Jehovas vitners årbok 1986

ALLE som tilber den eneste sanne Gud, Jehova, bør mest av alt tenke på å bevare sin ulastelighet overfor ham. Det bør være deres høyeste ønske. Hvorfor er det så viktig å bevare sin ulastelighet? Tenk over det som står i Ordspråkene 27: 11 (EN). I likhet med en kjærlig far som ber sønnen sin om å følge en rett handlemåte for å renvaske familiens gode navn og rykte for urette anklager, sier Jehova til alle sine sanne tilbedere: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg!» Hvis vi bevarer vår ulastelighet overfor Jehova på alle livets områder, kan vi hver dag gi Jehova et svar som han kan vise den som håner ham, Satan Djevelen. For en vidunderlig tanke! Ufullkomne skapninger kan være med på å renvaske Jehovas navn for all anklage og glede hans hjerte hvis de fortsetter å være uklanderlige og ulastelige i hans øyne.

Hvem kan i dag med rette hevde at de gleder Jehovas hjerte? Denne boken, Jehovas vitners årbok 1986, gir svaret. Du kommer til å bli begeistret over å få vite at det hver måned gjennomsnittlig er 2 865 183 forkynnere — menn, kvinner og barn av mange forskjellige nasjonaliteter fra hele verden — som trofast står fast på Jehovas side i det universelle stridsspørsmålet. For noen har dette innebåret at de er blitt utsatt for store lidelser og kastet i fengsel, og noen er til og med blitt drept av Satans tjenere. Hundretusener har trofast holdt ut under motstand fra familien eller når arbeidskamerater eller skolekamerater har latterliggjort dem. Andre har måttet holde ut de problemene som følger med alderdommen eller dårlig helse. De fleste har måttet motstå det daglige presset fra denne gamle tingenes ordning. Alle som har bevist at de er trofaste vitner for Jehova, har satt Rikets interesser på førsteplassen i livet. (Matt. 6: 33) Jehova har derfor kunnet si det samme om hver av dem som han sa om sin trofaste tjener Job: «Ennå er han like ulastelig.» — Job 2: 3, EN.

I løpet av serien med stevnene «Bevar din ulastelighet» i 1985 ble det tydelig understreket for alle Jehovas vitner hvor viktig det er å bevare sin ulastelighet overfor Jehova. Disse stevnene begynte i Nord-Amerika i juni, og i løpet av de etterfølgende månedene og inn i begynnelsen av 1986 er de blitt holdt over hele jorden. På en rekke spesielle stevner var det tusenvis av representanter fra andre land. Dette gav stevnene et internasjonalt preg og bidrog til at det kjærlighetens bånd som binder Jehovas folk sammen overalt på jorden, ble enda sterkere. — Joh. 13: 34, 35.

Det første av disse spesielle stevnene var i Montreal i Canada i tiden 11. til 14. juli. Det er interessant å lese hva avdelingskontoret i Canada skrev om dette stevnet og om de fine resultatene av det: «Vi gleder oss spesielt over at stevnet i Montreal var så vellykket. Det var flott at 78 804 var til stede, og at 1004 ble døpt. Et særtrekk ved stevnet var at vi hadde vår egen campingplass til brødrene. Det var en ekstra stor glede at sju brødre fra det styrende råd var til stede ved stevnet. Vi fikk bra omtale i nyhetsmediene, og vi er overbevist om at stevnet i Montreal kommer til å bli en ytterligere spore for arbeidet i Quebec og i Canada for øvrig. Det var hyggelig at så mange av våre medkristne fra De forente stater og også representanter fra andre land var til stede. Det var meget oppmuntrende.»

Etter flere måneder med forberedelser kunne en by tusener av besøkende velkommen til stevner i Sveits, Nederland, Polen og Hellas. Myndighetene hadde gitt tillatelse til at det ble holdt fire store stevner i Polen i løpet av august 1985. De største stadionene i landet (i Poznań, Chorzów, Warszawa og Wroclaw) ble benyttet. Det var representanter fra 16 land til stede, og det totale antall tilhørere var 94 134. Det var enestående at 3137 ble døpt. Begeistringen var stor på hvert stevne. Kurier Polski skrev angående stevnet på Dziesieciolecia stadion i Warszawa: «De store bokstavene med stevnets tema, ’Bevar din ulastelighet’, var satt opp på idrettsarenaen. Rett i nærheten var det bygd opp en plattform som talene ble holdt fra, og hvor nye troende ble døpt. Stevneprogrammet innbefattet fellesbønn, sanger, foredrag og skuespill der temaet var morallære. Takket være Jehovas vitners stevne i Warszawa er stadionet nå i like fin stand som det var i før i tiden. Søppel og ugress er blitt fjernet. Alt rekkverket er blitt malt . . . det er blitt oppført mange nye, rene toaletter.» Andre aviser pekte også på at dette var et resultat av den frivillige innsatsen til hundrevis av brødre.

Da apostelen Paulus og reisefølget hans i det første århundre kom til Tessalonika, ble det sagt om dem: «Disse folkene som oppvigler hele verden, er nå også kommet hit.» (Apg. 17: 6) De samme ordene kan med rette anvendes på det stevnet som Jehovas vitner hadde i utkanten av Tessalonike i Hellas i tiden 22. til 25. august. Høydepunktet i antall til stede var 11 517. På den første stevnedagen meldte den lokale pressen: «Kampen har begynt! Jehovas vitner mot den greske kirke.» Men alle som var til stede på stevnet, så tydelig at Jehovas vitner er et rolig og fredelig folk, som bare er interessert i å forsvare Guds sannheter i Bibelen mot tradisjon og falske læresetninger.

Den gresk-ortodokse kirke tapte kampen mot Jehovas ulastelige vitner, og den tydde derfor til demonstrasjoner og beskyldte med urette vitnene for å være «utenlandske agenter» og hevdet at de ’ikke er kristne’. En ledende avis i Aten trykte et innlegg som gjendrev disse påstandene. Det slo fast at de tusener av vitner som hadde kommet fra 18 land i Østen, Europa, Amerika og Afrika, var interessert i å besøke de stedene hvor kristendommen fikk sin begynnelse, og at «Jehovas vitner er mer lik de første kristne enn medlemmene av de mer ortodokse menighetene». Avisen trykte et intervju med en representant fra Brooklyn som var på besøk, og sammen med det var det trykt bilder i farger som viste forskjellige aktiviteter under stevnet, og bilder av dåpen.

På den siste stevnedagen var det 21 218 til stede på Apollon stadion i Aten og 4632 i Malakasa i nærheten, slik at det samlede antall til stede på de tre stevnene var 37 367. Og 368 nye vitner ble døpt. Brødrene på stedet kalte det for «det glederike stevnet».

I Brasil ble det holdt to spesielle tredagers stevner i Rio de Janeiro og São Paulo i tiden 23. til 25. august. En ventet at antall til stede ville bli rekordstort, og avdelingskontoret leide derfor de to største stadionene i begge byene, Estadio do Maracanã i Rio de Janeiro og Estadio do Morumbi i São Paulo. Høydepunktet i antall til stede overgikk likevel alle forventninger, for til sammen var det 249 351 til stede på de to stadionene om søndagen! Denne tallrike skaren gledet seg spesielt over å høre at 2654 var blitt døpt. Jehova har virkelig satt fart i arbeidet i dette landet! — Jes. 60: 22.

De mange tusen brødre som hadde det privilegiet å overvære disse og andre spesielle stevner, kommer aldri til å glemme den varme og kjærlige mottagelsen de fikk. De ble styrket i sin beslutning om å bevare sin ulastelighet overfor Jehova, og de vendte tilbake til sine respektive hjemland og menigheter med stor glede i hjertet fordi de hadde hatt anledning til å være med på en slik «utveksling av oppmuntringer . . . ved at enhver gagnes av den annens tro». — Rom. 1: 12, NW.

Etter at denne serien med stevner begynte, har Selskapet mottatt mange brev hvor brødrene gir uttrykk for sin verdsettelse. Én skrev: «Stevnet dette året, ’Bevar din ulastelighet’, var akkurat det jeg trengte for å holde fast ved min beslutning om å fortsette å tjene Jehova ulastelig og trofast.» En spansk kretstilsynsmann oppsummerte det hele ved å skrive: «Hele programmet fra begynnelse til slutt kommer til å hjelpe oss alle til å bevare vår ulastelighet nå i endens tid.» Vi ber om at denne serien med stevner virkelig kommer til å gjøre det for alle som overvar dem. Og uansett hvilke hindringer og prøver som ligger foran oss, ber vi om at vi alltid må legge samme besluttsomhet for dagen som den salmisten David gav uttrykk for: «Jeg for min del vil vandre i min ulastelighet.» — Sal. 26: 11, NW.

Det målet som Jehovas vitner satte seg for 1985, var: «Fullfør din tjeneste.» (2. Tim. 4: 5) Det spørsmålet vi alle er interessert i å få besvart, er: I hvilken utstrekning ble dette målet nådd? Oversikten på sidene 34—41 og de etterfølgende interessante rapportene og opplevelsene fra mange deler av jorden besvarer tydelig dette spørsmålet. Som et resultat av de millioner av timer som er brukt i forkynnelsen om Riket, all den bibelske litteraturen som er levert, alle de gjenbesøkene som er foretatt, og de bibelstudiene som er ledet, symboliserte 189 800 at de har innviet seg til å gjøre Jehovas vilje, ved å la seg døpe i vann. De utgjør virkelig et bevis på at Jehovas vitner har fullført sin tjeneste i løpet av tjenesteåret 1985. De er ’deres anbefalingsbrev, skrevet i deres hjerter, kjent og lest av alle mennesker’. — 2. Kor. 3: 2, 3.

Et bemerkelsesverdig trekk ved fjorårets tjenesterapport er det stadig økende antall som slutter seg til pionerenes rekker. Det var tusener som i fjor innså at pionertjenesten var som «en stor dør for en rik virksomhet» for dem. (1. Kor. 16: 9) Det er derfor oppmuntrende å se at det gjennomsnittlig var 322 821 som hadde anledning til å være opptatt i heltidstjenesten i tjenesteåret 1985. Det er en økning på 25 prosent i forhold til året før. En 19 år gammel pionersøster gir på denne måten uttrykk for hvordan hun føler det etter å ha overvært stevnet «Bevar din ulastelighet»: «Jeg er mer enn noen gang fast bestemt på å fortsette å anstrenge meg, slik at jeg kan holde ut i det mest tilfredsstillende arbeidet noen kan ha. Jeg satte virkelig pris på det foredraget fredag formiddag som var rettet direkte til pionerene, og jeg var takknemlig for at jeg kunne tilhøre den store skaren av heltidstjenere. Jeg følte det som om hjertet mitt svulmet av lykke!» Det er ingen tvil om at denne økende hær av heltidstjenere har hatt mye av æren for at det er en stadig voksende ’stor skare’ som samstemmig sier: «Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» — Åp. 7: 9, 10.

Det er naturligvis mange som tilhører Jehovas folk, som ikke er i den stilling at de kan utvide sine tjenesteprivilegier ved å begynne i heltidstjenesten. Det har imidlertid ikke avholdt dem fra å ’fullføre sin tjeneste’ i den utstrekning det har vært mulig i deres spesielle situasjon. Så når du leser de følgende opplevelsene som Jehovas ulastelige vitner har hatt, kan du med glede tenke på at uansett hvilken plass du har eller hvilken tjeneste du utfører i Jehovas organisasjon, er du med på å glede hans hjerte nå i avslutningen på denne onde tingenes ordning.

Ivrige ordets tjenere i Afrika

Det er hjertevarmende å se hva som blir utrettet i Afrika med hensyn til å forberede mennesker på å overleve og komme inn på den «nye jord». Den iver de viser i den hellige tjeneste, er enestående, og Jehova velsigner deres anstrengelser rikt. I noen land var det over 100 000 til stede ved minnehøytiden; andre steder var det over 300 000. Og Jehovas ånd tilskynder brødrene til å dekke behovet for arbeidere. Ett avdelingskontor rapporterer for eksempel en økning på 54 prosent i antall pionerer, og et annet rapporterer 203 prosents økning i løpet av en toårsperiode. I april var det i noen land hele 35, 37, 59 og 70 prosent av det totale antall forkynnere som var opptatt i heltidstjenesten.

