Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • w57 1.8. s. 344–347
  • Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
  • Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1957
  • Lignende stoff
  • Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1957
  • Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1957
  • Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1956
  • Misjonærånd — noe som kjennetegner sanne kristne
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1982
Se mer
Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1957
w57 1.8. s. 344–347

Mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste

Fortalt av Esther M. Rydell

DEN 25. desember 1948 satte jeg for første gang foten på Venezuelas jord som en misjonær. Tiden her har fløyet så fort at jeg kan huske den lykkelige dagen som om det skulle vært i går, og når jeg tenker på de årene som nå ligger bak meg, forstår jeg hvor god Jehova har vært mot meg og hvor rikt jeg er blitt velsignet av ham i mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste på det tildelte misjonsfeltet. Det er blitt sørget godt for oss gjennom Jehovas synlige organisasjon, og ikke noe er latt ugjort forat vi skal kunne glede oss på vårt tildelte virkefelt.

For tiden er jeg så oppslukt av det jeg holder på med at jeg nærmest føler det som om jeg alltid skulle ha vært misjonær. Men selvfølgelig ble jeg ikke misjonær i en håndvending. Det kom litt etter litt. For å begynne med begynnelsen, så gikk jeg ut pioner den 15. april 1936. Det var en uforglemmelig dag, en av de lykkeligste i mitt liv. Jeg hadde lenge tenkt på pionertjenesten, og hver gang Selskapet sendte ut brev for å oppmuntre forkynnerne til å bli pionerer, var jeg virkelig lei for at jeg ikke var pioner. Det var allerede mange år siden jeg hadde innvigd mitt liv til å tjene Jehova, men jeg tenkte visst at pionertjenesten ikke var noe for meg etter som jeg ikke var så sterk fysisk sett. Men etterat jeg hadde hørt et av disse brevene opplest, og etterat det hadde gått opp for meg at mine bekymringer for en stor del skyldtes at jeg ikke benyttet så meget tid i tjenesten på feltet som jeg burde, besluttet jeg meg endelig for å ordne meg slik at jeg kunne bli pioner. Dermed sa jeg opp min stilling som sekretær og forlot mitt kontor i en av New Yorks ruvende skyskrapere. Det var lett å si fravel til det, for jeg satt stadig og drømte om å spasere langs en trivelig landevei hver dag med bokveske under armen og med kurs for hus hvor jeg kunne tilby folk livets vann. Jeg svevde mer enn jeg gikk den første dagen i pionertjenesten, for jeg visste at Jehova hadde hjulpet meg til å nå dette målet. Ut fra min tro visste jeg at han ville høre min bønn om hjelp til å treffe den rette avgjørelse, og det gjorde han også.

Mens jeg virket som pioner på forskjellige steder i U.S.A., kunne jeg glede meg over tallrike velsignelser. Det var lærerrikt å treffe forskjellige slags mennesker, bo på forskjellige steder i landet, gå ut og inn av fengsler her og der. Alt bidro til å gjøre pionerlivet interessant. Men det viktigste av det hele var selvfølgelig det privilegium å få undervise så mange mennesker i sannheten om Jehovas hensikter med dem. Det var så mange som sa: «Lær meg å be, jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.» «Les for meg fra Bibelen, jeg kan ikke se.» «Gud må ha sendt deg til meg.» «Takk for at du kom til meg, ditt budskap har betydd så meget for meg.» Slik kunne jeg fortsette nesten i det uendelige her jeg sitter og tenker tilbake på de forskjellige ansiktene. I dag erfarer disse menneskene de velsignelsene jeg fikk dengang. Har jeg noensinne vært lei for at jeg besluttet meg for å bli pioner? Nei, aldri. Ikke et øyeblikk.

Jeg var så lykkelig over å være pioner at jeg godt kunne ha fortsatt pionertjenesten i mitt hjemland, men så skjedde det noe som var enda bedre. Våren 1945 ble jeg innbudt til å komme til Gilead. Dette overgikk mine lifligste drømmer. Som barn kunne jeg sitte i timesvis og lese i «konventrapportene» (som vi kalte dem på «pilegrimenes» tid), og jeg ønsket da ofte at jeg kunne gå omkring på forskjellige steder og forkynne. De få beretningene fra fremmede land virket særlig forlokkende. Lite ante jeg da at jeg selv en vakker dag skulle få anledning til å reise til et fremmed land som misjonær. For en glede!

