På leting etter paradiset

FORTALT AV PASCAL STISI

Det var langt på natt, og gatene i byen Béziers i Sør-Frankrike var folketomme. Min venn og jeg kom forbi en religiøs bokhandel hvor veggen var nymalt. Der krotet vi noen ord av den tyske filosofen Nietzsche med digre, svarte bokstaver: ’Gudene er døde, lenge leve overmennesket!’ Hva var det som fikk meg til å gjøre noe slikt?

JEG ble født i Frankrike i 1951. Foreldrene mine var katolikker av italiensk opprinnelse. Da jeg var liten, reiste vi gjerne til Sør-Italia på ferie. Der hadde hver landsby sin statue av jomfru Maria. Sammen med bestefar gikk jeg gjennom fjellandskapet i endeløse prosesjoner etter disse store, påkledde statuene — men helt uten noen personlig overbevisning om at det var riktig. Jeg fullførte grunnskolen ved en religiøs læreanstalt som ble drevet av jesuitter. Men jeg kan ikke huske at jeg hørte noe der som virkelig bygde opp troen på Gud.

Senere ble jeg immatrikulert ved et universitet i Montpellier for å studere medisin, og det var først på den tiden jeg begynte å tenke over meningen med livet. Far var blitt såret under krigen og hadde stadig leger omkring sengen sin. Ville det ikke være bedre å gjøre slutt på krig enn å bruke så mye tid og krefter på å helbrede folk etter krigens herjinger? Men Vietnamkrigen var nå i full gang. Jeg mente også at den eneste logiske måten å behandle lungekreft på var å eliminere den viktigste årsaken til denne sykdommen — tobakken. Og tenk på de sykdommene som følger med underernæring i utviklingslandene og med fråtsing i rike land! Ville det ikke være bedre å fjerne årsakene enn å forsøke å bøte på de bedrøvelige følgene? Hvorfor var det så mye lidelse på jorden? Jeg følte at det var noe fundamentalt galt med dette selvmorderiske samfunnet, og jeg mente at skylden for dette lå hos styresmaktene.

Den boken jeg satte høyest, var skrevet av en anarkist, og jeg skrev setninger fra den på vegger rundt omkring. Etter hvert ble jeg også anarkist, en som var uten tro og morallover, og som ikke ønsket å ha noen Gud eller herre over seg. I mine øyne var Gud og religion noe de rike og mektige hadde funnet opp for å kunne dominere og utnytte oss andre. Jeg hadde inntrykk av at de sa: «Arbeid hardt for oss på jorden, så vil din lønn bli stor i himmelens paradis.» Men gudenes tid var forbi. Folk burde bli opplyst om dette. Jeg mente at graffiti var en måte å gjøre det kjent på.

Dette førte til at studiene mine kom i annen rekke. I mellomtiden hadde jeg begynt å studere geografi og økologi ved et annet universitet i Montpellier hvor det rådde en slags opprørstilstand. Jo mer jeg studerte økologi, desto større avsky følte jeg over å se hvordan vår vakre jord ble forurenset.

Hvert år drog jeg på haiketur i sommerferien. Jeg reiste tusenvis av kilometer rundt omkring i Europa. Mens jeg reiste og snakket med hundrevis av sjåfører, så jeg med egne øyne den ondskap og det forfall som det menneskelige samfunn led under. En gang under min leting etter paradiset kom jeg over noen fantastiske strender på den vakre øya Kreta og oppdaget at de var dekket med olje. Det gikk hardt inn på meg. Fantes det et hjørne av paradiset noe sted på jorden?

Tilbake til jordbruket

I Frankrike talte økologene varmt for at menneskene skulle vende tilbake til jordbruket for derved å løse samfunnets problemer. Jeg ville arbeide med hendene. Jeg kjøpte derfor et gammelt steinhus i en liten landsby ved foten av Cévennes-fjellene i Sør-Frankrike. På døren skrev jeg «Paradiset nå» — etter et slagord som amerikanske hippier brukte. En ung tysk jente som var på gjennomreise, ble min samboer. Jeg kunne ikke tenke meg å inngå ekteskap hos byfogden, en representant for systemet. Og i kirken? Det var utenkelig.

For det meste gikk vi barbent, og jeg hadde langt hår og rufsete skjegg. Jeg fant glede i å dyrke frukt og grønnsaker. Om sommeren var himmelen blå, og sikadene sang. Det duftet skjønt av blomstrende busker, og de middelhavsfruktene vi dyrket — druer og fikener — var så saftige. Det var som om vi hadde funnet vår nisje i paradiset.