TCHAD: I året som gikk, var man vitne til noe av den verste nedslakting og plyndring som har funnet sted i løpet av dette landets 20 år lange, brutale borgerkrig. I tillegg til krig og forfølgelse er det hungersnød i landet. I denne vanskelige situasjonen føler brødrene i Tchad det på samme måte som apostelen Paulus følte det da han skrev: «Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er i tvil, men ikke fortvilet, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut.» — 2. Kor. 4: 8, 9.

En skolelærer her som hadde to koner og seks barn, hadde vært i trelldom under demontilbedelse siden han var barn. Hans mor, en kjent synsk kvinne, skal ha vært besatt av fire demoner. Hele familien kom sammen to ganger i året for å ofre til disse demonene. Da begge konene til skolelæreren døde i løpet av seks måneder, vendte han seg til demonene gjennom sin mor for å spørre om hva som var opprinnelsen til døden. Demonene løy og sa at de ikke visste det. Senere, da hans eldste datter også døde, gikk han med på å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Med tiden begynte denne mannen, som hadde vært en fryktsom slave av demonene, å «tjene den levende og sanne Gud». — 1. Tess. 1: 9.

GHANA: Det blir vist stor interesse for det gode budskap. De 43 579 hjemmebibelstudiene som ble rapportert i november, oversteg det totale antall forkynnere med cirka 16 000. På minnehøytiden var det 101 926 til stede. Økningen har skapt et presserende behov for et nytt avdelingskontor, og byggingen av et slikt kontor går fint framover. Bidrag av forskjellig slag til støtte av arbeidet har kommet fra personer i alle aldere. En niårig jente sendte et brev, hvor det stod: «Jeg sender 50 cedi for å støtte byggearbeidet. Jeg solgte isvann for å få pengene. Kjærlige hilsener til dere alle.» En annen jente, som var ti år gammel, solgte sin egen høne for 200 cedi for å støtte byggearbeidet og gav pengene til den presiderende tilsynsmannen for at han skulle sende dem til Selskapet. Andre har gitt levende geiter, sauer, griser og kyllinger. En bror donerte store tømmerstokker, som kunne sages opp til materialer. Andre har lånt ut verktøy og utstyr.

ELFENBEINSKYSTEN: Noen av dem som nå priser Jehova, kom i kontakt med sannheten mens de satt i fengsel. En ung muslim, Berté, som var på ferie utenlands, kom i heftig pengekrangel med en mann og drepte ham. Som følge av det ble han dømt til 20 års fengsel. Ettersom han ikke så noen utvei, overveide han å begå selvmord, ved å sulte i hjel om nødvendig. Men så ble han kontaktet av to Jehovas vitner som forkynte i fengslet. Litt etter litt ble Bertés tankegang forandret. For første gang i sitt liv begynte han å erfare virkelig glede. Med tiden ble han døpt i en svær tønne i luftegården mens cirka 50 fanger og fangevoktere så på. Han har fengslet som sitt forkynnerdistrikt. En tid hadde han omkring 6000 fanger å forkynne for. Nå sitter han i et fengsel som har cirka 1000 innsatte. Her har han vært hjelpepioner, og han leder 23 bibelstudier og tar del i møter, hvor det pleier å være cirka 40 til stede.

KENYA: Pionerånden gjør seg nå sterkt gjeldende i den østlige delen av Afrika, og store velsignelser går hånd i hånd med det! I Kenya har antall alminnelige pionerer økt 270 prosent på fire år, og over ti prosent av alle forkynnerne er nå alminnelige pionerer.

Et enestående arbeid blir utført her med brosjyren Du kan få leve evig på jorden! Cirka 7000 forkynnere i den østlige delen av Afrika leverte nesten 100 000 av denne brosjyren på 33 språk i løpet av forrige tjenesteår. Det hender at det er noen som følger etter forkynnerne fordi de har sett at andre har brosjyren, og vil ha sitt eget eksemplar.

En polygamist som hadde lest brosjyren, gjorde forberedelser med tanke på å sende sin andre kone fra seg, allerede før vitnet kom på gjenbesøk. I et annet tilfelle gikk en mann som ikke var et av Jehovas vitner, rundt til sine naboer og brukte brosjyren for å få dem til å forandre sin livsførsel, særlig med hensyn til polygami. Han sa: «Selv om kirken deres tillater polygami, ser dere her at det ikke er tillatt ifølge Bibelen.»

I én menighet førte bruken av brosjyren til at det ble startet 41 nye studier på to måneder. En søster hadde studert med en kvinne som øyensynlig ikke forstod eller husket det de drøftet, men som bad søsteren inntrengende om å fortsette å studere med henne. Brosjyren førte til en rask forandring. Nå kunne hun huske det de studerte. Da hun hadde studert hele brosjyren, var hun rede til å ta standpunkt for sannheten og begynne å forkynne. Det er ikke noe rart at de 3422 forkynnerne i Kenya leder 5172 bibelstudier.

SENEGAL: I fjor anstrengte brødrene seg mer for å nå flere mennesker som bor i ledig distrikt, som omfatter kjempemessige områder. Én fremgangsmåte som brødrene i byene ble oppfordret til å følge, var å snakke med folk på jernbanestasjoner og på drosjeholdeplasser for drosjer som skulle langt. Ved å gjøre dette fikk de kontakt med flere som bodde i de fjerneste deler av landet. En mann som ble kontaktet på denne måten, skrev til avdelingskontoret for å få flere opplysninger. Han fikk en forsyning av brosjyren Du kan få leve evig på jorden! som han skulle bruke i religionsundervisningen på den skolen hvor han underviste. En misjonær kom på besøk for å hjelpe ham med å komme i gang. Elevene fikk lære om Guds navn, om hvordan Gud hadde gjort jorden i stand for menneskene, og om hvordan den første menneskesjel ble til. Mens skolen var stengt i regntiden, hadde elevene som oppgave å lage en kopi av brosjyren på arabisk og å øve seg på å lese den. Nå har en annen lærer, som arbeider enda lenger inne i landet, skaffet seg 40 brosjyrer og en bibel for å følge det samme opplegget på den skolen hvor han underviser.

SIERRA LEONE: Mange av dem som begynner å utøve den rene tilbedelse, møter motstand fra familiemedlemmer, akkurat som Jesus forutsa. (Matt. 10: 32—39) Det gjorde også Jonathan, som vokste opp i et landdistrikt i Sierra Leone. Det hadde vært juju-prester i familien i fire generasjoner bakover, og han ble opplært i det samme yrket. Men da han begynte å studere sammen med Jehovas vitner, lærte han at en ikke oppnår Guds gunst ved hjelp av «medisin» eller dyreoffer, men ved å tjene Jehova på den måten Bibelen sier. Så snart han fortalte at han ikke kom til å følge familietradisjonen og bli juju-prest, møtte han bitter motstand. Familien lot ham ikke få gå på skolen. Når han gikk på kristne møter, lot de ham ikke få mat. De sa: «La Gud gi deg mat!» Jonathan sultet ikke. Han holdt fast ved det som er rett, og ble døpt. Han lærte også seg selv å lese og skrive. Med tiden tok også hans mor imot sannheten, og nå tjener han som alminnelig pioner.

SØR-AFRIKA: Avdelingskontoret i Sør-Afrika trykker nå Vakttårnet på åtte forskjellige språk, Våkn opp! på fire språk og Vår tjeneste for Riket på ni språk, og alt dette kommer ut samtidig med de engelske utgavene. Nå kan altså Jehovas vitner i Sør-Afrika glede seg over den samme åndelige føde som sine brødre rundt om i verden til samme tid.

Hele verden har hørt hvor urolig situasjonen er blitt i Sør-Afrika. Hvordan har dette berørt våre afrikanske brødre? Enkelte steder har ikke mobben akseptert deres nøytrale standpunkt. Noen er blitt truet, og andre har fått sitt hjem brent ned. Men de er fast besluttet på å bevare sin ulastelighet. Som følge av all uroen har mange, både svarte og hvite, begynt å innse at en ikke kan vente seg mye av menneskelige regjeringer og menneskelige tiltak. Og mange som tidligere ikke ville lytte til det eneste budskapet som gir virkelig håp — budskapet om Guds rike ved Jesus Kristus — viser nå stor interesse for det. Marken er moden for innhøstning. Det er ikke noe rart at antall hjemmebibelstudier har økt fra cirka 8000 til et høydepunkt på over 32 000!

ZAÏRE: Rikets arbeid i Zaïre skred fortere fram i fjor enn noen gang tidligere. Antall alminnelige pionerer økte med over 40 prosent i løpet av året. Og antall til stede ved minnehøytiden, 153 356, var over fire ganger så høyt som antall vitner i landet.

En misjonær rapporterer at en 18 år gammel jente begynte å studere Bibelen og overvære menighetens møter. Moren hennes motsatte seg snart det hun gjorde. (Matt. 10: 36, 37) Hun kastet henne ut hjemmefra og sa at hun fikk bo hos dem som hun studerte Bibelen sammen med. Samtidig beklaget moren seg overfor en militær myndighetsperson i byen og anklaget datteren for at hun bare brukte tid på å studere og fly på møter istedenfor å arbeide hjemme. Men han som hun beklaget seg til, var også interessert i Bibelen og fikk besøk av Jehovas vitner. Han spurte moren om hun hadde kastet datteren ut for at hun skulle bli en tyv eller en prostituert, som mange andre på hennes alder var. «Hvis ikke, bør du ikke hindre henne i hennes kristne virksomhet,» sa han. «I kraft av mitt embete gir jeg henne i dag tillatelse til å overvære alle Jehovas vitners møter og å fortsette å studere Bibelen. Jeg fordømmer den ukristne handlemåte du fulgte da du kastet henne ut hjemmefra. Vi er her for å anvende loven, og vi har religionsfrihet.» Piken flyttet hjem igjen og fortsetter å gjøre fremskritt i sannheten.

ZAMBIA: Fra Zambia, som ligger sør for Zaïre, kommer det også en svært oppmuntrende rapport. Antall bibelstudier er mye høyere enn antall forkynnere. Og antall til stede ved minnehøytiden, 311 314, er godt over fem ganger så høyt som antall forkynnere.

Gode gjerninger har ført til at det er blitt opprettet bibelstudier. En av våre søstre hadde en nabo som alltid ville krangle med henne. Men en dag var denne kvinnen i vanskeligheter da barnet hennes ødela noen plater i en butikk og hun ikke hadde penger å betale dem med. Vår søster kom henne til hjelp og betalte på hennes vegne. Denne vennligheten gjorde et så dypt inntrykk på kvinnen at hun dagen etter gikk til søsterens hus og bad om at det måtte bli ledet et bibelstudium med henne.

ZIMBABWE: Nøytralitetsspørsmålet blir mer og mer brennbart. På ett sted oppfordret en politiker folk til å slå Jehovas vitner når vitnene kom til deres hus. Ofte hjelper det å kontakte myndighetene, men det finnes fremdeles sterke elementer som åpent forakter den lojalitet som våre brødre viser mot Jehova Gud og hans Sønn. Men som en eldste sa: «Våre brødre er glad for å utholde disse prøvelsene, for det bidrar til at troen blir prøvd.» — Jak. 1: 2—4.

Skattene i Orienten

For lenge siden forutsa Jehova at ’alle folkeslagenes skatter’ skulle komme til hans hus for tilbedelse. (Hag. 2: 7) Fra Orienten, som fra andre deler av verden, kommer de i økende antall.

BURMA: Brødre fra et bestemt område måtte gå over seks dager i fjellendt terreng i en høyde på mellom 1800 og 2400 meter for å kunne overvære et stevne som Jehovas folk skulle holde. De viste at de virkelig er klar over sitt åndelige behov. (Matt. 5: 3, NW) Mange kom fram to dager før programmet skulle begynne, men de spurte straks om de ikke kunne få høre et foredrag samme kveld. Det ble ordnet. Den kvelden stevneprogrammet var over, bad brødrene de reisende tilsynsmennene om å holde flere foredrag og fortelle opplevelser.

