Ba’al-dyrkelsen — kampen om israelittenes hjerte

I nesten tusen år pågikk det en kamp om israelittenes hjerte. Overtroisk frykt og seksuelle riter på den ene siden kjempet mot tro og lojalitet på den andre. Denne kampen på liv og død satte Ba’al-dyrkelsen opp mot tilbedelsen av Jehova.

VILLE Israels nasjon holde seg trofast til den sanne Gud, som hadde ført dem ut av Egypt? (2. Mosebok 20: 2, 3) Eller ville de falle fra og vende seg til Ba’al, Kanaans yndlingsgud, som lovte å gjøre landet fruktbart?

Denne åndelige kampen, som ble utkjempet for flere tusen år siden, har betydning for oss. Hvordan det? Apostelen Paulus skrev: «Disse ting . . . ble skrevet som en advarsel for oss, som enden på tingenes ordninger er kommet til.» (1. Korinter 10: 11) Den underliggende advarselen i denne historiske konflikten blir mer meningsfull hvis vi forstår hvem Ba’al var, og hva Ba’al-dyrkelsen gikk ut på.

Hvem var Ba’al?

Israelittene kom i kontakt med Ba’al da de kom til Kanaan, omkring 1473 f.v.t. De oppdaget at kanaaneerne tilbad en rekke guder som minnet mye om gudene i Egypt, selv om de hadde andre navn og en del andre karaktertrekk. Bibelen viser imidlertid at kanaaneernes fremste gud var Ba’al, noe som blir bekreftet av arkeologiske funn. (Dommerne 2: 11) Ba’al var riktignok ikke den øverste guden i den kanaaneiske gudeverden, men han var den guden som betydde mest for kanaaneerne. De trodde at han hadde makt over regnet, vinden og skyene, og at det bare var han som kunne redde folket — og dessuten husdyrene og avlingene — fra ufruktbarhet og til og med døden. Uten Ba’als beskyttelse ville Mot, en hevngjerrig kanaaneisk gud, utvilsomt bringe ulykke over dem.

Ba’al-dyrkelsen var uløselig knyttet til seksuelle riter. Selv de religiøse gjenstandene som ble forbundet med Ba’al, for eksempel de hellige støttene og de hellige pælene, vakte seksuelle assosiasjoner. De hellige støttene — ubearbeidede eller tilhogde steiner med form som et fallossymbol — representerte Ba’al, den mannlige part i den seksuelle forening. De hellige pælene var på den annen side trær eller gjenstander av tre som representerte Asjera, Ba’als gemalinne og det kvinnelige element. — 1. Kongebok 18: 19.

Tempelprostitusjon og barneofring var andre fremtredende trekk ved Ba’al-dyrkelsen. (1. Kongebok 14: 23, 24; 2. Krønikebok 28: 2, 3) En bok om bibelarkeologi sier: «I kanaaneernes templer var det mannlige og kvinnelige prostituerte (’hellige’ menn og kvinner), og alle slags seksuelle utskeielser ble praktisert. [Kanaaneerne] trodde at disse ritene på en eller annen måte ville være fordelaktige for avlingene og buskapen.» (The Bible and Archaeology) Dette var i hvert fall den religiøse begrunnelsen, men slik umoral appellerte utvilsomt også til gudsdyrkernes kjødelige begjær. Hvordan forledet så Ba’al israelittenes hjerte?

Hvorfor så forlokkende?

Det kan være at mange israelitter foretrakk å utøve en religion som ikke krevde særlig mye av dem. Når de tilbad Ba’al, slapp de å overholde Loven, for eksempel sabbatsbudet og mange moralske restriksjoner. (3. Mosebok 18: 2—30; 5. Mosebok 5: 1—3) Andre tok kanskje kanaaneernes materielle velstand som et bevis for at det var nødvendig å blidgjøre Ba’al.

Kanaaneiske helligdommer, som var kjent som offerhauger og befant seg i lunder på utløpere fra fjellene, må ha dannet en tiltalende ramme omkring de fruktbarhetsritene som ble utøvd der. Etter kort tid var ikke israelittene lenger tilfredse med å oppsøke kanaaneiske helligdommer; de bygde faktisk sine egne. «Også de fortsatte å bygge seg offerhauger og hellige støtter og hellige pæler på hver høy ås og under hvert frodig tre.» — 1. Kongebok 14: 23; Hosea 4: 13.

Men først og fremst appellerte Ba’al-dyrkelsen til kjødet. (Galaterne 5: 19—21) De sanselige skikkene ble ikke praktisert bare fordi man ønsket seg rike avlinger og stor buskap. Sex ble forherliget. Det framgår tydelig av de arkeologiske funnene av mange små figurer med overdrevne kjønnskarakterer, et uttrykk for seksuell opphisselse. Festing, dans og musikk skapte en stemning som oppmuntret til tøylesløs oppførsel.

