Forvaltingen av det Herren eier

¹ I bibelsk tid hadde en forvalter en meget betrodd stilling. Abraham gav sin forvalter den oppgave å finne en kone til sønnen hans, Isak. (1. Mos. 24: 1—4) Forvalteren fikk i virkeligheten ansvaret for å sikre at Abrahams slektslinje fortsatte. For et ansvar det var! Det er ikke noe rart at Paulus sa: «Det som . . . ventes av forvaltere, er at en slik mann skal bli funnet trofast.» — 1. Kor. 4: 2.

Kristent forvalteransvar

² Noen sider ved den kristne tjeneste blir i Bibelen omtalt som forvaltergjerninger. I brevet til efeserne snakket for eksempel Paulus om «den forvaltergjerning over Guds ufortjente godhet som er blitt gitt meg med henblikk på dere». (Ef. 3: 2; Kol. 1: 25) Han betraktet det at han hadde fått i oppdrag å forkynne det gode budskap for nasjonene, som en forvaltergjerning som han måtte ta hånd om på en trofast måte. (Apg. 9: 15; 22: 21) Apostelen Peter skrev til sine salvede brødre: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å murre. Alt etter som hver enkelt har fått en gave, skal dere bruke den til å tjene hverandre som gode forvaltere av Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter.» (1. Pet. 4: 9, 10; Hebr. 13: 16) Det som de kristne i det første århundre eide materielt sett, var et resultat av Jehovas ufortjente godhet. De var derfor forvaltere av disse tingene og måtte bruke dem på en kristen måte.

³ Jehovas vitner i vår tid ser også slik på det. De har innviet seg til Jehova Gud og betrakter alt de har — sitt liv, sin fysiske styrke og de tingene de eier — som frukter av «Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter». Som gode forvaltere føler de at de står ansvarlige overfor Jehova Gud for hvordan de bruker alt dette. Dessuten har de fått kjennskap til det gode budskap. Dette er også noe som er betrodd dem, og som de ønsker å bruke på best mulig måte for å opphøye Jehovas navn og for å hjelpe andre til å lære sannheten å kjenne. — Matt. 28: 19, 20; 1. Tim. 2: 3, 4; 2. Tim. 1: 13, 14.

⁴ Hvordan tar Jehovas vitner hånd om sitt forvalteransvar? Årsrapporten viser at de verden over bare i fjor brukte over en milliard timer på å forkynne det «gode budskap om riket», og at de ledet over 4,5 millioner hjemmebibelstudier med interesserte. (Matt. 24: 14) At de har vært trofaste forvaltere for Jehova, framgår også av at de gavmildt gav bidrag for å støtte det verdensomfattende arbeidet og for å finansiere lokale Rikets saler, var gjestfrie mot reisende tilsynsmenn og andre og viste usedvanlig godhet mot dem som var i stor nød — for eksempel ofre for væpnede konflikter. Som gruppe tar de sanne kristne hånd om det Herren eier, på en god måte.

«Den trofaste forvalter, den kloke»

⁵ Det er ikke bare enkeltpersoner som er betrodd en forvaltergjerning, men også Guds organisasjon som et hele. Jesus kalte den salvede kristne menighet på jorden «den trofaste forvalter, den kloke». (Luk. 12: 42) Denne «trofaste forvalter» er betrodd det ansvar å skaffe til veie «mat» og ta ledelsen i den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap. (Åp. 12: 17) I denne forbindelse har den tro forvalterklasse, representert ved det styrende råd, et gudgitt ansvar for å disponere sine materielle og åndelige «talenter» på riktig måte. (Matt. 25: 15) I harmoni med ’den tro forvalters’ eksempel gjør de registrerte selskapene som avdelingskontorene i de forskjellige landene benytter seg av, sitt beste for å bruke alle økonomiske bidrag som kommer inn, på en ansvarsfull måte, for å fremme Rikets interesser. Alle slike bidrag blir gitt i tillit til at de skal bli brukt riktig, og «den trofaste forvalter, den kloke», er ansvarlig for at de blir brukt til det tiltenkte formålet, og at de blir disponert på en klok og økonomisk måte som gir resultater.