Gileads femte klasse var min klasse. Det var ingen som hadde fortalt meg stort om Gilead før den tiden, bortsett fra at det var en uforlignelig opplevelse å gå der, og det var ingen overdrivelse. Det føltes som å gå over fra denne gamle verden og inn i den nye verden. Jeg tok imot alt sammen som en enestående gave fra Jehova; og jeg kommer alltid til å være dypt takknemlig for den opplæringen jeg fikk der. Den hjalp meg til å få en langt bedre forståelse av Jehovas organisasjon, både dens usynlige og dens synlige del. Den viste meg min forpliktelse til å tjene Jehova effektivt med vennlighet og kjærlighet, liksom det ble vist meg kjærlighet og vennlighet på Gilead. Jeg lærte hvordan jeg skulle studere Bibelen for å få mest ut av studiet, hvordan jeg skulle klare å uttrykke meg tydelig, og først og fremst hvordan jeg skulle bære meg at for å holde mitt hjerte og sinn festet på tjenesten for Jehova og sørge for at det stadig var fylt med verdifulle tanker. Siden den tiden har jeg alltid bestrebet meg på å følge dette mønster. Gilead kommer alltid til å stå mitt hjerte nær. Hvert minutt av oppholdet der var en frydefull opplevelse. Hver eneste pioner som har anledning til å reise dit, vil sikkert fryde seg over å gjøre det og bli opplært til å virke som misjonær i fremmede land. Jeg er glad for at jeg gjorde det. Tenke seg til at jeg i dag befinner meg i Venezuela i Sør-Amerika. Har jeg hatt grunn til å angre på min beslutning om å reise til Gilead? Nei, for også denne beslutningen traff jeg med Jehovas hjelp og i vissheten om at han ville hjelpe meg gjennom den opplæringstiden.

Uteksamineringen fant sted i juli 1945, og jeg var da ivrig etter å reise til en fremmed arbeidsmark og begynne å praktisere alt det jeg hadde lært. Reisen kom ikke på med det samme, men jeg holdt meg travelt beskjeftiget og glad og fornøyd som en misjonær i U.S.A. helt til jeg endelig i desember 1948 sammen med fem andre lykkelige misjonærer kunne sette kursen for Maracaibo i Venezuela. Vi trippet nesten av utålmodighet da et av Grace-linjens dampskip med oss ombord la ut fra New Yorks havn, og først da vi var kommet ut i rom sjø, følte vi at vi virkelig var underveis.

Etter en åtte dagers sjøreise fikk vi land i sikte. Der lå vårt misjonsfelt foran oss! Luften som blåste oss i ansiktet, var så varm at det føltes som om den kom fra en svær ovn. Hundrevis av blikktak skinte i solen. Stedet så ut som en ørkenby i et hav av sand. Jeg var så glad over å få fast grunn under føttene igjen at alt så bra ut i mine øyne, og jeg var Jehova takknemlig for at vi hadde kommet vel fram. Det var ikke noen gitt å si hva framtiden skulle bringe i dette fremmede landet, men det bekymret jeg meg heller ikke om, for jeg stolte på at Jehova ville ta seg av meg hvis jeg fortsatte å bestrebe meg for å fullføre min tjeneste.

Når jeg nå sitter her og skriver, må jeg smile ved tanken på at vi seks gikk fra borde nedlesset med kofferter, konfektesker og kakebokser, tunge vinterkåper, hatter, hansker og strømper — og så var det nærmere 40 varmegrader! Svetten begynte å sile av oss, og vi fikk et latteranfall som det var nesten umulig å stagge. Det fantes ikke skygge noen steder. En innfødt bror møtte oss, og han hadde med seg en bror fra en annen by som kunne engelsk. Her var vi da med et spinkelt spansk ordforråd, ikke noe sted hadde vi å bo, vi forsto ikke en tiendepart av det den innfødte broren sa, og vi kokte nesten i den tropiske heten. Den broren som kunne engelsk, fortalte oss om en familie som kunne huse oss. De hadde ikke så stor plass, men han trodde at vi kunne bo der alle sammen. Mannen var nettopp blitt interessert, og hustruen var ingen motstander. De hadde to barn, så med oss seks ville det bli ti i alt. Vi gikk for å se etter det lille huset deres, og fant det på en sandhaug. Det var tydelig at vi var mer enn velkomne til å dele huset med dem, men da vi hadde fått inn våre 15 kofferter, 40 bokkartonger og alt det tunge yttertøyet og diverse småsaker, var det knapt nok plass til å snu seg. De lot ikke til å bry seg om det. Men hvor skulle vi sove? Det var lett å ordne. De hengte bare opp fire hengekøyer til, og min søster og jeg lagde oss en fin seng av bokkartonger. Var dette en vanskelighet? Nei, det gjorde oss bare en opplevelse rikere. Vi hadde aldri bodd slik før, og aldri delt hus med vennligere mennesker. Til tross for at de var svært fattige og mannen var arbeidsløs, strålte de av lykke over å ha oss blant seg. Våre samtaler var svært begrenset, men da vi en måned senere flyttet til vårt eget misjonærhjem, felte både de og vi våre modige tårer. De kunne ikke forstå hvorfor vi ikke kunne fortsette å bo hos dem. Vi visste at Jehova ville velsigne denne familien for den vennlighet de hadde vist oss. I 1953 overvar faren og moren den nye verdens samfunns sammenkomst på Yankee stadion i New York, og året etter var moren og hennes to barn sommerpionerer. Disse våre kjære venner vil aldri kunne forstå hvor meget deres vennlighet betydde for oss. Vi tok med glede imot det beskjedne husvære de hadde å by oss, og betraktet det som en foranstaltning fra Jehova, og derfor likte vi også vårt tildelte arbeidsfelt fra den første dagen vi kom dit.