Vi kan se for oss en typisk scene tidlig på høsten. Omgitt av vakker natur, mett av mye god mat og påvirket av vin er gudsdyrkerne opptatt med å danse. Hensikten med den fruktbarhetsdansen de framfører, er å vekke Ba’al opp av hans sommerdvale, slik at landet skal bli velsignet med regn. De danser rundt og rundt falliske støtter og hellige pæler. Bevegelsene, særlig de som blir utført av de tempelprostituerte, er erotiske og sensuelle. Musikken og tilskuerne driver dem videre. Når dansen har nådd sitt klimaks, trekker danserne seg sannsynligvis tilbake til kamrene i Ba’als hus for å ha umoralsk omgang med hverandre. — 4. Mosebok 25: 1, 2; jevnfør 2. Mosebok 32: 6, 17—19; Amos 2: 8.

De vandret i samsvar med det de så, ikke i samsvar med tro

Slik sanselig gudsdyrkelse virket tiltrekkende på mange, men israelittene ble også drevet til å dyrke Ba’al på grunn av frykt. Da israelittene mistet sin tro på Jehova, var frykt for de døde, frykt for framtiden og dragning mot det okkulte årsak til at de begynte å utøve spiritisme, som på sin side var knyttet til ytterst fordervende riter. Et bibelleksikon beskriver hvordan kanaaneerne æret de avdødes ånder som ledd i sin fedredyrkelse: «På familiens gravsted eller ved gravhaugene . . . ble det holdt gjestebud som innbefattet rituell drukkenskap og seksuell aktivitet (muligens også incest), der man forestilte seg at de døde var aktive deltagere.» Når israelittene praktiserte slike fordervende spiritistiske skikker, fjernet de seg mer og mer fra sin Gud, Jehova. — 5. Mosebok 18: 9—12.

Gudebilder — og de ritualene som var forbundet med dem — virket også tiltrekkende på de israelittene som foretrakk å vandre i samsvar med det de så, og ikke i samsvar med tro. (2. Korinter 5: 7) Selv etter å ha vært vitne til storslåtte mirakler ved Jehovas usynlige hånd følte mange israelitter som hadde dratt ut av Egypt, at de trengte en synlig påminnelse om ham. (2. Mosebok 32: 1—4) Også noen av etterkommerne deres ønsket å tilbe noe som var synlig, slik som gudebildene av Ba’al. — 1. Kongebok 12: 25—30.

Hvem gikk seirende ut av kampen?

Kampen om israelittenes hjerte pågikk i flere hundre år, fra den tiden da de kom til Moabs sletter like før de skulle gå inn i det lovte land, til den tiden da de ble bortført til Babylon. Overtaket syntes stadig å veksle. I perioder var flesteparten av israelittene lojale mot Jehova, men ofte vendte de seg til Ba’al. En hovedårsak til dette var den kontakten de hadde med de hedenske folkeslagene som bodde rundt dem.

Etter sitt militære nederlag kjempet kanaaneerne med mer snedige midler. De bodde side om side med israelittene og oppfordret sine erobrere til å gjøre landets guder til sine egne. Slike modige dommere som Gideon og Samuel motarbeidet denne utviklingen. Samuel formante folket: «Fjern de fremmede gudene . . . , og rett deres hjerte urokkelig mot Jehova og tjen ham alene.» I en tid fulgte israelittene Samuels formaning, og de «fjernet . . . Ba’alene og Asjtoret-bildene og begynte å tjene Jehova alene». — 1. Samuelsbok 7: 3, 4; Dommerne 6: 25—27.

Etter regjeringstiden til Saul og David begynte Salomo på sine eldre dager å frambære ofre for fremmede guder. (1. Kongebok 11: 4—8) Andre konger i Israel og Juda fulgte samme handlemåte og gjorde knefall for Ba’al. Men slike trofaste profeter og konger som Elia, Elisja og Josjia gikk foran i kampen mot Ba’al-dyrkelsen. (2. Krønikebok 34: 1—5) I hele denne perioden av israelittenes historie fantes det dessuten enkeltpersoner som forble trofaste mot Jehova. Selv på Akabs og Jesabels tid, da Ba’al-dyrkelsen var på sitt høyeste, var det 7000 som nektet ’å bøye kne for Ba’al’. — 1. Kongebok 19: 18.

Til slutt, etter jødenes hjemkomst fra landflyktigheten i Babylon, sier ikke Bibelen noe mer om Ba’al-dyrkelsen. I likhet med dem som er omtalt i Esra 6: 21, skilte alle seg ’ut fra urenheten hos nasjonene i landet for å søke Jehova, Israels Gud’.

Advarsler på bakgrunn av Ba’al-dyrkelsen

Selv om Ba’al-dyrkelsen har opphørt for lenge siden, har denne kanaaneiske religionen og dagens samfunn én ting til felles — forherligelsen av sex. Det virker som selve den luften vi puster i, er fylt av fristelser til å begå umoralske handlinger. (Efeserne 2: 2) «Vi står overfor den usynlige makt som rår over denne mørke verden, og åndelige agenter for ondskapens hovedkvarter,» advarer Paulus. — Efeserne 6: 12, Phillips’ oversettelse.

