Vi må ikke forsømme de eldre blant oss

¹ Helt fra de tidligste tider er de eldre blant Jehovas folk blitt aktet høyt. De er blitt respektert for den kunnskap og erfaring som høy alder medfører, og for den visdom og sunne dømmekraft som ofte blir resultatet av det. Elihu viste en slik respekt da han henvendte seg til Jobs tre venner. (Job 32: 6, 7; 12: 12) Jehova, som omtaler seg selv som ’den gamle av dager’, har gitt denne befalingen: «For de grå hår skal du reise deg og ære den gamle.» — 3 Mos. 19: 32; Dan. 7: 9.

² De eldre blir også vist respekt i den kristne menighet. Den visdom de har tilegnet seg etter å ha tjent Jehova trofast i mange år, kan være et verdifullt bidrag til gagn for hele samfunnet av brødre. Vi er glade og takknemlige for at vi kan ha de eldre blant oss. Spørsmålet er: Viser vi alltid det? Eller kan det være at vi, noen ganger kanskje uten å vite det, forsømmer de eldre og derved selv går glipp av store velsignelser?

³ Gjør vi noe for at de eldre skal føle seg velkommen på møtene, og oppmuntrer vi dem til å delta i møtene? Blir det gjort noe for å hjelpe dem til å komme på møtene og til å delta i felttjenesten, selv om noen av dem kanskje ikke kan være så lenge ute som andre i gruppen? Er de med når vi inviterer noen hjem til oss til et måltid eller til en hyggestund?

⁴ Hvordan er det med dem som på grunn av sin helse må være hjemme eller oppholde seg på institusjoner? Blir de regelmessig besøkt av de eldste og andre, og blir det sørget for at de alltid får den siste åndelige føde som har kommet ut? Kan de yngre bli oppmuntret til å hjelpe de eldre med slike ting som innkjøp, husarbeid og så videre? Ville du være villig til å lese høyt fra Bibelen eller fra en av Selskapets publikasjoner for en eldre som ikke lenger ser så godt? De eldre er kanskje ikke så snare til å be om hjelp, men de vil uten tvil sette stor pris på den hjelp de blir tilbudt.

⁵ Det har hendt at slektninger som ikke er troende, har påtatt seg ansvaret for uføre, eldre brødre og anbrakt dem på hjem eller institusjoner langt borte uten at menigheten har visst om det. Dette kan føre til at de gamle blir ensomme og isolert, hvis ikke menigheten gjør seg alle mulige anstrengelser for å finne ut hvor det er blitt av dem, og så gjør den nærmeste menigheten kjent med hvor de er, og at de trenger kristen omgang. I mellomtiden må den opprinnelige menigheten bevare kontakten så godt som mulig ved å ringe, skrive brev og avlegge besøk.

⁶ Når folk blir eldre, hender det at de oppfører seg annerledes enn før, og dette kan bli en sak som menigheten må ta seg av. De eldste bør gripe an slike problemer med stor kjærlighet, medfølelse og forståelse og ikke behandle de eldre hardt eller uvennlig. (1 Tim. 5: 1) Hvis noen av våre eldre brødre blir alvorlig syke eller på annen måte har behov for hjelp, trenger de å vite at menigheten er klar over situasjonen og villig til å hjelpe, ja, at den setter pris på at den får en slik anledning til å gi uttrykk for sin kjærlighet.

⁷ De eldre blant Jehovas tjenere må alltid føle at de har menighetens kjærlighet og respekt, og at de i høy grad blir verdsatt. I stedet for å forsømme dem, slik verden ofte gjør med sine eldre, må vi vise dem ære og respekt og derved gjenspeile vår himmelske Fars kjærlighet. — Ordspr. 16: 31, NW.