Et rikt liv som misjonær

Krigen endte i 1945, men livet etter krigen var tøft. Vi var tyske, så vi ble utvist fra Tsjekkoslovakia og sendt til Tyskland. Mange byer der lå i ruiner, og folk var lutfattige. Noen ganger sto tantene mine i kø hele natten bare for å få tak i litt mat. Andre ganger var vi ute i skogen og plukket bjørnebær og sopp, som vi kunne bytte bort mot brød. Det var så hard rasjonering på maten at kjæledyr ofte forsvant – folk stjal dem for å spise dem. Vi måtte ofte gå sultne til sengs.

Vårt første møte med Bibelens sannhet

Selv om besteforeldrene mine var katolikker, hadde vi ingen bibel. Presten ville ikke selge en til morfar. Han sa at medlemmene av kirken bare trengte å høre på messen. Så morfar hadde mange ubesvarte spørsmål om Gud.

Jeg var sju år da to Jehovas vitner besøkte oss. De brukte Bibelen til å besvare spørsmålene morfar hadde om forskjellige emner, for eksempel om treenigheten, helvete og de dødes tilstand. Morfar syntes Bibelen kom med gode og logiske svar. Han ble overbevist om at han hadde funnet sannheten. Etter det takket hele familien ja til et regelmessig bibelstudium sammen med et ektepar som var Jehovas vitner.

Jeg setter meg et mål i livet

Jeg var bare en liten jente, men jeg ble mer og mer glad i Jehova. Jeg likte å lese artikler om misjonærer som tjente Jehova i fremmede land. Jeg tenkte: Hvordan er det å leve et sånt liv? Hvordan er det å forkynne for mennesker som aldri har hørt Jehovas navn?

Da jeg var tolv år, bestemte jeg meg for å bli misjonær, og jeg begynte å jobbe mot det målet. Først gikk jeg inn for å bli en ivrig forkynner. Så, den 12. desember 1954, ble jeg døpt, og etter hvert begynte jeg som pioner. Jeg var på riktig vei mot å nå målet mitt!

Jeg visste at jeg måtte kunne engelsk for å gå misjonærskolen Gilead, så jeg gjorde alt jeg kunne for å lære meg engelsk. Jeg tenkte at jeg kunne øve på de amerikanske soldatene som var i Tyskland på den tiden. En dag gikk jeg bort til en soldat og sa til ham: «Jeg er Kristus.» Han så på meg og svarte vennlig: «Jeg tror kanskje du mener: ‘Jeg er kristen.’» Jeg var visst ikke så god i engelsk som jeg trodde!

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, flyttet jeg til England. Om formiddagene jobbet jeg som barnevakt hos en familie som var Jehovas vitner. Om ettermiddagene forkynte jeg fra hus til hus, og det var en utmerket mulighet for meg til å praktisere engelsken min. Etter et år i England hadde jeg blitt mye flinkere til å snakke språket.

Jeg flyttet tilbake til Tyskland, og i oktober 1966 ble jeg utnevnt til spesialpioner og sendt til byen Mechernich. Men folk i distriktet der viste seg å være like kalde som været. De inviterte oss aldri inn, selv om det var iskaldt. Jeg ba ofte til Jehova: «Hvis du en dag lar meg få tjene som misjonær, så vær så snill og send meg til et varmt land!»

Jeg når målet mitt

Etter at jeg hadde vært spesialpioner i bare noen måneder, oppfylte Jehova mitt store ønske. Jeg ble invitert til å gjennomgå den 44. Gilead-klassen, som ble uteksaminert 10. september 1967. Hvilket land ble jeg sendt til? Til det vakre tropiske Nicaragua i Mellom-Amerika! De misjonærene som allerede var der, tok med åpne armer imot meg og de tre misjonærene jeg reiste sammen med. Jeg følte det på samme måte som apostelen Paulus, som «takket … Gud og fikk nytt mot» da brødrene kom ham i møte. – Apostlenes gjerninger 28:15.

Jeg ble sendt til den fredelige byen León, og jeg bestemte meg for å lære meg spansk så fort som mulig. I to måneder leste jeg spansk elleve timer om dagen, men likevel slet jeg med å lære meg språket.

Jeg husker at en beboer en dag tilbød meg en fruktdrikk som i Nicaragua kalles fresco. Jeg trodde jeg svarte at jeg bare kunne drikke «renset vann», men kvinnen så rart på meg. Noen dager senere fant jeg ut at jeg med min dårlige spansk hadde sagt at jeg bare kunne drikke «vievann»! Heldigvis ble spansken min bedre etter hvert.

Ofte studerte jeg Bibelen med hele familier. Jeg følte meg trygg i León, så jeg likte å lede bibelstudier til sent på kvelden, noen ganger helt til klokken ti. Jeg visste hva nesten alle i byen het, og på veien hjem stoppet jeg og snakket med de vennlige naboene som satt utenfor husene sine i gyngestolen sin og nøt kveldsbrisen.