Til og med enkelte forfølgere reagerer positivt når de får anledning til å høre Guds Ord. En spesialpioners to sønner, som var ti og sju år gamle, ble stadig plaget av sine skolekamerater fordi de var Jehovas vitner. Skolekameratene drog av dem luene deres, sølte blekk på klærne deres, som de også laget flenger i, stjal skolebøker fra dem og slo dem. Selv om foreldrene snakket med læreren og bråkmakerne ble tilsnakket, fortsatte de to guttene å bli plaget. Så en dag tok den yngste sønnen med seg Min bok med fortellinger fra Bibelen på skolen og forkynte for de andre guttene. Til og med de rampete guttene hørte etter og ble vennlige. En kveld ble foreldrene overrasket over å se at sønnene kom hjem med fem andre gutter, de som før hadde vært rampete. Fra da av leste guttene regelmessig i Min bok med fortellinger fra Bibelen sammen med skolekameratene sine.

INDIA: I betraktning av den teokratiske vekst som finner sted her, passet det svært godt at den nye bygningen og Rikets sal ved avdelingskontoret i Lonavla ble ferdigbygd og kunne innvies i januar.

En hinduistisk kvinne ble interessert i sannheten som følge av at hun var til stede ved et studium hos en nabo. Med tiden forstod hun at Jehova er den sanne Gud, men hun var redd for at mannen hennes kom til å finne ut at hun var interessert i denne «nye» religionen. I mellomtiden ble han interessert i Bibelens budskap da han besøkte en venn som studerte sammen med Jehovas vitner. Han forstod også at det han lærte, var sannheten. Men han var redd for å nevne det for sin kone, for hun var svært religiøs og hadde mange religiøse bilder og gudebilder hjemme. Så en dag fikk han se brosjyren Finnes det en Gud som bryr seg om oss? på sengen sin. Da han forstod hva det var, ble han opprømt og spurte sin kone: «Hvor fikk du tak i denne?» Hun forklarte engstelig hvor hun hadde fått den fra, og mannen ble overlykkelig. Snart ble det ledet et studium hjemme hos dem selv, med dem, de tre barna deres og bestemoren.

ISRAEL: Våre brødre i forskjellige deler av Israel har møtt stor motstand. Det som begynte med at jødiske religionsfanatikere rablet grove veggskriblerier på avdelingskontorets bygning, gikk snart over til gjentatte angrep fra mobben. Det ble gjort forsøk på å anstifte brann, og det ble plassert en sprengbombe ved inngangen til bygningen. Det er blitt arrangert protestdemonstrasjoner to ganger i uken med opptil 400 skjeggete, svartkledde religiøse ekstremister. De gjør de utroligste ting i sine forsøk på å skremme brødrene og interesserte fra å overvære møtene, og de ligger i bakhold og venter på dem når de kommer ut av salen. Men det er fremdeles mange på møtene, og ånden i menigheten er sterk.

Hva har dette ført til? Nyhetsmediene har gitt det publisitet, slik at hele landet har fått kjennskap til Jehovas vitner og deres grunnleggende trosoppfatninger. Det er blitt avlagt vitnesbyrd for embetsmenn. Mange nysgjerrige mennesker er kommet til avdelingskontoret for å stille spørsmål og skaffe seg litteratur. Medfølende personer er blitt lydhøre overfor det gode budskap. Og brødrenes beslutning om å stå fast er blitt styrket. — Fil. 1: 12—14.

LIBANON: Det er fremdeles ingen fred i landet, og det er heller ikke noe håp om bedring under den nåværende verdensordning. Men alle brødrene er fast bestemt på å fortsette å tjene Jehova helhjertet, og de erfarer at Jehova hjelper og beskytter dem.

I april tok 22 prosent av det samlede antall forkynnere i landet del i pionertjenesten som spesialpionerer, alminnelige pionerer eller hjelpepionerer. En av de eldste skrev: «Jeg har vært i sannheten i 29 år, og dette er første gang jeg har vært hjelpepioner. Det var en stor opplevelse.»

En av hjelpepionerene var en nydøpt søster som har fire barn og en ikke-troende mann. Hun har også en del fysiske problemer. I løpet av måneden startet hun tre nye bibelstudier med naboene sine, og hun ble også velsignet på en annen, uventet måte. Fordi hun snakket om sannheten med mannen sin nesten hver dag, ble han interessert og begynte å komme på møtene.

THAILAND: Mange har tatt del i hjelpepionertjenesten her, som i andre land. Én søster uttrykte sin verdsettelse av denne tjenesten ved å si: «Jeg har ikke så god helse. Jeg har ofte måttet ta tabletter for å få sove om natten. Etter at jeg begynte å være hjelpepioner regelmessig, har jeg fått bedre helse. Jeg tar ikke tabletter mer for å få sove. Om kveldene gleder jeg meg til å ta et bad og gå til sengs. Det at jeg går fra dør til dør, gjør at jeg sover bedre, og dessuten får jeg del i så mange åndelige velsignelser at jeg er blitt et lykkeligere menneske.»

TYRKIA: Fjoråret viste seg å være et svært vanskelig år for Guds folk i Tyrkia. I desember 1984 dømte statens sikkerhetsdomstol 23 brødre for å ha ’forsøkt å opprette en teokratisk orden i Tyrkia’. Omtrent en uke senere ble åtte til arrestert i Izmir. Den første gruppen ble frikjent og løslatt i juni 1985. Den andre gruppen ble løslatt cirka tre måneder senere.

I mellomtiden ble det sterke kjærlighetens bånd blant vitnene styrket. Familieforsørgere var blitt fengslet. Men andre brødre gav kjærlig materielle bidrag for å hjelpe familiene deres, og også brødre fra andre land var gavmilde og hjelpsomme.

Som Jesus sa, førte forfølgelsen til at det ble avlagt et større vitnesbyrd. (Matt. 10: 18) Fordi våre brødre i andre land skrev brev, måtte mange embetsmenn beskjeftige seg med saken. Og avismeldingene nådde folk som kanskje ellers ikke hadde fått høre om vitnene. Også i fengslet ble det avlagt et vitnesbyrd.

Villige arbeidere i Europa

Det er blitt sådd rikelig med Rikets sæd i Europa i en årrekke. Nå er høsttiden kommet. Jehovas vitner ber høstens herre om å sende ut arbeidere, men de møter også selv villig fram for å ta del i arbeidet i større utstrekning. Dette har ført til at stadig flere begynner som pionerer. — Matt. 9: 37, 38.

BELGIA: I vår voldspregede verden treffer vi mange som er blitt gjennomsyret av en opprørsk ånd. Noen pionerer hjalp en slåsskjempe og alkoholiker til å ikle seg den nye personlighet. (Ef. 4: 23, 24, NW) Mannen måtte føre en hard kamp med seg selv for å kunne foreta de nødvendige forandringer. En kveld falt han tilbake til sitt gamle «jeg». Han gikk på en bar, drakk og fikk nesten i gang en slåsskamp. Vel hjemme igjen lot han følelsene få fritt løp. Han knuste et bord og noen stoler. Han prøvde også å rive i stykker en av Jehovas vitners årbøker. Han ville ikke ha noe mer med sannheten å gjøre; han følte at han ikke var verdig. Men etter ytterligere oppmuntring fra pionerenes side begynte han å komme på menighetens møter. Det var vanskelig for ham å slutte å røyke, men han kvittet seg med sigarettene og senere også med pipen. Deretter forandret han totalt stil når det gjaldt påkledning. For en forandring! Etter at han nå er blitt døpt, tjener han regelmessig som hjelpepioner.

STORBRITANNIA: I Storbritannia blir det avlagt et større vitnesbyrd enn noen gang tidligere. For første gang var det over 100 000 forkynnere som deltok i arbeidet. Antall pionerer nådde et nytt høydepunkt hver måned de første ti månedene i året, og i mai var det 11 425 som var hjelpepionerer.

Dette har også vært et år med stor virksomhet når det gjelder stevnehaller. Etter å ha vært på leting i lengre tid fant brødrene en bygning med en vakker beliggenhet 40 kilometer sør for London. Den er nå blitt ombygd. Den 1. august startet arbeidet på en annen hall, som skal brukes av brødrene i Nordøst-England. Og et utvalg undersøker nå mulighetene for å få enda en stevnehall, denne gang i eller i nærheten av Bristol. Dette vil gjøre det mulig for det store flertall av brødrene i Storbritannia å holde kretsstevner i sine egne stevnehaller.

En av dem som ble døpt på stevnet i Leeds, var en kvinne som hadde bedt Gud om hjelp etter at mannen hennes døde. Dagen etter kom to av Jehovas vitner på besøk. Hun hørte høflig på dem, men ettersom hun tilhørte den anglikanske kirke, avslo hun tilbudet om litteratur. Noen minutter etter at de hadde gått, kom hun imidlertid til å tenke på at hun hadde bedt Gud om hjelp, og hun løp ut for å få dem til å komme tilbake, men hun kunne ikke finne dem. Den natten bad hun igjen til Gud, denne gang om at vitnene måtte komme tilbake. Dagen etter kom to andre vitner på besøk. De var ikke klar over at noen hadde vært der dagen før. Den 72 år gamle kvinnen ble satt i forbindelse med de vitnene som først hadde kommet. Det ble startet et studium, og nå er denne kvinnen vår søster.

DANMARK: Frigivelsen av hele New World Translation på dansk var en begivenhet som ble møtt med stor begeistring. Det ble trykt 60 000 eksemplarer, og det er nå bare 1000 igjen. Denne oversettelsen har også fått stor publisitet i dagspressen. Cirka 40 aviser og tidsskrifter har skrevet om den.

Noen av dem som bor i Danmark, tar imot sannheten svært raskt. José er en av dem. Han bad ofte til Gud, og dagen etter at han hadde bedt Gud om å sende noen til ham som kunne forklare ham meningen med livet, banket to av Jehovas vitner på hos ham. Han satte pris på det han fikk høre, og gikk til Rikets sal dagen etter. To dager senere overvar han sitt andre møte, og dagen etter det igjen ble det for første gang ledet et bibelstudium med ham. Da han måtte velge mellom å delta i et 40-årsjubileum på arbeidsplassen og å gå til Rikets sal, valgte han å være sammen med Jehovas folk. Han fikk vite hvorfor det er galt å røyke, så 14 dager etter at han første gang traff Jehovas vitner, lovte han Jehova høytidelig at han aldri skulle røyke mer. Og det har han ikke gjort, trass i at han før pleide å røyke mellom 20 og 30 sigaretter om dagen og hadde prøvd å slutte i 16 år. I løpet av de første to månedene leste han 12 av våre bøker. Kort tid etter var han ute i felttjenesten, og etter fire måneder ble han døpt.

FINLAND: Tiden er inne til at Jehovas navn skal bli kjent vidt og bredt, og ingen makt kan forhindre det. Den finske statskirke holder på med en ny oversettelse av Bibelen, en oversettelse som omhyggelig skjuler Guds navn. Og en avis skrev følgende i forbindelse med restaureringen av en kirke: «Da den gamle malingen ble skrapt vekk, oppdaget en nye ting i Kuhmoinen kirke. Rett over alteret fant en ordet ’Jehova’. Det blir nå menighetsrådet som skal avgjøre hva som skal skje med dette litt forvirrende ordet og med det store veggmaleriet, som ble avdekket for cirka en måned siden.» Menighetsrådet vedtok å kle veggen med panel og derved skjule navnet og maleriet for framtidige generasjoner. Men saken ble livlig drøftet i hvert eneste hjem i byen.

FRANKRIKE: Det gleder oss å se at Jehova velsigner pionertjenesten, og at vi nådde nye høydepunkter i antall heltidsforkynnere i de fleste av årets måneder.