Troen på Gud våkner

Ved universitetet hadde jeg studert cellebiologi, embryologi og anatomi, og det hadde gjort et mektig inntrykk på meg å se den kompleksitet og harmoni som preget alle de mekanismene vi ble kjent med på disse områdene. Nå da jeg hver dag kunne studere skaperverket og observere det med egne øyne, ble jeg fylt av undring over dets skjønnhet og muligheter. Dag etter dag lærte jeg noe nytt av naturens bok. En dag da jeg gikk en lang tur i fjellet og mediterte over livet, kom jeg til den konklusjon at det måtte finnes en Skaper. Jeg bestemte meg i mitt hjerte for å tro på Gud. Tidligere hadde jeg følt en stor tomhet i hjertet, en nedslående følelse av å være alene. Den dagen jeg begynte å tro på Gud, sa jeg til meg selv: «Pascal, du kommer aldri til å være alene mer.» Det var en eiendommelig følelse.

Like etterpå fikk min samboer og jeg en liten pike — Amandine. Hun var min øyensten. Nå da jeg trodde på Gud, begynte jeg å respektere de få moralnormene jeg kjente til. Jeg sluttet med å stjele og lyve, og jeg fant snart ut at dette hjalp meg til å unngå mange problemer med dem jeg hadde rundt meg. Vi hadde likevel våre problemer, og mitt paradis var ikke så fullkomment som jeg hadde håpet. De lokale vindyrkerne brukte insektmidler og ugressmidler som også forurenset mine avlinger. Mitt spørsmål om årsaken til alt det onde var fremdeles ubesvart. Og til tross for at jeg hadde lest mye om familielivet, hadde vi hissige diskusjoner. Vi hadde få venner, og de vi hadde, var falske. Noen forsøkte til og med å få min samboer til å bedra meg. Det måtte finnes et bedre paradis.

Svaret på mine bønner

På min egen måte bad jeg ofte til Gud om at han måtte veilede meg. En søndag formiddag kom en vennlig kvinne som het Irène Lopez, og hennes lille gutt til døren vår. Hun var et av Jehovas vitner. Jeg hørte på det hun hadde å si, og gikk med på å få besøk igjen. Neste gang var det to menn som kom til meg. To begreper festet seg i min bevissthet etter samtalen med dem — paradiset og Guds rike. Jeg bevarte omhyggelig disse tankene i mitt hjerte, og etter som månedene gikk, forstod jeg at jeg en dag ville bli nødt til å bringe livet mitt i harmoni med Guds normer hvis jeg skulle oppnå en ren samvittighet og finne virkelig tilfredshet.

For at vårt liv skulle bli brakt i harmoni med Guds Ord, var min samboer til å begynne med innstilt på å gifte seg med meg. Men så havnet hun i dårlig selskap med folk som spottet Gud og hans lover. En vårkveld fikk jeg meg et forferdelig sjokk da jeg kom hjem. Huset var tomt. Min samboer hadde dratt og tatt med seg vår tre år gamle datter. Jeg ventet i dagevis på at de skulle komme tilbake — men forgjeves. Jeg lastet ikke Gud for dette, men bad ham om å hjelpe meg.

Like etterpå tok jeg Bibelen og satte meg under mitt fikentre og begynte å lese. Jeg sugde i meg hvert ord. Jeg hadde jo lest alle slags bøker av psykoanalytikere og psykologer, men jeg hadde aldri kommet over en slik visdom før. Denne boken måtte være inspirert av Gud. Jesu lære og hans innsikt i den menneskelige natur forbløffet meg. Jeg fant trøst i Salmene og ble overveldet over den praktiske visdommen i Ordspråkene. Jeg forstod snart at selv om studiet av skaperverket på en utmerket måte kan føre oss nærmere Gud, så kan den bare åpenbare «utkantene av hans veier». — Job 26: 14.

De vitnene som hadde vært på besøk, hadde også latt meg få bøkene Den sannhet som fører til evig liv og Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv.a Da jeg leste dem, ble mine øyne åpnet. «Sannhetsboken» hjalp meg til å forstå hvorfor menneskene stod overfor verdensomfattende forurensning, kriger, tiltagende vold og trusselen om utryddelse med atomvåpen. Og liksom den røde skyen jeg så fra hagen min, bar bud om fint vær neste dag, viste disse begivenhetene at Guds rike er nær. Og når det gjelder boken om familielivet, ønsket jeg at jeg kunne vise den til samboeren min og fortelle henne at vi kunne få det godt sammen hvis vi fulgte Bibelens veiledning. Men det var ikke lenger mulig.