⁶ Et eksempel på at bidragene blir brukt fornuftig, har vi i den økte trykkerivirksomheten blant Jehovas vitner i vårt århundre. Distribuering av bibler og bibelsk litteratur — blad, bøker, brosjyrer, traktater og Rikets budskap — har spilt en viktig rolle i utbredelsen av «det gode budskap» nå i «de siste dager». (Mark. 13: 10; 2. Tim. 3: 1) Og bladet Vakttårnet er i særlig grad blitt brukt for å forsyne «Guds husstand» og deres medarbeidere, den ’store skare’ av «andre sauer», med «mat i rette tid». — Matt. 24: 45; Ef. 2: 19; Åp. 7: 9; Joh. 10: 16.

⁷ Til å begynne med ble all den litteraturen Jehovas vitner brukte, framstilt av kommersielle trykkerier. Men i 1920-årene ble det bestemt at det ville være mest hensiktsmessig og mer gagnlig åndelig sett hvis Jehovas tjenere trykte selv. Trykkingen begynte i det små i Brooklyn i New York i 1920 og tok seg gradvis opp, til virksomheten ble svært omfattende. I 1967 var trykkeriet blitt så stort at bygningene omfattet fire kvartaler. Man hadde også begynt å trykke i andre land, men i de fleste av dem var trykkingen blitt avbrutt av den annen verdenskrig.

⁸ Uansett hvor mye som ble trykt i USA, ble det aldri nok til at man kunne forsyne hele verden med litteratur. I årene etter krigen fortsatte trykkerivirksomheten i noen andre land også, i tillegg til at en rekke nye land begynte å trykke. Blant disse landene var Canada, Danmark, Hellas, Storbritannia, Sveits, Sverige, Sør-Afrika og Vest-Tyskland. I begynnelsen av 1970-årene ble Australia, Brasil, Filippinene, Finland, Ghana, Japan og Nigeria føyd til listen. Noen av disse landene framstilte også innbundne bøker. I begynnelsen av 1970-årene fikk noen av dem som gjennomgikk misjonærskolen Gilead, opplæring i å arbeide på et trykkeri og ble sendt til noen av disse landene for å hjelpe de lokale brødrene med trykkingen.

⁹ I 1980-årene var det på det meste 51 land som trykte blad, og det var flere enn noen gang.a Dette viste seg virkelig å være en fin måte å bruke det Herren eier, på. For et kraftig bevis dette var for at Rikets arbeid hadde framgang! Og for et mektig vitnesbyrd det var om den gavmildhet og støtte som millioner av Jehovas vitner viste ved å ’ære Jehova med sine verdifulle ting’! (Ordsp. 3: 9) Derved viste de at de var gode forvaltere av det Jehova hadde velsignet dem med på forskjellige måter.

Nye satsingsområder

¹⁰ I 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene var det store framskritt innen trykketeknikk, og Jehovas vitner tok i bruk nyere metoder. Tidligere hadde de brukt den tradisjonelle metoden som heter boktrykk (høytrykk). Det ble det en gradvis forandring på, etter hvert som de begynte å ta i bruk den mer moderne offsetmetoden. Det førte til at det ble framstilt vakre publikasjoner med illustrasjoner i fire farger istedenfor de illustrasjonene (i svart og bare én annen farge) som det var mulig å trykke på de gamle boktrykkpressene. Dessuten forandret datateknologien hele førtrykkprosessen. Jehovas vitner utviklet et flerspråklig elektronisk fotosatssystem (MEPS), et datasystem som nå blir brukt for å framstille litteratur på over 370 språk. Det finnes ikke noe kommersielt program som kan måle seg med MEPS når det gjelder å kunne fungere på så mange språk.