Snart hadde vi vårt eget velutstyrte misjonærhjem. Vi organiserte en menighet med den ene broren, noen få velvillige mennesker og oss seks. Menigheten vokste raskt, og i 1954 var det blitt to avdelinger i denne byen.

To dager etterat vi kom til Maracaibo begynte vi å gjennomarbeide distriktet, og vi leverte meget litteratur. Ved hver dør avla vi et kort vitnesbyrd, men vi forsto ikke et ord av hva folk sa. Antagelig tenkte de det var lettere å ta imot litteraturen enn å få oss til å forstå at de ikke ville ha den. To uker etter ankomsten bekjentgjorde de katolske prestene at vi var kommet. De beskrev hver enkelt av oss over radio, og oppfordret menneskene til ikke å ta imot noe av oss. Det fikk en god virkning. Nå visste alle byens innbyggere hvem vi var, og mange ganger kom folk bort til oss og spurte etter bøker og bibler. Ofte hadde vi levert vår første bok allerede klokken 7 om morgenen. På grunn av den sterke heten sto folk tidlig opp, og det samme gjorde vi.

Vi arbeidet hardt og fant mange velvillige mennesker som vi holdt studier med til tross for vår mangelfulle kjennskap til det spanske språk. Et av de første studiene jeg hadde, må jeg alltid tenke tilbake på med stor glede. Vedkommende dame kunne ikke lese, så jeg måtte lese for henne. Jeg kunne ikke lese særlig godt, men ved felles anstrengelser fant vi ut hva det sto i de forskjellige avsnittene. Hun ble snart en forkynner, og hennes mann ville gjerne ha boken opplest for seg. På dette tidspunkt kunne jeg lese litt bedre og forklare litt mer, men jeg forsto etter hvert at jeg måtte gjøre en kraftanstrengelse for å lære språket fort, for det var mange får her som ønsket opplysninger straks, og de kunne ikke vente til det passet meg å lære språket. Det var ikke lett for meg å lære et fremmed språk, men det var interessant, og det var selvfølgelig en tilfredsstillelse å kunne forstå hva folk sa. Hver dag kjøpte vi en avis og prøvde å lese den. Jeg studerte bøker om landet, og fant ut at Venezuela var et meget interessant land å være i. Til denne dag har jeg stadig holdt meg à jour med det som skjer her, og alt dette får meg til å føle at jeg hører hjemme her.

Da vi hadde arbeidet i Maracaibos hete i tre og et halvt år, ble vi overført til Barquisimeto, en by i innlandet som var meget kjøligere. Denne byen var helt annerledes på mange måter. Menneskene der er meget fanatiske, fattigdommen er stor, og langt over halvparten av innbyggerne kan ikke lese. Det førte med seg at vi måtte arbeide litt hardere for å finne fårene, og nå har vi en sterk, framgangsrik og ren organisasjon på dette stedet. Vårt hjerte lider med disse menneskene — de er så forblindet av de katolske prestene som stadig advarer dem imot oss og Bibelen. En dag mens jeg vitnet i en forretning, kom en katolsk prest bort til meg og nappet en brosjyre ut av hånden min, rev den i fire deler og prøvde deretter å levere den tilbake til meg. Jeg opplyste ham om at den var min eiendom, og at han måtte betale for den. Uten et ord fisket han omkring i sin folderike kjortel og fant fram de pengene brosjyren kostet.

Når «helgenene» blir båret fra den ene kirken til den andre, strømmer tusenvis av mennesker omkring i gatene med tente lys. De fleste av dem har aldri sett en bibel, og de aner ikke hvem Jehova er. En dame fortalte meg at hun hadde sin egen gud, løp inn i huset og kom tilbake med en Mariafigur. Hun sa: «Dette er min gud.»

Kunne jeg ha valgt meg noen bedre livsstilling enn å bli misjonær og få det privilegium å gjøre Bibelen, Guds hellige sannhetsord, kjent blant disse menneskene? Hvordan kunne jeg vel ha fått flere velsignelser enn jeg har kunnet glede meg over i mitt tildelte misjonsfelt? Ofte tenker jeg på de rike velsignelser jeg ville ha gått glipp av hvis jeg hadde måttet vende tilbake til mitt hjemland etter bare noen få måneders eller et års forløp i mitt misjonsfelt. Da ville jeg ikke ha lært et nytt språk, heller ikke ville jeg ha lært å leve i tropene hvor jeg kan glede meg over vakre planter som blomstrer hele året rundt, og jeg ville ikke ha stiftet bekjentskap med nye slags matretter eller hatt den glede å se menigheter vokse opp på steder hvor ingen tidligere hadde hørt om sannheten, og heller ikke ville jeg ha kunnet være sammen med «andre får» av et annet folkeferd.

Det ville være lett å fortsette å skrive en hel bok om misjonærlivets gleder, men tiden er vel bedre anvendt ute i forkynnelsen, og jeg vil derfor la de «andre får» utgjøre min beretning. Jehova være takket fordi han skjenket meg det privilegium å være misjonær.

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del