Apokalypsen — noe å være redd for eller noe å håpe på?
«Apokalypse er i dag ikke bare noe som Bibelen forteller om, men en høyst reell mulighet.» — Javier Pérez de Cuéllar, FNs tidligere generalsekretær.
HER brukte en av verdens ledende menn ordet «apokalypse» slik som mange oppfatter ordet, og slik de ser det bli brukt i film- og boktitler og i artikler i tidsskrifter og aviser. Man forbinder det gjerne med en kosmisk katastrofe. Men hva betyr egentlig ordet «apokalypse»? Og framfor alt: Hva er det som står i den bibelske boken som heter Apokalypsen, eller Åpenbaringen?
Ordet «apokalypse» kommer fra et gresk ord som betyr «avdekking», eller «avsløring». Hva var det som ble avslørt, eller åpenbart, i den bibelske boken Åpenbaringen? Var det utelukkende dommedagsprofetier, et varsel om en tilintetgjørelse som ingen overlever? Historikeren Jean Delumeau, som er medlem av Institut de France, fikk spørsmål om hva han mente om Apokalypsen, og han svarte: «Det er en bok som gir trøst og håp. Folk har dramatisert innholdet i den ved å fokusere på de delene som forteller om en katastrofe.»
Oldkirken og Apokalypsen
Hvordan betraktet de første «kristne» Apokalypsen og det håp den holder fram om Kristi tusenårige styre (millennium) over jorden? Den samme historikeren sa: «For meg ser det ut som om de kristne i de første århundrene stort sett antok troen på millenniet. . . . Fremtredende kristne som trodde på millenniet i de første århundrene, var Papias, biskop av Hierapolis i Lilleasia, . . . Sankt Justinus, født i Palestina, som led martyrdøden i Roma omkring 165, Sankt Irenaeus, biskop av Lyon, som døde i 202, Tertullian, som døde i 222, og . . . den store forfatteren Lactantius.»
Et leksikon sier om Papias, som etter sigende led martyrdøden i Pergamon i 161 eller 165 e.v.t.: «Biskop Papias av Hierapolis, en disippel av Sankt Johannes, framstod som en talsmann for millennarismen. Han hevdet at han hadde mottatt sin lære av apostlenes samtidige, og Irenaeus forteller at andre ’presbytere’, som hadde sett og hørt disippelen Johannes, av ham hadde lært om troen på tusenårsriket som en del av Herrens lære. Ifølge Evsebios . . . hevdet Papias i sin bok at de dødes oppstandelse skulle etterfølges av tusen år med et synlig, strålende Kristi rike på jorden.» — The Catholic Encyclopedia.
Hva forteller dette oss om den virkning som Apokalypsen, eller Åpenbaringen, hadde på de troende i den første tiden? Vakte den frykt, eller vakte den håp? Det er interessant å merke seg at historikere kaller de første kristne kiliaster, et ord som er dannet av de greske ordene khịlia ẹte (tusen år). Ja, mange av dem var kjent for å tro på Kristi tusenårige styre, som skulle innføre paradisiske forhold på jorden. Det eneste stedet i Bibelen hvor håpet om tusenårsriket er uttrykkelig nevnt, er i Apokalypsen, Åpenbaringen. (20: 1—7) Disse troende var altså langtfra redde; Apokalypsen gav dem et strålende håp. Cecil Cadoux, som er professor i kirkehistorie ved Oxford universitet, skriver: «Kiliastiske oppfatninger var vanlige i Kirken ganske lenge, selv om de med tiden ble forkastet. Noen av de mest respekterte forfattere holdt fram disse synspunktene.» — The Early Church and the World.
Hvorfor det apokalyptiske håp ble forkastet
Når det er et ubestridelig historisk faktum at mange, om ikke de fleste, av de første kristne hadde forventninger til at Kristus skulle herske over en paradisisk jord i tusen år, hvordan kunne det da ha seg at slike ’kiliastiske oppfatninger med tiden ble forkastet’? Robert Mounce nevner en av grunnene til noe berettiget kritikk disse oppfatningene ble møtt med: «Dessverre var det mange kiliaster som lot fantasien løpe av med seg og forbandt tusenårsperioden med all slags materialistiske og sanselige ytterligheter.» Men disse ekstreme synspunktene kunne ha blitt korrigert uten at man behøvde å forkaste det sanne håp om tusenårsriket.
Det er virkelig overraskende å se hvilke metoder motstanderne brukte for å undertrykke troen på tusenårsriket. Dictionnaire de Théologie Catholique sier om den romerske presten Gaius (slutten av 100-tallet, begynnelsen av 200-tallet) at «for å overvinne millennarismen bestred han utvetydig ektheten av Apokalypsen [Åpenbaringen] og av St. Johannes’ evangelium». Det samme oppslagsverket sier at Dionysios, som var biskop i Alexandria på 200-tallet, forfattet et skrift mot millennarismen som ’ikke nølte med å bestride ektheten av Sankt Johannes’ apokalypse, for å hindre dem som holdt fast ved millennarismen, i å basere sin tro på Apokalypsen’. Slik bitter motstand mot håpet om tusenårsrikets velsignelser på jorden røper en snikende innflytelse som gjorde seg gjeldende blant teologer på den tiden.
