Dødens brodd

Døden er et ubehagelig emne. Mange synes det er vanskelig å snakke om døden. Men før eller senere blir vi konfrontert med den. Og dødens brodd er skarp og smertefull.

Ingenting kan fullt ut forberede oss på hvordan det er å miste en forelder, en ektefelle eller et barn. En tragedie kan komme helt uventet, eller vi kan ha vært forberedt på den i lang tid. Uansett slipper vi ikke unna den smerte døden medfører. Og tanken på at døden er endelig, kan være forferdelig.

Antonio, som mistet faren sin i en trafikkulykke, forteller: «Det er som om noen låser huset ditt for godt og tar med seg nøklene. Du kan ikke komme inn, ikke engang et øyeblikk. Det eneste du sitter igjen med, er minnene. Dette er realiteten nå. Selv om du prøver å benekte det – fordi det virker så urettferdig – er det ingenting du kan gjøre.»

Da Dorothy ble enke, 47 år gammel, bestemte hun seg for å finne svarene på noen av de spørsmålene hun hadde. Som søndagsskolelærer trodde hun ikke at døden er slutten på alt. Men hun visste egentlig ikke hva som skjer etter døden. «Hva skjer med oss når vi dør?» spurte hun en anglikansk prest. «Det er det ingen som vet», svarte han. «Vi må bare vente og se.»

Må vi bare «vente og se»? Er det noe vi kan gjøre for å finne ut om døden virkelig er slutten på alt?