De unges ulastelighet kan bli stilt på mange prøver på skolen. På den nye skolen som Delphine begynte på, var det vanlig at gutter og piker hilste på hverandre med et kyss på hvert kinn. Delphine forklarte at hun som en kristen ikke kunne være med på det. En gang senere, på bussen, begynte noen av guttene å synge: «Delphine, et kyss! Delphine, et kyss!» En dag etter et frikvarter prøvde noen av guttene å tvinge henne til å kysse dem, men hun bad og var standhaftig, og guttene lot henne være. Senere kom en av dem tilbake og sa at han beundret henne for at hun så modig holdt fast ved sin overbevisning. Hun fikk da anledning til å avlegge et vitnesbyrd om Riket for ham og forklare hvilke høye normer Jehova krever at vi må følge for å få del i Rikets velsignelser. I løpet av skoleåret fikk hun også anledning til å fortelle hele klassen om sin tro.

VEST-TYSKLAND: Brødrene så fram til stevnene med stor forventning, men alle de gode gavene de mottok, overskygget alle forventninger. De satte stor pris på å få bøkene Resonner ut fra skriftene og Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? I tillegg fikk de også den reviderte utgaven av New World Translation med 125 000 krysshenvisninger på tysk. Brødrene var helt overveldet over alle disse foranstaltningene og gav uttrykk for sin takknemlighet av hele sitt hjerte.

En eldre mann anskaffet seg boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord hos en bror som forkynte på gaten. Broren foretok gjenbesøk hjemme hos ham. Etter bare fire uker spurte mannen: «Hva må jeg gjøre for å komme ut av ’Babylon den store’?» Da han kom til prestens kontor for å melde seg ut av kirken, spurte den kvinnen som satt der: «Ønsker De å melde Dem ut av kirken i Deres alder?» Mannen er 82 år. Han svarte: «Har De noen gang hørt om Jehovas vitner?» Hun svarte: «Da forstår jeg det.» Etter to måneder var han ute i felttjenesten.

HELLAS: Da apostelen Paulus og hans reisefelle Silas forkynte i Filippi, trakk rasende motstandere dem med seg og førte dem fram for byens embetsmenn. Jehovas tjenere opplever fremdeles en slik form for motstand i dette landet rett som det er. (Apg. 16: 19—24)1 løpet av de første ti månedene av tjenesteåret ble det ført 84 rettssaker her som gjaldt forkynnelsen av det gode budskap. Sekstisju av dem ble vunnet ved lavere domstoler, og to ble vunnet etter å ha blitt appellert. Andre rettssaker står for tur.

Den vakre øya Korfu var gjenstand for stor oppmerksomhet i pressen på grunn av presteskapets motstand mot Jehovas vitners menighet der. I cirka en måned samlet det seg en gruppe på omkring 50 mennesker anført av tre prester utenfor Rikets sal hver gang det ble holdt møte der. De holdt kors i hendene og sang salmer, avbrutt av slike tilrop som «antikrist», «forrædere» og «dra tilbake til Brooklyn». Politiet prøvde å holde ro og orden, men gruppen klarte å piske opp stemningen slik at en sinnsforvirret person knuste vinduene i Rikets sal og senere satte fyr på den. Det ble gjort skader for over 30 000 kroner. Så var det noen som satte fyr på bilen til en av brødrene. Den greske presse dekket det som skjedde. Til slutt kom saken for retten. Den ble ført i fem dager i en rettssal full av prester. En av dem som talte Jehovas vitners sak, var en universitetsprofessor. Han talte i halvannen time og sa blant annet: «Middelalderen har kommet tilbake til byen vår, og disse mennenes handlinger [han pekte på prestene] har ingen plass i vårt demokratiske samfunn. De har ikke noe å gjøre med det som ble forkynt av Kristus, som disse mennene [prestene] representerer på en så dårlig måte.» Som følge av denne rettssaken ble det avlagt et kolossalt stort vitnesbyrd, ikke bare på Korfu, men overalt i Hellas.

IRLAND: Den 1. og 2. juni ble den første hurtigbygde Rikets sal oppført i Irland. TV-stasjonene gav omfattende dekning av begivenheten. Én avis skrev med fete typer: «Det huset Jehova bygde — på bare 30 timer!»

Noen som før pleide å si at de ikke var interessert, har nå forandret innstilling. En ung pike har en kusine som ble et av Jehovas vitner, og piken var bare interessert i å bevise at kusinen tok feil. Ettersom samtalene alltid endte med en heftig diskusjon, ble de enige om ikke å snakke noe mer om det. Senere, da det ble slutt mellom denne piken og hennes venn, tok hun en overdose av medikamenter og kom på sykehus. En annen søster oppfordret hennes kusine til å stikke innom og hilse på henne en dag hun hadde vært ute i tjenesten. Da hun fortalte hva hun hadde holdt på med den dagen, sa kusinen at hun skulle komme på et møte en gang ’av nysgjerrighet’. Søsteren skulle ha en elevtale på den teokratiske tjenesteskolen, og kusinen sa at hun ville komme da. Søsteren gav henne et eksemplar av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. To dager senere gikk kusinen med på å studere. Nå deltar hun også i felttjenesten.

ITALIA: Det siste tjenesteåret har gitt oss enda dypere verdsettelse av hvordan Jehova velsigner sine trofaste tjenere. I august var det 127 526 som var travelt opptatt i tjenesten. Antall alminnelige pionerer i mai var 72 prosent høyere enn i mai året før, og det var 275 902 som overvar minnehøytiden. For en utvikling som har skjedd de siste 30 årene: På et internasjonalt stevne som Jehovas vitner holdt i Italia for 30 år siden, var det bare 4531 til stede!

Vi må forkynne det gode budskap på en upartisk måte og ikke overse noen, men være klar over at Jehova ser hva som bor i folks hjerte. I Venezia var det en drukkenbolt som i mange år var kjent som Ruteknuseren. Når han var full, pleide han å kle av seg offentlig, og når politiet prøvde å stanse ham, kastet han seg mot et forretningsvindu og knuste ruten. Det var på den måten han hadde fått tilnavnet sitt. Det var skittent og uordentlig i leiligheten hans. Men da Jehovas vitner besøkte ham, viste han ekte begeistring for sannheten. Det første gjenbesøket varte i tre timer. Han gjorde hurtige fremskritt. Han sluttet å røyke og å drikke. Han kvittet seg med sin store samling av pornografiske blad. Snart kom han på møtene. Brødrene hjalp ham med å gjøre rent i leiligheten og å male den. Alt dette tjente som et godt vitnesbyrd for naboene og hans bekjente. En tidligere svirebror av ham som han traff i Rikets sal, sa: ’Når Ruteknuseren kan forandre seg sånn, så kan jeg også bli et av Jehovas vitner.’ Han bad brødrene om å besøke ham. Hvor sant er det ikke at Jehovas veier er høyere enn menneskenes veier og hans tanker høyere enn deres tanker! — Jes. 55: 6—9; Rom. 11: 33.

NORGE: En søster hadde i lengre tid besøkt en eldre mann på sin bladrute. Mannen var alltid vennlig og tok imot bladene, men det var bare så vidt han åpnet døren. Var det noe poeng i å fortsette å gå der? Etter en tid traff noen forkynnere i et annet distrikt en ung husmor som sa at hun kjente bladene, og straks inviterte forkynnerne inn. Det ble startet et studium. Hun og hennes mann gjorde raske fremskritt og ble døpt. Hva var det som bidrog til dette? Jo, denne kvinnen er den eldre mannens datter. Han hadde i mange år fortalt datteren om Bibelens strålende håp for menneskene og vist henne hvordan Vakttårnet kunne hjelpe henne til å finne svar på sine spørsmål.

PORTUGAL: Portugal kjemper med inflasjon, arbeidsledighet og stor bekymring for framtiden. Men nettopp disse forholdene hjelper mange oppriktige mennesker til å forstå at de trenger Guds rike.

I Almada, en av de første byene som det ble forkynt i her i landet, er det nå gjennomsnittlig én forkynner for hver 105 innbyggere. Og det var én av 45 til stede på minnehøytiden. Er det noe som tyder på at arbeidet er fullført her? Nei, denne kretsen har flere pionerer og leder flere hjemmebibelstudier enn noen annen krets i landet!

SPANIA: Jehovas innviede tjenere her i Spania lovsynger Jehovas navn som aldri før. (Sal. 113: 1) I de 26 første månedene etter mai 1983 nådde Spania 25 høydepunkter i antall alminnelige pionerer. Antallet steg med 92 prosent i løpet av denne perioden. Denne nidkjære virksomheten bidrar til økning på mange felter. Spania har nå et høydepunkt på 61 110 forkynnere.

Fjorten år gamle Yolanda fikk vite at det skulle være en spesiell flaggseremoni på skolen neste dag. Seremonien bestod blant annet i at elevene skulle avlegge ed for flagget og kysse det. Hennes første tanke var å si fra til foreldrene, som hun visste ville ordne det slik at hun slapp å være til stede under seremonien. Men hva med de yngre vitnene i lavere klasser på skolen? De ville kanskje være i en vanskelig situasjon og bli utsatt for press fra lærere og skolekamerater. I et frikvarter oppsøkte hun derfor Mónica, Joan og Silvia og forklarte dem situasjonen, og de gikk så sammen til overlærerens kontor. Yolanda førte ordet: «Overlærer, vi har kommet for å snakke med deg om den seremonien som skal være i morgen — jeg mener det med at vi skal avlegge ed for flagget. Jeg må fortelle deg at ettersom vi er kristne vitner for Jehova, kan vi ikke avlegge ed for flagget, for det vil være å tilbe det, og vi tilber vår Gud, Jehova. Og ettersom vi har respekt for din religion, håper jeg at du vil respektere vår.» Overlæreren svarte: «Det er greit. Gå og si til din lærer og de andres lærere at dere ikke kommer til å være til stede under seremonien i morgen.» Ved sin modige handlemåte hjalp Yolanda sine yngre skolekamerater, slik at de ikke helt uventet kom opp i en vanskelig situasjon.

SVERIGE: Svenskene i sin alminnelighet stiller seg likegyldige til Bibelen og dens budskap. Men brødrene har ikke latt det legge noen demper på deres nidkjærhet. De har tvert imot økt sin virksomhet. I april ble det nådd et nytt høydepunkt i antall forkynnere, 20 037. Over 20 prosent av disse var opptatt i pionertjenesten.

Da bror Henschel besøkte Sverige som sonetilsynsmann, anbefalte han at vi vier de unge i menighetene større oppmerksomhet. Det ble truffet tiltak med tanke på å gi de unge mer hjelp. Mange pleide å delta i felttjenesten sammen med foreldrene, men gjorde få fremskritt. Men etter at noen har snakket med dem personlig om hvilke normer forkynnere må leve opp til, og hvordan vi kan utføre felttjenesten på en virkningsfull måte, har de fått et helt annet syn på møtene og felttjenesten.

Enestående vekst i Nord-Amerika

Jehovas vitner har virket i Nord-Amerika i over 100 år i nyere tid. I dag ser de oppfyllelsen av følgende løfte på en måte som overgår det de hadde ventet seg: «Den minste skal bli til en ætt på tusen, den ringeste til et mektig folk. Jeg er [Jehova]. Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast.» (Jes. 60: 22) Det at Jehovas tjenere utgjør et «mektig folk», skyldes ikke bare deres antall; deres ’makt’ er særlig av åndelig art og skyldes at de stoler på Jehova. Den får dem til å delta helhjertet i forkynnelsen av Guds opprettede, messianske rike. For et stort privilegium det er å kunne gjøre det!

ALASKA: Brødrene i Alaska gir uttrykk for den verdsettelse Jehovas vitner overalt i verden føler. De skriver: «Det er en glede å sende våre kjærligste hilsener til dere brødre som lojalt tjener Jehovas rikes interesser verden over! Det går ikke en dag uten at vi på en eller annen måte merker virkningene av den hjelpen vi får fra Jehovas organisasjon. Vi takker dere for denne kjærlige omsorgen. Vi er naturligvis klar over at Jehova ’ikke er langt borte fra en eneste en av oss’. (Apg. 17: 27) Hans nærhet er en spesiell velsignelse.»