Åndelig framgang

Jeg ville gjerne vite mer, så jeg bad Robert, et av Jehovas vitner, om å besøke meg. Til hans store overraskelse sa jeg til ham at jeg ønsket å bli døpt, og derfor ble det opprettet et bibelstudium med meg. Jeg begynte straks å snakke med andre om det jeg lærte, og jeg begynte å tilby folk de publikasjonene jeg fikk i Rikets sal.

For å tjene til livets opphold meldte jeg meg på et murerkurs. Fordi jeg var klar over hva Guds Ord kan bety for folk, benyttet jeg meg av enhver anledning til å forkynne uformelt for mine medelever og lærere. En kveld traff jeg Serge i en av korridorene. Han hadde noen blad i hånden. «Jeg ser at du er glad i å lese,» sa jeg. «Ja, men disse er kjedelige,» sa han. «Vil du ha noe virkelig godt lesestoff?» spurte jeg. Vi hadde en fin samtale om Guds rike, og deretter tok han imot noe bibelsk litteratur. Uken etter kom han til Rikets sal sammen med meg, og det ble startet et bibelstudium med ham.

En dag spurte jeg Robert om jeg kunne gå fra hus til hus og forkynne. Han gikk til klesskapet sitt og fant fram en dress til meg. Søndagen etter tok jeg mine første skritt i tjenesten sammen med ham. Og den 7. mars 1981 ble jeg endelig døpt som en offentlig tilkjennegivelse av min innvielse til Jehova Gud.

Hjelp i nøden

I mellomtiden hadde jeg funnet ut hvor Amandine og hennes mor befant seg — et sted i utlandet. Hennes mor forbød meg dessverre å treffe min datter, i medhold av loven i det landet hun bodde i. Det gikk hardt inn på meg. Amandines mor giftet seg, og jeg ble helt fortvilt da jeg fikk en offisiell meddelelse om at hennes mann hadde adoptert min datter — fullstendig uten mitt samtykke. Jeg hadde ikke lenger noen rettigheter i forhold til mitt eget barn. Til tross for at jeg søkte juridisk bistand, klarte jeg ikke å oppnå samværsrett. Jeg følte det som om jeg bar en 50 kilos bør på ryggen, så vondt gjorde det.

Men Jehovas Ord holdt meg oppe på flere måter. En dag da jeg var forferdelig nedtrykt, gjentok jeg om og om igjen det som står i Ordspråkene 24: 10: «Har du vist deg motløs på trengselens dag? Din kraft vil være begrenset.» Dette verset hjalp meg så jeg ikke brøt sammen. En annen gang, etter et mislykket forsøk på å få lov til å treffe min datter, gikk jeg ut i tjenesten og grep så hardt jeg kunne om håndtaket på vesken min. I slike vanskelige stunder kunne jeg erfare sannheten i Salme 126: 6, hvor det står: «Den som ufortrødent går ut, endog gråtende, og bærer med seg en sekk full av såkorn, skal med sikkerhet komme inn med et gledesrop, bærende på sine kornband.» Jeg høstet den viktige lærdom at når vi kommer ut for alvorlige prøvelser og har gjort alt vi kan for å løse problemene, er vi nødt til å legge dem bak oss og gå besluttsomt framover i tjenesten for Jehova. Bare på den måten kan vi bevare vår glede.

Jeg satser på noe bedre

Da mine kjære foreldre så hvordan jeg hadde forandret meg, tilbød de seg å hjelpe meg til å fortsette med mine universitetsstudier. Jeg takket dem, men hadde nå et annet mål. Sannheten hadde frigjort meg fra menneskelig filosofi, mystisisme og astrologi. Jeg hadde nå virkelige venner som aldri ville drepe hverandre i krig. Og jeg hadde endelig fått svar på mine spørsmål om hvorfor det er så mye lidelse på jorden. Av takknemlighet ønsket jeg å tjene Gud av all min kraft. Jesus hadde hengitt seg fullstendig til sin tjeneste, og jeg ønsket å følge hans eksempel.