Ved hjelp av denne «usynlige makt» fremmer Satan seksuell umoral for å føre folk inn i et åndelig slaveri. (Johannes 8: 34) I dagens normløse samfunn blir ikke seksuell løssluppenhet praktisert som en fruktbarhetsrite, men i stedet som en måte å realisere seg selv og leve sitt eget liv på. Og propagandaen er like besnærende. Gjennom underholdning, musikk og reklame blir folks bevissthet gjennomsyret av seksuelle budskaper. Guds tjenere er ikke immune mot denne massive påvirkningen. Faktisk er det slik at de fleste som blir utstøtt av den kristne menighet, har gitt seg av med slike handlinger. Bare ved stadig å avvise disse oppfordringene til umoral kan en kristen bevare sin renhet. — Romerne 12: 9.

Unge Jehovas vitner befinner seg i en særlig utsatt stilling, ettersom mange av de tingene som kan virke tiltrekkende på dem, pakkes inn i sex. Som om ikke det er nok, må de motstå påvirkningen fra andre unge. (Jevnfør Ordspråkene 1: 10—15.) Ikke så rent få har havnet i vanskeligheter, for eksempel i store selskaper. Slik tilfellet var i forbindelse med Ba’al-dyrkelsen i gammel tid, utgjør musikk, dans og seksuell tiltrekning en farlig blanding. — 2. Timoteus 2: 22.

«Hvordan skal en ung mann gjøre sin sti ren?» spurte salmisten. «Ved stadig å være på vakt i samsvar med [Jehovas] ord,» svarte han. (Salme 119: 9) Akkurat som Guds lov befalte israelittene å unngå nære forbindelser med kanaaneerne, gjør Bibelen oss oppmerksom på farene ved uforstandig omgang. (1. Korinter 15: 32, 33) En ung kristen viser modenhet ved å si nei til det som nok kan virke sanselig tiltrekkende, men som han vet er moralsk skadelig. I likhet med den trofaste Elia må vi unngå å la den vekslende offentlige mening treffe avgjørelser for oss. — 1. Kongebok 18: 21; jevnfør Matteus 7: 13, 14.

En annen advarsel dreier seg om faren for å miste troen, «den synd som lett vikler seg om oss». (Hebreerne 12: 1) Det ser ut til at mange israelitter fortsatte å tro på Jehova, men likevel så hen til Ba’al som den guden som kunne beskytte avlingene deres og dekke deres daglige behov. Kanskje de følte at Jehovas tempel i Jerusalem var for langt borte, og at det var upraktisk å holde hans lover. Ba’al-dyrkelsen var så lite krevende og så bekvem — de kunne til og med frambringe offerrøyk for Ba’al på sine egne hustak. (Jeremia 32: 29) Det er mulig at de gradvis gikk over til Ba’al-dyrkelsen ved rett og slett å være med på noen av ritene eller ved å frambære ofre for Ba’al i Jehovas navn.

Hvordan kan vi komme til å miste troen og langsomt trekke oss bort fra den levende Gud? (Hebreerne 3: 12) Vi kan kanskje gradvis miste den verdsettelsen vi tidligere har hatt av møter og stevner. En slik innstilling avslører mangel på tillit til det Jehova skaffer til veie av åndelig «mat i rette tid». (Matteus 24: 45—47) Hvis vi blir svekket på denne måten, kan det være at vi løsner vårt «grep om livets ord» eller får et delt hjerte, slik at vi kanskje trakter etter materiell velstand eller gjør oss skyldig i umoral. — Filipperne 2: 16; jevnfør Salme 119: 113.

La oss holde fast ved vår ulastelighet

Det er ingen tvil om at det i dag pågår en kamp om vårt hjerte. Vil vi forbli lojale mot Jehova, eller vil vi bli ført på avveier av denne verdens løsaktighet? Sørgelig nok har noen kristne menn og kvinner i vår tid latt seg lokke til å begå skammelige handlinger, akkurat som israelittene ble tiltrukket av avskyelige kanaaneiske skikker. — Jevnfør Ordspråkene 7: 7, 21—23.

Et slikt åndelig nederlag kan unngås hvis vi i likhet med Moses ’fortsetter å være standhaftige, som om vi ser den usynlige’. (Hebreerne 11: 27) Det er sant at vi må ’kjempe en hard kamp for troen’. (Judas 3) Men når vi forblir lojale mot vår Gud og hans prinsipper, kan vi se fram til den tid da falsk gudsdyrkelse vil være borte for bestandig. Akkurat som tilbedelsen av Jehova seiret over Ba’al-dyrkelsen, kan vi være sikre på at jorden snart skal bli «fylt med kunnskapen om Jehova, som vannmassene dekker havets bunn». — Jesaja 11: 9.

[Bilde på side 31]

Ruiner i Geser av hellige støtter som ble brukt i Ba’al-dyrkelsen

[Bilderettigheter på side 28]

Musée du Louvre, Paris