Yngre mennesker er i flertall i Alaskas vidstrakte distrikt. Gjennomsnittsalderen er 28. Og mange unge viser nå at de virkelig verdsetter de tjenesteprivilegiene som ligger foran dem. En ung søster bestemte seg for å være hjelpepioner mens hun fremdeles gikk på den videregående skole. Skolen hadde et program for praktisk yrkesopplæring, og hun ordnet det da slik at hun kunne sette av en del av hver skoledag til felttjenesten. Hver uke leverte hun inn en rapport på skolen hvor hun opplyste hvor mange timer hun hadde brukt, hvilke oppgaver hun hadde tatt hånd om, nye ting som hun hadde lært, på hvilke områder hun kunne forbedre seg, opplevelser hun hadde hatt, og så videre. Dette har gitt henne muligheten til å fortelle læreren om Jehovas navn, hurtigbygde Rikets saler og pionertjenesten. Alt dette har gjort dypt inntrykk på læreren.

CANADA: Det var ikke bare et utslag av ønsketenkning at temaet «Rikets vekst» ble fremhevet i 1984! Både det året og i tiden etterpå har vi med Jehovas velsignelse opplevd en stor vekst.

Denne veksten kommer blant annet til uttrykk i byggingen av nye Rikets saler. Denne sommeren hadde tallet på hurtigbygde Rikets saler kommet opp i 55, og ti flere var planlagt før vinteren. I Saskatoon i Saskatchewan ble det reist en stevnehall på bare seks dager våren 1985, og innvielsen fant sted nøyaktig en uke etter at byggingen begynte. Denne hallen kan også brukes som fire Rikets saler. Når innerveggene blir fjernet, blir hele bygningen til et auditorium med sitteplasser til 1200. Arbeidet på dette prosjektet var en sensasjon i distriktet.

USA: Enestående! Dette uttrykket beskriver den virksomhet som Jehovas folk har utfoldet i tjenesteåret 1985. I august var det et høydepunkt på 723 220 forkynnere som deltok i tjenesten. Det er 179 763 flere enn gjennomsnittet for bare fem år siden. Det ble også nådd nye høydepunkter i antall timer, gjenbesøk og hjemmebibelstudier.

Et særtrekk ved rapporten er økningen i antall pionerer. I april var det 100 145 som tjente som hjelpepionerer, og det betyr at alt i alt 136 996 var opptatt i pionertjenesten den måneden. Det ble nådd åtte nye høydepunkter i antall alminnelige pionerer i løpet av året. Etter stevnene med temaet «Bevar din ulastelighet» kom det inn et stort antall pionersøknader.

En av disse nidkjære pionerene er en tidligere katolikk som vokste opp i Mexico. Hun har vært et av Jehovas vitner i 40 år. Men for en tid siden begynte hun å spørre seg selv: «Hva er det jeg holder på med?» Hun innså at hva det nå var hun holdt på med, kunne det ikke være så viktig som å delta i forkynnelsesarbeidet. Selv om hun er 93 år gammel, begynte hun som alminnelig pioner og har nå den glede å lede seks hjemmebibelstudier.

En stor skare lovpriser Jehova i Mellom-Amerika og Karibia

I et profetisk syn så apostelen Johannes en stor skare av lovprisere av Jehova «av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål». (Åp. 7: 9, 10) I oppfyllelsen av dette synet viser det seg at det kommer et stort antall fra Mellom-Amerika og De karibiske øyene.

BELIZE: Markene her er modne for innhøsting. (Joh. 4: 35) Maya-landsbyen Santa Cruz er en del av denne fruktbare marken. Der var det tre familier som bestemte seg for å melde seg ut av sitt religionssamfunn på grunn av urette forhold de hadde lagt merke til. De bad sammen i håp om å finne sannheten. Kort tid etter var det en i denne gruppen som traff et av Jehovas vitner som forkynte på gaten i byen Punta Gorda. Mannen lyttet, men tok ikke imot noe litteratur. Måneden etter kom han tilbake, denne gangen for å spørre om Jehovas vitner ville bygge en kirke i Santa Cruz. Forkynneren forklarte hvordan vårt arbeid er lagt opp, og redegjorde for vår tro. Mannen noterte seg skriftstedene og drog hjem igjen, også denne gangen uten å ta imot litteratur. De andre i landsbyen likte det han hadde å fortelle dem, og derfor satte de opp en bygning med stråtak som kunne tjene som møtelokale. Måneden deretter drog mannen tilbake til Punta Gorda for å fortelle at de nå hadde en bygning klar til å holde møter i. Han insisterte på at broren skulle avtale en bestemt dag og et bestemt klokkeslett da han kunne komme. Selv om disse tre familiene har begrenset kunnskap, har de forkynt en hel del, til og med fra hus til hus. Da brødrene ordnet med å vise lysbilder i landsbyen, samlet disse familiene hele 126 interesserte som så lysbildene. På det tidspunktet hadde familiene studert bare noen få kapitler i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord.

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKKEN: Rikets arbeid blomstrer her, og framtiden ser svært lovende ut. I løpet av året har det vært høydepunkter i antall forkynnere i ti måneder på rad. Og det ledes over 14 000 hjemmebibelstudier, mens høydepunktet i antall forkynnere var 8930. Mange nye Rikets saler er i ferd med å bli bygd.

Det hender at en oppmuntring til å lese vår bibelske litteratur kommer fra en uventet kilde. Det skjedde i La Vega. En søster besøkte en eldre dame som er katolikk, og som sa at hun ikke ville høre på noen som ikke snakket om Maria. Da søsteren sa: «OK, vi kan gjerne snakke om Maria», ville damen fortsatt ikke snakke. Men neste gang søsteren besøkte folk i dette distriktet, kom denne eldre damen inn til en nabo mens søsteren tilbød bladene. «Det er den samme artikkelen om ekteskapet som presten hadde i kirken på søndag,» sa den eldre kvinnen. «Han sa at det er en svært god artikkel, og at alle bør lese den, for den vil hjelpe dem til å løse deres ekteskapelige problemer. Presten hadde 15 eksemplarer av bladet og delte dem ut til medlemmer av kirken.» Selv om damens datter protesterte til å begynne med, svarte damen: «Presten leste opp fra dette bladet i kirken og sa til menigheten at når Jehovas vitner kommer hjem til dem, bør de ta imot bladene og lese dem.» Alle tre som var til stede, gjorde nettopp det.

GUADELOUPE: Brødrene i Guadeloupe har i høy grad hatt følelsen av at nye har strømmet til organisasjonen som en stor flokk duer i flukt. (Jes. 60: 8) De 3500 forkynnerne gledet seg over å se at over 500 nye sluttet seg til deres rekker i løpet av året.

En søndag henvendte en dame seg til den katolske presten etter messen og sa til ham at sønnen hennes hadde spurt henne: «Hvis Jesus Kristus døde for oss, hvorfor er det da sånn at menneskene fortsetter å synde og fortsetter å dø?» Hun bad presten om hjelp. Presten gav ingen forklaring, men isteden sa han: «Jeg foreslår at du går ut av kirken, krysser gaten og stiller deg opp der en liten stund. Snart vil du se at Jehovas vitner kommer gående. Da går du bort og stopper en av dem, men ikke henvend deg til en av de voksne. Gå heller til det minste barnet blant dem og be det om å besvare ditt spørsmål. Det kommer helt sikkert med glede til å fortelle deg nøyaktig hva du skal svare sønnen din.» Kvinnen ble lamslått.

GUATEMALA: Et sted la den militære reserveoffiser press på folk som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, fordi de oppførte seg som nøytrale kristne. Flere av dem ble hentet i sitt eget hjem om natten og fengslet. Offiseren anklaget pioneren på stedet og sa at han hadde forårsaket denne situasjonen. Brødrene appellerte til de høyere militære myndigheter og bad om å få anledning til å redegjøre for grunnene for sitt standpunkt. Den ansvarshavende offiseren for hele området hørte på dem i en hel time og gav dem fritagelsesordre, noe som fritok dem for sivilpatruljeplikter. Denne fritagelsesordren ble så levert til reserveoffiseren. Noen måneder senere startet pioneren et bibelstudium med denne reserveoffiseren. Nå går han på alle møtene i Rikets sal, og han oppfordrer andre til å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han ønsker å foreta de nødvendige forandringer i sitt liv, slik at han kan bli en tjener for Jehova.

HONDURAS: Her er det også fin økning og utsikter til mye større vekst. På landstedet til den katolske biskopen i Tegucigalpa tok vaktmesteren og hans kone imot besøk av et av Jehovas vitner. De hadde aldri eid en bibel, men de bad forkynneren, en søster, om å ta med seg en bibel og undervise dem ut fra den. Da mannen lærte at Gud har et personlig navn, spurte han biskopen om det, men biskopen sa at han hadde det for travelt til å snakke med ham og bad ham om å forlate rommet. Biskopens nærmeste medarbeider erkjente senere at Guds navn er Jehova, men han sa til vaktmesteren at han skulle la ham være i fred, siden han hadde det travelt. Vaktmesteren kunne ikke la være å legge merke til forskjellen mellom deres innstilling og søsterens innstilling. Hun gikk med glede mange kilometer for å drøfte Bibelen med dem. Nå ble han og hans kone enda ivrigere etter å lære.

JAMAICA: Enda en gang har oppslutningen om pionertjenesten vært overveldende. Antall nye alminnelige pionerer økte med 50 prosent i forhold til året før.

På en skole skrev en lærer en religiøs sang på tavlen og bad elevene om å synge den. Da et ungt Jehovas vitne ikke sang med, ble læreren sint. Etter at søsteren hadde forklart at sangen ikke stemte overens med hennes tro, svarte læreren: «Da får du synge en av deres sanger.» Og det gjorde hun — sangen «Endeløst liv — til slutt!» (i den nye sangboken) — og hele klassen hørte på mens hun sang hele sangen. Hun forteller: «Jeg var litt nervøs, men med Jehovas hjelp klarte jeg å fullføre det jeg hadde bestemt meg for. Da jeg så ansiktet til læreren, kunne jeg se at hun ikke lenger var sint.»

MEXICO: Av de over 173 000 forkynnerne er det godt og vel en tredjedel som har kommet i sannheten i løpet av de siste tre årene. Og flere kommer. Antall bibelstudier som ledes, har gjort et sprang opp til 263 788. Enda mer imponerende er antall til stede på minnehøytiden, som var 781 904. Det er bokstavelig talt hundretusenvis av mennesker her som er interessert i å få hjelp.

«En brennende nidkjærhet!» Det er en god beskrivelse av den ånd våre brødre i Mexico legger for dagen. Antall alminnelige pionerer økte med gjennomsnittlig 35 prosent og hjelpepionerer med 30 prosent. Blant de alminnelige pionerene er det mange som har forhold som ligner Angelitas forhold. Hun har en ikke-troende mann, fire små barn og er delvis lam i det ene benet. Hun la spørsmålet om pionertjenesten fram for Jehova i bønn. Deretter fikk hun praktiske forslag fra menighetens eldste, og så begynte hun som alminnelig pioner. Siden har to andre søstre i menigheten begynt som pionerer på grunn av hennes gode eksempel. Nå studerer også mannen hennes boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, og han er til stede på møtene.

Barn og unge som blir stilt overfor flagghilsningsspørsmålet på skolen, står fast for den sanne tilbedelse. Den ti år gamle Miguel ble kalt inn til rektors kontor for å svare på noen spørsmål. Der avla han et fint vitnesbyrd for noen lærere og en skoleinspektør. Likevel ble han og de andre av Jehovas vitners barn utvist fra skolen fordi de ikke ville hilse flagget. Senere fikk de begynne på skolen igjen. Miguels lærer — som var imponert over den unge guttens standhaftighet — begynte nå å stille ham spørsmål om Bibelen. Han ble forbløffet over de svarene han fikk, og han begynte å studere Bibelen. Nå går han og hans kone, hans søster og hans svigermor regelmessig på menighetens møter, tar del i felttjenesten og har planer om å bli døpt snart.

PUERTO RICO: Jehovas vitner er overalt på denne øya. Men de forstår at det ennå er mye arbeid å gjøre, og i løpet av året økte antall alminnelige pionerer med 25 prosent.