I León hjalp jeg flere til å bli kjent med sannheten. En av dem var Nubia, som var mor til åtte gutter. Vi fortsatte å studere sammen helt til jeg ble sendt til Managua i 1976. Etter det hadde jeg ikke noe kontakt med Nubia og barna hennes før jeg 18 år senere var på et stevne i León. I pausen ble jeg omringet av en gruppe unge menn – guttene til Nubia! Jeg ble så glad for å se at Nubia hadde klart å oppdra sønnene sine i sannheten.

Misjonærtjeneste i vanskelige tider

På slutten av 1970-tallet var det stor sosial og politisk uro i Nicaragua, men vi fortsatte å forkynne så godt vi kunne. I det distriktet jeg var tildelt – Masaya, som ligger sør for hovedstaden – opplevde vi ofte høylytte demonstrasjoner og væpnede opptøyer. En kveld mens vi var på møte i Rikets sal, måtte vi legge oss ned på gulvet fordi styrker fra Den sandinistiske frigjøringsfront og regjeringssoldater begynte å skyte på hverandre.a

En annen dag, mens jeg var ute og forkynte, støtte jeg på en maskert sandinist som skjøt mot en soldat. Jeg prøvde å komme meg unna, men det dukket opp flere maskerte menn. Jeg løp rundt hjørnet, men det var ingen steder å flykte. Kuler begynte å hagle ned fra helikoptre. Plutselig var det en mann som åpnet døren og trakk meg inn i huset sitt. Jeg følte at Jehova hadde reddet meg.

Utvist!

Jeg tjente i Masaya helt til 20. mars 1982, en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg og fem andre misjonærer skulle til å spise frokost da vi så en gruppe sandinistsoldater med maskingevær komme marsjerende inn i bakgården. De stormet inn i rommet der vi satt, og en av dem ropte strengt: «Dere har en time på dere til å pakke hver deres koffert og bli med oss!»

Soldatene tok oss med til en gård hvor vi måtte være i flere timer. Så fraktet de fire av oss i en buss til grensen til Costa Rica, og vi ble utvist fra landet. Etter hvert ble i alt 21 misjonærer utvist.

Brødrene i Costa Rica tok oss godt imot, og dagen etter kom vi til avdelingskontoret i San José. Etter bare rundt ti dager ble åtte av oss sendt av gårde til et nytt misjonæroppdrag – i Honduras.

Tjeneste i Honduras

I Honduras fikk jeg i oppdrag å tjene i byen Tegucigalpa. Jeg var der i 33 år, og i løpet av den tiden opplevde jeg at én menighet ble til åtte. I årenes løp ble det dessverre mer og mer voldskriminalitet i byen. Det var mange tyver der, og jeg ble ranet flere ganger. Jeg opplevde også at gjengmedlemmer forlangte at jeg skulle gi dem penger, eller «krigsskatt», som de kalte det. Jeg sa til dem: «Jeg har noe som er mye mer verdt enn penger.» Og så ga jeg dem en traktat eller et blad. Da lot de meg alltid gå.

De fleste i Tegucigalpa var fredelige og vennlige, og jeg hjalp noen av dem til å bli kjent med sannheten. Jeg husker for eksempel en jeg studerte med som het Betty. Det så ut som om hun gjorde store framskritt, helt til hun en dag sa at hun skulle melde seg inn i en evangelisk kirke. Jeg ble skuffet. Men skuffelsen forsvant to år senere da Betty forlot kirken og gjenopptok studiet sitt med meg. Hvorfor gjorde hun det? Betty savnet den oppriktige kjærligheten hun hadde opplevd blant Jehovas folk. (Johannes 13:34, 35) Hun sa: «Dere tar varmt imot alle på møtene deres, uansett om de er rike eller fattige. Dere er annerledes.» Etter hvert ble Betty døpt.

Misjonærhjemmet i Tegucigalpa ble nedlagt i 2014, og etter det ble jeg sendt til Panama. Nå bor jeg på et misjonærhjem sammen med fire andre som har vært misjonærer i mange år.

Å nå åndelige mål gir ekte lykke

Nå har jeg vært misjonær i 55 år. I det siste har jeg ikke klart å gjøre så mye som før på grunn av helseproblemer. Men Jehova har hjulpet meg til å fortsette å lære andre om ham.

Kunne jeg ha satset på en annen karriere i livet? Ja, selvfølgelig. Men da hadde jeg gått glipp av så mange velsignelser! Jeg har flere enn 50 åndelige sønner og døtre som jeg har hjulpet til å bli kjent med sannheten, og jeg har mange andre venner. I tillegg til denne «store familien» har jeg min kjære tante Steffi i Tyskland, som er glad i meg og støtter meg.

Jeg har ikke giftet meg, men jeg har aldri følt meg alene. Jehova har vært med meg. Jeg har også fått mange flotte venner, for eksempel Marguerite Foster, som var misjonærpartneren min i 17 år. Vi opplevde så mye sammen, og vi er fortsatt nære venner. – Ordspråkene 18:24.

Min største glede er å vite at jeg har brukt livet mitt på den beste måten – å tjene Jehova helt og fullt. Barndomsdrømmen min gikk i oppfyllelse, og jeg har opplevd mye spennende på veien. Jeg har virkelig vært lykkelig, og jeg gleder meg til å tjene Jehova i all evighet!