¹¹ Takket være MEPS-teknologien og bruken av slike andre nyvinninger som elektronisk post ble det gjort enda et stort framskritt når det gjaldt å skaffe til veie mat i rette tid. Mens den gamle teknologien var i bruk, hadde det tatt mange måneder og i noen tilfeller et helt år før det som stod i bladene på engelsk, var blitt oversatt til andre språk. Nå kommer Vakttårnet ut på 115 språk samtidig og Våkn opp! på 62. Det betyr at over 95 prosent av dem som overværer Jehovas vitners ukentlige Vakttårn-studium verden over, studerer det samme stoffet samtidig. For en velsignelse dette er! Å investere i all denne nye teknologien var virkelig en fin måte å bruke det Herren eier, på!

Nye organisasjonsmessige behov

¹² Disse nye systemene førte til at Jehovas vitners trykkerivirksomhet verden over burde organiseres annerledes. Offsetrotasjonspressene er mye hurtigere enn de gamle boktrykkpressene, men de er også mye dyrere. Og datasystemer som brukes ved skriving, oversetting, bildebehandling og grafisk arbeid og lignende, gir riktignok langt flere muligheter enn de gamle systemene, men de er også mer kostbare. Det viste seg snart at det ikke lenger var fordelaktig å trykke blad i så mange forskjellige land som 51. I 1990-årene vurderte derfor «den tro forvalter» situasjonen på nytt. Hva førte det til?

¹³ Undersøkelser viste at de «verdifulle ting» som Jehovas vitner og deres venner bidrog med, ville bli bedre utnyttet hvis trykkingen ble sentralisert. Derfor ble etter hvert forskjellige trykkerier lagt ned. Tyskland trykker nå blad og annen litteratur for mange land i Europa, også for noen land som tidligere trykte selv. Italia trykker blad og annen litteratur for deler av Afrika og Sørøst-Europa, deriblant Hellas og Albania. I Afrika er det nå bare Nigeria og Sør-Afrika som trykker blad. En lignende sentralisering ble også foretatt i de andre verdensdelene.

Faktorer å ta i betraktning

¹⁴ Innen juli 1998 vil en rekke europeiske land ha sluttet å trykke bladene, deriblant Danmark, Frankrike, Hellas, Nederland, Sveits og Østerrike. Det meste av trykkingen i Europa foregår i Finland, Italia, Spania, Storbritannia, Sverige og Tyskland. På den måten unngår man å pådra seg unødige utgifter, og bidragene blir brukt på en bedre måte til det verdensomfattende arbeidet. Hvordan ble det bestemt hvilke land som skulle fortsette å trykke, og hvilke som skulle slutte? I overensstemmelse med sitt mandat når det gjelder å gjøre fornuftig bruk av det Herren eier, vurderte «den tro forvalter» nøye hvor praktisk det var i hvert enkelt tilfelle å fortsette å trykke.

¹⁵ Det var i første rekke praktiske hensyn som lå til grunn for avgjørelsen om at noen land skulle slutte å trykke, mens andre land skulle trykke mer. Det at ett land trykker litteratur for flere andre, er gunstigere og gjør at dyrt utstyr blir bedre utnyttet. Trykkingen foregår nå i land der kostnadene er lavere, der det er lett å få tak i det materiell som trengs, og der det er gode muligheter for forsendelse. På den måten blir det Herren eier, forvaltet riktig. Det at et land slutter å trykke, betyr naturligvis ikke at forkynnelsesarbeidet der stopper opp. Det vil fortsatt være rikelig med publikasjoner der, og de mange hundre tusen Jehovas vitner i disse landene vil nidkjært fortsette å gjøre sine medmennesker kjent med «det gode budskap om fred». (Ef. 2: 17) Denne reorganiseringen har også gitt andre fordeler.

¹⁶ Én fordel er at de fleste av de moderne trykkpressene i Danmark, Hellas, Nederland og Sveits ble sendt til Nigeria og Filippinene. Erfarne trykkere fra de europeiske landene tok imot innbydelsen til å reise til de landene som pressene ble sendt til, for å gi opplæring i hvordan pressene skulle betjenes. Dermed får disse landene nå blad av like høy kvalitet som de andre landene har hatt.