Mange barn og unge oppnår gode resultater i forkynnelsen. En jente som går på førskolen, tok med seg Min bok med fortellinger fra Bibelen på skolen. Da hun begynte å forklare fortellingene for klassekameratene, samlet nesten hele klassen seg rundt henne. Da læreren så hvor interessert de var i boken, bad hun om å få et eksemplar av den. Den unge forkynneren sa at hun ville gi henne en bok hvis hun lovte å lese den. Hver dag spurte jenta læreren om hun hadde lest boken, og til slutt begynte læreren å lese i boken. Det gikk ikke lenge før både læreren og datteren hennes kom til Rikets sal. Hun er nå et døpt Jehovas vitne, og hun er svært takknemlig for den nidkjærhet som ble vist av den lille jenta som forkynte så trofast på skolen.

TRINIDAD OG TOBAGO: Hele 56 prosent av det samlede antall forkynnere var opptatt i hjelpepionertjenesten i april.

En bror som var hjelpepioner i mars, bestemte seg for å gå inn for å tegne abonnementer. Da han tok del i gatearbeidet, tilbød han abonnementer til dem som han leverte blad til. Han tilbød også abonnementer til dem som han hadde kontakt med på jobben. Arbeidet hans består i å føre tilsyn med en havn og et båthus. Mange av dem han kom i kontakt med, var forretningsmenn som sjelden er hjemme. De fleste av dem tegnet seg eller sine venner som abonnenter. I mars tegnet denne forkynneren 182 abonnementer, og i april tegnet han 41.

Når brødrene tenker tilbake på årets virksomhet, sier de sammen med David: «Jeg fikk min del på fager grunn, ja, en herlig arv er blitt min.» — Sal. 16: 6.

Søramerikanere strømmer til Jehovas hus

Guds Ord forutsa for lenge siden: «I de siste dager skal det skje . . . Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell . . . så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’» (Jes. 2: 2, 3) Disse ordene blir oppfylt på en storslått måte i Sør-Amerika. Møtelokalene er ofte overfylt. Og når det planlegges stevner, er det nødvendig å leie de største stadionene for å få plass til alle som strømmer til.

ARGENTINA: Antallet av forkynnere økte inntil det kom opp i 56 585 i august — en økning på 17 prosent i løpet av året. Antall bibelstudier er kommet opp i over 70 000, og på minnehøytiden var det hele 135 379 til stede — en økning på 24 prosent fra året før. Mange Rikets saler er blitt for små. De blir nå utvidet, og det bygges også nye. Brødrene har nå to stevnehaller; den ene ble tatt i bruk i slutten av juni og den andre i juli.

Vi hadde vårt første store stevne i Buenos Aires på landets største fotballstadion etter å ha vært underlagt myndighetenes restriksjoner i 29 år. Dette var en drøm som gikk i oppfyllelse. Det var 46 117 til stede, og 1193 ble døpt. Alt i alt var det 97 917 til stede på de ni stevnene vi holdt. I en avisartikkel het det: «Jehovas vitner har vunnet alles respekt.»

I de siste 35 årene har våre brødre i vernepliktig alder måttet sitte mellom tre og sju år i fengsel fordi myndighetene ikke anerkjente deres kristne nøytralitet. Mange ble slått, og minst to mistet livet på grunn av den umenneskelige behandlingen de fikk i militærfengslet. Men etter anbefaling av de lokale eldsteråd får nå unge menn som er døpt og aktive i forkynnelsesarbeidet, og som er tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen, en attest fra Jehovas vitners organisasjon. Denne attesten blir lagt fram for de militære myndigheter, og brødrene blir fritatt for militærtjeneste. Mange av disse unge brødrene benytter nå denne anledningen til å ta opp pionertjenesten.

BRASIL: I mange år har Jehovas folk sett fram til den dag da Vakttårnet kunne bli utgitt samtidig på mange språk. Dette ble til virkelighet i Brasil fra og med nummeret for 1. januar 1985. Nå var det ikke lenger nødvendig å ligge seks måneder etter den engelske utgaven. Store containere med alle delene til to hurtiggående rotasjonsoffsetpresser ankom i august 1984, og med uvurderlig hjelp av erfarne brødre fra Brooklyn var den ene pressen i gang i januar. De portugisisktalende brødrene gleder seg nå over å kunne få del i den samme åndelige føden i sine menigheter samtidig som deres brødre i resten av verden. Fra mars av har det også vært mulig å ha det samme programmet på den teokratiske tjenesteskolen som på engelsk. I april var den andre pressen klar til å trykke den samme utgaven som på engelsk av Våkn opp!, fra og med nummeret for 8. juli. I 1985 fikk vi også den nye sangboken, Syng lovsanger for Jehova, på portugisisk. Nå er brødrene i Brasil ikke bare utrustet slik at de kan ta til seg den samme åndelige føden som sine kristne brødre i andre land og forkynne det samme budskapet samtidig som dem, men de kan også synge de samme sangene, alt sammen til Jehovas ære og pris.

I mars og april ble det vist spesielt stor begeistring. I februar var det blitt sendt et personlig brev til alle forkynnerne hvor de ble oppmuntret til å ta del i hjelpepionertjenesten. Resultatet var at 19 410 tok del i hjelpepionertjenesten i mars og 22 636 i april. Alle gledet seg over at antall forkynnere nådde et høydepunkt på 177 904 i juli.

Det er mange ting som tyder på at det er muligheter for ytterligere vekst i tiden framover. For det første var det et bemerkelsesverdig antall av 483 880 til stede på minnehøytiden i 1985. For det andre blir det ledet nesten like mange bibelstudier som det er forkynnere.

CHILE: For første gang på ti år var vi i stand til å ha et stevne i Santiago. For en glede det var!

Den litteraturen vi leverer, kan ha stor innvirkning på et menneskes liv. En misjonær besøkte en mann som bodde 80 kilometer fra Concepción. Turen dit på oppkjørte veier, som for det meste bare beferdes med oksekjerrer, tar flere timer.

Mannen var ikke særlig interessert, men han tok imot noe litteratur. Da han leste den, ble han klar over at det var sannheten. Han drog til Talcahuano (i nærheten av Concepción), gikk på et møte i Rikets sal og fikk tak i mer litteratur. Han likte det han leste, så godt at han planla å bygge en Rikets sal på sin eiendom. Tomten ble planert, og han skulle til å begynne med selve byggingen da misjonæren kom på sitt første gjenbesøk hos ham. Han ble da gjort oppmerksom på at det ikke var noen på stedet som kunne lede møtene. Han utsatte derfor byggeprosjektet inntil videre. Da misjonæren kom på gjenbesøk igjen, fortalte denne mannen at han hver måned drog til menigheten i Talcahuano for å være til stede på møtene og skaffe seg litteratur. I Rikets sal anskaffet han seg også 24 kassetter. Hver kveld etter at han og hans kone har spist, leser de i litteraturen og hører på kassettene, ofte til klokken ett om natten.

COLOMBIA: Forkynnerne går med iver og begeistring inn for å nå folk med Rikets budskap, og den positive reaksjonen på budskapet er virkelig enestående. Dette fremgår delvis av det faktum at det var 114 777 til stede på minnehøytiden.

Det har også vært en utmerket økning i antall alminnelige pionerer. Det er nå 55 prosent flere pionerer enn for et år siden. Mange av disse er i den situasjon at det virkelig krever selvoppofrelse å kunne være pioner. I Neiva er det for eksempel i en familie tre unge forkynnere som fortsatt går på skolen, som er blitt alminnelige pionerer etter at de i flere måneder har vært hjelpepionerer. En slik nidkjærhet virker oppmuntrende på andre.

ECUADOR: Noen interesserte gjør svært hurtige fremskritt i sannheten. Blant dem er en kvinne som bad om at det måtte bli ledet et bibelstudium med henne fordi hennes bror var blitt et av Jehovas vitner, og hans gode oppførsel hadde gjort dypt inntrykk på henne. På det andre studiet kom den søsteren som studerte med henne, inn på spørsmålet om røyking. Uken etter fortalte kvinnen at etter at hun hadde lært det bibelske syn på røyking, hadde hun ikke rørt en sigarett. Det neste som ble tatt opp, var bruken av bilder i tilbedelsen. I hennes hjem var det fullt opp av dem. Men ett skriftsted var alt som skulle til for å overbevise denne ydmyke kvinnen. (5. Mos. 7: 25, 26) Etter studiet uken etter gikk hun ut av rommet og kom tilbake med favnen full av avgudsbilder og sa: «Dette gjør jeg for at du skal se at jeg mener det alvorlig.» Deretter begynte hun å brenne dem opp. Nå begynte hun å komme på møtene og har ikke unnlatt å være til stede på et eneste møte siden da. Kort tid deretter overvant hun et enda vanskeligere problem. Hun gjorde slutt på et umoralsk forhold til en gift mann. Nå, for første gang i sitt liv, opplevde hun sann lykke og var i stand til å tjene Jehova med en ren samvittighet.

GUYANA: I løpet av året har vi gang på gang hatt nye høydepunkter i antall bibelstudier. Det blir nå ledet langt flere bibelstudier enn det er forkynnere. For mindre enn to år siden rapporterte New Amsterdam menighet bare 40 studier; nå har menigheten 160. En menighet rapporterer regelmessig over 250 studier.

Interessen for sannheten gjenspeiler seg også i møtedeltagelsen. Rikets saler er fylt til trengsel om søndagene. På kretsstevnene er det dobbelt så mange til stede som antall forkynnere i kretsen. Og på minnehøytiden var det over tre ganger så mange til stede som antall forkynnere.

Gordon og Yvette, to av dem som ble døpt dette tjenesteåret, måtte gjøre store forandringer før de var kvalifisert til å bli døpt. I løpet av noen få uker etter at de var blitt kjent med sannheten, sluttet de å praktisere spiritisme. (Han hadde vært prest.) De sluttet også å selge marihuana og sigaretter, å drive svartebørshandel, stjele elektrisk strøm og å kle seg outrert. De hadde bodd sammen i sju år uten å være gift, men som Gordon sa: «Da jeg ble klar over at jeg begikk en forbrytelse mot Gud, bestemte jeg meg for å gifte meg.» Hva var det som førte til disse forandringene? Bruken av skriftsteder på det første møtet de var på, gjorde dypt inntrykk på dem. Og de vitnene som studerte med dem, gjorde utstrakt bruk av Bibelen for å hjelpe dem til å forstå hvordan Jehova betraktet det de gjorde.

PERU: Den 27. januar 1985 var en minneverdig dag når det gjaldt virksomheten i Peru. M. G. Henschel fra det styrende råd innviet et nytt avdelingskontor og Betel-hjem. Hele 34 238 var til stede ved denne anledningen.

I anledning av allehelgensdag (1. november) utarbeidet spesialpioneren i Azángoro et foredrag med tittelen «Til helvete og tilbake — hvem er der?» (Mange bibeloversettelser gjengir grunntekstens ord for «dødsriket» med «helvete».) Han hentet stoff fra Selskapets publikasjoner. En som han studerte Bibelen med, hadde venner som bodde i Muñani, som lå cirka 40 kilometer unna. Han sendte bud til dem om det møtet som skulle holdes. Om søndagen høljet regnet ned, men 14 møtte opp til Vakttårn-studiet. Halvveis gjennom studiet stanset en stor lastebil utenfor lokalet, og inn gjennom døren strømmet det utrolige antall av 103 personer som fylte hver krik og krok. De var kommet for å høre «hvem som hadde kommet til helvete og vendt tilbake». Hele gruppen ble til midnatt, snakket med brødrene og stilte spørsmål. Lastebilsjåføren sa: ’Vi var blitt trett av evangelistenes og katolikkenes forvirrende lære. Nå har vi endelig fått vite hva sjelen er, hvor de døde er, og hvilket håp det er for de døde.’

SURINAM: I det indre av landet, i regnskogen (som for en stor del er isolert fra resten av verden), sier det folk svært lite at verdenskriger og jordskjelv er bevis for at vi lever i de siste dager. Men de er sterkt involvert i demontilbedelse og avgudsdyrkelse. De tror på alle slags guder. Det kan være et tre, et dyr eller en spesiell stein i en elv. De spør solguden om når den tørre årstiden vil begynne, og hvor lenge den vil vare.

