvordan en vil leve.»

Ankedomstolens avgjørelse burde gjøre leger oppmerksomme på at deres rettigheter ikke er så omfattende som noen har trodd. Og det burde føre til at mange flere sykehus fastlegger etiske retningslinjer. Selv om denne dommen er blitt alminnelig anerkjent og er oppmuntrende for pasienter som knapt har hatt noen rett til å velge behandling, er den ikke blitt like godt mottatt av alle parter. Det statlige sykehuset og de tre legene har anket saken til høyesterett. Så gjenstår det å se om Japans høyeste domstol også kommer til å forsvare pasienters rettigheter, slik universets Overherre gjør.

[Fotnoter]