I 1983 la jeg ned mitt murerfirma for å bli heltidsforkynner. Som svar på mine bønner fikk jeg deltidsarbeid i en park for å tjene til livets opphold. Det var en stor glede for meg å gå på pionerskolen sammen med Serge, den unge mannen jeg hadde forkynt for da jeg gikk på murerkurset. Etter tre år som alminnelig pioner hadde jeg lyst til å gjøre mer i tjenesten for Jehova. I 1986 ble jeg så utnevnt til å tjene som spesialpioner i den maleriske byen Provins ikke så langt fra Paris. Når jeg kom hjem utpå kvelden, knelte jeg ofte og takket Jehova for den fine dagen jeg hadde hatt i arbeidet med å snakke med andre om ham. Ja, mine to største gleder i livet er å tale med Gud og tale om Gud.

En annen stor glede jeg har opplevd, var at min mor, som bodde i den lille landsbyen Cébazan i Sør-Frankrike, ble døpt da hun var 68 år gammel. Da mor begynte å lese Bibelen, sendte jeg henne abonnement på Vakttårnet og Våkn opp! Hun var et tenkende menneske og oppfattet snart sannhetens klang i det hun leste.

Betel — et enestående åndelig paradis

Da Selskapet Vakttårnet besluttet seg for å redusere antall spesialpionerer, søkte jeg om å få komme inn på tjenesteopplæringsskolen og på Betel, Jehovas vitners avdelingskontor i Frankrike. Spørsmålet om hvor jeg best kunne tjene Jehova, la jeg i hans hender. Noen måneder senere, i desember 1989, ble jeg invitert til Betel i Louviers i den nordvestre delen av Frankrike. Dette viste seg å være svært gunstig, for på grunn av avdelingskontorets beliggenhet ble det mulig for meg å hjelpe min bror og svigerinne med å stelle for mine foreldre da de ble svært syke. Dette hadde jeg ikke kunnet gjøre hvis jeg hadde vært ute som misjonær hundrevis av mil borte.

Mor kom og besøkte meg flere ganger på Betel. Selv om det var et offer for henne å bo et stykke fra meg, sa hun ofte: «Bli på Betel, gutten min. Jeg er glad for at du tjener Jehova på denne måten.» Dessverre er begge mine foreldre nå døde. Jeg ser virkelig fram til å se dem igjen på en jord som er forvandlet til et bokstavelig paradis.

Jeg er overbevist om at hvis noe hus fortjener betegnelsen «Paradiset nå», så er det Betel, som betyr «Guds hus». Det virkelige paradiset er jo først og fremst åndelig, og åndeligheten er framherskende på Betel. Vi har muligheter til å utvikle åndens frukt. (Galaterne 5: 22, 23) Den solide åndelige føden vi får ved den daglige drøftelsen av et skriftsted og ved familiens studium av Vakttårnet, bidrar til å styrke meg til min tjeneste på Betel. Og fordi jeg kan være sammen med åndeligsinnete brødre og søstre som har tjent Jehova trofast i mange tiår, er Betel et enestående sted hvor jeg kan vokse i åndelig forstand. Jeg har vært atskilt fra min datter i 17 år nå, men på Betel har jeg funnet mange ivrige unge mennesker som jeg ser på som mine barn ved at jeg med glede følger med i deres åndelige framgang. I løpet av de siste åtte årene har jeg hatt sju forskjellige oppgaver på Betel. Disse forandringene har ikke alltid vært lette, men den opplæringen jeg har fått, har vært til gagn i det lange løp.

Jeg dyrket i sin tid en slags bønner som gav hundre foll. Jeg har også erfart at når vi sår noe som er dårlig, høster vi noe som er hundre ganger verre — og ikke bare en enkelt avling. Erfaringen er en slags skole som kan koste en dyrt. Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde gått på den skolen, men at jeg hadde lært Jehovas veier i oppveksten. De unge som blir oppdratt av kristne foreldre, er virkelig privilegerte. Det er avgjort bedre å så det som er godt, i tjenesten for Jehova og høste hundre ganger mer fred og tilfredshet. — Galaterne 6: 7, 8.

Da jeg var pioner, gikk jeg av og til forbi den bokhandelen hvor jeg hadde vært med på å skrive det anarkistiske slagordet. Jeg har til og med vært inne der og snakket med innehaveren om den levende Gud og hans hensikter. Ja, Gud lever! Jehova, den eneste sanne Gud, er dessuten en trofast Far, som aldri svikter sine barn. (Åpenbaringen 15: 4) Måtte mange flere mennesker fra alle nasjoner finne det åndelige paradis nå — og det gjenopprettede paradiset som skal komme — ved å tjene og lovprise den levende Gud, Jehova!

[Fotnote]

[Bilder på side 26]

Skaperverkets undere fikk meg til å bestemme meg i mitt hjerte for å tro på Gud. (Til høyre) I tjeneste på Betel nå