I fjor varte den tørre årstiden ikke så svært lenge. For å kunne være til stede på stevnet begynte brødrene imidlertid tidlig å rydde åkrene sine og plante kassava. Folk som hørte på demonprestene, unnlot derimot å arbeide på åkrene inntil de hadde utført sine ritualer for å be solguden om å forlenge den tørre årstiden. Da regnet kom, var det bare Jehovas vitner som hadde nok å spise. Dette førte til at en kvinne som tidligere hadde vært stor motstander av sannheten, oppsøkte et av Jehovas vitner og sa: «Deres Gud, Jehova, er virkelig en vis og kjærlig Gud som sørger for dere også når det gjelder slike ting.» Nå studerer hun og hennes mann tre — fire ganger i uken, og de har kvittet seg med alle de ting de hadde som var knyttet til demontilbedelse.

Øyene gleder seg over at Jehova er blitt konge

Etter at det i Salme 97: 1 er blitt kunngjort: «[Jehova] er konge!», blir det sagt: «Kyster og øyer skal glede seg.» På øyene i Stillehavet og Indiahavet og i Australia finner vi virkelig slik glede.

AUSTRALIA: På grunn av den kolossale økningen på dette øykontinentet har mange menigheter funnet det nødvendig å bygge ny Rikets sal eller å utvide den de har fra før. I mange tilfelle er det et akutt behov for mer plass, ettersom de nåværende salene er overfylt. Det ble satt opp 11 hurtigbygde Rikets saler i året som gikk. I én stat er de brødrene som organiserer arbeidet, opptatt med å bygge en sal hver måned fram til oktober 1986. Denne virksomheten har ikke gått upåaktet hen. To av salene er blitt stoppesteder for turistbusser, og guidene forteller om hvordan de ble bygd på to dager.

Det er fin fremgang også blant urbefolkningen. På et sted som heter Duck Creek, har en hel gruppe av dem studert med brødrene i flere år, og de kaller seg nå Jehovas vitner, selv om det ennå ikke er opprettet noen menighet der. Som følge av dette har prestene sluttet å besøke dem. Men en ny prest i området bestemte seg for å gå og hilse på dem. De innfødte satte ham da på en prøve. De spurte ham hva Guds navn er. Han hadde ventet det spørsmålet og svarte: «Jehova.» Men så bad de ham om å vise dem hvor dette navnet står i Bibelen. Han hadde ingen anelse. Stolt fortalte de ham: «Vi vet alle sammen at det står mange steder i Bibelen, og ett av dem er Salme 83: 19.» Så gjorde de det på en høflig måte klart for ham at han ikke behøvde å komme igjen.

FIJI: Brødrene i Fiji gleder seg over å kunne si: «For første gang er vi over 1000 forkynnere!» De nådde også fem høydepunkter på rad i antall pionerer.

Folk reagerer nå raskt og bestemt på budskapet En hindu fra det sørlige India innså etter bare to studier i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord hvor tåpelig det er å tilbe bilder, og lagde et bål av avgudsbildene sine. Det som ble igjen, kastet han i en elv. Denne mannen gjør nå fine fremskritt i sannheten sammen med sin kone og sine barn.

GUAM: Avdelingskontoret her fører tilsyn med Rikets arbeid i øygruppene Marshalløyene, Ponape, Kosrae, Truk, Saipan, Yap, Belau, Nauru og Kiribati. De har til sammen et nytt høydepunkt på 717 forkynnere. De ledet også 1470 hjemmebibelstudier, og 37 prosent av alle forkynnerne var opptatt i heltidstjenesten i april.

HAWAII: Brødrene her kan se tilbake på et år fylt med fruktbærende virksomhet og velsignelser fra Jehova. I april deltok 23 prosent av alle forkynnerne i en eller annen gren av heltidstjenesten. Og de opplevelsene de hadde, var styrkende, selv om noen av dem stilte deres tro på prøve.

En pionersøster som gjennomarbeidet et distrikt ute på landet, traff en mann som skjelte henne ut og slengte igjen døren. Da hun gikk, løste han to schæferhunder og gav dem kommandoen: «Ta henne!» Hun var klar over at hun ikke kunne løpe fra hundene, så hun snudde seg, forsøkte å beskytte seg med vesken sin og ropte Jehovas navn flere ganger. (Ordsp. 18: 10) Hundene løp så fort at de skled rett forbi henne da de prøvde å stoppe. Men i stedet for å angripe luntet de så tilbake mot huset igjen som om de ikke så henne i det hele tatt. På dette tidspunkt kommanderte både mannen og kona hans hundene til å sette etter henne. Men hundene satte seg ned og ville ikke rikke seg. Tenk deg hvor takknemlig vår søster var for Jehovas beskyttelse!

JAPAN: «Din velsignelse er over ditt folk,» skrev salmisten. (Sal. 3: 9, NW) Vi har sett mange beviser for at Jehovas velsignelse har hvilt over hans tjenere i Japan i året som gikk. I mai 1985 kunne de for første gang rapportere over 100 000 forkynnere av Riket. Det var deres 77. høydepunkt på rad. Fra den nye starten etter den annen verdenskrig tok det 30 år med flittig arbeid å nå 50 000 forkynnere. Så tok det bare seks år til å nå 100 000. Ja, ’Jehova lar det skje i hast når tiden kommer’. (Jes. 60: 22) Disse forkynnerne ledet over 150 000 hjemmebibelstudier, og det var 258 728 til stede på minnehøytiden i 1985, så vi er sikker på at veksten med Jehovas velsignelse vil fortsette.

Det er fortsatt en fin pionerånd i hele landet, selv om distriktene blir gjennomarbeidet ofte. Det var gjennomsnittlig 22 346 alminnelige pionerer og 16 274 hjelpepionerer. Hvis vi tar med spesialpionerene, deltok 40 prosent av det gjennomsnittlige antall forkynnere i de forskjellige grener av pionertjenesten i løpet av året.

En far som nå er i sannheten, kan i hvert fall til en viss grad takke sin tre år gamle sønn for at han er det. Denne mannen kastet i et raserianfall det han trodde var sin kones bibel, ut av huset. Men det var i virkeligheten sønnens bibel. Gutten styrtet ut i regnet og falt flere ganger i søla før han fant igjen boken. Da han kom inn igjen med den, begynte han å skylle den forsiktig under springen. Faren var målløs. Han hadde aldri sett gutten ha en slik omsorg for noen av lekene sine, og han ble sjokkert over hvordan det han hadde gjort, virket på gutten. Alt dette fikk faren til å prøve å finne ut hva det var sønnen hadde lært. I dag er denne faren vår bror, og han har vært hjelpepioner flere ganger.

MALAYSIA: En indisk familie fikk oppleve den fantastiske, frigjørende virkning som Guds Ord kan ha. I tre døgn plaget en demon den to måneder gamle sønnen deres slik at han bakset og skrek mens fråden stod om munnen. Mannen oppsøkte et spiritistisk medium, og da forlot demonen barnet, men så fór den inn i moren i stedet. De mente at det spøkte i huset deres, så de flyttet derfra. Kona forsøkte å avhjelpe problemet ved å begynne med yoga, men til ingen nytte. Hun kjøpte amuletter for anselige beløp, men de virket ikke. Til slutt tenkte hun alvorlig på om Gud kunne gi henne hjelp. De hadde en leieboer som hadde drøftelser med Jehovas vitner, og han lånte henne boken Den sannhet som fører til evig liv. Hun leste den og spurte så om å få en bibel og et studium med vitnene. Med tiden ble også mannen med på studiet. Nå er de utfridd av demonenes makt og forteller andre om det gode budskap som har gitt dem denne friheten.

MAURITIUS: Det hersker en virkelig pionerånd i menighetene her. Da en pioner ledet et studium med et ektepar på denne øya, gjorde Johannes 4: 24 sterkt inntrykk på ektemannen. Det er der det står: «Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» Mannen oppsøkte den katolske presten på stedet og spurte ham om han kjente til dette skriftstedet. Han fikk litt av en overraskelse da presten svarte: «Hvordan kan du vente at jeg skal ha alt dette i hodet?» Mannen sa så: «Som du vet, er jeg lærer, og hvis jeg ikke visste at to og to er fire, hvordan kunne jeg da undervise? Dette skriftstedet burde være like elementært for deg som at to og to er fire.» Presten innrømmet at han ikke visste hvordan en skal tilbe Gud på den måten som dette skriftstedet sier. Mannen og hans kone går nå regelmessig på Jehovas vitners møter.

NY-CALEDONIA: Det siste året har Ny-Caledonia vært mye omtalt i nyhetene på grunn av de voldshandlingene som har funnet sted på denne en gang så fredelige stillehavsøya. Men til tross for dette har Rikets arbeid fremgang. Dagen før Frankrikes president skulle komme på besøk, brøt det ut opptøyer i Nouméa, og på grunn av det innførte myndighetene portforbud. Politiet gav oss ordre om å avlyse møtene våre. Men det var planlagt at L. A. Swingle, et medlem av det styrende råd, skulle komme til innvielsen av den nye stevnehallen og til områdestevnet. Da politisjefen ble kontaktet personlig, fortalte han at han tidligere hadde vært politisjef i Lille i Frankrike, og der hadde han lært Jehovas vitner å kjenne og funnet ut at han kunne stole på dem. Han hadde aldri hatt noen vanskeligheter med store forsamlinger av dem. Slik ble det mulig for oss å avholde møtene som planlagt.

NEW ZEALAND: Det økte tempoet i arbeidet kommer ikke bare til uttrykk ved den tallmessige veksten, men også ved at de som studerer Bibelen, gjør hurtige fremskritt åndelig sett. Det er mange som nå spør om å få være med på møtene og om å få bli «regelmessige forkynnere». De leser mye på egen hånd, utenom bibelstudiene. De reagerer villig, ikke bare på det de får høre, men også på det de ser på møtene. De gjør raskt forbedringer når det gjelder klesdrakt, hårfrisyre, moral og livsstil. Enkelte blir med i forkynnelses- og undervisningsarbeidet før de selv er ferdig med å studere boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Det er ikke uvanlig at interesserte blir kvalifisert til å bli døpt i løpet av seks — åtte måneder.

Når vi skal se på årsakene til denne fenomenale veksten, kommer vi ikke forbi boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord med den varme og praktiske appell den har i undervisningsarbeidet. En søster som nettopp hadde avsluttet det første studiet i denne boken sammen med en nabo, lurte på om det kunne passe å fortsette neste uke. «Neste uke!» svarte naboen. «Hvorfor kan vi ikke fortsette i morgen?»

PAPUA NY-GUINEA: Det gode budskap når ut til noen av de mest isolerte øyene, og det er tydelig at Jehovas ånd gir økning. Noen ungdommer fra Tasman-øyene fikk besøk av Jehovas vitner mens de arbeidet på øya Bougainville. De skrev snart hjem til de eldre på Tasman-øyene og fortalte dem om det de lærte. Som følge av dette begynte en gruppe kvinner der å studere Selskapets publikasjoner. På bakgrunn av denne interessen sendte en av høvdingene beskjed om at han gjerne ville at Jehovas vitner skulle besøke øyene og opprette en misjonsstasjon. Nå er det en Rikets sal på en av øyene, og det holdes regelmessige møter, selv om ingen i gruppen er blitt døpt ennå. Denne øya har en befolkning på bare omkring 200, og det er bare 35 hus der. Helt fram til for noen få år siden nektet høvdingene for de ledende stammene på øyene religiøse grupper å opprette misjonsstasjoner der.

FILIPPINENE: Tjenesteåret 1985 var virkelig enestående. I april ble det nådd et fint høydepunkt på 83 670 forkynnere. Den samme måneden var over 22 prosent av forkynnerne hjelpepionerer. Og det ble notert åtte høydepunkter etter hverandre i antall hjelpepionerer i løpet av de første ti månedene i året.