Professor Norman Cohn skriver i sin bok Jakten på tusenårsriket: «De første forsøkene på å bringe millenarismen i vanry kom på 200-tallet, da Origenes, som kanskje var den mest innflytelsesrike av alle teologer i oldtidens kirke, begynte å framstille riket som en begivenhet som ikke skulle finne sted i tid eller rom, men bare i den troendes sjel.» Origenes, som holdt seg mer til gresk filosofi enn til Bibelen, svekket det strålende håpet om jordiske velsignelser under det messianske rike ved å gjøre det til en uforståelig «begivenhet . . . i den troendes sjel». Den katolske forfatteren Léon Gry skrev: «Den dominerende innflytelsen fra gresk filosofi . . . førte gradvis til at kiliastiske oppfatninger forsvant.»
«Kirken har mistet sitt håpets budskap»
Augustin var uten tvil den av kirkefedrene som gjorde mest for å blande gresk filosofi med det som nå ikke lenger var ren kristendom. Til å begynne med var han en glødende forsvarer av troen på tusenårsriket, men etter hvert forkastet han enhver tanke om at Kristus i framtiden skulle herske over jorden i tusen år. Han gav kapittel 20 i Åpenbaringen en feilaktig, allegorisk betydning.
The Catholic Encyclopedia sier: «Augustin var til slutt av den overbevisning at det ikke vil bli noe tusenårsrike. . . . Den første oppstandelse, som dette kapitlet tar for seg, sikter til den åndelige gjenfødelsen i dåpen, sier han; sabbaten på 1000 år etter 6000 års historie er hele det evige liv.» Et annet leksikon sier: «Augustins allegoriske fortolkning av læren om tusenårsriket ble kirkens offisielle lære . . . De protestantiske reformatorer av de lutherske, kalvinistiske og anglikanske tradisjoner . . . fortsatte å holde fast ved Augustins oppfatninger.» (The New Encyclopædia Britannica) På den måten ble medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn berøvet håpet om tusenårsriket.
Det er også interessant å merke seg hva den sveitsiske teologen Frédéric de Rougemont har sagt: «[Augustin] forårsaket uoverskuelige skader for Kirken ved å fornekte sin tidligere tro på tusenårsriket. Med den enorme autoritet som hans navn var forbundet med, godkjente han en feil som berøvet [Kirken] dens jordiske ideal.» Den tyske teologen Adolf Harnack sa likeledes at det at troen på tusenårsriket ble forkastet, førte til at det jevne folk ble berøvet «den religion de forstod», og til at «den gamle tro og de gamle forhåpninger» ble erstattet med «en tro de ikke kunne forstå». Dagens tomme kirker i mange land er talende beviser for at folk trenger en tro og et håp som de kan forstå.
Bibelkommentatoren George Beasley-Murray sier i en bok han har skrevet om Åpenbaringen: «Hovedsakelig på grunn av Augustins enorme innflytelse på den ene side og sektenes antagelse av millennarismen på den annen side har både katolikker og protestanter forkastet den. Når de blir spurt om hvilket alternativt håp de har for menneskene i denne verden, er det offisielle svaret: ikke noe håp i det hele tatt. Verden vil bli ødelagt ved Kristi komme og bli erstattet av en evig himmel og et evig helvete der historien vil bli glemt. . . . Kirken har mistet sitt håpets budskap.» — Highlights of the Book of Revelation.
Det strålende apokalyptiske håpet er fortsatt levende!
Jehovas vitner er på sin side overbevist om at de storslagne løftene i forbindelse med tusenårsriket kommer til å bli oppfylt. Den franske historikeren Jean Delumeau sa i et intervju i et fransk TV-program som dreide seg om apokalypsen: «Jehovas vitner er helt på linje med millennarismen, for de sier at vi snart . . . — riktignok gjennom trengsler — vil ta fatt på 1000 år med lykke.»
Det er akkurat dette apostelen Johannes så i et syn og beskrev i Apokalypsen, Åpenbaringen. Han skrev: «Jeg så en ny himmel og en ny jord . . . Da hørte jeg en høy røst fra tronen si: ’Se, Guds telt er hos menneskene, og han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Og Gud selv skal være hos dem. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.’» — Åpenbaringen 21: 1, 3, 4.
Jehovas vitner utfører et bibelsk undervisningsarbeid verden over for å hjelpe så mange som mulig til å ta imot dette håpet. De vil med glede hjelpe deg også til å lære mer om dette.
[Bilde på side 6]
Papias hevdet at han hadde fått læren om tusenårsriket direkte av apostlenes samtidige
[Bilde på side 7]
Tertullian trodde på Kristi tusenårsrike
[Rettigheter]
© Cliché Bibliothèque Nationale de France, Paris
[Bilde på side 7]
«[Augustin] forårsaket uoverskuelige skader for Kirken ved å fornekte sin tidligere tro på tusenårsriket»
[Bilde på side 8]
Den paradisiske jord som Apokalypsen gir løfte om, er noe vi forventningsfullt kan se fram til