¹⁷ En annen fordel er at det er de få landene som fremdeles trykker, som bærer trykkekostnadene. Det gjør at de landene som har sluttet å trykke, nå kan bruke midler til andre formål, for eksempel til å bygge Rikets saler og til å hjelpe brødre i fattigere land. Den forsiktige bruken av det Herren eier, fører til at det som Paulus skrev til korinterne, kan etterleves i høyere grad i internasjonal målestokk: «Jeg mener ikke at det skal være lett for andre, men vanskelig for dere; men at den overflod dere har, ved hjelp av en utjevning akkurat nå skal avhjelpe den mangel de lider, . . . slik at det kan finne sted en utjevning.» — 2. Kor. 8: 13, 14.

¹⁸ Som følge av denne sentraliseringen blir Jehovas vitner verden over nærere knyttet til hverandre enn noen gang før. Det er ikke noe problem for vitnene i Danmark at bladene deres blir trykt i Tyskland, selv om de før trykte bladene selv. De er takknemlige for den tjeneste deres tyske brødre yter dem. Og er Jehovas vitner i Tyskland ergerlige for at de bidragene de gir, blir brukt til å framstille bibelsk litteratur som skal til Danmark — eller til Russland, Ukraina og andre land? Selvfølgelig ikke! De er glad for å vite at de bidragene som deres brødre i disse landene gir, nå kan brukes til andre nødvendige formål.

Forvaltingen av midlene

¹⁹ I alle de Rikets saler som Jehovas vitner har verden over, er det en bidragsbøsse merket «Bidrag til Selskapets verdensomfattende arbeid — Matteus 24: 14». Frivillige bidrag som blir puttet på disse bøssene, blir gitt med tanke på at de skal brukes til det det måtte være bruk for. Hvordan bidragene blir brukt, blir avgjort av «den tro forvalter» og av de selskapene som de enkelte avdelingskontorene benytter seg av. Penger som blir lagt på en bidragsbøsse i ett land, kan derfor, dersom landets lov tillater det, bli brukt til å støtte Jehovas vitners arbeid i et annet land, tusenvis av kilometer unna. Bidrag er blitt brukt til å sende nødhjelp til trosfeller som har vært rammet av orkaner, tornadoer, jordskjelv, borgerkriger og lignende. Og slike bidrag blir i noen land brukt til å hjelpe og støtte misjonærer i godt over 200 land og øysamfunn.

²⁰ Som hovedregel blir økonomiske spørsmål bare nevnt én gang i måneden i Jehovas vitners menigheter — og bare i et par minutter. Det blir ikke tatt opp kollekt i noen Rikets saler eller på stevner. Ingen enkeltpersoner får tilsendt brev med anmodning om å gi penger. Det er ikke ansatt noen som har til oppgave å skaffe penger. Normalt har Vakttårnet bare én artikkel i året som forklarer hvordan de som ønsker det, kan gi bidrag til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap til støtte for det verdensomfattende arbeidet. Våkn opp! pleier ikke å opplyse noe om Selskapets økonomi. Hvordan har det da vært mulig å utføre det enorme forkynnelsesarbeidet verden over, bygge nødvendige Rikets saler, støtte dem som utfører spesiell heltidstjeneste, og gi hjelp til kristne i nød? Jehova har på en enestående måte velsignet sitt folk med en gavmild holdning. (2. Kor. 8: 2) Vi benytter anledningen her til å takke alle som har vært med på å ’ære Jehova med sine verdifulle ting’. De kan være forvisset om at «den tro forvalter» vil fortsette å ta vare på det Herren eier. Og vi ber om at Jehova må fortsette å velsigne alle tiltak som blir gjort for at det verdensomfattende arbeidet skal ha framgang.

[Fotnote]