En søster i Davao ble blind etter en operasjon for seks år siden. Men dette hindret henne ikke i å ha en full andel i felttjenesten. Nei, tvert imot trappet hun opp sin virksomhet fordi hun ville bevise at hennes handikap ikke skulle få sette en stopper for hennes tjeneste for Jehova. Først var hun hjelpepioner. Hun klarte timekravet fint og begynte så som alminnelig pioner. Hun gjør husarbeidet selv og tar seg av sin ni år gamle sønn. Nå leder hun seks hjemmebibelstudier, og fire av dem er langt fra der hun bor. Hvordan klarer hun dette? Jo, hun får hjelp av søstrene i menigheten. Dette har også vært en hjelp for dem til å øke sin egen felttjeneste, og to av dem er nå alminnelige pionerer selv. Som hun sier: «Det at jeg hver dag er opptatt med mine kjære og mine medmennesker og hjelper interesserte til å lære sannheten å kjenne, gir mitt liv mening.»

SALOMONØYENE: På øya San Cristobal kalte den anglikanske biskopen kirkens eldste sammen til et møte. Han innbød også Oswald og hans kone, et ektepar som studerte med Jehovas vitner. Biskopen irettesatte kirkens eldste og forsøkte å gjøre dem skamfulle. Han satte en stor kniv for strupen og sa: «Jeg kommer til å ta livet av meg hvis dere ikke underviser folk ordentlig i Bibelen.» En av dem svarte: «Men hvordan skal vi kunne undervise folk, når du ikke har undervist oss?» Da stod Oswald og hans kone fryktløst fram, og Oswald sa: «Vær så snill å stryke navnet til min kone, min familie og meg selv fra kirkens medlemsbok, for vi vil være Jehovas vitner. Nå har vi i lange tider ikke lært noe som helst av kirken. Vi skal fortsette å studere med Jehovas vitner.» Senere skrev han til Selskapets avdelingskontor: «Vi er svært glad for at vi har kommet oss ut av den falske religion og er en del av Jehovas organisasjon, hvor vi kan få evig liv.»

SRI LANKA: Denne øya utenfor sørspissen av India har ofte figurert i nyhetene på grunn av etniske problemer og terroristvirksomhet. Aldri før har det vært så mange flyktninger der, og aldri har så mange levd i en slik frykt.

Blant dem som ble døpt i dette tjenesteåret, var en tidligere opprører. Når han nå går på smale stier når han er ute i forkynnelsesarbeidet, tenker han tilbake på den tiden da han pleide å gå på de samme stiene med skytevåpen i hendene. Han ble oppdratt som buddhist og kjempet for det han mente var rettferdighet og likhet. Med tiden ble han leder for en opprørsgruppe som holdt til i jungelen. Men som han sier, uansett hvor mye de kjempet, klarte de ikke å skape rettferdighet og likhet for noen som helst. I 1971 ble han satt i fengsel og unngikk så vidt å bli henrettet. Jehovas vitner kom i kontakt med ham i 1980, og det de fortalte om den rettferdighet og fred som Guds rike skal innføre, tiltalte ham. Da han senere var på et av Jehovas vitners stevner sammen med sin familie, hørte han et foredrag som nådde hans hjerte. Der ble Bibelens prinsipper for renhet og klesdrakt holdt fram. I pausen fikk han klipt håret og barbert seg og fikk på seg mer passende klær. For en overraskelse kona og barna fikk da han kom tilbake! Nå deler også han det gode budskap om fred med andre.

Fryktløs forkynnelse til tross for menneskelagde forbud

Hva blir gjort for å utbre budskapet om Riket i land hvor myndighetene har lagt restriksjoner på Jehovas vitners virksomhet eller forbudt den helt? Brødrene fortsetter å lyde Gud mer enn mennesker. (Apg. 5: 29) De gjør som de kristne i det første århundre, som apostelen Paulus skrev følgende om mens han var i fengsel: «De fleste av brødrene har . . . fått en slik tillit til Herren at de enda mer uredd enn før våger å forkynne Guds ord.» — Fil. 1: 14.

I et land hvor arbeidet er underlagt slike restriksjoner, har antall alminnelige pionerer økt med 161 prosent på tre år. I et land som ligger på grensen til en stekende het ørken, var 39 prosent av alle forkynnerne opptatt i heltidstjenesten i april. I et annet land hvor det er kraftig forfølgelse, var én av fire forkynnere hjelpepioner i april. I noen av menighetene der var over halvparten av forkynnerne hjelpepionerer. Sju stykker var hjelpepionerer i fengsel, og de oppfylte 60-timers kravet allerede midtveis i måneden!

Selv om brødrene er forsiktige, i samsvar med Jesu veiledning i Matteus 10: 16, har de trappet opp sin teokratiske virksomhet. De forstår at «høsten er stor, men arbeiderne få» også i deres distrikt. — Matt. 9: 37.

Her er noe som illustrerer intensiteten i arbeidet i ett av disse landene: En forkynner henvendte seg til en mann på gaten, og mannen sa: «Dette er niende gang i dag at et av Jehovas vitner prøver å snakke med meg om religion. Nå tror jeg det er på tide at jeg foretar meg noe.» Han tok imot tilbudet om et bibelstudium. Og det er det også mange andre som har gjort. Ett land hvor arbeidet er forbudt, rapporterer 1,6 bibelstudier pr. forkynner og et annet 1,8.

Brødrene i et østeuropeisk land sier: «Det er ikke tvil om at Jehovas hellige ånd virker som en drivkraft. Vi merker denne kraften, og det er en glede å se at våre trofaste brødre og søstre villig lar seg drive av den.» De utfører sin tjeneste med nidkjærhet og kløkt. En bror hadde en bibel i skapet sitt på arbeidsplassen. Som følge av det spurte en av arbeidskameratene ham om han kunne skaffe ham en bibel også. Broren tok med en bibel til ham og la en liten lapp med en liste over skriftsteder som behandlet slike emner som de siste dager, tegnet på Kristi nærvær, Jehovas vitner og oppførsel. Han tok også med noen utdrag fra boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. For at arbeidskameraten skulle kunne finne fram i Bibelen, skrev han også ned sidetallene til hvert enkelt skriftsted. Dette førte til at arbeidskameraten snakket med andre om det han hadde lest i bibelen sin. Med tiden ville også andre ha bibler, og det fikk de — med notater i. På denne måten ble det i løpet av kort tid levert 13 bibler på grunnlag av uformell forkynnelse.

En hjelpepioner i tenårene og hennes åtte år gamle bror brukte en diskret fremgangsmåte i felttjenesten. De gikk inn i en park, og der satte de seg ned ved siden av en eldre dame. Snart hadde de fått i gang en bibelsk samtale. Så kom mannen til denne damen, og han ble også med i samtalen. Han ville gjerne treffe foreldrene til barna og gav dem adressen sin. Det viste seg at han var døpt, men var blitt uvirksom og hadde latt familieproblemer holde ham borte fra Jehovas organisasjon i 30 år. Han medgav at det nok ikke var noen tilfeldighet at de traff disse barna i parken, for som han sa til dem: ’Dere var de tredje som forkynte for meg.’ Han og hans kone studerer nå boken «La ditt rike komme», og de kommer på de av møtene som er åpne for offentligheten i dette landet.

En må vise skjønnsomhet når en tilbyr litteratur i land hvor arbeidet er underlagt restriksjoner. Da en bror ble spurt om hvilken religion han representerte, svarte han: «Den sanne kristne religion, som ikke er splittet.» (1. Kor. 1: 10) Hadde han sagt Jehovas vitner, ville han blitt møtt med en forutinntatt reaksjon. Men mannen han snakket med, tok imot boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. I løpet av de neste to ukene leste han den flere ganger. Han fortalte at han hadde lett etter sannheten i 40 år, og at det som stod i denne boken, virkelig hadde gitt ham frihet.

De ansvarlige brødre i et østeuropeisk land skriver: ’Vi er målløse over det som har skjedd her ved hjelp av Jehovas ånd.’ De har oppfordret brødrene til å starte nye bibelstudier, og de sendte også inn en søknad om å få importere titusenvis av eksemplarer av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Søknaden ble innvilget, og brødrenes begeistring over denne åndelige føden var enorm. En bror lånte bort boken sin til en arbeidskamerat på fabrikken. Arbeidskameraten ble igjen spurt av andre om de kunne få låne den av ham. Alt i alt var det ti stykker som leste boken, og to av dem bad om å få et hjemmebibelstudium. Det har vært en oppsiktsvekkende økning i antall bibelstudier i hele landet.

Det press som oppfyllelsen av Åpenbaringen 13: 16, 17 medfører, er svært følbart enkelte steder. I ett land får ungdommer som ikke vil ta noe politisk standpunkt, ikke lov til å gå opp til eksamen, de har ingen muligheter til å få jobb, har ikke noe offisielt identitetskort, får ikke lov til å reise, får ikke engang kjøpe nødvendighetsartikler i statseide butikker og slipper ikke inn på sykehus. Til tross for dette er våre unge brødre både trofaste og nidkjære.

I et afrikansk land ble en bror som nektet å gjøre militærtjeneste, brutalt slått. Han ble truet med et gevær mot hodet og så med en sabel på strupen. Han ble beordret til å grave sin egen grav, ble delvis begravd og så såret av geværskudd. Men senere skrev han: «Selv om jeg har måttet gjennomgå en hard prøve, vil jeg gjerne få si at pionertjenesten har vært til stor hjelp for meg når det gjelder å bevare min ulastelighet. Så lenge jeg lever, vil jeg fortsette å tjene Jehova med glede.»

Heller ikke der hvor de sanne kristne er blitt voldsomt forfulgt i mange år, har Rikets arbeid stoppet opp. Det blir skaffet til veie åndelig føde for brødrene. Forkynnelsesarbeidet fortsetter, men det utføres med forsiktighet. I et annet afrikansk land hvor det er slike vanskelige forhold, leder brødrene til tross for dette over 8000 hjemmebibelstudier. En gang angav en ungdom noen Jehovas vitner til politiet, men politiet sendte vitnene hjem igjen. Etterpå sa den unge mannen gjentatte ganger til brødrene: «Vær så snill å be for meg, selv om vi overgav dere til politiet.» Han innrømmet at han syntes den måten de behandler brødrene på, er djevelsk, og han bad om å få et bibelstudium. Kanskje han også blir en sann kristen, slik som Saulus fra Tarsus.

Brødrene møtes av og til dypt inne i skogene på grunn av myndighetenes forbud, men interesserte får likevel nyss om disse møtene. Ved ett tilfelle hadde de fleste av brødrene dratt etter at de hadde hatt et stevne ute i skogen, men noen få var igjen og ryddet opp. Da kom det en mann ut mellom trærne. «Unnskyld at jeg har kommet hit,» sa han, «men helt uforvarende kom jeg til å høre alt sammen helt til avslutningen. Jeg er oppsynsmann her i skogen. Hvilken religion tilhører dere, hvis jeg får spørre?» «Vi er Jehovas vitner,» svarte brødrene. «Jeg likte veldig godt det jeg hørte,» sa den fremmede. «Jeg hørte det ble opplyst at dere kommer i morgen også.» «Det stemmer.» «Da kommer jeg også.»

Fra et asiatisk land skriver brødrene: «Særlig de siste årene har vi erfart det Jesus forutsa: ’Dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, og stå som vitner for dem og for folkeslagene.’ (Matt. 10: 18) Når brødrene står modig fram og på en respektfull måte avlegger et vitnesbyrd ut fra Bibelen, vil forhørene med tiden uvegerlig ta slutt og overvåkningen avta, slik at de mer effektivt kan forkynne og gjøre disipler.» De forteller at det holdes ukentlige menighetsmøter, og at møtedeltagelsen er økende. Det arrangeres kurs og pionerskoler, og det holdes stevner, av og til i forbindelse med brylluper. Jehova gjør det mulig for sitt folk å fullføre sin tjeneste, og han hjelper dem til å gjøre dette under vanskelige forhold.

[Oversikt på sidene 34 til 41]

JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1985

(Se den trykte publikasjonen)

[Bilde på side 10]

Kenya

[Bilde på side 16]

India

[Bilde på side 23]

Spania

[Bilde på side 31]

De forente stater

[Bilde på side 33]

Trinidad

[Bilde på side 47]

Brasil

[Bilde på side 55]

Japan

[Bilde på side 63]

Polen